Rt-1948-116

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-02-24
Publisert:	Rt-1948-116
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 7-2
Saksgang:	L.nr. 49/1948
Parter:	Statsadvokat H. Sund, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Magne Schjødt).
Forfatter:	Berger, Berg, Schei, Stenersen, Krog, Gaarder, Stang, Mindretall: Holmboe, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §212, §225, §228, §229, §232, §62, Lov om straff for utlendske krigsbrotsmenn (1946) §1, §228, §3, Lov om straff for utlendske krigsbrotsmenn (1946)

Dommer Berger: Eidsivating lagmannsrett avsa 27. juni 1947 dom med sådan domsslutning:

«Tiltalte A dømmes til døden for forbrytelser mot lov nr. 14 av 13. desember 1946 §1, jfr. §3 og jfr. straffelovens §212, §225, §228, §229 §232 - sammenholdt med straffelovens §62. Tiltalte frifinnes for tiltalens post B 17.»

Domfelte har påanket dommen på grunn av saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. - - -

Med hensyn til lovanvendelsen anfører domfelte at straffelovens §225 ikke kan anvendes på de i tiltalebeslutningens post C oppførte tilfelle som gjelder medvirkning til at nordmenn ble sendt til Tyskland som «Nacht- und Nebel»-fanger, og at straffelovens §212 ikke er anvendelig ved de i tilleggstiltalen av 27. mai 1947 omhandlede badninger av kvinner i iskaldt vann.

Etter min mening kan straffelovens §225 ikke anvendes således som tiltalen og lagmannsretten har gjort. Denne bestemmelse setter straff for den som bevirker eller medvirker til at en annen bringes i trelldom. Men bestemmelsen rammer etter min mening ikke et fangenskap som angivelig reaksjon fra myndighetene mot straffbare handlinger, selv om forholdene i fangeleirene var barbariske. På dette punkt er forholdene annerledes enn i Wagner-saken, Ram 36 19, som gjaldt deporteringen av jøder bare på grunnlag av at de var jøder. Bestemmelsen i straffelovens §225 har sin opprinnelse i loven av 24. juli 1827 «angående straff for deltagelse i negerhandelen», som ble avløst av Kriminalloven av 1842 kap. 16 §8 og §9, som satte straff for den som «bringer en neger eller annen person i slaveri eller driver handel med ham for å bringe ham i sådan tilstand». I straffelovskommisjonens motiver av 1896 sies det uttrykkelig at straffelovens §225 svarer til Kriminallovens kap. 16 §8 og §9. Bestemmelsens historie viser etter min mening at den ikke tenker på sådant forhold som her foreligger.

Jeg mener at heller ikke straffelovens §212 kan anvendes på de i tilleggstiltalen under nr. 1-4 (som svarer til tiltalens post A nr. 1-3 og 5) nevnte forhold. Det gjelder her 4 tilfelle i 1945 av såkalt «badning», det vil si at for å presse opplysninger ut av ofrene (kvinner) ble disse beordret til å kle av seg og ble så med bundne

Side:117

hender og føtter dukket i iskaldt vann. For meg står det som ganske unaturlig å se det forhold at ofrene ble avkledd som en forbrytelse mot sedeligheten. Det karakteristiske ved handlingene er at det ble anvendt en spesiell form for vold, badning, for å få ofrene til å gi opplysninger. Det er anvendelsen av vold som karakteriserer hele forbrytelsen, også den omstendighet ved den at ofrene ble kledd av. Men dette har så vidt jeg kan se ingen forbindelse med utuktig handling.

For disse to punkters vedkommende stemmer jeg derfor for at dommen oppheves.

Med hensyn til straffutmålingen er jeg enig med lagmannsretten og henviser til dens begrunnelse, som jeg i det vesentlige tiltrer. Etter min mening har domfelte som leder for en viktig del av det tyske sikkerhetspoliti i Norge, som den som satte tortur i gang og ga den dens praktiske form, og som gjennomførte den på en så hensynsløs og grusom måte, et så stort ansvar at han må idømmes lovens strengeste straff, uten at hans gode gjerninger kan gjøre noe annet resultat mulig. Flere av hans underordnede er tidligere dømt til døden av Høyesterett, se dommen mot B, Ram 15 23 og mot C m. fl. Ram 21 3.*)

• Se Rt-1946-196 og 680.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt for å ha utarbeidet regler for tortur etter krigsforbryterlovens §1, jfr. §3, og for forbrytelse mot straffelovens §212 og §225.

A dømmes til døden for forbrytelser mot lov nr. 14 av 13. desember 1946 §1, jfr. §3 jfr. straffelovens §228, §229 og §232, sammenholdt med straffelovens §62.

Tiltalte frifinnes for tiltalens post B 17.

Dommer Holmboe: Med hensyn til saksbehandlingen og lovanvendelsen er jeg enig med førstvoterende, således også i at lagmannsrettens dom oppheves for de av ham nevnte punkters vedkommende.

Hva straffutmålingen angår, har jeg vært i sterk tvil. Jeg finner det klart at tiltalte må idømmes en streng straff for de umenneskelige torturhandlinger han har gjort seg skyldig i, og hvorunder han langt har overskredet grensene for de reaksjoner som kan ansees for å være folkerettslig hjemlet overfor befolkningen i et under krig okkupert område.

Allikevel er jeg blitt stående ved ikke å kunne stemme for dødsstraff. - - -

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Holmboe.

Dommer Berg: I øvrig i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende bemerker jeg at jeg ikke har kunnet finne at lagmannsrettens anvendelse av straffelovens §212 er uriktig.

Side:118

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Berger.

Dowmerne Stenersen, Krog, Gaarder og justitiarius Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom i henhold til førstvoterendes konklusjon.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Erik Solem, lagdommerne G. Gulbrandsen og Mentz Darre Lødrup med domsmenn Sigurd Teigen, Kristian K. Hoel, Ella Margrethe Henie og Thorolf Karelius Karlsen):

Tiltalte A er født xx.xx.1911, tysk statsborger, i 1935 straffet en gang for legemsfornærmelse i Tyskland, separert, ingen forsørgelsesbyrde, uformuende.

Tiltalte er satt under tiltale ved denne rett til fellelse etter lov nr. 14 av 13. desember 1946 §1, jfr. §3. - - -

Grunnlaget for tiltalen e r:

- - -

Særlig skal nevnes følgende tilfelle hvor tiltalte enten direkte har forøvet handlingene, eller hvor han har ledet forhør hvorunder handlingene ble forøvet, eller hvor han for øvrig har gitt direkte ordre til forøvelsen:

A. jfr. den alminnelige borgerlige straffelovs §228 som setter straff for den som øver vold mot en annens person eller på annen måte fornærmer ham på legeme eller medvirker hertil, og som skjerper straffen når legemsfornærmelsen har til følge skade på legeme eller helbred eller betydelig smerte, eller hvis den har døden til følge eller skaden er betydelig. jfr. §232 som skjerper straffen dersom forbrytelsen er utført på en særlig smertevoldende måte, eller ved særlig farlig redskap.

Grunnlaget for tiltalen er:

1. Den 6. mars 1945 ledet tiltalte et forhør av Beatrice Borch i sin leilighet i Gabels gate 46 hvorunder hun måtte kle av seg og med sammenbundne føtter og bakbundne hender ble kastet opp i et badekar fylt med kaldt vann, hvoretter en tysker dukket hennes hode under vann flere ganger.

2. Den 12. mars 1945 ledet tiltalte et forhør av Ellen Schjoldager på Victoria Terrasse hvor hun måtte kle av seg og ble deretter med sammenbundne føtter og bakbundne hender av to tyskere kastet opp i et badekar fylt med kaldt vann, ble dukket under vann med hodet 3 ganger mens tiltalte truet henne.

3. Den 18. mars 1945 beordret tiltalte tyskerne Bayer og Zug til å foreta skjerpet forhør av Agnes Larsen på Victoria Terrasse hvorved hun med sammenbundne føtter og bakbundne hender ble kastet opp i et badekar fylt med kaldt vann og dukket under vann med hodet flere ganger. - - -

5. Den 31. mars 1945 ledet tiltalte et forhør på Victoria Terrasse hvorunder Sissel Knudsen måtte kle av seg, ble plasert i et badekar fylt med kaldt vann og ble dukket med hodet under vann flere ganger. - - -

C. Jfr. den alminnelige borgerlige straffelovs §225 som setter straff for den som bevirker eller medvirker til at en annen bringes i trelldom.

Side:119

Grunnlaget for tiltalen er:

1. Den 18. mai 1944 underskrev tiltalte en anmodning til Reichssicherheitshauptamt, Berlin, om at D skulle anbringes som Nacht-und-Nebel-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble D sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. D døde den 14. februar 1945 i Dachau som følge av den særbehandling N-N-fanger ble utsatt for.

2. Den 18. mai 1944 underskrev tiltalte en anmodning til RSHA, Berlin, om at E skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble E sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. E døde den 27. april 1945 i Katrinehold, Sverige, som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

3. Den 22. mai 1944 underskrev tiltalte en anmodning til RSHA, Berlin, om at F skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble F sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. F døde i januar 1945 i Dachau som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

4. Den 22. mai 1944 underskrev tiltalte en anmodning til RSHA, Berlin, om at G skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble G sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. G døde den 7. februar 1945 i Dachau som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

5. Den 5. juni 1944 underskrev tiltalte en anmodning til RSHA, Berlin, om at H skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble H sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. H døde i Natzweiler den 15. januar 1945 som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

6. Den 17. juni 1944 underskrev tiltalte en anmodning til RSHA, Berlin, om at I skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble I sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. I døde i Natzweiler den 13. desember 1944 som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

7. Den 27. juni 1944 underskrev tiltalte en anmodning til RSHA, Berlin, om at J skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble J sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. J døde den 28. november 1944 i Mauthausen som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

8. Den 27. juni 1944 underskrev tiltalte en anmodning til RSHA, Berlin, om at K skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble K sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. K døde den 25. januar 1945 i Dachau eller Mauthausen som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

9. I juni 1944 underskrev tiltalte en anmodning til RSHA, Berlin, om at L skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble L sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. L døde i Dachau eller Uttendorf den 28. februar 1945 som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

Side:120

10. Tiltalte underskrev et udatert brev med anmodning om at M skulle anbringes som NN-fange i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble M sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace. M døde den 25. oktober 1944 i Natzweiler som følge av den særbehandling NN-fanger ble utsatt for.

11.-18. På nedennevnte tidspunkter underskrev tiltalte anmodninger til RSHA, Berlin, om at nedennevnte norske fanger skulle anbringes som NN-fanger i tysk konsentrasjonsleir. Som følge herav ble de sendt til Natzweiler konsentrasjonsleir i Alsace.

Særbehandlingen som NN-fanger hadde til følge at de befant seg i en avkreftet tilstand da de umiddelbart før frigjøringen ble befridd av svensk Røde Kors.

11. 3. februar 1944 -Tollef Larsson,

12. 22. mai 1944 - Alf Grindrud,

13. 25. mai 1944 - Haakon Baule,

14. 25. mai 1944 - Erling Olsen Tveter,

15. 15. juni 1944 - Ragnvald Flakstad,

16. 15.juni 1944 - Arne Brun Lie,

17. 26.juni 1944 - Hans Grinde,

18. 30. juni 1944 - Johannes Fougli.

- - -

Retten anser det bevist at tiltalte har gitt ordre til de neddukninger i kalde bad som er nevnt i tiltalebeslutningen under nr. A, 1 til 5. Bruken av neddukninger i kaldt vann ble innført i førstningen av 1945, da det kom meddelelse om at de med hell var brukt i Frankrike. Hensikten var at fangene på grunn av sjokkvirkningen skulle tvinges til å svare. Eksaminasjonen ble foretatt mellom hver neddukning. Behandlingen førte ikke til skadelige følger for noen av disse fem, men den var ikke alltid uten farer, da det er opplyst et tilfelle med en ellers frisk mann som døde av hjerteslag umiddelbart etter behandlingen. Tiltalte var selv til stede ved neddukningen av Beatrice Borch og Ellen Schjoldager. - - -

De enkelte handlinger som er nevnt i tiltalebeslutningen under A. er krigsforbrytelser som rammes av §1 i lov om straff for utlendske krigsbrotsmenn. De er dessuten straffbare etter §228.

For de forhold som er nevnt under 1 til 3 og 5 er tiltale også reist etter straffelovens §212. Retten finner at det er en utuktig handling å gi ordre til at kvinner skal kle seg nakne i nærvær av mannlige politimenn, som deretter binder dem på hender og føtter og putter dem ned i badekar. Hele fremgangsmåten er i høy grad egnet til å krenke ærbarheten og ofrenes kjønnsære. - - -

Tiltalens post C.

For å få overført fanger fra fengslene eller konsentrasjonsleirene i Norge til Tyskland trengtes samtykke fra Reichssicherheitshauptamt i Berlin. I avdeling IV var det Reinhard som stillet forslag til Berlin. Når Reinhard hadde avgjort at en fange skulle foreslåes overført til Tyskland, ble saken sendt til avdeling IV. 6, hvor den ble registrert og hvorfra det ble sendt søknad til Berlin undertegnet av avdelingslederen. I denne ordning ble det gjort en endring for en del av året 1944, således at hver enkelt referatleder fikk til behandling overføring av de fangene som tidligere var avhørt ved referatet. Det var fremdeles Reinhard som

Side:121

stillet forslag om overføring, men søknaden ble i denne tid alltid underskrevet av referatlederen - for tiltaltes avdeling således av ham. I søknaden ble det uttrykkelig anført at fangen ønskedes overført som Nacht und Nebel fange.

Det er bevist at tiltalte har underskrevet de i tiltalebeslutningen nevnte søknader. Disse betegnet seg som sendt fra «Der Befehlshaber der Sicherheitspolizei und des S.D. Oslo» og ble der undertegnet av A «in Auftrag» (etter oppdrag). Søknaden ble skrevet på trykt (stensilert) skjema og inneholdt også en kortere beskrivelse av det forhold som fangen mentes å være skyldig i. (Tatbestand.) Det er opplyst at det i enkelte tilfelle er blitt sendt fanger til Tyskland alt før det var sendt søknad og således uten at det var ervervet Schutzhaftbefehl. Men den ordinære fremgangsmåte var at fangen først ble sendt etter at Schutzhaftbefehl var kommet inn. Søknaden med den der gitte begrunnelse (Tatbestand) var grunnlaget for den avgjørelse Reichssicherheitshauptamt traff om overføring til N.N.-leirer. Når tiltalte som politiembetsmann skrev under søknaden gikk han god for at den var saklig begrunnet og har således medvirket til at fangene ble sendt.

De fangene som ble sendt til N.N.-leirer ble helt avskåret fra utenverdenen. Ingen skulle kjenne deres skjebne og omlag 50 pst. av de nordmenn som ble sendt til slike leirer døde etter kortere eller lengere tids forløp. De som overlevet det ble drevet i det hardeste arbeid med helt utilstrekkelig kost. Vekten hos de overlevende var derfor ved frigjøringen sterkt redusert og deres helbred også sterkt nedsatt. De som ble anbrakt som N.N-fanger ble satt i en ufrihet som faktisk var trælekår og under slike omstendigheter at det var helt på det uvisse om de kunne gjenvinne friheten.

At straffelovens §225 er anvendelig på den som bevirker eller medvirker til at noen blir anbrakt i N.N.leirer er antatt i denne retts dom av 8. oktober 1946 mot Wagner - stadfestet av Høyesterett 30. april 1947.

Retten anser det på det rene at tiltalte som den erfarne og forholdsvis høytstående politimann han var har vært kjent med at de ofrene som ble sendt til N.N-leirer ble utsatt for å komme i forhold som faktisk var trellekår. Ved den nevnte Wagnerdom er det også fastslått at det er krigsforbrytelse å medvirke til at nordmenn ble sendt til N.N.-leirer. Tiltalte vil derfor for dette forhold bli dømt etter §1, jfr. §3 i lov av 13. desember 1946 nr. 14, jfr. straffelovens §225. - - -

- - -

Foran på side 116 flg. ble Høyesteretts votering i denne sak delvis referert og dessuten ble tatt med de avsnitt av Eidsivating lagmannsretts dom som vedkom spørsmålet om tiltaltes forhold rammedes av straffelovens §212 (utuktig handling) og §225 (hensettelse i trældom). Den øvrige del av voteringen og lagmannsrettens omfattende behandling av tiltaltes mangfoldige torturhandlinger ble det ikke ansett nødvendig å referere, da Høyesteretts dom i dens helhet ville bli tatt inn sammen med lagmannsrettens dom i Riksadvokatens Meddelelsesblad. Se nå Ram 45 12 flg.

Etter uttalt ønske gjengis høyesterettsdommer Holmboes votum i dets helhet:

Med hensyn til saksbehandlingen og lovanvendelsen er jeg enig med førstvoterende, således også i at lagmannsrettens dom oppheves for de av ham nevnte punkters vedkommende.

Hva straffutmålingen angår, har jeg vært i sterk tvil. Jeg finner det klart at tiltalte må idømmes en streng straff for de umenneskelige torturhandlinger han har gjort seg skyldig i, og hvorunder han langt har overskredet grensene for de reaksjoner som kan ansees for å være folkerettslig hjemlet overfor befolkningen i et under krig okkupert område.

Allikevel er jeg blitt stående ved ikke å kunne stemme for dødsstraff. Det er etter min mening sterke grunner som taler for at domstolene viser tilbakeholdenhet når det er spørsmål om å

Side:491

anvende dødsstraff overfor fiendtlige krigsforbrytere. Allerede den omstendighet at det her er tale om krigshandlinger utført av fienden, taler for at domstolene beregner en rommelig sikkerhetsmargin mot feilvurdering, når det spørres om å gå til et uopprettelig skritt som avsigelse av dødsdom. Særlig fremhever jeg imidlertid betydningen av at det i slike saker dreier seg om personer som står under militær kommando - disiplinen i Sikkerhetspolitiet var militær og meget streng - og har handlet etter ordre av overordnet Det de straffes for, er i virkeligheten i stor utstrekning at de har vært med på å sette et forbrytersk system ut i livet. Det er fastslått ved krigsforbryterlovens §5 at overordnets befaling ikke fritar for straff, men det er også fastslått at sådan befaling er straffnedsettelsesgrunn. Og jeg mener at dette forhold må tillegges meget stor vekt ved bedømmelsen av de tiltaltes straffskyld - selvfølgelig forskjellig etter hvilken stilling tiltalte inntok og hvilke muligheter han hadde for effektivt å avverge at den straffbare handling ble utført. Jeg fremhever som et moment av betydning, at en tysker som under krig nektet eller unnlot å utføre overordnets befaling, ikke alene utsatte seg for strenge disiplinære forføyninger - opp til dødsstraff - men også i stor utstrekning måtte føle seg som landsforræder. Heller ikke kan man etter min mening se bort fra at de norske hjemmestyrkers irregulære kampmåte utvilsomt voldte tyskerne store vanskeligheter, og av dem ble ansett som farlige for okkupasjonsmaktens sikkerhet, og at dette kan ha bevirket at tyske tjenestemenn reagerte mindre sterkt enn de kanskje ellers ville ha gjort overfor de forbryterske metoder som deres overordnede fant det nødvendig å påby. Tortur - som denne sak dreier seg om - var et av de tyske myndigheter godkjent tvangsmiddel for å fremtvinge opplysninger av betydning for rikets sikkerhet og for krigsførselen. Det var godkjent i Tyskland allerede flere år før krigens utbrudd. Det tyske syn, som A uforbeholdent slutter seg til, er bygget på den oppfatning at statens interesser går foran alt. A hevder også bestemt, og jeg har intet holdepunkt for å betvile at det stort sett er riktig, at han, og Sikkerhetspolitiet i alminnelighet, ikke anvendte tortur uten at man følte seg sikker på at vedkommende fange satt inne med opplysninger som var viktige for krigsførselen, og som man ikke på annen måte kunne få ut av ham.

Hele denne tankegang, at det er berettiget å krenke menneskelighetens elementære lover av hensyn til statens interesser, er forkastelig, og det er mot de forbryterske utslag av denne oppfatning, at rettsforfølgelsen mot krigsforbrytere hovedsakelig er rettet. Men når man skal bedømme den enkelte underordnede tyskers straffskyld, kan man ikke lukke øynene for at det er denne oppfatning han er vokset opp i, den som hans lands myndigheter hevder, og den som han selv er eller føler seg forpliktet til å legge til grunn for sin tjeneste.

Aktor har påberopt Høyesteretts tidligere praksis som argument for at der bør anvendes dødsstraff i et tilfelle som det foreliggende. Jeg finner det i og for seg vanskelig når det gjelder straffutmålingen, å trekke bindende slutninger fra tidligere avgjørelser, fordi

Side:492

domsgrunnene sjelden vil kunne gi et uttømmende billede av alle de forhold som har vært bestemmende for straffutmålingen. Men bortsett herfra finner jeg at rettspraksis bare i grove trekk kan angi normen for straffutmålingen for de forskjellige forbrytelsestyper, det må alltid være plass for en viss konkret vurdering. Hva angår tyske torturister er maksimumsstraffen i krigsforbryterlovens §3, 2. ledd, fastsatt til dødsstraff eller livsvarig frihetsstraff, og jeg finner ikke at det av Høyesteretts praksis kan trekkes noen annen sikker slutning enn at en av disse straffesatser bør komme til anvendelse, unntatt de mindre grove tilfelle. Men grensen mellom dødsstraff og livsvarig frihetsstraff må den enkelte dommer trekke etter sitt beste skjønn på grunnlag av de konkrete omstendigheter i den enkelte sak.

Jeg går så over til, ut fra disse alminnelige betraktninger, å uttale meg om straffutmålingen i den foreliggende sak. Jeg kan i alt vesentlig henvise til de utførlige straffutmålingsbetraktninger i lagmannsrettens dom, og for så vidt også til førstvoterendes bemerkninger. A var en vel utdannet og vel utrustet mann, hva der skjerper hans ansvar. Hans mishandlinger er til dels preget av stor brutalitet, han var under forhørene opphisset. Selv forklarer han, angivelig med støtte i uttalelser fra et vitne under lagmannsrettssaken, at han måtte opparbeide seg i sinne før han kunne gå i gang med skjerpet forhør.

I betraktning av den lange tid hvori han tjenestegjorde i sikkerhetspolitiet i Oslo, fra mai 1940 til kapitulasjonen, er det er begrenset antall skjerpede forhør som det er overført ham å ha deltatt i, i alt 20. Derav foregikk 11 i tiden september 1941 til februar/mars 1942, fire høsten og vinteren 1942-43 og fem, de i saken omhandlede badninger, i 1945. I det tidsrom da han foretok de fleste mishandlinger, inntil februar 1945, var han referatleder under O, som igjen sto under P. Senere var han avdelingsleder under kommandøren, Q, som igjen sto under P. Han har således hatt en stilling som gjorde at han i noen grad hadde i sin hånd å bestemme når skjerpet forhør skulle finne sted og hvilke midler som skulle brukes. Men han har handlet etter generell ordre fra sine overordnede, og har neppe hatt noen mulighet for å øve innflytelse på selve systemet. Særlig kan jeg ikke legge noe ansvar på ham for at tortur ble innført i Norge. Det er, så vidt jeg kan forstå, på det rene at dette ble besluttet i Berlin uten at tiltalte hadde noe kjennskap til det, og at han fikk beskjed herom av P. Hans medvirkning til innførelsen - for hvilken han for øvrig etter ankesakens utfall ikke kan straffedømmes under denne sak, - har bestått i å utferdige regulerende forskrifter, og har ingen causal betydning. Derimot må han visstnok bære ansvaret for at han, ved sin deltagelse i skjerpede forhør i den første tid - 1941-42 - ga sine undernede et dårlig eksempel ved den brutalitet han anvendte.

Det foreligger opplysninger om at tiltalte i ganske betydelig utstrekning har reddet nordmenn fra å bli henrettet. Slik som jeg ser på de foreliggende bevis, kan jeg ikke finne det godtgjort at hans opptreden her var vesentlig avhengig av bekjentskap, som lagmannsretten har antatt.

Side:493

Jeg legger også vekt på hva formannen for Polizeigericht Nord har forklart, at det i årene 1942 til 1943 praktisk talt ikke var noen saker for retten fra As «referat», bortsett fra en større spionsak, som endte med dødsdom, og hvor A forgjeves arbeidet for å utvirke benådning. Jeg finner intet som taler imot tiltaltes påstand om at han var imot henrettelse av norske patrioter. Jeg nevner også at det er opplyst av et vitne, at A i begynnelsen av 1945, da man næret bekymringer for fangenes skjebne under den ventede invasjon, interesserte seg for en plan for løslatelse av fanger i stor stil - bare for Oslo-distriktets vedkommende dreiet seg om ca. 1200 personer.

Disse tiltaltes «gode gjerninger» har etter min mening betydning fordi de stiller domfeltes karakter i et noe gunstigere lys, skjønt det er usikkert hvor meget man i denne henseende kan bygge på dem, det beror på hans motiver som man bare kan ha en usikker mening om. Men ikke minst ut fra generalpreventive hensyn, som til slutt blir de avgjørende for spørsmålet om dødsstraff skal anvendes, finner jeg det riktig å legge vekt på de «gode gjerninger», selv om de bare er begrunnet i forbryterens ønske om å formilde den kommende straff. Det forekommer meg ikke irrasjonelt å håndheve straffebestemmelsene på en slik måte at forbryterne får et motiv til å redde nordmenns liv eller på annen måte gagne landet.

Alle forhold tatt i betraktning er jeg blitt stående ved at straffen bør settes til fengsel på livstid.

For fullstendighets skyld finner jeg å burde tilføye at jeg ikke ville ha sett annerledes på straffutmålingsspørsmålet selv om lagmannsrettens avgjørelse av skyldsspørsmålet var blitt opprettholdt i sin helhet. Hverken As nettopp nevnte medvirkning til innførelsen av torturen, eller hans rent ekspedisjonsmessige befatning med NN-fangene, er av den art at de, ved siden av de alvorlige forbrytelser som han er dømt for, ville kunne få noen betydning for spørsmålet om anvendelse av dødsstraff.

Dommer Bonnevie: Jeg er i det vesentlig og i resultatet enig med annenvoterende dommer Holmboe.

Dommer Berg: I øvrig i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende bemerker jeg at jeg ikke har kunnet finne at lagmannsrettens anvendelse av straffelovens §212 er uriktig.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Berger.

Dommerne Stenersen, Krog, Gaarder og justitiarnus Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom:

Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt for å ha utarbeidet regler for tortur etter krigsforbryterlovens §1, jfr. §3, og for forbrytelse mot straffelovens §212 og §225.

Side:494

A dømmes til døden for forbrytelser mot lov nr. 14 av 13. desember 1946 §1, jfr. §3, jfr. straffelovens §228, §229 og §232, sammenholdt med straffelovens §62.

Tiltalte frifinnes for tiltalens post B 17.