Rt-1947-571
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-04-06 |
| Publisert: | Rt-1947-571 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69/1944 |
| Parter: | Johannes S. Lillebø og Helga Folkestad (overrettssakfører Sverre Høyer) mot Lars O. Lillebø (overrettssakfører Georg Rønnestad). |
| Forfatter: | Lagmann Blom, skifteforvalter Dannevig, sorenskriver Tønnesen |
| Lovhenvisninger: |
Søre Sunnmøre herredsrett avsa 19 februar 1944 dom med sådan domsslutning:
«1. Saksøkeren, Lars O. Lillebø, kjennes i forhold til de saksøkte, Johs. S. Lillebø og Helga Folkestad Giske, berettiget til 2 uker fra dommens forkynnelse å bli tilskjøtet g.nr. 123, b.nr. 5 Lillebø i Dalsfjord mot kjøpesum, fastsatt av pristakstnemnden i Dalsfjord, der også fastsetter størrelsen av det kår som blir å yte Johs. S. Lillebø og hustru Oluffa Lillebø for deres levetid, ved siden av den kontante kjøpesum.
II. Sakens omkostninger oppheves.»
Johannes S. Lillebø og hans pleiedatter Helga Folkestad, nå gift med Ole Giske, har påanket dommen til lagmannsrett på grunn av rettsanvendelsen. De har nedlagt sådan påstand:
«A. At herredsrettens dom oppheves og at Johs. S. Lillebø og Helga Folkestad frifinnes.
B. At de ankende parter tilkjennes saksomkostninger av ankemotparten for begge retter.»
Lars O. Lillebø har erklært motanke også på grunn av rettsanvendelsen. Han har nedlagt sådan påstand:
Side:572
«Prinsipalt: At L. O. Lillebø kjennes berettiget til fra 14 april 1944 å overta g.nr. 123, b. nr. 5, Lillebø i Dalsfjord mot å svare kår til Johannes S. Lillebø og hustru Oluffa i deres levetid, bestående av 1 1/2 liter melk daglig, foring og pass av 2 sauer samt fritt hus, lys og ved og at eiendommen etter Johs. S. Lillebø og hustrus død tilfaller Lars O. Lillebø eller hans arvinger uten ytterligere vederlag.
Subsidiært: At herredsrettens dom stadfestes.
I begge tilfelle: De ankende parter dømmes til å betale L. O. Lillebø omkostninger ved lagmannsrett og herredsrett.»
I motanken har de ankende parter påstått frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner, hvortil henvises.
For lagmannsretten har samtlige tre parter avgitt partsforklaringer.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Forkjøpsrett er i skjøtet av 29 januar 1901 bare forbeholdt selgerens sønn Lars Olsen - ikke slekten som sådan. Det er fortrinsrett til kjøp for Lars Olsen som er forbeholdt denne «forsåvidt kjøperen skulde ville selge gården». Det må da være åpenbart at en slik fortrinsrett til kjøp ikke kan gjøres gjeldende fordi gårdens nåværende eier og hans kone, de samme som ervervet gården i 1901, oppretter et gjensidig testamente i 1941 til fordel for pleiedatteren Helga, hvorved de overlater henne gården når begge ektefeller er døde. Og når dette er så, kan den omstendighet at ektefellene har forpliktet seg til ikke å endre testamentet, ikke stille saken i noen annen stilling. Annerledes kan saken heller ikke stille seg fordi Johannes S. Lillebø har overlatt gårdens drift til Helga og hennes mann, Ole Giske. Han er selv en gammel mann, 76 år, og hans kone, Oluffa, er 70 år. Det er rimelig de ikke selv kan greie gården - iallfall ikke alene i den alder. At de da overlater bruken og driften til pleiedatteren, som jo engang skal arve dem, og hennes mann, kan ikke gjøre forkjøpsretten aktuell. Opprinnelig var det muligens avtalt at Johs. S. Lillebø og konen skulle ha føderåd. Men dette er nå ordnet slik at de går i brød sammen med Ole Giske og Helga og etter evne hjelper til på gården. Ordningen er truffet av rent praktiske grunner for at Johannes skal få alderstrygd. Det her foreliggende tilfelle har ingen likhetspunkter med det tilfelle, som finnes referert i høyesterettsdom i Rt-1929-401.
Johannes S. Lillebø og Helga Folkestad Giske må derfor frifinnes.
Saksomkostninger for lagmannsrett og herredsrett finner retten - under foreliggende omstendigheter og etter det resultat herredsretten kom til, ikke grunn til å tilkjenne.
Domsslutning:
Johannes S. Lillebø og Helga Folkestad Giske frifinnes.
Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.
Side:573
Av herredsrettens dom (sorenskriver Axel Blom):
Saksforholdet er følgende:
- - -
Eiendommen g.nr. 123 b.nr, S Lillebø i Dalsfjord har vært i samme slekts besittelse siden 1750-årene. Gården var opprinnelig bykselbruk. Men i 1832 kjøpte byksleren Ole Rasmussen Lillebø - bruket av prokurator Sanne. I 1901 ville Ole Rasmussen selge gården. Hans eldste sønn Rasmus som var inngiftet på Rangseter, måtte overta en del av denne gård etter sin svigerfar og kunne ikke overta Lillebø. Hans nesteldste sønn Lars O. Lillebø var dengang ikke gift og var ansatt i havnevesenet. Datteren Oluffa, som i 1898 var blitt gift med Johannes Sørensen Aksnes (Lillebø) overtok da gården sammen med sin mann. I skjøte til Johs. S. Lillebø av 29 januar 1901 ble det av selgeren gjort følgende forbehold: «Forsåvidt kjøperen skulde ville selge gården skal denne tilbydes min sønn Lars Olsen, der i tilfelle skal have fortrinsret til at kjøpe den.»
Johs. S. Lillebø og Oluffa Lillebø hadde ingen barn, men tok til seg i 1910 den 2-årige Helga Folkestad, som var datter av Johs. S. Lillebøs kusine Oluffa Krumsvik. Hun er ikke blitt adoptert, men har vært betraktet som deres pleiedatter og har vært hos dem til hun ble voksen. Etter flere års fravær i Oslo, hvorunder hun dog var hjemme på Lillebø i feriene, kom hun tilbake til Lillebø i 1940 og giftet seg i 1942, hvoretter hun og hennes mann overtok driften av gården fra 1 juli 1942. Johs. S. Lillebø sitter fremdeles med skjøte på gården, men han og hans hustru har 2 desember 1941 opprettet et ugjenkallelig testamente hvoretter pleiedatteren Helga Folkestad etter lengstlevendes død skal få alt hva de etterlater seg, heriblant eiendommen med besetning og redskaper m.v.
Da Lars O. Lillebø fikk rede på forholdet med overdragelsen av bruksretten ble nærværende sak anlagt.
Saksøkeren gjør i det vesentlige gjeldende, at forkjøpsretten er gitt for å bevare jorden for slekten. Derfor er bestemmelsen om forkjøpsrett for Lars O. Lillebø satt i skjøtet av 29 januar 1901 fra Ole Rasmussen Lillebø til svigersønnen Johs. S. Lillebø. Forholdet var at Johs. S. Lillebø hadde søkt om alderstrygd da han fylte 70 år i 1940. Da han dengang satt med gården fikk han bare kr. 96 i alderstrygd for seg og hustru. Da han søkte på ny i 1942 oppga han at han ikke hadde gård men kår. Han fikk da forhøyet alderstrygden til kr. 420 pr. år for seg og hustruen.
Det er på det rene at han har gitt ugjenkallelig testamente til Helga Folkestad som har overtatt bruken av gården fra 1 juli 1942. Eiendommen er på denne måte blitt overdratt med endelig virkning uten at Helga skal betale noe for gården. Den faktiske eiendomsrådighet er således gått over til henne. Det hele er et forsøk på å omgå forkjøpsretten. - - -
De saksøkte gjør i det vesentlige gjeldende, at det i dette tilfelle ikke var meningen å sikre gården for slekten. I 1901 var Johs. S. Lillebø og hustru nygifte og kunne få livsarvinger. Lars O. Lillebø var den gang ungkar og hadde fast stilling i havnevesenet. Det forelå da ingen grunn til å sikre den for slekten. - - -
De saksøkte hevder at de fritt kan disponere over gården ved testamente og gave uten hinder av forkjøpsretten. Denne betyr at hvis
Side:574
gården selges til uvedkommende skal Lars O. Lillebø ha fortrinsrett. Helga og mannen har overtatt den faktiske drift av gården. Forkjøpsretten er falt bort i kraft av testamentet. Derfor kan saksøkeren ikke gjøre den gjeldende på skifte etter Johs. S. og Oluffa Lillebø. Hensikten med overdragelse av bruken av gården var at Johs. S. Lillebø skulle få alderstrygd. Han har i realiteten ikke noe kår, men har felles husholdning med pleiedatteren og hennes mann. Subsidiært hevder de saksøkte at saksøkeren kun kan kreve å tre inn i bruksretten på samme måte som Helga og hennes mann.
Retten skal bemerke:
Det er på det rene at saksøkeren Lars O. Lillebø ble forbeholdt forkjøpsrett til gnr. 123 bnr. 5 Lillebø i Dalsfjord i skjøte datert 29 januar 1901 fra faren Ole Rasmussen Lillebø til svogeren Johannes Sørensen Aksnes (Lillebø). Om ordlyden av dette forbehold henvises til hva foran er referert.
Spørsmålet er om saksøkeren kan gjøre sin forkjøpsrett gjeldende og om han kan gjøre den gjeldende på det nåværende tidspunkt.
Det er opplyst at Johs. S. Lillebø fremdeles sitter med skjøte på gården og at han overhodet ikke har tenkt å gi fra seg noe skjøte, idet han og hans hustru ved et gjensidig og ugjenkallelig testamente opprettet 2 desember 1941 har bestemt at pleiedatteren Helga Folkestad etter lengstlevendes død skal få alt hva de etterlater seg, her iblant eiendommen med besetning og redskaper m.v.
De har imidlertid gitt fra seg den faktiske eiendomsrådighet, idet pleiedatteren Helga og hennes mann Giske fra 1 juli 1942 har fått overdratt bruken av eiendommen slik at Johs. S. Lillebø og hustru har husholdning felles med dem og får hva de trenger til sitt underhold. Det er ikke opprettet noe formelt dokument hverken om bruksretten eller om kåret. Det eneste som er nevnt herom er at Johs. S. Lillebø i sin søknad av 3 september 1942 til alderstrygdnemnden i Dalsfjord oppga at kåret besto av 1 1/2 liter melk, 2 sauer, fritt hus og lys. Han har under sin partsforklaring i saken innrømmet at kåret ble oppgitt så lavt for å få mest mulig i alderstrygd. På denne måte fikk han alderstrygden opp i kr. 420 pr. år, mens han tidligere da han sto som eier av gården bare fikk kr. 96 pr. år.
Det er av saksøkeren Lars O. Lillebø anført at han ved flere leiligheter hadde sagt fra at han ønsket å gjøre forkjøpsretten gjeldende for at hans sønn kunne få gården. Dette ble bl.a. sagt til Johs. S. Liliebø engang i 1940. Johs. S. Lillebø svarte da at før skulle han byksle bort gården på 100 år.
Etter de opplysninger som er fremkommet i saken får retten et bestemt inntrykk av at det har vært Johs. S. Lillebøs hensikt å disponere over eiendommen både faktisk ved å overdra bruksretten i levende live og juridisk ved å testamentere den ugjenkallelig og bindende til pleiedatteren Helga Folkestad Giske på en slik måte at saksøkeren derved blir hindret i å gjøre bruk av sin forkjøpsrett, idet man må se både overdragelsen av bruksretten og testamentets overdragelse av eiendomsretten som ledd i en eiendomsoverdragelse foretatt for å omgå saksøkerens forkjøpsrett og gjøre denne helt illusorisk.
Side:575
Retten antar at disse disposisjoner ikke kan stå seg til fortrengsel for saksøkerens forkjøpsrett. Forkjøpsrettens hensikt er å bevare eiendommen for slekten og må kunne gjøres gjeldende overfor enhver transaksjon som tilsikter omgåelse av den uansett om det skjer som gave arv eller på annen måte.
Retten støtter seg her til høyesterettsdom i Rt-1929-401 ff.
Med hensyn til måten hvorpå og tidspunktet når forkjøpsretten skal gjøres gjeldende har retten vært i atskillig tvil.
Retten er oppmerksom på at Johs. S. Lillebø ikke har gitt fra seg annet skriftlig bevis for eiendomsoverdragelsen enn det ugjenkallelige testamente av 2 desember 1941. På den annen side er det på det rene at han allerede fra september 1942 har gitt fra seg den faktiske eiendomsrådighet og har gitt uttrykk herfor i sin søknad om forhøyet alderstrygd datert 3 september 1942.
Sees disse to dispesisjoner i sammenheng ligger det nær å anta at Johs. S. Lillebø må betraktes som om han har gitt fra seg eiendommen med endelig og bindende virkning allerede i september 1942, slik at dette tidspunkt må danne utgangspunktet for saksøkerens adgang til å gjøre forkjøpsretten gjeldende.
Ut fra dette synspunkt finner retten at det vil være mest overensstemmende med det faktiske forhold at saksøkeren får seg tilskjøtet eiendommen allerede nå uten å måtte avvente Johs. S. Lillebøs og hustrus død. I mangel av annen avtale må vederlaget for overdragelsen fastsettes ved takst av herredets pristakstnemnd, idet takstnemnden også må fastsette størrelsen av det kår, som blir å yte Johs. S. Lillebø og hustru for levetid ved siden av den kontante kjøpesum. - - -