Rt-1947-86
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1947-03-01 |
| Publisert: | Rt-1947-86 |
| Stikkord: | Forskjellige landssvikerske forhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 93/1947 |
| Parter: | Statsadvokat Ivar Hagen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Magne Schjødt). |
| Forfatter: | Skau, Gaarder, Soelseth, Grette, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Straffeloven (1902) §223, §233, §3, §47, §48, §86, Straffeprosessloven (1887) §393, §62, Straffeloven (1902), Landssvikanordningen (1944) §11, §15, §51 |
Dommer Skau: Ved Hålogaland lagmannsretts dom av 23 mai 1946 ble A dømt for forbrytelser mot straffelovens §86, §233 annet ledd og §223 første og annet ledd, jfr. landssvikanordningens §11 og §51, jfr. straffelovens §62, til fengsel på livstid og tap av almen tillit for alltid. Videre ble han etter landssvikanordningens §15 idømt
Side:87
inndragning av 10 000 kroner, og endelig ble han dømt til å betale erstatning med 25 000 kroner.
I lagmannsretten var det dissens om straffutmålingen, idet lagmannen, de to lagdommere og en domsmann stemte for dødsstraff.
Statsadvokaten for landssviksaker i Troms og Finnmark har etter ordre av Riksadvokaten påanket dommen. Anken gjelder straffutmålingen, idet påtalemyndigheten mener at dødsstraff burde vært idømt.
Også domfelte har anket, først over saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen, senere også over inndragningen og erstatningen.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.
Jeg behandler først anken over saksbehandlingen. Domfelte gjør gjeldende at det er en feil ved behandlingen av hans sak at Abwehragent Bs forhold til saken ikke er blitt etterforsket og undersøkt nærmere. Han hevder at B ble satt i celle sammen med Spilling av tyskerne for å pumpe ham, og at det var han - B - som derved skaffet tyskerne de fellende beviser mot Spilling. Domfelte ber i den forbindelse innhentet forklaring fra en del vitner. Disse og kaptein B er deretter blitt avhørt ved bevisopptak, og deres forklaringer er dokumentert for Høyesterett.
Jeg finner domfeltes anke på dette punkt ubeføyet. Selv om B også har arbeidet med innhentelse av opplysninger om Spillings illegale virksomhet, er det, etter det som lagmannsretten har funnet bevist om domfeltes virksomhet i denne forbindelse, ingen grunn til å anta at den omstendighet at de vitneforklaringer som nå er innhentet ikke forelå for lagmannsretten, kan ha virket bestemmende på dommens innhold, straffeprosesslovens §393.
Jeg går så over til anken over lovanvendelsen:
1. Domfelte anker først og fremst over at han for anmeldelsen av Spilling og Pettersen er dømt ikke bare etter straffelovens §86 men også etter §233 og §223.
Herom heter det i ankeerklæringen: «Det antas ikke å være adgang til å anvende straffelovens §233 og §223 ved siden av §86 på de i hovedtiltalebeslutningens II og III, jfr. I punkt b beskrevne forhold. Den virksomhet Spilling og Pettersen drev under okkupasjonen var av sådan art at okkupasjonsmakten etter Haagkonvensjonen må antas å ha vært berettiget til å berøve dem friheten og til å stille dem for krigsrett. Frihetsberøvelsen og drapet av disse to må derfor i seg selv sies å være berettiget og kan derfor ikke rammes av de nevnte bestemmelser i straffeloven, heller ikke i relasjon til min befatning med saken, slik som lagmannsretten har funnet det bevist.»
Jeg er ikke enig i denne lovforståelse. For først å ta §233, så er det klart at det å volde et annet menneskes død, er rettsstridig - og derfor straffbart - i alle tilfelle hvor det ikke foreligger særskilte omstendigheter som gjør handlingen rettmessig. Disse omstendigheter kan være av den art at selve dødsforvoldelsen i og for seg blir rettmessig, uansett av hvem handlingen utføres.
Side:88
Annerledes hvor det forhold som gjør handlingen rettmessig på en eller annen måte er knyttet til den handlendes person. En soldat i krig har - innen rammen av krigens lover - rett til å skyte en fiendtlig soldat. Men om en landsmann av den drepte har bistått den drepende, så er det klart at han normalt har gjort seg skyldig i rettsstridig forvoldelse av en annens død. At domfelte, etter det lagmannsretten har antatt bevist, med rette er felt etter straffelovens §233, er derfor etter min mening helt klart.
Noe tvilsomt kan spørsmålet derimot synes å stille seg når det gjelder bestemmelsen i straffelovens §223, slik denne er formet. Jeg antar imidlertid at de synsmåter som jeg nettopp har gjort gjeldende med hensyn til forståelsen av §223, også må ha sin gyldighet når det gjelder tolkningen av §223. Vel kunne tyskerne med hjemmel i folkeretten utferdige bestemmelser om at personer som drev illegal virksomhet skulle arresteres. Men slike bestemmelser kunne ikke bevirke at en nordmann lovlig kunne berøve, eller medvirke til at en landsmann som handlet derimot, ble berøvet friheten. Dette fordi en nordmann etter norsk lov har plikt til ikke å yte fienden slik bistand. For denne oppfatning mener jeg å finne støtte i Høyesteretts dom i saken mot lensmann C - Rt-1945-265, selv om det tilfelle som der forelå ikke er helt analogt med det som behandles her. Jeg antar derfor at tiltalte i denne sak etter det som lagmannsretten har funnet bevist, med rette også er dømt etter straffelovens §223.
Jeg vil for øvrig bemerke at det etter min mening ikke spiller noen rolle for straffutmålingen om man anvender §233 og §223 ved siden av §86 og utmåler straffen etter reglene i straffelovens §62, eller om man kun subsumerer forholdet under §86 og tar i betraktning som skjerpende momenter at bistanden til fienden er ytet i form av anmeldelser som førte til at to nordmenn mistet livet og flere andre ble berøvet friheten i lengere tid.
2. Domfelte har dernest med hensyn til fellelsen etter §233 gjort gjeldende at det er uriktig når retten har antatt at han har forstått at Spilling og Pettersen ville bli dømt til døden, og at det i alle fall er uriktig når retten har antatt at han har handlet med overlegg. Men dette er et angrep på lagmannsrettens bevisbedømmelse under avgjørelsen av skyldspørsmålet, og altså unndratt Høyesteretts prøvelse.
3. Videre hevder domfelte at det er uriktig når lagmannsretten ved domfellelsen for tiltalepostene I d og e og etter tilleggstiltalebeslutningen av 23 mars 1946 - aksjonen på Morskogen mot to menn av de norske hjemmestyrker, opplysningene til statspolitiet den 26 januar 1945 og rapport om et engelsk fly den 28 februar 1945 - har forkastet hans innsigelse om at han hadde rett til å utøve nødverge med de til rådighet stående midler, eller iallfall befant seg i en slik nøds- eller tvangssituasjon, at de i disse tiltaleposter beskrevne handlinger var berettiget eller iallfall i høyeste grad unnskyldelig.
Om disse innsigelser har lagmannsretten uttalt følgende:
«Retten finner det unødvendig å avgjøre hvorvidt tiltalte som
Side:89
landsforræder under krig overhodet kan påberope seg straffrihet etter reglene i straffelovens §47 og §48. Retten finner det nemlig godtgjort at tiltalte da han gikk til aksjon ikke var utsatt for et direkte angrep på sin person eller at han befant seg i en akutt faresituasjon. I stedet for selv å henvende seg til tyskerne og gå til aksjon, kunne han ha gått i dekning, eventuelt ha søkt beskyttelse i en tysk forlegning.» Jeg forstår lagmannsrettens uttalelse her derhen at den har funnet det bevist at de faktiske betingelser for anvendelse av §47 eller §48 ikke har foreligget. Av dette er Høyesterett bundet.
Men selv om det ikke har foreligget en slik situasjon at §47 eller §48 eventuelt kunne komme til anvendelse, mener jeg at den omstendighet at domfelte i de tiltalepunkter det her gjelder må antas å ha handlet ut fra hensynet til egen sikkerhet - jeg tenker da særlig på angiveriet av de to hjemmefrontmennene - bør tillegges betydning ved bedømmelsen av det straffverdige ved hans handlinger. Til dette kommer jeg tilbake under behandlingen av ankene over straffutmålingen.
4. Som en siste ankegrunn vedrørende spørsmålet om lovanvendelsen er i ankeerklæringen anført at domfelte mener at lagmannsretten i virkeligheten har gitt anordningen av 3 oktober 1941 tilbakevirkende kraft. Til dette anser jeg det tilstrekkelig å bemerke at denne anke kun kan ha adresse til lovanvendelsen under straffutmålingen. Domfeltes anke på dette punkt er derfor i virkeligheten ikke rettet mot dommens innhold, men mot dissensen for dødsstraff.
Jeg går så over til anken over straffutmålingen.
Jeg er enig med lagmannsretten i at de uten sammenligning mest graverende av de forbrytelser tiltalte er dømt for, er hans angiverier overfor Spilling og Pettersen. Det er etter lagmannsrettens dom på det rene at Spilling er angitt før den provisoriske anordning av 3 oktober 1941, og lagmannsretten har ikke funnet det godtgjort at angiveriet av Pettersen er begått etter utferdigelsen av denne anordning. Jeg er videre enig med lagmannsretten i at den del av domfeltes forbryterske forhold som ligger etter 3 oktober 1941 isolert sett ikke gjør det berettiget å anvende dødsstraff. Jeg vil i denne forbindelse bemerke at jeg, spesielt for så vidt angår tiltalepost I b, aksjonen mot de to menn av hjemmestyrkene, finner å måtte legge til grunn at det her var hensynet til domfeltes egen sikkerhet som var motiverende for hans handlemåte. Dette kan riktignok ikke bevirke at hans opptreden ikke i høy grad må fordømmes, men jeg mener dog at hans forhold her sett mot bakgrunn som nevnt kommer i et annet plan enn om det nevnte hensyn ikke hadde foreligget.
Avgjørende for spørsmålet om idømmelse av dødsstraff blir det da etter min mening om - og i hvilken utstrekning - det under hensyn til forbudet i Grunnlovens §97 - jfr. straffelovens §3 - er berettiget ved straffutmålingen å ta hensyn til de straffbare handlinger som ligger forut for 3 oktober 1941. Tilsvarende spørsmål forelå i saken mot D, som ble pådømt av
Side:90
Høyesterett den 5 februar i år. Så vidt jeg forstår, er det ved denne dom antatt at hvor en tiltalt i tiden etter anordningen av 3 oktober 1941 har begått så grove forbrytelser, at reaksjonen for disse alene ville ligge meget nær dødsstraff, da er det berettiget og nødvendig å anse målet fylt, når tiltalte dessuten før 3 oktober 1941 har gjort seg skyldig i forbrytelser av så alvorlig karakter, at de må karakteriseres som «overmåde skjerpende omstendigheter».
Jeg er tilbøyelig til å anta at en slik betraktning er riktig. Etter mitt syn blir det imidlertid ikke nødvendig for avgjørelsen i denne sak å ta standpunkt til dette spørsmål, idet jeg er blitt stående ved å stemme for at påtalemyndighetens anke ikke tas til følge. Jeg kan nemlig ikke finne at en samlet vurdering av domfeltes forbrytelser etter 3 oktober 1941 - tross deres særdeles alvorlige karakter - bringer ham så nær dødsstraff at det er riktig å la de av hans forbrytelser som ligger forut for dette tidspunkt, bringe vektskålen til å synke så langt ned at dødsstraff kommer til anvendelse.
Det følger av hva jeg her har sagt at jeg finner domfeltes anke over frihetsstraffen helt ubeføyet.
Hva angår rettighetstapet, inndragningen og erstatningen, finner jeg ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens dom.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Soelseth, Grette og justitiarius Stang: Likeså.