Rt-1948-428

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-05-25
Publisert:	Rt-1948-428
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 133 B/1948
Parter:	Ole Theodor Holdt (høyesterettsadvokat Sven Arntzen) mot Halfdan Holdt (overrettssakfører H. E. Helliesen - til prøve).
Forfatter:	Holmboe, Kruse-Jensen, Gaarder, Eckhoff, Grette
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §1, §9, Odelsloven (1821), §16, §6, §8, Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §2, Skifteloven (1930) §125, §62, §13

Dommer Holmboe: I denne sak avsa Vinger og Odal skifterett den 5. mars 1946 kjennelse med denne slutning:

«Halfdan Holth bør for saksøkeren Ole Theodor Holths tiltale i denne sak fri å være.»

Ole Theodor Holth har innanket saken for Høyesterett og nedlagt denne påstand:

«1. Ole Theodor Holth utlegges som den best odelsberettigede på skifte etter Anders Theodorsen Holth eiendommen Øvre Holth, g.nr. 29, b.nr. 1, 3, 7, 10 og 31 i Nord-Odal etter skifteovertakst, avhjemlet den 23. september 1943, for tilsammen kr. 446 800 med fradrag av kr. 8 300.

2. Professor Halfdan Holth tilpliktes å betale saksomkostninger for skifteretten og Høyesterett til Ole Theodor Holth.»

Halfdan Holth har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt:

Vinger og Odal skifteretts kjennelse av 5. mars 1946 stadfestes, idet saksøkerens påstand ikke tas til følge.

II. Subsidiært:

Professor Halfdan Holth har som den best odelsberettigede rett til å få seg utlagt på skifte etter Anders Theodor Holth eiendommen Øvre Holth, g.nr. 29, b.nr. 1, 3, 7, 10 og 31 i Nord-Odal.

III. I begge tilfelle:

Ole Theodor Holth tilpliktes å betale professor Halfdan Holth sakens omkostninger for begge retter.»

Anders Th. Holths dødsbo har opptrådt som hjelpeintervenient og har støttet ankemotpartens prinsipale påstand.

For Høyesterett er fremlagt et par nye dokumenter som imidlertid er uten vesentlig betydning for avgjørelsen. Den ankende part har ikke fastholdt sin påstand om at løsningssummen skulle reduseres med verdien av det som er avvirket i skogen fra 14. september 1943 til skjøtning finner sted, idet han har funnet at dette spørsmål i tilfelle bør gjøres til gjenstand for særskilt sak. Ankemotparten

Side:429

har, med støtte av hjelpeintervenienten, gjort gjeldende som ny subsidiær innsigelse, at hvis den ankende part kjennes berettiget til å få gården utlagt, kan dette ikke skje etter den i 1943 avholdte skifteovertakst. Ellers foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for skifteretten.

Tvisten gjelder, som det fremgår av grunnene til skifterettens kjennelse, spørsmålet om Ole Theodor Holth er odelsberettiget - og i tilfelle nærmeste odelsberettigede - til gården Øvre Holt i Nord-Odal. Gården består for uten av hovedbølet g.nr. 29, b.nr. 1, tillike av b.nr. 3, 7 og 31, som partene er enige om skal følge b.nr. 1 samt b.nr. 10 - Oppi - som står i en særstilling hva spørsmålet om odelsrett angår.

Sakens sammenheng fremgår av grunnene til skifterettens kjennelse, men da jeg har et annet syn på flere av spørsmålene i saken, finner jeg det riktig å gi en noe utførligere fremstilling av de faktiske omstendigheter.

Gården Holt har vært i slektens eie iallfall siden 1673; nå avdøde Anders representerte minst 8. ledd av eiere i slekten. Hans farfar, Anders Holth d. e. hadde odelsrett til gården da han i 1871 skjøtet den til sin eldste sønn, Ole Theodor Holth d. e. den ankende parts farfar og ankemotpartens far, som således satt med gården som sin odel. Ved skjøte av 12. april, tinglyst 6. juni 1882 overdro han på ny gården til Anders d. e. Skjøtet omfattet også flere andre eiendommer, som Ole Theodor hadde kjøpt og som således ikke var odlet, nemlig gården Skjeppestad og flere skogeiendommer, deriblant den før nevnte Oppi, b.nr. 10.

Grunnen til denne overdragelse var at Ole Theodor d. e., som var kommet opp i et personlig og ekteskapelig uføre, hadde besluttet å bryte over tvert og relse til Amerika, hva han også gjorde straks skjøtet var utstedt. Partene er uenige om hvorvidt han mente å relse for godt, eller om han tenkte å komme tilbake etter kortere eller lengere tid. Noen avgjørende opplysning herom foreligger ikke, men både den foreliggende situasjon og den ting at han overdro sine eiendommer til faren, tyder på at han iallfall har regnet med muligheten av å bli borte for godt. Også skjøtets innhold trekker i denne retning.

Skjøtet bestemte at kjøpesummen, kr. 80 000, som for øvrig var lav i forhold til verdien av eiendommene, skulle avgjøres ved at faren betalte kontant til Ole Theodor kr. 10 000, overtok dennes løsgjeld kr. 12 000 og gjelden på en av de faste eiendommer kr. 17 500, mens resten skulle bli stående i en 5 pst. rentebærende pantobligasjon. Rentene av denne skulle betales til Ole Theodors hustru, så lenge barnene var umyndige og oppholdt seg hos moren, og hvis rentene ikke strakk til for barnenes oppdragelse, skulle Anders d. e. skyte til det nødvendige som avdrag på obligasjonen. Skjøtet fastsatte også hvorledes obligasjonen skulle fordeles på Ole Theodors hustru og barn i tilfelle av hans død.

Videre inneholdt det følgende bestemmelser:

«Kjøberen forpligter sig til, naar min ældste Søn Anders eller om han skulde falde væk eller ikke ønsker at komme i Betraktning,

Side:430

efter ham nærmere Odelsbereetiged Arving er bleven myndig, at tilskjøde han Gaarden Holth med alle til- og underliggende Herligheder og Rettigheder saasom daværende Kreaturbesætning, Gaardsredskaber, Sædefrø og Løsøre for en Pris og Konditioner, hvorom de maate enes. I Mangel af mindelig Overenskomst bestemmes Prisen ved «billig» Takst efter Aasedesretten. Forsaavidt Kjøberen ikke maatte have afhændet de øvrige Eiendomme, overdrages disse paa samme Maade til de øvrige Børn.

Undertegnede, eller i Tilfelde min Død eller Fraværelse, mine Børn, om nødvendigt med Tilkaldelse af Værge eller Kurator, skulde være berettigede ved Kjøberens dødelige Afgang at fordre de her solgte Ejendomme eller Gaarden Holth med de endnu usolgte af de øvrige tilligemed forhaandenværende Besætning, Avling og øvrigt Løsøre tilbageskjødet til sig for en Kjøbesum svarende til hvad Eiendommene koste Kjøberen, heri ogsaa medregnet Hjemmelsdokumenter, efterat alle Indtægter ere fradragne de Udgifter Eiendommen have medført.»

Av det som her er anført, fremgår det etter min mening også at Anders ikke kunne selge slektsgården Holt.

Det hevdes av den ankende part at dette skjøte i virkeligheten bare inneholder en fullmakt for Anders d. e. til å bestyre eiendommene for Ole Theodor under dennes fravær. Jeg er enig med skifteretten i at han ikke kan høres med dette. Jeg legger i denne forbindelse ingen vekt på at Anders' rett til eiendommene var sterkt begrenset, det avgjørende er at Ole Theodor, hva jeg finner klart, gir eiendomsretten fra seg ved skjøtet. Dette inneholder detaljerte bestemmelser om Anders' plikt til å overdra eiendommene til barnebarnene, men ikke noe forhold om rett for Ole Theodor til igjen å bli eier, unntatt i tilfelle av farens død. Faren var født 1818 og Anders d. y., Ole Theodors eldste sønn, i 1871. Jeg ser det slik at hvis Anders d. e. ble i live, ville eiendommene etter skjøtets bestemmelser gå videre til Ole Theodors barn, uten at denne selv ville få mer med dem å gjøre. At forholdet i virkeligheten utviklet seg annerledes, som jeg senere skal komme tilbake til, kan ikke ha noen betydning for fortolkningen av skjøtet.

At Anders i sin besittelsestid førte særskilt konto hvor eiendommens utgifter og inntekter ble bokført, har sin tilstrekkelige forklaring deri at Anders var forpliktet til å gi eiendommene fra seg til sønnebarnene for den pris man måtte bli enige om - subsidiært etter billig takst. Det er vel rimelig at han har ment at prisen skulle settes til det som eiendommene sto ham i, noe som var uttrykkelig bestemt for det tilfelle at Ole Theodors løsningsrett ble benyttet. Og den omstendighet at kontoen ble åpnet under betegnelsen «Ole Theodors bo», taler nærmest imot at Anders så seg som bestyrer for Ole Theodor.

Det jeg her har sagt, er tilstrekkelig til å fastslå at Ole Theodor - som også antatt av skifteretten - ikke har ervervet odelsrett til Oppi, b.nr. 10. Han hadde kjøpt denne eiendom i 1871, hans odelshevd ble avbrutt da han i 1882 overdro den til faren, og en ny odelshevd begynte da han, som jeg straks skal omtale, fikk den

Side:431

tilbake. Den tid faren satt med eiendommen kan ikke regnes med i Ole Theodors odelshevdstid, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1914-801. Den nye odelshevd var ikke avsluttet da eiendommen i 1895, etter Ole Theodors død, ble tilskjøtet Anders d. y., og den ankende part har således ikke odelsrett til den. Hans påstand om å få den utlagt på skiftet kan derfor ikke tas til følge.

Jeg vender meg så til spørsmålet om hvorvidt Ole Theodors odelsrett til Øvre Holt, b.nr. 1, 3, 7 og 31, er gått tapt.

Ole Theodor d. e. kom tilbake fra Amerika allerede etter ca. 1 års fravær, våren 1883, og tok opphold på gården, hvor hans hjem sto urørt - faren hadde vedblitt å bo i sitt eget hus som han hadde forbeholdt seg da han overlot gården i 1871. Ole Theodors familie oppholdt seg den største del av året i Oslo, hvor barnene gikk på skole, men var på gården i feriene. Noen bestemt opplysning om når Ole Theodor overtok bestyrelsen av gården, foreligger ikke, men det er skjedd i løpet av 1883-84. Den 30. juni 1884 ble den før omtalte konto som Anders d. e. førte, saldert - de 2 tidligere år var den bare blitt saldert ved årsskiftet - og den ble fra da av ført av Ole Theodor, nærmest som en slags kassekonto for gården.

For skatteåret 1884-85, det vil si pr. 30. september 1884, ble Ole Theodor lignet som eier av gården - for det foregående år var Anders blitt lignet som eier.

I brev av 15. oktober 1884 til firmaet J. N. Jacobsen & Co. tilbyr Anders på Ole Theodors vegne et parti tømmer. Ole Theodor - og før ham Anders - hadde vært tømmerbetinger for dette firma, men Ole Theodor hadde mistet stillingen i forbindelse med de begivenheter som førte til Amerika-reisen. Dette var, som det antydes i brevet, grunnen til at Anders skrev. I brevet sier Anders blant annet: «Jeg skal sluttelig gjøre oppmerksom på at Theodor nu igjen er overdratt sine eiendommer, så han selv disponerer dem, og det gleder meg å kunne tilføye at hans oppførsel etter hjemkomsten berettiger meg til å ha godt håp om ham for fremtiden. Han fikk meg til å sende eder nærværende skrivelse, da han formodentlig følte seg forlegen like overfor eder.»

Den tømmerkontrakt som dette brevet ledet til - datert 6. februar 1885 - ble inngått av Ole Theodor i eget navn. Det samme gjelder andre kontrakter som ble sluttet i tiden fremover, dels om levering av tømmer, dels om bortforpaktning av plasser, den første slike er datert 10. april 1885. Det foreligger ingen opplysning om at Anders har opptrådt som eier i 1884 eller senere.

I skjøtet til Anders av 1882 medfulgte en parsell, Stømnersæterteigen, som Ole Theodor hadde kjøpt, men ennå ikke fått hjemmel på. Skjøtet bestemte at Anders skulle være berettiget til å kreve skjøte på den utstedt til seg, men den 25. juli 1885 ble skjøte på Stømnersæterteigen utferdiget til Ole Theodor med påtegnet samtykke fra faren.

Den 5. juli 1887 utstedte Anders skjøte på alle de eiendommer som skjøtet av 1882 omfattet, til Ole Theodor d. e. Skjøtet ble tinglyst den 8. juli. I skjøtet heter det: «Undertegnede Anders Holth erkjenner herved i henhold til bestemmelse tatt i skjøte fra Ole

Side:432

Theodor Holth av 12. april, tinglyst 6. juni 1882, å ha tilbakelevert liksom jeg herved skjøter tilbake til min sønn ...... » og i slutten av skjøtet: «Eiendommene, der så vel som løsøret forlengst er overtatt av kjøperen, skulle altså heretter følge og tilhøre Ole Theodor Holth ...... »

Noe oppgjør mellom Anders og Ole Theodor er ikke opplyst å ha funnet sted, hverken ved regnskapsavslutningen i 1884, ved skjøtningen i 1887 eller i det mellomliggende tidsrom. Det er på det rene i saken at Ole Theodor ikke gjorde regnskap overfor faren for sin drift av gården, og at denne var hans og hans families eksistensgrunnlag. Faren hadde som nevnt sitt eget hus på gården, og hadde føderåd av sin yngre sønn, til hvem han i 1882 hadde solgt nabogården.

Det som foregikk i 1882 og de nærmest følgende år, var altså at gården Holt, som var blitt overlatt til Ole Theodor i 1871, ble tilbakeskjøtet til hans far da han selv fant å måtte forlate den - hensikten med overdragelsen var åpenbart å sikre den for hans barn, «eldste sønn ...... eller nærmere odelsberettigede arving» som skjøtet uttrykker det -, og at transaksjonen ble omgjort da Ole Theodor kort etter kom tilbake og overtok eiendommen selv. At denne ordning - i slektens interesse - mellom far og sønn - skulle medføre at slektsgården ble odelsfri, fremstiller seg umiddelbart som et lite rimelig resultat, i strid med odelsrettens tanke, og det har på forhånd formodningen mot seg at odelsloven skulle føre til et slikt resultat. Etter min mening gjør den heller ikke det.

Selv om man ville si at Ole Theodors rett var tapt ved foreldelse, ville det kunne anføres sterke grunner for den oppfatning at det ikke løp noen foreldelse overfor hans barn - i farfarens besittelsestid på grunn av de klausuler som var inntatt i skjøtet, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1916-983, og etter at Ole Theodor hadde fått eiendommen igjen, etter det prinsipp som har fått uttrykk i odelslovens §16.

Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på de tvilsspørsmål som denne betraktningsmåte reiser, fordi jeg i den foreliggende sak finner det naturligere å legge avgjørende vekt på at overdragelsen av 1882 ble omgjort da forutsetningen for den viste seg ikke å holde stikk, idet Ole Theodor allerede etter 1 års forløp kom tilbake fra Amerika og viste seg skikket til å beholde gården.

Etter det jeg har referert om farens og Ole Theodors forhold til gården fra 1884 og utover, kan jeg ikke se det annerledes enn at det fra da av var Ole Theodor som rådet over eiendommen som eier, at med andre ord forholdet fra før 12. april 1882 var gjenopprettet. Jeg kan, slik som forholdene er i denne sak, ikke legge noen vesentlig vekt på at Ole Theodor først i 1887 fikk skjøte på eiendommen. Faren hadde allerede i 1871 overlatt den til ham og dermed oppgitt sin egen interesse i den. Og Ole Theodor har, så vidt man kan se, ikke hatt behov for skjøte, det har ikke vært spørsmål om å foreta noen rettslig disposisjon over eiendommen, som skulle gjøre det nødvendig for ham å få tinglyst hjemmel, og han har intet hatt å risikere ved

Side:433

at faren satt med hjemmelen. Det er da intet særlig påfallende i at det har trukket ut før saken ble ordnet.

Ankemotparten har hevdet at når faren ventet så lenge med å utstede skjøte, har det vært fordi han ville ha tid til å bli sikker på at Ole Theodor nå virkelig var skikket til å ha gården. Skjønt denne forklaring ikke finner noen positiv støtte i sakens opplysninger, og skjønt fire år etter forholdene synes å være en temmelig lang prøvetid, kan jeg ikke se bort fra muligheten for at denne forklaring kan være riktig. Men om faren har villet holde skjøtet tilbake for å kunne øve press på Ole Theodor, hvis det skulle vise seg at han ikke kunne styre gården, betyr ikke det at han ikke har ansett det gamle eierforhold gjenopprettet i realiteten allerede da Ole Theodor faktisk overtok rådigheten i 1884.

Jeg antar etter dette at eiendommen iallfall ikke «har været ude af ætlæg» i lengere tidsrom enn fra våren 1882 til en gang i 1884, og altså ikke i preskripsjonstid. Om den overhodet har vært ute av ætlæg, det vil si om Anders Holth d. e. i 1882 hadde tapt sin odelsrett og derfor måtte ansees som en «fremmed», (jfr. odelslovens §8), og i så fall om skjøtet til ham dannet utgangspunktet for en forddelsesfrist overfor Ole Theodor, er spørsmål som jeg, etter det resultat jeg er kommet til, ikke behøver å avgjøre.

For fullstendighets skyld tilføyer jeg at det etter min mening ikke kan oppstilles som alminnelig regel at odelsforeldelse først avbrytes når odelsmannen får skjøte på eiendommen. Odelslovens §9, som inneholder reglene om odelsforeldelse, gir intet holdepunkt for å oppstille et slikt krav. Det avgjørende er, etter paragrafens første punkt som det her er spørsmål om, hvor lenge eiendommen har vært «ude af ætlæg», og det er den ikke når den odelsberettigede besitter den som eier, uansett om han har tinglyst hjemmel til den eller ikke. Jeg henviser i denne forbindelse til at en besitter uten tinglyst hjemmel kan vinne odelshevd, jfr. odelslovens §6, 2. punkt. Den høyesterettsdom i Rt-1877-248, som skifteretten henviser til, avgjør ikke at tinglyst skjøte er nødvendig, dette spørsmål blir uttrykkelig holdt åpent. Det som dommen avgjør, er at foreldelsen ikke avbrytes ved at den odelsberettigede får et kontraktmessig krav på å bli eier, det kreves at han virkelig er blitt det, og i så henseende anså dommen etter det da foreliggende saksforhold, utstedelsen av skjøte for å være avgjørende

Man kan heller ikke trekke noen slutning fra den i praksis antatte regel, at odelsforeldelsen i alminnelighet først begynner å løpe fra det tidspunkt da skjøtet fra den odelsberettigede er blitt tinglyst. Uansett at den første høyesterettsdom i denne retning, Rt-1839-25, gir en annen begrunnelse, (jfr. Skeie Avhandlinger 1913 251), tør det nå være alminnelig erkjent at den nevnte regel er begrunnet i hensynet til de fjernere odelsberettigede, som ellers ville kunne tape sin rett fordi de ikke hadde adgang til å bli kjent med den overdragelse som gir dem anledning til å løse eiendommen, eller til å fastslå det riktige tidspunkt for denne overdragelse.

Subsidiært hevder ankemotparten at hvis det er odel på gården,

Side:434

er han den nærmeste odelsberettigede. Den ankende part er som nevnt sønn av Ole, som var Ole Theodor d. e.'s nesteldste sønn - den eldste var nå avdøde Anders d. y. Ankemotparten er yngre sønn av Ole Theodor d. e. Det er således på det rene at den ankende part er nærmeste odelsberettigede etter den vanlige suksessjonsorden. Men ankemotparten mener at odelslovens §13 er til hinder for at Oles linje gjør sin odelsrett til Holt gjeldende til fortrengsel for ham.

Det er på det rene at etter Ole Theodor d. e.'s død i 1895 overdro hans enke samme år alle hans eiendommer til barnene. Den eldste, Anders, fikk slektsgården Holt, den nesteldste, Ole, fikk gården Skjeppestad, mens de yngre fikk skogeiendommer. Ankemotparten, som da var umyndig, fikk Østvand skog i sameie med sine to likeledes umyndige søstre. Partene er enige om at utdelingen av 1895 er å anse som en skiftefordeling, overensstemmende med odelslovens §12, således at forutsetningen for å anvende lovens §13 for så vidt er til stede. Ved utdelingen ble det oppnevnt verge for de umyndige, og ankemotparten har under henvisning til Høyesteretts dom i Rt-1946-405 erklært at han ikke vil gjøre gjeldende, at han ikke har fått adgang til å velge eiendom, som §12 foreskriver. Heller ikke bygger han noen innsigelse på at skogen ble utlagt ham i sameie med søstrene, jfr. den nevnte dom. Derimot hevder han at den eiendom som ble tillagt ham, var så ubetydelig i forhold til dem som de eldste brødrene fikk, at han ikke kan ansees for å ha fått jord i den betydning §13 bruker dette uttrykk. Heri kan jeg ikke gi ham medhold.

Østvand skog omfattet vel 9 000 mål, på ankemotpartens andel falt altså ca. 3 000 mål, for den vesentligste del produktiv skog. Ankemotpartens del av skogen ble overdratt ham for 5 000 kroner, i skatteligningen for 1896 ble den verdsatt til 7 100 kroner. Ole Theodor d. e. hadde kjøpt skogen i 1893 for 85 000 kroner og hadde drevet den ganske hårdt i 1894 og 1895 for å ta igjen kjøpesummen, hva der dog ikke lyktes. Jeg går således ut fra at det ikke kunne hugges i skogen da ankemotparten fikk den. Men dette kan ikke være avgjørende når det spørres om han «fik jord», i odelslovens forstand, særlig når det tas i betraktning at han den gang var 15 år gammel. Skogen er nå i god stand og driftsforholdene er opplyst å være gode. Jeg kan etter dette ikke finne det tvilsomt at ankemotparten ved utdelingen i 1895 «fik jord», og således nå er avskåret fra å gjøre krav på den ledigblitte eiendom til fortrengsel for den nærmere odelsberettigede. At han som yngre bror fikk mindre enn de eldre, er det ikke noe usedvanlig i, og er ikke noen innvending mot å bruke §13 mot ham, når han dog fikk en så vidt betydelig eiendom.

Jeg finner etter dette at den ankende part som nærmeste odelsberettigede må få medhold i sin påstand om å få utlagt gården Øvre Holt, g.nr. 29, b.nr. 1, 3, 7 og 31, som eiendom.

Ankemotparten har subsidiært, med støtte av intervenienten, gjort gjeldende at den i 1943 avholdte skifteovertakst ikke lenger kan være bindende for boet fordi skogens verdi er steget. Særlig

Side:435

har ankemotparten og intervenienten fremholdt det urimelige i at den ankende part skal kunne tilvende seg verdistigningen, også tilveksten, mens boet må bære de utgifter som skogen fører med seg, først og fremst skatter. Jeg finner det ikke tvilsomt at skiftelovens §62 medfører at den odelsberettigede kan kreve odelsgodset utlagt til seg etter skiftetakst, og at ny takst i alminnelighet ikke kan kreves uten at betingelsene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven er til stede, se skiftelovens §125, siste ledd, jfr. skjønnslovens §2. Jeg behøver ikke å gå inn på hvorledes saken ville stille seg hvis boet hadde vært avskåret fra å hugge i skogen, idet det er på det rene at det har hugget 8 265 m3 i skogen. Det hevdes at tilveksten har vært vesentlig større, men dette er ikke tilstrekkelig opplyst. Det er på det rene at den ankende part har grepet inn og hindret videre hugst i inneværende år. Om dette var berettiget, er et spørsmål som ikke foreligger til avgjørelse. På den annen side har den ankende part som allerede nevnt frafalt sin påstand for Høyesterett om å ha krav på godtgjørelse for det som boet har hugget.

Jeg finner etter dette at de før nevnte eiendommer må bli å utlegge den ankende part etter skifteovertaksten. I dennes beløp, 446 800 kroner, inngår Oppi, b.nr. 10 med 3 000 kroner, og partene er enige om at dette beløp skal fratrekkes når denne eiendom holdes utenfor. Overtagelsesbeløpet blir således 443 800 kroner. Videre er det enighet om at det i takstbeløpet fragår 8 300 kroner for heftelser som påhviler eiendommen.

Jeg finner at det egenartede saksforhold har gitt ankemotparten fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten, og stemmer derfor for at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

På skifte etter Anders Theodorsen Holth blir eiendommen Øvre Holt, g.nr. 29, b.nr. 1, 3, 7 og 31 i Nord-Odal å utlegge til Ole Theodor Holth som den best odelsberettigede, etter skifteovertakst avhjemlet den 23. september 1943, for tilsammen 443 800 - fire hundre og tre og firti tusen og åtte hundre - kroner, med fradrag av påhvilende heftelser 8 300 - åtte tusen tre hundre - kroner.

For så vidt angår g.nr. 29, b.nr. 10, Oppi, stadfestes skifterettens kjennelse.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er enig i førstvoterendes resultat og kan også i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Da jeg imidlertid for så vidt hovedspørsmålet angår, er av den oppfatning at resultatet prinsipielt burde ha vært bygget på det grunnlag at skjøtet av 1882 ikke kan være utgangspunktet for odelspreskripsjon, finner jeg å burde fremkomme med et par bemerkninger derom.

Det skjøte som den ankende part utstedte i 1882 til sin far, innskrenket, som det vil fremgå av førstvoterendes redegjørelse, i høy grad kjøperens eierrådighet. Jeg finner det ikke nødvendig i denne

Side:436

forbindelse å gi en detaljert redegjørelse, men innskrenker meg til å bemerke at kjøperens rettigheter etter skjøtet etter min oppfatning er i den grad innskrenket, først og fremst i forhold til den ankende parts barn, men også til den ankende part selv, at det nærmest er å betrakte som en bestyrerfullmakt. Selv om man imidlertid ikke vil gå så langt, er jeg for min del ikke i tvil om at det ville være i strid med odelslovens prinsipp og svært lite rimelig om et slikt skjøte skulle danne utgangspunkt for odelspreskripsjon. Og særlig urimelig blir det, når en ser hen til de helt spesielle forhold under hvilke skjøtet ble utstedt, samt til at det i det skjøte som den ankende parts far utstedte i 1887 til den ankende part, uttrykkelig uttales at det gjelder tilbakelevering av eiendommene.

De betraktninger som ligger til grunn for Høyesteretts dom av 10. mai 1916, Rt-1916-983, styrker etter min oppfatning i høy grad riktigheten av dette resultat.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. I likhet med ham finner jeg det unødvendig å ta standpunkt til det syn som er gjort gjeldende av dommer Kruse-Jensen.

Dommer Eckhoff: Som dommer Gaarder.

Dommer Grette: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (sorenskriver W. Faye Hansen):

Gårdbruker Anders Theodorsen Holth avgikk ved døden 14. mai 1943 uten å etterlate seg noe testament. Han var ugift og arvingene er hans søsken eller disses etterkommere.

Blant boets aktiva er det en flerhet av faste eiendommer i Nord-Odal, hvoriblant Øvre Holt g.nr. 29, b.nr. 1 hvormed skal følge også b.nr. 3, 7 og 31 - samt Oppi g.nr. 29, b.nr. 10.

I skiftesamling 10. juni 1943 krevet Ole Theodor Holth, som er eldste sønn av avdødes eldste bror forannevnte eiendommer utlagt seg i kraft av sin odelsrett. Avdødes yngre bror Halfdan Holth og søsteren Gudrun Holth protesterte herimot hvorfor det ble reist tvist ved herværende skifterett. - - -