Rt-1948-237
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-03-09 |
| Publisert: | Rt-1948-237 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 63 B/1948. |
| Parter: | Sigrid Krogstad (høyesterettsadvokat Harald Holthe) mot Anne Øyen (høyesterettsadvokat Valentin Voss). |
| Forfatter: | Johannesen, Rognlien, Schei, Kruse-Jensen, Alten |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §11, §3, §9, LOV-1857-09-28-§3, Tvistemålsloven (1915) §378, Vergemålsloven (1927) §49, §58, Skifteloven (1930) §61, §62 |
Dommer Johannessen: Gauldal herredsrett avsa 5. mars 1943 dom med sådan domsslutning:
«Saksøkte Anne Øyen frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Motparten Sigrid Krogstad påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett som ved dom av 21. januar 1944 stadfestet herredsrettens dom. Saksomkostninger ble ikke tilkjent hverken for herredsrett eller lagmannsrett. Dommen er avsagt under dissens idet en av lagdommerne stemte for at Sigrid Krogstads påstand skulle tas til følge. Sigrid Krogstad - som har fått bevilling til fri sakførsel har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt sådan påstand: «Anne Øyen pålegges til lovens første faredag å utstede skjøte til Sigrid Krogstad på eiendommen Bergsvika gnr. 5 bnr. 2 av skyld mark 0,69 i Hølenda og innen samme frist til fordel for Sigrid Krogstad fravike og ryddiggjøre eiendommen mot at denne betaler omkostningene ved skjøtningen og tilsvarer lovlig takstsum.
Det offentlige påståes tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett og advokat Holthe som oppnevnt sakfører tilkjent salær av statskassen i høyesterettssaken.»
Anne Øyen har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Hun har frafalt foreldelsesinnsigelsen. For øvrig foreligger saken i alt vesentlig for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Det er for Høyesterett fremlagt bevisopptak ved Gauldal herredsrett den 31. august 1946. Dette bevisopptak har etter min mening ingen betydning for saken.
Om saksforholdet viser jeg til de underordnede retters dommer.
Etter at den ankende part hadde nedlagt sin påstand ble videre forhandling avskåret i henhold til tvistemålslovens §378.
Side:238
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig tiltrer.
Jeg antar at ankemotparten bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Salæret til den oppnevnte sakfører fastsettes ved særskilt beslutning.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sigrid Krogstad til Anne Øyen 600 - seks hundre kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom.
Dommer Rognlien: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Kruse-Jensen og Alten: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Ivar Moen med domsmenn Petter Blokkum, Johan Konstad og Ottar Moe):
Ved skjøte datert 20. juni tinglest 3. august 1907 ervervet Martin Crosta eiendommen Bergsviken gnr. 5 bnr. 2 av skyld m. 0,69 i Hølonda som han deretter eiet og besatt til han ved skjøte datert 26. mars tinglest 8. april 1932 overdro til sin yngste sønn Arne Crosta. Denne eiet eiendommen til sin død 16. februar 1938. Arvingene i hans dødsbo, faren Martin Crosta, hans eldste bror Fredrik Crosta og hans nesteldste bror Lars Crosta, som imidlertid tidligere var død og som etterlot seg en umyndig datter, saksøkeren Sigrid Crosta, solgte ved skjøte datert 17. oktober tingl. 12. november 1938 eiendommen ut av familien til saksøkte Anne Øyen. Skjøtet var for saksøkerens vedkommende underskrevet av vergen med vedtagelse av overformynderiet.
Saksøkeren Sigrid Crosta, nå gift Krogstad, som er født xx.xx.1920, har ved forliksklage av 21. juli 1942 behandlet i forliksrådet 7. august samme år, påtalt sin angivelige odelsrett til forannevnte eiendom. - - -
Retten skal bemerke:
Ved behandlingen av de to innsigelser vil den naturlige rekkefølge være at man først avgjør om saksøkerens odelsrett er preskribert. Kommer man til det resultat at den er i behold blir det neste spørsmål å avgjøre om saksøkerens løsningsrett er tapt i og med avhendelsen av eiendommen til saksøkte. - - -
Saksøkeren har derfor i medhold av odelslovens §9 siste punktum tapt sin odelsrett til eiendommen Bergsviken, hvorfor saksøkte må bli å frifinne.
Retten finner det derfor unødvendig å drøfte den første innsigelse om hvorvidt løsningsretten må ansees tapt ved salget til saksøkte. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Eriksen og Wildhagen og byrettsdommer Jacobsen):
- - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men med en annen begrunnelse.
Side:239
Det første spørsmål er om Sigrid Krogstads odelsrett er preskribert ved at hennes fars yngre bror, Arne Crosta satt med tinglyst skjøte på gården fra 8. april 1932 og til sin død den 16. februar 1938. Preskripsjonsfristen er her 3 år idet fristen fra loven av 28. september 1857 §3 kommer til anvendelse. Arne Crostas skjøte var nemlig tinglyst før ikrafttredelsen av loven av 30. juni 1932 som forlenger fri sten til 5 år. At den sistnevnte lov ikke da kommer til anvendelse er sagt i loven selv.
Etter odelslovens §9 siste ledd vil Sigrid Krogstads odelsrett være preskribert hvis hun var den «Nærmere i Ætten» i forhold til farbroren Arne Crosta. Hun var datter av Arnes eldre bror Lars Crosta som døde i 1926. Lars hadde imidlertid aldri «taget Godset i Besiddelse», og Sigrids linje kan da ikke påberope seg regelen i odelslovens §3 litr. a. Rangordenen blir som bestemt i §11. Og etter den vil Arne gå foran sin eldre brors datter. At odelssuksesjonen er å forstå på denne måte stemmer med det som er alminnelig antatt, se Brandts Tingsrett (utgave 1892) 278 flg., Voss Odelsloven (utgave 1937) 16-18, den der nevnte høyesterettsdom i Rt-1921-305 som omhandler et analogt tilfelle og Ot. prp. nr. 14 for 1906-1907 16-17.
Sigrid Krogstads odelsrett er derfor i behold. Det neste spørsmål blir da om hun kan benytte sin rett overfor Anne øyen.
Salget er her foretatt av de selvskiftende arvinger i et dødsbo. Og det er nå den ene av disse som vil løse odelsgodset tilbake.
Det har alltid vært betraktet som et støtende resultat at en selger kan ta gården tilbake på odel hos sin kjøper. Dette er allerede uttalt i Brorsons fortolkning av lovens 5. bok 1. bind 5. 382 og av Ørsted i hans «Haandbog» 4. bind 5. 145. Videre henvises til Motzfeldts odelsrett 5. 65, Brandts tingsrett 5. 311, Voss 5. 26-27, Skeies forelesninger over odelsrett vårsemesteret 1932 12 og Østrems odelsrett 5. 179 nederst. Videre kan henvises til den forannevnte Ot. prp. 18.
At godset skal kunne tas tilbake på odel fra kjøperen er betegnet som «unaturligt» (Ørsted), «modsigende» (Motzfeldt) og som en omstøtelse av egen gjerning (Brandt). For Sigrid Krogstad har det vært fremholdt at det ikke kan sees at regelen like frem er fastslått i noen dom av Høyesterett. I dom i Rt-1868-228 på side 233-234 er det dog henvist til den nevnte regel. Og grunnen til at man ikke har noen høyesterettsdom som likefrem fastslår regelen på et gitt tilfelle kan være at setningen i rettslivet er ansett så sikker at man bøyer seg for den.
For Sigrid Krogstad er det gjort oppmerksom på at høyesterettsdommen av 4. desember 1817 (Voss 5. 26) ikke er avgjørende. Dette er også riktig. Godset ble i det da foreliggende tilfelle nemlig tillatt innløst fra en kjøper nr. 2. Dommen stemmer for så vidt med det som er antatt av Brorson på det før siterte sted, jfr. også Motzfeldt 5. 65.
Lagmannsretten antar ikke at det i det her foreliggende tilfelle er grunn til å fravike den sikre rettssetning at en selger ikke kan ta odelsgodset tilbake fra sin kjøper. Og enda mindre rimelig synes en tilbakesøkning å være når en av flere selgere opptrer på egen hånd. Det har vært fremholdt at unntagelse måtte gjøres fordi det her er tale om et salg som var et ledd i et booppgjør og derfor ikke et alminnelig frivillig salg. Et såkalt frivillig salg kan dog også være fremtvunget av omstendighetene uten at man derfor vil tillate tilbakesøkning. Her har
Side:240
arvingene etter Arne Crosta utstedt kjøpekontrakt og skjøte. Det er disse rettshandler Sigrid Krogstad nå ikke ønsker å respektere lenger på grunn av forandrede omstendigheter. Vergen har opplyst at det ikke kunne bli spørsmål om å overta eiendommen på skiftet etter Arne Crosta. Men nå når hun er myndig og gift kan saken stille seg annerledes. Anne Øyen, overformynderen og vergen har forklart at odelsretten ikke var på tale da eiendommen ble solgt. Ingen tenkte på den. Anne øyen har forklart at hun ikke ville ha kjøpt stedet hvis hun hadde trodd at gården kunne tas tilbake på odel. Overformynderiet har forklart at det antagelig ville blitt tatt et forbehold hvis overformynderiet hadde vært oppmerksom på odelsspørsmålet. Etter vergens mening ville det blitt spørsmål om å kreve et tillegg til prisen. Han har for øvrig forklart at en morbror av Sigrid fikk utvirket at Sigrid fikk seg utbetalt 900 kroner mer ved booppgjøret enn eiendommens pris tilsa. Beløpet ble lagt til av kårkonen.
Det kan i det hele ikke skjønnes at et salg av selvskiftende arvinger står i annen stilling enn et alminnelig salg. Det er også her tale om «at omstøde sin egen Gjerning», så det hensyn som har diktert hovedregelen er også til stede her.
For Sigrid Krogstad har det videre vært fremholdt at hensynet til at hun var umyndig da salget fant sted må tillegges betydning. Lagmannsretten antar dog ikke at et salg som er foretatt av vergen og tiltrådt av overformynderiet etter vergemålsloven av 22. april 1924 §49 står annerledes enn et salg som er foretatt av en myndig person. Om fraskrivelse av odelsrett etter samme lovs §58 er det ikke spørsmål. Det er fastslått at en selger ikke taper odelsrett ved salget, se Voss 5. 26, og det der siterte.
For Sigrid Krogstad er det subsidiært fremholdt at hun bare er selger av en ideell 14 i gården. Hun må derfor kunne innløse på odel de resterende 34 mot å betale en tilsvarende del av takstsummen.
Lagmannsretten kan ikke være enig i at sådan delvis innløsning står åpen. Innløsningen må gjelde enten hele gården eller intet. Det ville være enda mer urimelig om Sigrid Krogstad kunne innløse de 3/4 enn om hun kunne innløse det hele. Et sådant resultat ville også være det minst rimelige sett fra Anne Øyens standpunkt, idet det ikke ville bety en endelig løsning av saken. Det sameie som ble etablert ved en sådan odelsløsning måtte igjen søkes løst.
Hjelpedommer Jacobsen bemerket:
Når det gjelder tolkningen av odelslovens §3a er jeg enig med flertallet. Jeg antar at Sigrid Krogstads odelsrett ikke er bortfalt som foreldet etter odelslovens §9.
I motsetning til flertallet kan jeg imidlertid ikke finne at Sigrids løsningsrett er bortfalt fordi hun er en av loddeierne i boet etter Arne Crosta og som sådan har vært med på å selge eiendommen til Anne Øyen.
Det er meget mulig at det er riktig, som av flertallet antatt, at en eier som frivillig har solgt sin eiendom ikke kan ta den tilbake på edel fra den han har solgt den til. Det tilfelle som foreligger i nærværende sak er imidlertid et helt annet. Sigrid Krogstad har aldri vært eier av den eiendom hun nå vil innløse, og det salget som skjedde i 1938 ble foretatt som et ledd i skiftet etter farbroren Arne. Det var Arnes far og Sigrids bestefar som fikk salget i stand. Han var loddeier for 1/2 i
Side:241
boet etter Arne Crosta og kunne etter skiftelovens §61 fremtvinge salget. Etter skiftelovens §62 kunne Sigrid, som odelsberettiget loddeier, krevet eiendomen utlagt på skiftet. Hun var imidlertid den gang bare 19 år gammel og hennes verge har som vitne uttalt at han anså det håpløst for henne å bli ved gården. Det var derfor dengang umulig for henne å gjøre odelsretten gjeldende.
Et tilfelle som dette, at en umyndig eller fraværende arving ikke har anledning til å gjøre sin odelsrett gjeldende på skiftet, vil ikke sjelden forekomme, og det vil også lett kunne forekomme at den odelsberettigede, når han får den tid på seg som odelsloven gir ham, vil kunne løse eiendommen selv om han har måttet la eiendommen gå fra seg på skiftet. Det ville etter min mening være åpenbart urimelig om den omstendighet, at den odelsberettigede tilfeldigvis hadde vært loddeier under skiftet, skulle føre med seg at han ikke senere skulle kunne gjøre odelsretten gjeldende. Etter odelslovens §9 er løsningsfristen 3 år. Skiftelovens §62 har ingen bestemmelse som kan medføre noen forkortelse av denne frist. Og med en eiers frivillige salg av sin eiendom har det tilfelle som her foreligger så liten likhet at det ikke kan trekkes noen slutning fra det ene tilfelle til det annet.
Jeg finner også grunn til å peke på at etter vergemålslovens §58 er den umyndiges odelsrett sterkt beskyttet. Vergen må ha samtykke fra overformynderiet for å frafalle den. Det er på det rene at slik frafallelse ikke er gitt. Vergen og overformynderiet har ikke vært oppmerksom på at Sigrid Krogstad hadde odelsrett, og spørsmålet om å frafalle den har i det hele tatt ikke vært behandlet. Jeg gjør i denne forbindelse oppmerksom på at så vidt jeg har forstått er på det rene at de kr. 900 som Sigrid fikk tillagt fra kårkonen ikke har noen forbindelse med Sigrids odelsrett. Jeg antar at vergemålslovens §58 er til hinder for at Sigrids odelsrett til eiendommen er bortfalt.
Jeg antar etter foranstående at den ankende parts påstand må bli å ta til følge. - - -