Rt-1948-121

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-02-24
Publisert:	Rt-1948-121
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 51/1948
Parter:	Statens Kjøleanlegg og Fryseri (høyesterettsadvokat C. A. Torstensen) mot gårdbruker Martin Ose (overrettssakfører Jac. P. Jacobsen - til prøve).
Forfatter:	Krogh, Stenersen, Stang, Mindretall: Holmboe, Soelseth
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §43

Dommer Krog: Søre Sunnmøre herredsrett avsa den 15. oktober 1942 dom med denne domsslutning:

Side:122

«Statens Kjoleanlegg og Fryseri, Ålesund, dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Martin Ose, Ørsta, kr. 6 200 med lovlige renter fra 3. januar 1942 til betaling skjer og saksomkostninger med kr. 500.»

Dommen ble påanket til Frostating lagmannsrett av Statens Kjøleanlegg og Fryseri. Lagmannsretten avsa den 5. mai 1944 dom med denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes, dog så at saksomkostninger for herredsrett ikke tilkjennes.

I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Statens Kjøleanlegg og Fryseri til Martin Ose, 500 kroner.

Må etterkommes innen 2 uker etter denne doms forkynnelse.»

Domen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene mente at skaden måtte bli å dele mellom partene, og en lagdommer stemte for at herredsrettsdommen ble stadfestet også for så vidt angikk saksomkostningene.

Dommen er påanket til Høyesterett av Statens Kjøleanlegg og Fryseri. Anken gjelder dommen i sin helhet. Det heter i ankeerklæringen at den ankende vil hevde at den solgte sild var bedervet ved leveringen, og at det påhviler ankemotparten å føre bevis for at revenes sykdom skyldtes bedervet sild, og for at denne i tilfelle var mangelfull før det tidspunkt da risikoen gikk over på kjøperen. Ved siden derav forbeholder den ankende part seg å hevde at ankemotpartens behandling av varen og fremgangsmåten ved foringen har vært uforsvarlig, samt at behørig undersøkelse og reklamasjon er unnlatt. Videre vil den ankende hevde at det ikke er riktig å ilegge ansvar for skadevirkninger av denne art når selgeren ikke har utvist forsett eller uaktsomhet. Endelig ansees verdien av de døde dyr for høyt ansatt. Den ankende har nedlagt denne påstand:

«At Statens Kjøleanlegg og Fryseri frifinnes og hos Martin Ose tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Martin Ose tilkjennes hos Statens Kjøleanlegg og Fryseri saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten

3. Statens Kjøleanlegg og Fryseri dømmes til å erstatte statskassen saksomkostninger for Høyesterett.

Mitt salær som oppnevnt sakfører for Martin Ose fastsettes av Høyesterett.»

Med hensyn til sakens nærmere gjenstand henvises til de underordnede retters domsgrunner.

Under ankesaken er fremlagt flere nye dokumenter, deriblant utskrifter av Statens Kjøleanlegg og Fryseris bøker, liksom det er foretatt flere bevisopptagelser hvor kontordamen hos den ankende part Åsta Stenvågnes og ankemotparten har avgitt forklaring, og hvor flere vitner er avhørt.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten. Jeg er enig med dem i at man etter opplysningene må gå ut fra at revene er døde som følge av nytelse av sild som hørte til

Side:123

det fra Ålesund den 15. august sendte sildeparti, rimeligvis som følge av at silden ved foringen har vært bedervet. Det er riktignok en mulighet for at revene er blitt syke på grunn av at maten - silden - er slukt i uopptinet tilstand, og at det er dette som har ført til at de døde. Ovenfor nevnte byveterinær Åse har funnet at dette er den mest sannsynlige forklaring på dødsfallene. Etter de øvrige opplysninger antar jeg dog dette for mindre sannsynlig. Den forklaring som er gitt av distriktsdyrlæge O. P. Rolfseng og dyrlæge Otto Garm, som begge har undersøkt de døde rever, at det har foreligget en matforgiftning - foring med bedervet fetsild - synes å være den rimeligste, og den er også tiltrådt av professor C. S. Åser ved Norges Veterinærhøyskole, hvortil to av de døde rever og noe av silden var sendt til undersøkelse. Jeg er derfor for så vidt enig i hva de underordnede retter er kommet til.

Professor Åser er av den mening at silden er blitt bedervet etter at den i Ålesund ble levert fra Statens Kjøleanlegg og Fryseri og overtaft av Martin Ose. Spørsmålet derom er dog ikke klart. Det er oppgitt at temperaturen i Ålesund den 15. august var maksimum 16,5 + grader og minimum 14 + grader, mens den i Ørsta samme dags kveld kl. 20 var 14,5 grader. Den 16 august var maksimum-temperaturen i Ørsta 15,3 grader og den 17. august 16,7 grader. I øvrig foreligger ikke positive opplysninger av betydning for bedømmelsen av sildens tilstand før og etter leveringen, og det antas ikke tilveiebrakt noe etter forholdene fyldestgjørende bevis for at bedervelsen er inntrådt mens selgeren hadde vågnaden. Det kan da ikke statueres noe ansvar for den ankende part.

Etter det opplyste er jeg enig med den ankende part i at det som var igjen av den frosne sild burde ha vært nærmere undersøkt av kjøperen - om mulig ved fagfolk - så snart man i revegården fikk mistanke om at det var silden som var årsak til at revene ble syke. I hvert fall burde selgeren ha fått anledning til snarest mulig å anstille en slik undersøkelse. Man ville derved muligens ha fått større klarhet over når skaden på silden kunne ha inntrådt. At dette er forsømt, må gå ut over ankemotparten som på dette punkt hadde bevisbyrden.

Etter det resultat jeg er kommet til, er det ikke nødvendig å uttale seg om selgerens ansvar for det tilfelle at det var funnet bevist at skaden skrev seg fra tiden før leveringen. Jeg finner dog å burde komme inn også på dette spørsmål. De underordnede retter har funnet det sannsynlig at silden har vært infisert av mikrober allerede før innkomsten til Kjøleanlegget. Men da silden selv ved mottagelsen i Ørsta ikke har frembudt ytre tegn på en fremskreden bedervelse - røkteren i revegården sier således at den var brukbar og så fin ut og at det ikke luktet av den - er det grunn til å gå ut fra at det ikke var noe ved dens utseende eller lukt som burde ha vakt Kjøleanleggets oppmerksomhet. De mulige patogene mikrober som måtte være utviklet før frysingen ville ikke være iakttagbare selv ved en inngående undersøkelse; jfr. ingeniør og konsulent Eirik Heens vitneforklaring. At den den 15. august fra Ålesund avsendte sildekasse ved en uaktsomhet fra Kjøleanleggets - side er tatt fra et

Side:124

annet parti eller et annet notgjeng enn det som den øvrige til Martin Ose solgte sild skrev seg fra antas alene å være en formodning som ikke kan støttes til positive holdepunkter. Det er overhodet ikke påvist at det på noe punkt er vist uaktsomhet fra den ankendes side. I sin alminnelighet er behandlingen av varen og kontrollen på Kjøleanlegget rosende omtalt av vitnene. Tilfellet blir under disse omstendigheter meget beslektet med det i høyesterettsdom av 4. oktober 1945, Rt-1945-388, omhandlede. Jeg finner da overensstemmende med den å måtte slå fast at det ikke ville være rimelig å pålegge selgeren ansvaret for skaden.

Jeg finner etter det anførte at den ankende part må bli å frifinne.

Etter resultatet finner jeg ikke grunn til å ilegge saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne dom:

Statens Kjøleanlegg og Fryseri frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Den beskikkede sakfører, overrettssakfører Jac. P. Jacobsens salær av det offentlige fastsettes til 1 100 - elve hundre - kroner.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Jeg finner det liksom disse og som førstvoterende godtgjort at dødsfallene skyldes matforgiftning som følge av at revene har spist av den omhandlede sild. Silden må ha vært sunnhetsskadelig senest søndag den 17. august om kvelden, godt og vel to dager etter leveringen. Mandag kveld, da silden første gang ble gjort til gjenstand for nærmere besiktigelse, var den oppblåst og svart i buken, og løsnet fra ryggen når man tok i den, etter hva Ose og hans revepasser forklarer. Dyrlæge Rolfseng, som så på silden tirsdag forklarer at den var forholdsvis pen utenpå, men den var helt bløt, grøtaktig og grå, og var løsnet fra benet.

Statens Kjøleanlegg har, etter hva det er opplyst, levert store mengder av revefor til dels til fjernereliggende steder, uten å få noen reklamasjon, og Ose har hele sommeren igjennom og også utover høsten, etter at dødsfallene var inntrådt, mottatt en à to kasser om uken og benyttet dem på samme måte som den her omhandlede. Jeg finner da å måtte gå ut fra at silden i den kasse som saken gjelder, hvis den ikke som antatt av de underordnede retter har vært bedervet før den ble frosset, iallfall må ha vært av en vesentlig mindre holdbar kvalitet enn den øvrige sild som ble levert til revefor, og - hva jeg legger særlig vekt på - mindre holdbar enn sild av det parti som Ose hadde kjøpt og som denne kasse skulle ha vært levert fra.

En støtte for denne antagelse, eller iallfall en forklaring på forholdet, finner jeg deri at den kasse det her er tale om, etter hva jeg anser godtgjort, inneholdt fetsild, mens det parti som Ose hadde kjøpt av - stabel 165 - inneholdt mindre sild. Dette fremgår med all tydelighet av Kjøleanleggets sildefordelingsbok, hvor partiet 165 er betegnet som «småsild, jevn musseblandet» og under denne

Side:125

betegnelse er partiet oppført i salgsnota og lagringsnota som Kjøleanlegget har tilstillet Ose. Når det da blant dette parti finnes en enkelt kasse inneholdende fetsild, må jeg, så lenge intet annet er opplyst av Kjøleanlegget, gå ut fra at den er kommet dit ved en feil, og når denne kasse videre viser seg å inneholde mindre holdbar sild enn det øvrige parti, må jeg på samme måte gå ut fra at dette skyldes denne feil. Den nærmere forklaring på at kassen er mindre holdbar, kan man ikke godt danne seg noen mening om; som muligheter nevner jeg at kassen kan være blitt overliggende fra et tidligere frosset parti - det er forholdsvis sjelden at det fiskes fetsild i desember, da det her omhandlede parti ble frosset - eller at silden kan ha vært noe eldre enn vanlig da den ble frosset - i den forbindelse nevner jeg at det av Kjøleanleggets bøker fremgår at anlegget dagen før det her omhandlede parti ble kjøpt, hadde kjøpt en enkelt kasse fetsild. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på disse eller andre hypoteser. Det avgjørende er etter min mening at når Kjøleanlegget har levert en kasse sild av en annen, og som det viser seg mindre holdbar kvalitet enn den øvrige sild i det parti som anlegget hadde solgt til Ose, kan man ikke slik som saken ligger an, kreve noe ytterligere bevis av Ose for at det er begått en feil som Kjøleanlegget er ansvarlig for. Og at det er den manglende holdbarhet, som Ose ikke kunne regne med, som er grunnen til at revene fikk bedervet for, må jeg etter min bedømmelse av bevisene anse på det rene.

Jeg behøver etter dette ikke å avgjøre om det forholder seg så, som antatt av herredsretten og lagmannsretten, at silden var bedervet allerede da den ble frosset. Jeg tilføyer imidlertid at jeg ville finne det atskillig betenkelig å fravike det resultat som de nevnte domstoler - lagmannsretten med sakkyndige domsmenn - enstemmig er kommet til etter å ha hørt parter og vitner og gjort seg bekjent med de sakkyndiges uttalelser. Og jeg har i det for Høyesterett forelagte bevisstoff ikke funnet noe avgjørende holdepunkt for å anta at de underordnede retters bevisbedømmelse her er uriktig.

Jeg tilføyer at denne sak etter min mening atskiller seg fra den som ble pådømt av Høyesterett 4. oktober 1945 ( Rt-1945-388) i vesentlige punkter. I den nevnte sak var det såvidt jeg forstår på det rene at det hvalkjøtt som voldte skaden var infisert av «ikke spesifike mikrober», som ikke ville ha kunnet oppdages uten ved en omfattende bakteriologisk undersøkelse, som man ikke med rimelighet kunne forlange at Kjøleanlegget skulle foreta. Det var med andre ord - således forstår jeg dommen - på det rene at det ikke forelå noen feil fra Kjøleanleggets side. I den her foreliggende sak er det etter min mening ikke nødvendig, og det er heller ikke mulig på grunnlag av de foreliggende opplysninger, å ta standpunkt til arten av den infeksjon som silden har vært utsatt for. Jeg må nemlig, som det fremgår av foranstående, legge til grunn at infeksjonen har fått utvikle seg fordi silden har vært for gammel, eller av en annen Kjøleanlegget tilregnelig grunn mindre holdbar.

Man kan etter min mening ikke bebreide Ose at han nøyet seg med å la dyrlægen undersøke silden. Hadde Kjøleanlegget hatt

Side:126

interesse av å undersøke saken, burde det ha bedt om å få sendt silden i retur da Ose telefonisk reklamerte. Men jeg finner at det som er avgjørende for saken, at silden var bedervet, er fyldestgjørende godtgjort.

Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av lagmannsrettens dom. Det følger også av mitt syn på saken og av det resultat jeg er kommet til, at jeg må stemme for at Statens Kjøleanlegg og Fryseri tilpliktes å erstatte Ose sakens omkostninger for Høyesterett.

Med hensyn til salæret for den beskikkede sakfører er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Holmboe.

Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom i henhold til førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Axel Blom med domsmenn P. O. Bratteberg og Rasmus Litlebø):

- - - Saksforholdet er følgende: I januar 1941 kjøpte saksøkeren Martin Ose hos saksøkte Statens Kjøleanlegg og Fryseri, Ålesund, 20 kasser frossen småsild fob. Ålesund. Partiet var lagret på saksøktes kjøleanlegg. I løpet av sommeren ble det levert 15 à 16 kasser etter hvert som man trengte det med 1 kasse pr uke. Denne fremgangsmåte har i flere år vært benyttet mellom partene, idet saksøkeren også tidligere har kjøpt sin sild hos saksøkte til sin revegård i Ørsta.

Fredag den 15. august 1941 ble en kasse sild avsendt fra Ålesund kl. 15 med d/s Erik Jarl og kom til Ørsta samme kveld. Den ble kjørt opp til Ose lørdag 16. august om morgenen og satt inn i et eget matrom i revegården. Lørdag ettermiddag tok revepasseren 10 sild av denne kasse, tinet dem opp i vann og malte dem opp sammen med fiskemel, tran, grøt, poteter og andre grønnsaker samt melk og ga revene - fordelt på i alt 85 stykker. Søndag 17. august merket man ingen skadelige virkninger. Søndag den 17. august ble foret engang om ettermiddagen. Da ga passeren kun sild og 1 sild til hver rev.

Mandag den 18. august om morgenen var en del rever i dårlig vigør. 3 eller 4 hvalper var døde da passeren kom om ettermiddagen. I løpet av mandagen døde 14 revehvalper og 4 døde natt til tirsdag.

Dyrlæge Garm og dyrlæge Rolfseng kom til stede mandag aften. De konstaterte matforgiftning. Samme aften ble prøve av silden og 2 av de døde rever sendt til Veterinærinstituttet i Oslo. Tirsdag den 19. august reklamerte Martin Ose til Statens Kjøleanlegg. Den ble avslått i telefonen og senere avslått skriftlig, hvoretter sak ble anlagt mot Statens Kjøleanlegg ved stevning av 29. desember 1941. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene, at 16 sølvrevhvalper og 2 platinahvalper tilhørende saksøkeren Martin Oses revegård i Ørsta ble syke og døde etter å ha spist sild av en kasse frossen sild som saksøkeren fredag 15. august

127

1941 om kvelden hadde fått tilsendt fra Statens Kjøleanlegg og Fryseri i Ålesund.

Ved de foran refererte vitneforklaringer spesielt 1., 2., 3. og 4. vitnes forklaring anser retten det bevist, at den akutte sykdom og massedødsfallene skyldtes matforgiftning ved denne sild.

Det er nemlig på det rene, at saksøkerens revepasser 2. vitne Sverre Schjelderup foret revene med den øvrige revemat, - fiskemel og annet - både før og etter katastrofen - uten at det kunne påvises skadelige følger for revene. Det må antas at den spesielle kasse sild hvis innhold voldte revenes sykdom og død må ha vært av en helt annen kvalitet enn den sild som for øvrig var blitt solgt og levert av saksøkte til saksøkeren under merke nr. 165. Sild av merket 165 ble nemlig både før og etter katastrofen brukt av 2. vitne til foring av saksøkerens rever uten at den hadde noen skadelige følger.

Samtlige vitner som under hovedforhandlingen ble forevist prøve av sild av merket 165, kunne bevitne at det var en helt annen sort enn den sild som voldte revenes død. Den bedervede sild var fetsild som jevnt over var meget større - både lengere, bredere og tykkere (4-5 streks sild) enn den foreviste prøve av parti 165 som var en forholdsvis liten fetsild blandet med musse (7-streks sild).

Spørsmålet er om silden er blitt bedervet før eller etter at risikoen gikk over fra saksøkte til saksøkeren. Silden var solgt fritt ombord i Ålesund. Den ble av saksøkte levert ombord i D/S Erik Jarl som avgikk fra Ålesund fredag 15. august 1941 kl. 15 med ankomst til Ørsta ca. kl. 18-19 samme kveld. Det er ikke av noen av partene påvist hvor eller hvorledes sildekassen var blitt anbrakt ombord i D/S Erik Jarl under transporten fra Ålesund til Ørsta - bortsett fra at den antas å være anbrakt på dekket i nærheten av winchen.

Temperaturen i Ålesund den dag var maksimum 16,5 +grader og minimum 14,0 +grader mens den i Ørsta var 14,5 +grader samme kveld kl. 20 - altså ikke noen usedvanlig varme.

Det er av saksøkte fremholdt at Kjøleanlegget sender frossen sild på sommertid like til Hadeland og Land via Oslo og til Gudbrandsdalen via Stryn - uten at varen har tatt skade av transporten. I dette tilfelle ble det konstatert at silden søndag 17. august 1941 var frossen - unntatt det aller ytterste lag. Da revepasseren mandag 18. august foret med denne sild måtte han tine opp før han malte den sammen med annen revemat. Så sent som tirsdag 19. august var det innerste av kassen frossen. Det kan derfor ikke antas at silden er blitt bedervet etter at den ble frossen. Bedervelsen må etter rettens mening ha funnet sted før den ble frosset på saksøktes kjølelager.

Selvom saksøkte må antas å være meget omhyggelig med sin behandling og kontroll av silden i sin alminnelighet så må uhellet ha vært ute i dette tilfelle.

Det er av saksøkte og saksøktes vitner opplyst at det i den travleste sildesesong kunne hende at andre fartøyer enn saksøktes kom til kjølelageret med sildepartier. Det er derfor tenkelig, at det bedervede parti kan være kommet inn blant det ellers gode sildeparti merket nr. 165. Det er nemlig godtgjort at kassen med den bedervede sild hadde nr. 165 og det er overveiende sannsynlig at det har funnet en forveksling sted

Side:128

på kjølelageret som har medført det skjebnesvangre resultat for saksøkerens revehvalper.

Retten finner at ansvaret for denne skade må påhvile saksøkte, idet det må antas at det fra saksøktes side er utvist uaktsomhet under behandlingen og kontrollen av sildepartiene, hvorved en forveksling har funnet sted.

Under enhver omstendighet mener retten at saksøkte i dette tilfelle må antas å ha garantert for god og frisk vare og at saksøkte må være ansvarlig for skaden også på dette grunnlag.

Med hensyn til skadens størrelse er det på det rene at 16 sølvrevhvalper og 2 platinahvalper døde. Saksøkeren har oppgitt verdien av sølvrevhvalpene til kr. 300 pr. stykke og av platinahvalpene kr. 700 pr. stykke, slik at det oppgitte samlede tap utgjør kr. 6 200. Det er under saken opplyst at gjennomsnittsprisen på sølvrevhvalper på den tid dødsfallene inntraff var kr. 371 pr. stk. og gjennomsnittsprisen for platinahvalper på samme tid kr. 543 pr. stk., for 16 sølvrevhvalper tilsammen kr. 5 936 og for 2 platinarevhvalper tilsammen kr. 1 086 eller i alt kr. 7 022.

Det samlede tap som er påstått i stevningen er således mindre enn den samlede gjennomsnittspris.

Retten finner å kunne bli stående ved det samlede påståtte beløp kr. 6 200. Saksøkte må bli tilpliktet å erstatte saksøkeren dette beløp med lovlige renter fra stevningens forkynnelse 3. januar 1942 til betaling skjer. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Blom, lagdommer Fjærli og skifteforvalter Dannevig med domsmenn Salomon Slotvik og Harry Natvik:

- - - Lagmannsretten antar at den muntlige reklamasjon - senere stadfestet skriftlig - er i orden. Når Kjøleanlegget nå hevder, at det ikke er reklamert over at den omhandlede kasse angivelig skal ha inneholdt fetsild, i stedet for småsild, bemerkes, at Ose ikke hadde noen grunn til å reklamere over at silden utelukkende var fetsild, i stedet for sådan sild blandet med musse. Ved den muntlige reklamasjon må det antas at Ose gjorde oppmerksom på at kassen ikke inneholdt vanlig småsild av samme type, som han tidligere hadde fått, men en jevnt større sild, som vanligvis betegnes som fetsild (istersild). Det er sildens tilstand ved mottagelsen - at den angivelig var bedervet - som var gjenstand for reklamasjon og lagmannsretten kan ikke finne at denne er mangelfull.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Med denne er man enig i at hvalpene er døde av matforgiftning og at denne utelukkende skyldes her omhandlede sild, og lagmannsretten tiltrer for så vidt herredsrettens begrunnelse. - - -

Det sakkyndige vitne, fiskerikonsulent Heen, mener at resultatet av de foreliggende undersøkelser av dyrlægene Garm og Rolfseng ikke danner tilstrekkelig bevis for at revenes død skyldes foring med bedervet sild. Man kan, etter rettens oppfatning, ikke kreve et strengt vitenskapelig bevis herfor, som utelukker alle andre muligheter. Etter rettens oppfatning er der ikke fremkommet noe som helst, som kan tyde på noen annen dødsårsak. Dyrlæge Garm har funnet, at både seksjonsfunnet og

Side:129

sykdomsforløpet tydet på matforgiftning og dyrlæge Rolfseng har likeledes erklært at sykdomstilfellene og dødsfallene skyldes foring med bedervet fetsild. Under foreliggende omstendigheter og sammenholdt med vitneførselen må lagmannsretten derfor også anta at det er dette som er dødsårsaken.

Lagmannsretten mener også - liksom herredsretten - at silden har vært bedervet før frysingen på kjølelageret. Man tiltrer herredsrettens begrunnelse for så vidt. Det sakkyndige vitne, fiskerikonsulent Heen, mener også, at hvis silden har vært bedervet må bedervelsen være inntrådt før frysingen.

Derimot kan lagmannsretten - i motsetning til herredsretten - ikke finne det bevist at bedervelsen skyldes feil eller uaktsomhet fra kjølelagerets side. - - - Dettes ansvar kan derfor etter lagmannsrettens oppfatning ikke bygges på skyld.

Derimot antar lagmannsretten, at det er en mangel ved varen, som var kjøpt som og bestemt til revefor, at den var så bedervet at den var farlig for hvalpene. Når der så oppstår skade må selgeren - etter rettens oppfatning - bli ansvarlig for den ved benyttelsen av silden oppståtte skade uten hensyn til skyld. Det er en selvsagt forutsetning både fra kjepers og selgers side, at silden er egnet for den bruk, hvortil den blir kjøpt. Kjøpslovens §43, siste ledd, uttaler visstnok intet om erstatningskravets omfang, men den nevnte bestemmelse må iallfall gis analogisk anvendelse også på skade, som skyldes bruken av bedervet vare.

Det står tilbake å behandle det spørsmål om der er utvist noen uaktsomhet fra Ose eller hans folk side. Lagmannsrettens flertall samtlige unntagen domsmann Natvik - antar, at Ose har oppfylt sin undersøkelsesplikt. Selv har han visstnok ikke sett på varen før bruken, men revepasseren, 5. vitne Sverre Schjelderup, så på silden etter at kassen var åpnet og han så da straks, at det var en annen kvalitet enn den som pleiet å komme fra kjølelageret. Ved en ytre besiktigelse fant han imidlertid at silden så fin ut så han endog spurte kårfolkene om de ville prøve silden. Og under disse omstendigheter kan det ikke antas at undersøkelsesplikten strekker seg så langt som til å åpne silden eller å koke den for å undersøke om varen er helt frisk. Det er mulig at en ekspert på dette område, av sildens utseende ville kunne se, at den ikke var frisk, men sådan fagkunnskap kan man ikke vente å finne hos en revepasser. Dessuten hadde han jo erfaring for at den sild som kjølelageret sendte til revefor var fin og god vare og den omstendighet at silden i denne spesielle kasse tilsynelatende var av en bedre kvalitet enn den vanlige kan ikke gi ham særlig årsak til mistanke. Dertil kommer, at det vel er meget tvilsomt om han ville oppdaget mangelen, selv om han åpnet silden og underkastet den en nøyaktigere undersøkelse. - - -

Domsmann N a t v i k antar, at det under de foreliggende omstendighet er var uaktsomt fra Oses side ikke å undersøke silden nærmere. Når han så at det var en kasse fetsild han hadde fått - ikke en kasse av den kjøpte småsild - burde dette vært grunn nok til en nøyere undersøkelse. Så vidt bedervet som denne vare har vært, antar han at en fagkyndig undersøkelse ville brakt for dagen at silden var bedervet. Han mener derfor at skaden må bli å dele mellom partene.

Side:130

Lagmannsretten fastsetter - liksom herredsretten - erstatningen til kr. 6 200. Det er dette tap Ose oppga før skinnene om høsten var solgt. Legges de oppnådde priser til grunn vil beløpet utgjøre noe over 7 000 kroner. Man finner derfor ikke grunn til å gjøre noe fradrag for bespart foring av 18 hvalper i 4 måneder - anslagsvis kr. 720 - og heller intet fradrag for den bagatellmessige verdi av skinnene av de 18 døde dyr.

Hva saksomkostningene angår finner lagmannsrettens flertall - lagmannen, skifteforvalter Dannevig og domsmann Slotsvik - at saken har frembudt atskillig tvil, ikke bare for så vidt angår det alminnelige ansvarsgrunnlag, men også for så vidt angår det spørsmål, om der fra Ose eller hans folks side er utvist uaktsomhet. Derfor finner de ikke grunn til å tilkjenne Ose saksomkostninger for herredsretten. Kjølelageret hadde etter deres oppfatning rimelig grunn til å se saken rettslig belyst. Derimot finner de at Ose må tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten da den fornyede behandling ikke har brakt saken i noen vesentlig endret skikkelse. Omkostningene fastsettes til kr. 500. Dommer Fjærli stemmer for at herredsrettsdommen stadfestes også for så vidt angår saksomkostninger. Domsmann Natvik stemmer for at hver part bærer sine omkostninger så vel for herredsrett som lagmannsrett. - - -