Rt-1946-1009

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1946-09-28
Publisert:	Rt-1946-1009
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 21 B/1946
Parter:	Forsikringsselskapet Storebrand (lagmannsrettssakfører Knut Blom til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Sverre Knutsen).
Forfatter:	Skau, Holmboe, Thrap, Alten, Dissens: Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §11, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931) §32, Norske Lov (1687) 3-, LOV-1894-07-23-6-§32, LOV-1894-07-23-6-§36, LOV-1894-07-23-6, §30, Motorvognloven (1926), Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §28, Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere (1931)

Dommer Skau: Ved Sør-Hedmark herredsretts dom av 23 september 1943 ble Forsikringsaktieselskapet Storebrand frifunnet for sjåfør Sigurd Elisenbergs erstatningskrav. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Elisenberg anket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 15 juni 1946 dømte Storebrand til å betale Elisenberg kr. 3 742,50 med 4 pst. årlig rente fra 30 mars 1943 til betaling skjer. Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsretten. En av dommerne stemte for at Storebrand skulle frifinnes.

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Storebrand har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I et senere prosess-skrift har imidlertid Storebrand frafalt innsigelsen om at skadevolderen Holm ikke har vist uaktsomhet og at skadelidte Elisenberg har vist uaktsomhet.

Selskapet har nedlagt påstand om at det frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Motparten for Høyesterett har fått bevilling til fri sakførsel. Under prosedyren for Høyesterett har hans prosessfullmektig erklært at han ikke lengere vil bestride at Elisenberg - slik som av herredsretten og lagmannsretten enstemmig antatt - rammes av unntaksbestemmelsen i motorvognlovens §30 femte ledd. For Høyesterett er det altså enighet om at et eventuelt erstatningsansvar må bygges på Holms uaktsomhet.

For motparten har hans prosessfullmektig nedlagt slik påstand:

1) Lagmannsrettens dom stadfestes.

2) Storebrand betaler sakens omkostninger for alle retter til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert.

3) Mitt salær som beskikket sakfører fastsettes.

Etter ankeerklæringen og de nevnte frafallelser foreligger følgende spørsmål til avgjørelse i Høyesterett:

1. Om Holm, som uaktsomt har voldt skaden, og som etter alminnelige erstatningsregler ville være erstatningspliktig, er ansvarsfri i kraft av bestemmelsen i lov om ulykkestrygd for industriarbeidere m.v. av 24 juni 1931 nr. 6, §32, pkt. 1 jfr. pkt. 4. i så fall er partene enige om at Storebrand må frifinnes.

2. Hvis spørsmål 1 besvares benektende:

Om bedriften i hvis tjeneste Holm voldte skaden, og som etter

Side:1010

N. L. 3-21-2 derfor ville ha ansvar for den, er ansvarsfri i kraft av bestemmelsen i ulykkestrygdlovens §32, pkt. 1, jfr. pkt. 2. Antas ikke det, er partene enige om at Storebrand må betale.

3. Hvis spørsmål 2 besvares bekreftende:

Om Storebrand likevel kan gjøres ansvarlig etter den garanti som selskapet har stillet for bedriften i henhold til motorvognlovens §11.

Hva det første spørsmål angår - om Holm er ansvarsfri - så er jeg kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Jeg forstår ulykkestrygdlovens §32 slik at den ikke tar sikte på å gi uttømmende bestemmelser om hvem som skal ha plikt til å svare erstatning for bedriftsulykker, men den foreskriver i pkt. 1 og 2 visse begrensninger i det ansvar som følger av alminnelige erstatningsregler. De unntak som paragrafen således etablerer omfatter bare arbeidsgiveren selv og visse overordnede funksjonærer og arbeidere. Herav følger etter min oppfatning, at for den menige arbeider gjelder fremdeles de alminnelige erstatningsregler. At dette har vært meningen fremgår også av forarbeidene til den første ulykkestrygdloven av 23 juli 1894. I dens §36, 1. punktum het det at «tredjemanns ansvar for ulykker omhandlet i denne lov forblir uberørt av sammes bestemmelser». Og herom sier Arbeiderkommisjonen i sin Innstilling III av februar 1890, 62: «Som tredjemann etter §37 (lovens §36) ansees selvfølgelig enhver der ikke inngår under de i §33 (lovens §32) nevnte klasser, således også alminnelige medarbeidere.» Jfr. også sosialkomiteens innstilling 1894, 14.

Det som kan volde noen tvil i denne forbindelse er den endring som den tilsvarende bestemmelse i loven av 1915 undergikk ved revisjonen i 1931, hvoretter det i §32 pkt. 3 (nå pkt. 4) kom til å hete at «en utenfor industriarbeidertrygden stående tredjemanns ansvar for ulykker som går inn under denne lov, blir uberørt av lovens bestemmelser.» Jeg kan imidlertid ikke anta at denne endring bringer det spørsmål som her drøftes, i noen annen stilling. Hensikten med innskuddet «utenfor industriarbeidertrygden stående» var ifølge Ot. prp. nr. 23/1931 ene og alene den å gi uttrykkelig lovhjemmel for det som i praksis allerede var antatt å gjelde, nemlig at den begrensning i det ellers vanlige ansvar som §32 tilsier de der nevnte personer også skulle gjelde hvor skaden rammer arbeidere i andre bedrifter som går inn under loven. Jeg viser til proposisjonen side 6 hvor det heter: «Forutsetningen for denne omredaksjon er at alle arbeidsgivere innen trygden må regnes som en solidarisk enhet, slik at de aldri kan sies å være «tredjemann» - en oppfatning som Rikstrygdeverket alltid har hevdet.» Jfr. høyesterettsdom - referert i Rt-1918-856. Etter mitt syn på bestemmelsen i §32, 1 som en unntaksbestemmelse for de der nevnte personer, var det overflødig spesielt å si at for menige arbeidere gjelder fremdeles de vanlige erstatningsregler. Det følger som sagt etter min mening av §32, 1 fordi unntakene der ikke omfatter den menige arbeider. Men det synes meg da ikke rimelig å fortolke den endrede ordlyd som pkt. 3 fikk i 1931 i forhold til §36 i den tidligere lov, derhen at den opphever den menige arbeiders ansvar

Side:1011

- noe som ville stå i strid med bestemmelsen i første ledd, som for så vidt gikk uforandret over i loven av 1931. Jeg vil i denne forbindelse nevne at under lovens behandling i Odelstinget ble det av vedkommende komitéformann uttalt at «utenfor de forandringer, som positivt er brakt i forslag, er det departementets forutsetning, og komiteens forutsetning, at den gjeldende rett bibeholdes fra den tidligere lovgivning» - se forhandlinger i Odelstinget 12 juni 1931 680.

Jeg antar altså at bestemmelsene i ulykkestrygdlovens §32 ikke fritar Holm for det erstatningsansvar som han etter alminnelige erstatningsregler har for uaktsomt å ha voldt Elisenberg skade.

Det neste spørsmål blir så om bedriftsinnehaveren, som etter N. L. 3-21-2 ville hefte, er ansvarsfri på grunn av bestemmelsen i ulykkestrygdlovens §32 pkt. 1 jfr. pkt. 2.

Jeg finner at den ankende part på dette punkt må gis medhold. Bestemmelsen i §32 pkt. 2 er visstnok noe uklar, idet den sier at «arbeidsgivere svarer ikke for sine underordnedes ansvar i de tilfelle som er nevnt i punkt 1». Men det ville etter min mening være uriktig å fortolke denne bestemmelse antitetisk slik at den kun fritar arbeidsgiveren for ansvar for de personer som er nevnt i pkt. 1. Den naturlige forståelse av bestemmelsen i §32 pkt. 1 er etter min mening den at den uttømmende angir i hvilke tilfelle arbeidsgiveren skal være ansvarlig - nemlig i de tilfelle da det ved straffedom godtgjøres at han har voldt skaden forsettlig eller grovt uaktsomt. Slik pkt. 1 er formet ligger det imidlertid nær å anta at lovkonsipistene har funnet å burde slå uttrykkelig fast at arbeidsgiveren heller ikke har ansvar etter N. L. 3-21-2 i de tilfelle hvor hans overordnede funksjonærer og arbeidere ifølge pkt. 1 pådrar seg erstatningsansvar. At man har villet slå dette fast ved en spesiell bestemmelse er så meget mere naturlig som det var omtvistet om man burde gå så langt i begrensning av arbeidsgiverens ansvar.

Min forståelse av §32 på dette punkt støttes også av forarbeidene til loven av 1894. Jeg viser til Arbeiderkommisjonens Innstilling III, 62 hvor det sies at man er «fullt enig i at forsikringen bør frita arbeidsherren for ethvert personlig ansvar for andre - - -.» Jfr. høyesterettsdom referert i Rt-1918-856 og 1929 70. Jeg viser også til bestemmelsen i lov av 24 juni 1931 nr. 11 om ulykkestrygd for sjømenn, §28, 2, hvor det heter at reder eller befalshavende ombord hefter ikke for underordnedes erstatningsansvar for ulykker som går inn under denne lov». Her er gitt klart uttrykk for den regel som etter min mening også følger av de tilsvarende, men mindre klart formede, bestemmelser i trygdeloven for industriarbeidere. Endelig skal jeg nevne at ifølge et skriv av 5 september 1944 fra Rikstrygdeverket, som er dokumentert for Høyesterett, har Rikstrygdeverkets praksis i ca. 50 år bygget på den samme forståelse av loven som jeg her har fremholdt, nemlig at den fritar arbeidsgiveren for ansvar også for feil fra bedriftens menige arbeidere.

Når jeg således antar at bedriftsinnehaveren ikke kan gjøres ansvarlig for Holm, reiser seg det tredje spørsmål, nemlig om

Side:1012

Elisenberg likevel kan kreve erstatning av Storebrand i henhold til garantien.

Jeg har funnet dette spørsmål særdeles tvilsomt, men er blitt stående ved det resultat at Storebrand hefter.

Ifølge motorvognlovens §11 slik den lyder etter revisjonen i 1926 må det før kjøreløyve blir gitt, deponeres en garanti for «det erstatningsansvar som bruken av motorvognen kan føre med seg». I henhold til dette har Holms arbeidsgiver deponert en garanti fra Storebrand. I garantierklæringen stiller Storebrand seg for arbeidsgiveren - «som etter lov om motorvogner av 20 februar 1926 §11 har å deponere hos politiet garanti for mulig erstatningsansvar som bruken av motorvognen med kjennemerke - - - kan føre med seg - - -», som selvskyldnerkausjonist for de minimumsbeløp som er nevnt i §11, 2. avsnitts siste punktum. Garantierklæringen er formet i samsvar med den vanlig brukte formular.

Spørsmålet om forståelsen av en slik garantierklæring har vært fremme i tre høyesterettsdommer referert i Rt-1932-1116, 1935 257 og 1938 612. Ved disse dommer er det avgjort at garantien ikke bare gjelder eierens ansvar - for seg eller andre - men «ethvert ansvar som bruk av motorvognen medfører uten hensyn til om eieren av en eller annen grunn går fri for ansvar» - se særlig dommer Andersens votum i Rt-1935-259, som de øvrige dommere for så vidt enstemmig sluttet seg til.

Motorvognlovens §11 pålegger altså motorvognens eier en trygdeplikt ikke bare for det erstatningsansvar som eieren selv måtte komme i, men også for det ansvar som en hvilken som helst tredjemann måtte pådra seg ved bruk av motorvognen, selv om eieren ikke hefter for dette. At den trygd som en bedriftsinnehaver som eier av motorvogn må stille, i og for seg har den samme rekkevidde, må være klart. Og hverken motorvognlovens §11 eller den garantierklæring som i dette tilfelle er stillet, gjør noe unntak for det tilfelle at den erstatningspliktige pådrar seg ansvaret ved en bedriftsulykke i ulykkestrygdlovens forstand.

Spørsmålet blir da om det - som hevdet av den ankende part - allikevel må gjøres en slik begrensning i trygdens rekkevidde fordi bedriftsinnehaveren i henhold til bestemmelsen i ulykkestrygdlovens §32 ikke har plikt til personlig å svare noen erstatning i et tilfelle som dette. Jeg har, som allerede nevnt, vært i atskillig tvil på dette punkt. Når jeg er blitt stående ved at garantien må hefte også i dette tilfelle, så er det fordi jeg ikke har kunnet finne at bestemmelsen i motorvognlovens §11 bevirker noen kollisjon med bestemmelsene i ulykkestrygdlovens §32 slik at det er nødvendig å la den førstnevnte vike for så vidt. Ulykkestrygdlovens §32 gjør som nevnt visse unntak i arbeidsgiverens favør fra alminnelig erstatningsregler. - Han fritas for «personlig å svare noen erstatning» i alle andre tilfelle enn i dem hvor han ved straffedom blir overført selv å ha voldt skade forsettlig eller grovt uaktsomt. Hvor motorvognloven pålegger eieren ansvar uten skyld ville dette, hvor det gjelder bedriftsulykke, komme i strid med ansvarsbegrensningen i ulykkestrygdlovens §32 slik den lød før endringen i 1938 og

Side:1013

derfor måtte stå tilbake for denne. Men motorvognlovens §11 pålegger ikke eieren plikt til personlig å svare erstatning. Og når så er tilfelle, ville det etter min mening være å strekke en så særegen unntaksbestemmelse som den i §32 for langt, om den skulle tolkes slik at den også er til hinder for at skadelidte i dette tilfelle holder seg til den trygd som bedriftsinnehaveren likevel må stille - en trygd som motorvognloven har funnet å måtte kreve overfor den særrisiko som bruken av motorvogn fører med seg, og som etter de før nevnte høyesterettsdommer gjelder ethvert ansvar uten hensyn til om eieren av en eller annen grunn går fri.

Den ankende part har anført at selv om motorvognlovens §11 ikke pålegger eieren et personlig ansvar, så vil resultatet faktisk bli at han personlig må betale. For det første vises det til at §11 ved siden av - og før - garantierklæring fra forsikringsselskap nevner at garantien kan være kontante penger, bankbok eller verdipapirer. Er trygd gitt i den her sist nevnte form, vil erstatningen bli å dekke av eieren personlig. Dernest er det pekt på at Storebrand ifølge forsikringsvilkårenes §7 pkt. 11 er fri for ansvar «hvis ansvaret er oppstått som følge av at skaden har rammet fører eller medhjelper på motorvognen» og at sikrede ifølge vilkårenes §4, 2. avsnitt, plikter å betale beløpet tilbake om selskapet i henhold til garantierklæringen har måttet dekke noe ansvar som det ikke svarer for. Disse innvendinger fører etter min mening ikke frem. Om eieren må utrede beløpet av deponerte egne midler, eller må refundere forsikringsselskapet beløpet, - i begge tilfelle for øvrig med regress til skadevolderen - så er dette ikke en nødvendig følge av den trygdeplikt som motorvognloven har pålagt ham, men en følge av den form han har valgt for trygden. Men det avgjørende for spørsmålet om trygdens utstrekning, må være lovens regler om hvilket ansvar eieren plikter å stille sikkerhet for, ikke den form han gir sikkerheten. Og spesielt kan ikke en avtale mellom den trygdepliktige og vedkommende forsikringsselskap være avgjørende for hvorvidt skadelidte skal kunne kreve dekning eller ikke av den av loven påbudte trygd.

Den ankende part har videre pekt på den endring som ble gjort i ulykkestrygdloven ved loven av 24 juni 1938, som i et nytt punkt 3 i §32 bestemmer at «for ulykker som medfører rett til erstatning etter §30 i lov om motorvogn - - - gjelder bestemmelsene under punktene 1 og 2 om begrensning av ansvaret bare den del av ansvaret som Rikstrygdeverket dekker etter denne lov og den del av det øvrige ansvar som måtte overstige garantibeløpet etter motorvognlovens §11». Det hevdes at selve den omstendighet at man fant det påkrevet å gjøre en endring i selve ulykkestrygdloven viser at dennes bestemmelser ellers måtte gå foran motorvognlovens. Og det vises særlig til følgende uttalelse i Ot. prp. nr. 42/1938 7 2. spalte: «Etter forslaget vil ansvaret være begrenset til tilfelle da ersfatning kan kreves etter motorvognlovens §30. Ulykkestrygdlovens §32 punkt i og 2 blir således fremdeles gjeldende, f. eks. mellom motorvognens eier (arbeidsgiveren) på den ene side og føreren av

Side:1014

motorvognen eller tilhenger og medhjelp for noen av disse på den annen side, idet disse personer ikke kan påberope motorvognlovens §30.»

Hva det angår at man fant det nødvendig å ta inn en bestemmelse i ulykkestrygdloven som gjort, så anser jeg det tilstrekkelig å peke på at det ved denne bestemmelse ble pålagt bedriftsinnehaveren et personlig ansvar uten skyld. Og det følger av hva jeg allerede har sagt at jeg er enig i at en endring i selve ulykkestrygdloven da var nødvendig. Men jeg kan ikke se at det fra denne omstendighet kan trekkes noen slutning med hensyn til lovens forhold overfor bestemmelsen i motorvognlovens §11, all den stund denne ikke pålegger bedriftsinnehaveren noe personlig ansvar, men bare en trygdeplikt.

Hva den siterte uttalelse i proposisjonen angår, så er det etter min mening ikke nødvendig å legge mere i den, enn at departementet ex tuto har villet presisere at de unntak fra det objektive ansvar som motorvognlovens §30 fastsetter, også blir gjeldende hvor skaden voldes ved bedriftsulykke. At den siterte uttalelse skulle gi uttrykk for den oppfatning, at en arbeider som skades ved bedriftsulykke med motorvogn, vil være avskåret fra å gjøre krav gjeldende etter garantien i tilfelle hvor grunnlaget for ansvaret måtte søkes utenfor motorvognlovens §30 og via en annen enn eieren, er så meget mindre sannsynlig som det straks ovenfor i proposisjonen, (side 7, spalte 1) heter:

«Departementet antar at ulykkestrygdede arbeidere som blir skadet ved motorvognulykke bør få adgang til å søke den del av sitt tap som Rikstrygdeverket ikke dekker, erstattet etter motorvognlovens regler så langt den lovbestemte garanti rekker.»

Foranledningen til den aksjon som førte til lovendringen i 1938 var, som det fremgår av forarbeidene, tilfelle hvor forsikringsselskap, som hadde stillet garanti etter motorvognlovens §11, var blitt frifunnet for krav fra ulykkestrygdet arbeider fordi bestemmelsen i motorvognlovens §30 om ansvar for bileieren uten skyld ble antatt å måtte vike for bestemmelsene i ulykkestrygdlovens §32 som de da lød. Og da det videre ble antatt at «forsikringsselskapet alene hefter for det ansvar der måtte påhvile bedriften» kom retten til det resultat at også forsikringsselskapet måtte frifinnes - se høyesterettsdom referert i Rt-1934-320. Etter de før nevnte høyesterettsdommer om rekkevidden av garantien etter §11 - hvorav den ene dom var avsagt før dommen av 1934 - forstår jeg den nettopp siterte uttalelse i sistnevnte dom derhen at den bare gir uttrykk for at forsikringsselskapet som garantist ikke kan dømmes når det ikke er konstatert å foreligge en hovedforpliktelse, et erstatningsansvar for en for bruken av motorvogn ansvarlig. I det nevnte tilfelle var det så vidt skjønnes kun reist spørsmål om sådant ansvar for vedkommende bedriftsinnehaver som eier av motorvognen og i henhold til bestemmelsen i motorvognlovens §30. Om da et slikt ansvar ikke kunne antas på grunn av bestemmelsen i ulykkestrygdlovens §32, måtte følgelig også forsikringsselskapet gå fri. Spørsmålet om hvorledes saken ville ha stillet seg om motorvognens fører var ansvarlig, anser jeg derfor ikke løst ved denne dom.

Side:1015

Og jeg kan heller ikke se at mitt resultat på annen måte kommer i uoverensstemmelse med dommen.

Etter min mening må lagmannsrettens dom altså bli å stadfeste.

Da saken har frembudt atskillig tvil, antar jeg at det heller ikke bør tilkjennes omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende for så vidt angår spørsmålet om hvorvidt den ankende part hefter etter den garantierklæring som selskapet har avgitt i henhold til motorvognlovens §11.

For meg står det slik at forholdet mellom motorvognloven og loven om ulykkestrygd for industriarbeidere på det område det her gjelder, er løst med den bestemmelse som i 1938 - altså lenge etter motorvognlovens revisjon i 1926 - ble inntatt i ulykkestrygdlovens §32, punkt 3. - Ulykkestrygdloven knesetter det prinsipp, at en arbeidsgiver skal være fritatt for å dekke skade som rammer arbeiderne ved bedriftsulykker bortsett fra det lite praktiske tilfelle, at han ved straffedom blir overført å ha voldt skaden forsettlig eller grovt uaktsomt. At den ulykke det her gjelder er en bedriftsulykke er på det rene.

I dette alminnelige prinsipp er det den foran nevnte tilleggsbestemmelse av 1938 griper inn. Etter sin ordlyd gjelder den kun ulykker som fører med seg rett til erstatning etter motorvognlovens regler om objektivt ansvar. Følgen herav må da bli den at arbeidsgiveren, dersom det gjelder ansvar etter alminnelige erstatningsregler ingen plikt har til å betale erstatning idet hans forpliktelse for så vidt må ansees som oppfylt i og med erleggelsen av den premie som ulykkestrygdloven fastsetter. Dette må videre føre med seg at den ankende part ikke kan hefte etter en garantierklæring som i medhold av motorvognlovens §11 prinsipielt er likestillet med «kontante penger, bankbok eller verdipapirer», som tilhører vedkommende arbeidsgiver.

Riktigheten av det her anførte støttes av de bestemmelser som i dag gjelder for forsikringsselskapenes regressrett. Det er nemlig på det rene, at den ankende part har regress mot den sikrede, dersom selskapet blir tilpliktet å dekke en skade som den det her gjelder. Jeg anser det tilstrekkelig i denne forbindelse å vise til de alminnelige motorvognforsikringsvilkår av 1930 §4 og §7. - Og når forholdet er dette, forekommer det meg lite rimelig at Hamar Jernstøperi - trass i at bedriften er tilsikret ansvarsfrihet for bedriftsulykker, som skyldes arbeidernes uaktsomhet - gjennom denne bakdør allikevel skal kunne bli pålagt økonomisk ansvar. Endelig bemerker jeg at motivene til lovendringene i 1938 synes å støtte den oppfatning som jeg her har gjort gjeldende. Jeg viser i den forbindelse til Ot. prp. nr. 42/1938.

Side:1016

Jeg vet at mitt standpunkt ikke deles av de øvrige dommere. Jeg former derfor ingen konklusjon. Jeg voterer for at herredsrettens dom stadfestes.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, og kan i alt vesentlig tiltre hans begrunnelse. Jeg vil dog understreke at jeg ved avgjørelsen av om forsikringsselskapet er ansvarlig for en arbeiders erstatningsansvar, bygger på at arbeidsgiveren - bileieren - etter nå gjeldende regler faktisk kommer til å utrede erstatning - begrenset til sikkerhetens beløp - for en skade som han personlig ikke er ansvarlig for. Dette gjelder enten han har stillet realsikkerhet eller tegnet ansvarsforsikring på de nå alminnelig gjeldende vilkår. Men dette indirekte og begrensede ansvar er det etter min mening ikke naturlig å oppfatte som et personlig erstatningsansvar som trygdelovens §32 omhandler. Herom henviser jeg til førstvoterendes utredning og skal alene tilføye at vår lovgivning ikke hadde noen regel svarende til motorvognlovens §11 den gang ansvarsbegrensning for arbeidsgivere ble innført ved loven av 23 juli 1894.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Alten: Likeså. Det er meg ikke klart hvorfor ulykkesforsikringslovens §30 punkt 3 er begrenset til bedriftsulykker som medfører rett til erstatning etter motorvognlovens §30. Det forekommer meg at det ville ha vært rimelig å la bestemmelsen omfatte også tilfelle hvor noen av bedriftens folk blir ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler for skade som påføres forsikrede arbeidere ved bruk av arbeidsgiverens motorvogn. En sådan utvidelse ville neppe ha medført noen større økning av hans ansvar, og han ville antagelig ha kunnet dekke seg gjennom ansvarsforsikring ved en ubetydelig økning av premien. Imidlertid finner jeg med førstvoterende at det avgjørende for Storebrands betalingsplikt ikke er arbeidsgiverens personlige ansvar for skaden, men rekkevidden av den garantierklæring som selskapet har avgitt i henhold til motorvognlovens §11.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Johs. Høyer):

Saksøkeren er fast ansatt sjåfør ved Hamar jernstøperi & mek. verksted A/S. Han kjører lastebil D. 3502.

En annen i samme firma fast ansatt sjåfør, Henry Holm, kjører firmaets lastebil D. 4258. Begge biler er ansvarsforsikret i Storebrand.

Den 23 februar 1942 skulle saksøkeren kjøre sin bil ut av maskinhallen, hvor den var satt i skrå stilling med venstre fordel av bilen temmelig nær dørkarmen ut til gården. Han fikk den ikke startet og for å få den startet under fart ba han Holm, som med sin bil befant seg utenfor maskinhallen, om å slepe bilen ut. Holm brakte sin bil i stilling utenfor døren, saksøkeren anbrakte en wire mellom bilene og gikk rundt og bakenfor sin bil frem til førersetet for å gå inn til rattet på venstre side. Det lå en del verktøy på stigbrettet og dette puttet han inn i en kasse i førersetet, og han begynte å rette på en pute i førerhuset, mens han stod på stigbrettet. I det samme begynte Holm, som var gått inn i sin

Side:1017

bil, slepingen og saksøkerens bil ble ført et stykke frem med den følge at saksøkeren ble klemt mellom bildøren, som støtte mot hallens døråpning, og karosseriet. Holm stanset kjøringen. Saksøkeren fikk brudd på bekkenet, lesjoner i urinrøret og var noen tid fullstendig arbeidsudyktig, deretter delvis arbeidsudyktig og fra 1 november 1942, da han ble arbeidsdyktig, må han etter lægens uttalelse regne med 5 pst. fremtidig invaliditet. Han har beregnet sitt økonomiske tap til kr. 3 742,50 etter fradrag av det han har mottatt av trygdekassen og Rikstrygdeverket.

Etter forgjeves megling har han med bevilling til fri sakførsel uttatt stevning med krav på erstatning, og har iretteført saken med påstand om at saksøkte betaler seg erstatning kr. 3 742,50 med lovens renter, samt saksomkostninger til staten. - - -

Retten skal bemerke:

- - - Retten finner derfor at der ikke er grunnlag for noe objektivt erstatningskrav etter motorvognlovens §30 mot eieren av de to biler eller garantiselskapet. - - -

Retten er enig i at Holms forhold ved anledningen må betegnes som uaktsomt. - - -

Etter vanlige erstatningsregler skulle bileieren ha ansvar uten hensyn til egen skyld for sin tjeners uaktsomhet i tjenesten, N L 3-21-2, og dermed skulle også garantiselskapet ha ansvar.

Men nå er det på det rene at det her gjelder en bedriftsulykke, som går inn under lov om ulykkestrygd for industriarbeidere av 24 juni 1931, og Rikstrygdeverket har da også betalt erstatning. Etter lovens §32, 1 medfører slike ulykker ikke plikt for arbeidsgiveren, hans fullmektig, arbeidsoppsynsmann, mester eller lignende, til personlig å svare noen erstatning, medmindre det godtgjøres ved straffedom at vedkommende har voldt skaden forsettlig eller grovt uaktsomt. Her foreligger ikke spørsmål om straff. Etter post 2 svarer arbeidsgiveren ikke for sine underordnedes ansvar i de tilfelle som er nevnt i punkt 1. Etter disse bestemmelser har da arbeidsgiveren, bileieren, ikke personlig ansvar hverken på objektivt eller subjektivt grunnlag for skader ved en bedriftsulykke. Bileieren får således heller ikke ansvar for sine underordnedes handlinger, disse selv er ansvarlige, medmindre de hører til de i post 1 nevnte.

Unntagelsesbestemmelsen i post 3 om erstatning etter motorvognlovens §30 får her ingen anvendelse, da det under den forutsetning vi her drøfter ikke er spørsmål om et sådant ansvar.

Det er av saksøkeren nevnt at ansvarsfrihet etter §32, 1 ikke kan. påberopes av arbeidsgiveren for helt underordnede arbeideres handlinger, det bestemmelsen kun nevner visse overordnede funksjonærer. Han har bl.a. henvist til dommer Hanssens votum i Rt-1939-59, hvor vedkommende bilfører antokes å ha ansvar til tross for lovens §32. Men bilføreren (bileieren) ansåes og var ikke overordnet i forhold til den skadede. Han var ikke arbeidsgiver, det var kommunen, hvorfor bilføreren som alminnelig arbeider, og dermed hans garantiselskap, fikk ansvar. Det var ikke spørsmål om arbeidsgiverens ansvar.

Etter rettens mening følger det av §32, 1 at arbeidsgiveren (her jernstøperiet) ikke får noe ansvar for skader ved en bedriftsulykke, hva enten ansvaret etter erstatningsreglene bygges på hans egen uaktsomme

Side:1018

handling, eller som objektivt ansvar på N L 3-21-2, eller andre lovbestemmelser (unntagen tilfellet i post 3). Jernstøperiet som arbeidsgiver og eier av bilen og dets garantiselskap er derfor fri for ansvar, idet garantiselskapet alene hefter for arbeidsgiverens (bedriftens) ansvar. Dette er klart avgjort ved høyesterettsdom i Rt-1934-320.

Men her er det at saksøkeren subsidiært fremholder, at garantiselskapet som sådant ifølge ordlyden i motorvognlovens §11 har et selvstendig ansvar, selv cm eller når bedriften som bileier går fri, idet loven bestemmer at garantierklæringen fra et forsikringsselskap skal gjelde alle erstatningsforpliktelser som kan oppstå. Der henvises til Rt-1932-1116, 1935 257 og 1938 617 som konstaterer garantiansvar uten ansvar for bileieren. - - -

Saksøkeren mener da at det følger av disse dommer at garantiselskapet må betale, selv om bedriften går fri etter loven av 1931 §32.

Retten har ved domsavsigelsen hatt anledning til å gjennomgå advokat Fredrik Moes behandling av det foreliggende spørsmål i Nordisk Forsikringstidsskrift 1943 285 ff. Han kommer til samme resultat på dette punkt som saksøkeren. - - -

Retten kan ikke finne at dette resultat er rimelig. - Det strider mot garantibegrepet, med lovens forarbeider og mot en uttrykkelig uttalelse i den enstemmige høyesterettsdom Rt-1934-320. Høyesteretts formann deltok i denne votering og også i voteringen i Rt-1932-1116. Resultatet åpner adgang til i et tilfelle som i nærværende, hvor skadede var medhjelper, å påføre bedriften det endelige ansvar, som §32 vil frita ham for. Saksøkte har nemlig regressrett til bileieren (bedriften) etter forsikringsvilkårenes §7, II, og det endelige ansvar vil da falle tilbake på bedriften.

De tre dommer fastslår kun at garantien gjelder ansvar for skader voldt ved bilførers eller tredjemanns feil, uaktet bileieren «går fri for ansvar». Hermed kan etter hele sammenhengen kun menes at han ikke har et alminnelig ubegrenset ansvar etter erstatningsrettens alminnelige regler. Det sies ikke at han ikke har et objektivt og begrenset ansvar, eller at garantien er helt løst fra hans forhold. Dette synes å være oversett.

Etter lovens §11, som dommene bygger på, har bileieren en bestemt plikt til å sørge for at de omhandlede skader blir betalt. Han plikter å stille en begrenset sikkerhet også for dette objektive ansvar, som er knyttet til bilens drift. Selv om det sjelden forekommer i praksis, fordrer loven prinsipalt at han deponerer egne midler. Da viser det seg klart at han har et begrenset ansvar for bilførerens feil. Han må betale. Men forholdets rettslige karakter forandres ikke om han deponerer garantierklæring. Garantien er fremdeles knyttet til eierens forpliktelse til å sørge for at skaden i tilfelle blir betalt.

Erstatningsreglene er de samme i begge tilfelle. En garantierklæring kan ikke stille skadelidte i gunstigere stilling enn depot av eierens egne midler.

Bestemmelsen i §11 cm at statens motorvogner ikke trenger garanti synes å tyde på at bileieren har et virkelig begrenset ansvar for tredjemanns feil. Det kan vel ikke være meningen at skadede i tilfelle som de tre dommer omhandler ikke skal kunne holde seg til staten som bileier, fordi det ikke er stilt garantipolise.

Side:1019

I denne sak er det imidlertid unødvendig å gå ut fra at bileierens forpliktelser er av den art at han har en begrenset objektiv betalingsplikt, også hvis garantierklæringen f. eks. er usolid. Det er nok å fastslå at garantien er knyttet til en forpliktelse for eieren til å skaffe sikkerhet for betaling for slike skader. Selv om eierens forpliktelse er blitt helt avløst ved garantien, gir garantien ikke skadede større rett enn bileieren pliktet å skaffe.

Hvis det følger av noen lov at bileieren ikke er pliktig til å skaffe en garanti som gjelder for visse tilfelle, er også garantien begrenset kun til å gjelde for de tilfelle bileieren plikter å skaffe den. Når garantien således er knyttet til en forpliktelse for eieren kan man ikke uten videre dra den konsekvens av de tre dommer, at selskapet må bli pålagt ansvar også for bedriftsulykker voldt ved bruken av motorvogn, selv om eieren går fri, når bilfører eller annen er ansvarlig.

De tre dommer gjelder ikke bedriftsulykker.

Ved bedriftsulykker er det at ulykkestrygdlovens §32 griper inn. Ved bedriftsulykker - også motorvognulykker - bestemmer §32 at eieren skal være fri for personlig å svare erstatning. Den skadede har ved bedriftsulykker intet krav utover det han får av Rikstrygdeverket (bortsett fra visse unntagelser), §32 er en unntagelsesbestemmelse for alle erstatningsregler, også motorvognlovens, og den går da foran motorvognlovens regler. Det er ikke bare ubegrensede forpliktelser som er unntatt. Unntagelsen gjelder også begrensede og objektivt begrunnede forpliktelser. Når da bedriften er fri en slik forpliktelse, må man herav slutte at han heller ikke har noen plikt til å avløse en slik forpliktelse med noen garanti, hverken med egne midler eller med en for hans midler ervervet garantierklæring. Det riktige må være å si at §32 fritar bedriften for plikten til å stille garanti for forpliktelsen, som §32 uttrykkelig fritar den for. Garantierklæringen, som er knyttet til eierens forpliktelse, omfatter derfor ikke den forpliktelse, bedriften er fritatt for.

Ved motorvognlovens §11 konstateres et objektivt ansvar for bileieren for skader, voldt av bilføreren. Dette ansvar frigjøres han muligens for ved å deponere garanti.

Ulykkestrygdens §32 derimot fritar ham ved bedriftsulykker for ethvert ansvar, også det objektive.

Derfor har han i siste tilfelle ingen plikt til å stille garanti som omfatter det nevnte objektive ansvar.

Dette stemmer med dommen i Rt-1934 - 320, hvoretter selskapet alene hefter for det ansvar som måtte påhvlle bedriften. Og denne dom står da ikke i strid med de andre dommer.

Dette stemmer også med Rikstrygdeverkets praksis, se Moes avhandling in fine.

Og der åpnes ikke ad en omvei (ved regress) adgang til å pålegge bedriften betalingsplikt.

Det kan fra lovgivningsstandpunkt synes urimelig at bedriften i et slikt tilfelle skal være fri, når den har ansvar etter post 3 for skader etter motorvognlovens §30. Det kunne være grunn til å utvide post 5 til å gjelde også for tilfeller som her omhandlede. Men da måtte man vet tilsvarende gjøre unntagelse for skader påført fører og medhjelper, som ikke bør stå i gunstigere stilling likeoverfor eieren og garantisten

Side:1020

bare fordi en tredjemann har vært uaktsom. Det må være nok at denne tredjemann er erstatningspliktig. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Nygaard, lagdommerne Stenersen og Leivestad):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. - - -

Etter den regel N. L. 3-21-2 oppstiller om ansvar for underordnede for feil begått under utførelse av deres tjeneste skulle Hamar Jernstøperi være ansvarlig for skaden og dermed også det selskap som har overtatt trygden for jernstøperiet etter motorvognlovens §11.

Storebrand har imidlertid herimot gjort gjeldende 3 innsigelser bygget på ulykkesforsikringslovens §32: 1) at Holm etter lov om ulykkestrygd for industriarbeidere §32 ikke er personlig ansvarlig for skaden. 2) At Hamar Jernstøperi ikke er ansvarlig, selv om Holm måtte ansees å ha ansvar for skaden. 3) At Storebrand ikke hefter selv om Holm er erstatningspliktig, all den stund støperiet ikke har ansvar.

Storebrand forstår ulykkesforsikringslovens §32 punkt 1 jfr. punkt 4 derhen at den alminnelige arbeider er fri for personlig ansvar. Selskapet innrømmer at det ikke er naturlig å anse arbeideren medtatt under oppregningen i punkt 1, men mener at han kan påberope ansvarsfrihet etter punkt 4, idet han ikke er en «utenfor industriarbeidertrygden stående tredjemann».

Retten er ikke enig i denne oppfatning. Lov om ulykkestrygd for industriarbeidere §32, 1 fritar arbeidsgiver, hans fullmektig, arbeidsoppsynsmann, mester eller lignende for personlig ansvar for bedriftsulykker, med mindre det godtgjøres at vedkommende har gjort seg skyldig i straffbar, forsettlig eller grov uaktsom handling.

Samme paragraf, punkt 2, sier at arbeidsgiveren «svarer ikke for sine underordnedes ansvar i de tilfelle som er nevnt i punkt 1».

Paragrafens punkt 3 gjør en unntagelse fra ansvarsbegrensningen i punkt 1 og 2 for så vidt angår ulykker som medfører rett til erstatning etter §30 i motorvognloven.

Endelig bestemmer paragrafens punkt 4 at en utenfor industriarbeidertrygden stående tredjemanns ansvar for ulykker som hører inn under denne lov, blir uberørt av lovens regler - se dog punkt 5.

Lagmannsretten mener at en alminnelig arbeider der som sjåfør Holm i nærværende tilfelle ikke står i noe overordnet forhold til en arbeidskamerat ikke kommer inn under oppregningen i punkt 1 og mener at punkt 2 sikter alene til de personer som er oppregnet i punkt 1. Det er etter rettens mening ved ordene i punkt 1, utvetydig uttrykt at bestemmelsen kun omfatter arbeidsgiveren og hans overordnede folk i bedriften. Jfr. her den særdeles tydelige etter mønster av industriarbeidertrygdlovens heromhandlede bestemmelser avfattede §28, No. 1 i sjømannsforsikringsloven av 24 juni 1931 No. 5, som opphever det personlige ansvar alene for «rederen, føreren eller annen befalhavende ombord». Jfr. også Aubert, Obl. rettens spec. Del II, første utgave side 71, der begrensningen i post 1 kommer frem.

Retten finner det ikke naturlig ut fra den omstendighet at §32 punkt 4 så omtaler de utenfor industriarbeidertrygden stående

Side:1021

tredjemenns ansvar, antitetisk å slutte, at arbeidskameratenes ansvar må betraktes som bortfalt ved den formulering punkt 4 har fått.

Ville loven ha fritatt noen for det ansvar for uaktsomme og forsettlige handlinger som vår rettsorden oppstiller som en alminnelig regel, måtte det uttales uttrykkelig.

Etter lagmannsrettens oppfatning svarer således fremdeles arbeidskamerater innbyrdes personlig for de skader de under sitt arbeid ved uaktsomhet eller forsett påfører hverandre. Og §32, punkt 2, tilsier arbeidsgiveren kun fritagelse for ansvar for de av hans underordnede der inngår under oppregningen i punkt 1. Arbeidsgiveren svarer da for arbeiderne etter N. L. 3-21-2. Og forsikringsselskapet må igjen svare for arbeidsgiveren i henhold til sine garantier etter motorvognlovens §11. - - -

Lagdommer Leivestad er kommet til et annet resultat med hensyn til forståelsen av ulykkestrygdloven for industriarbeidere §32. Paragrafen gir i punkt 1 bestemmelse om at arbeidsgiveren, hans fullmektig, arbeidsoppsynsmann, mester og lignende ikke plikter personlig å svare erstatning for bedriftsulykke, med mindre de har gjort seg skyldig i straffbart forhold, forsettlig eller grovt uaktsomt. Bestemmelsens punkt 2 fritar arbeidsgiveren for å svare for de i punkt 1 nevnte underordnedes ansvar. Paragrafens punkt 3 pålegger arbeidsgiveren et visst ansvar for ulykker som medfører rett til erstatning etter §30 i lov om motorvogner. Deretter kommer som punkt 4 følgende regel: «En utenfor industriarbeidertrygden stående tredjemanns ansvar for ulykker som går inn under denne lov, blir uberørt av lovens bestemmelser (se dog punkt 5).»

Etter sin oppbygning må paragrafen antas å ta sikte på en uttømmende ordning av hvem der har plikt til å svare erstatning for bedriftsulykker. Punkt 4 må da trekke til følge den slutning, at tredjemann som står innenfor industriarbeidertrygden er uten erstatningsplikt, bortsett fra den begrensede plikt som følger av punkt 1 for enkelte tredjemenns vedkommende.

Den alminnelige arbeider, som i nærværende tilfelle sjåfør Holm, der ikke ved leiligheten fungerte som arbeidsoppsynsmann eller lignende, har således intet skadebotansvar. Det blir derfor ikke tale om noe skadebotansvar i anledningen for arbeidsgiveren etter N. L. 3-21-2. - - -

Da der etter dette ikke er noen som har skadebotansvar for ulykken, kan der ikke bli tale om ansvar for assuranseselskapet, idet trygden etter motorvognlovens §11 kun gjelder skadebotansvar som bruken av motorvognen kan føre med seg. - - -