Rt-1946-196
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1946-02-19 |
| Publisert: | Rt-1946-196 |
| Stikkord: | Plenumssak |
| Sammendrag: | Dissens: 11-2 |
| Saksgang: | L.nr. 54/1946 |
| Parter: | Statsadvokat Harald Sund, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Adam Hiorth). |
| Forfatter: | Holmboe, Larssen, Alten, Grette, Evensen, Fougner, Stang, Skau, Berger, Bahr, Berg, Mindretall: Bonnevie, Schjelderup |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §96, §97, Straffeloven (1902) §228, §229, §91, Domstolloven (1915) §108 |
Dommer Holmboe: I den til Høyesteretts behandling foreliggende straffesak mot A er der innen retten reist spørsmål om hvorvidt dommer Andenæs bør vike sete som ugild, fordi han som universitetslærer sammen med professor Castberg har sendt en uttalelse til Stortingets justiskomité datert 29 juni forrige år angående spørsmålet om å lovfeste den provisoriske anordning av 4 mai 1945 om straff for utenlandske krigsforbrytere.
I denne uttalelse som er avgitt uten foranledning av justiskomiteen heter det bl.a. «Undertegnede, som er Universitetets lærere henholdsvis i strafferett og statsforfatningsrett, anser det for vår plikt å fremholde for den ærede justiskomité følgende betraktninger i anledning av komiteens forslag om å lovfeste den provisoriske anordning av 4 mai 1945 om straff for utenlandske krigsforbrytere: Denne anordning innfører med tilbakevirkende kraft svære straffeskjerpelser for handlinger begått av utlendinger i fiendens tjeneste, deriblant en overordentlig sterk utvidelse av adgangen til å anvende dødsstraff. - - -
Etter vår mening er dette i klar strid med Grunnlovens §91, Og det foreligger ikke nå, etter at fienden er slått og landet befridd, noen nødssituasjon som kunne gjøre et slikt brudd med våre vanlige rettsprinsipper berettiget. - - - Vi vil videre fremholde at det absolutte forbud i anordningens §5 mot å påberope nødstilstand
Side:197
og overordnets befaling som straffrihetsgrunn er helt uforenlig med de grunnsetninger som en ellers har sett det som en selvfølge å legge til grunn for norsk straffelovgivning. - - -
Når vi har følt det som vår plikt å si fra, skyldes det først og fremst hensynet til de varige interesser som bevarelsen av vår norske rettstradisjon representerer. Under den indignasjon som i dag med rette hersker over krigsforbryternes fremferd, er det kanskje mange som vil legge mindre vekt på de grunnlovsmessige hensyn. Men en må regne med at ettertidens syn vil være et annet. Det vil alltid hvile som en skygge over rettsoppgjøret hvis det med grunn kan sies, at vi her setter oss ut over rettsprinsipper som vi ellers har betraktet som grunnleggende, og som hører med til den rettsarv som vi i lange og hårde krigsår har prøvd å verge mot det rettløse styre som ble påtvunget oss utenfra. Og en bør frita domstolene for å komme i den vanskelige stilling at de blir stillet overfor valget mellom å underkjenne en ny lov, gitt av Stortinget, eller å se gjennom fingrene med brudd på Grunnloven.»
Jeg antar at den omstendighet at dommer Andenæs så sterkt som det er skjedd, offentlig er gått inn for å hindre at loven vedtas, dels av konstitusjonelle grunner og dels ut fra en vurdering av anordningens bestemmelser, er skikket til som domstollovens §108 uttrykker det «å svekke tilliten til hans uhildethet», når det gjelder spørsmålet om den nevnte anordnings grunnlovsmessighet. Da dette spørsmål etter ankeerklæringen er et hovedspørsmål i den foreliggende sak, antar jeg at dommer Andenæs, overensstemmende med domstollovens §108, bør vike sete. Jeg henviser til kjennelser i Rt-1918-401 og Rt-1927-1057.
Jeg stemmer for at Høyesteretts kjennelse får denne slutning:
Dommer Andenæs viker sete.
Dommer Bonnevie: Jeg finner ikke at det av førstvoterende nevnte forhold bør tillegges så stor betydning at det er nødvendig eller riktig av den grunn å anse dommer Andenæs for å være ugild. Andenæs har som av førstvoterende dokumentert, visstnok tatt standpunkt til ett eller flere teoretiske spørsmål, som Høyesteretts plenum i denne sak vil bli nødsaget til å avgjøre for så vidt nødvendig for pådømmelsen av det foreliggende konkrete rettstilfelle. Men hans uttalelse har ingen som helst spesiell tilknytning til denne konkrete sak.
En dommer blir ikke ugild ved en saks behandling derved at han i en tidligere sak i sitt votum kanskje har tatt et skarpt og desidert standpunkt med hensyn til samme rettssetning som i den aktuelle sak er gjenstand for tvist og avgjørelse. Og det gjør i mine øyne ikke noen vesentlig forskjell at Andenæs i fjor sommer ikke uttalte seg som dommer, men som juridisk universitetslærer.
I det foreliggende tilfelle legger jeg for mitt vedkommende atskillig vekt på at ingen av partene, hverken forsvareren eller aktor, har krevet eller uttalt ønske om at Andenæs skal vike sete. Det
Side:198
ligger i dagen at det her i tilfelle måtte vært fra aktoratets side at et slikt krav eller ønske kunne tenkes å fremkomme, idet de synsmåter som Andenæs i juni ga uttrykk for overfor Stortinget, desidert var i defensoratets interesse.
I mine øyne er tilliten til Andenæs' uhildethet ikke svekket ved hans opptreden i juni 1945, og jeg mener at det i dette tilfelle heller ikke er grunn til å frykte for at den store almenhet vil se slik på forholdet at hans tidligere holdning berettiger til å dra i tvil hans evne og vilje til en pliktmessig og upartisk utførelse av dommervervet i saken, jfr. mine bemerkninger i Rt-1925-407.
Dommer Schjelderup: Jeg er under noen tvil blitt stående ved å slutte meg til dommer Bonnevie og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Selv om den veier tungt den betraktning førstvoterende fremførte - nemlig at det var etter eget tiltak og i sin egenskap av universitetslærer, at dommer Andenæs henvendte seg til Stortinget - så er den for meg ikke avgjørende. For meg veier de ennå tyngre fordelene ved den fri offentlige drøftelse av problemene som har vært alminnelig her i landet jurister imellom og hvori også dommere jevnlig har tatt del; jeg tror denne meningsutveksling i det lange løp også bidrar til å styrke tilliten til de avgjørelser dommerne i de enkelte saker blir stående ved. I det foreliggende tilfelle må en heller ikke glemme at det snart er gått åtte måneder siden dommer Andenæs' henvendelse fremkom, et tidsrom som har gitt oss langt mer tid og ro til å gjennomgå de etter hvert tilgjengelige materialer, enn vi i de par første måneder etter frigjøringen hadde. Endelig legger jeg vekt på at det er til fordel for tiltalte de virker, de forhåndsstandpunkter dommer Andenæs den gang ga uttrykk for.
Dommer Larssen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Alten, Grette, Evensen, Fougner, Stang, Skau, Berger, Bahr og justitiarius Berg: Likeså.
Etter voteringen blir Høyesteretts
slutning:
Dommer Andenæs viker sete.