Rt-1948-461

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-06-05
Publisert:	Rt-1948-461
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 186/1948
Parter:	Trygve Lynne (høyesterettsadvokat Karl Haga) mot Constanse Bruun Ihlen (høyesterettsadvokat Jacob Hoel).
Forfatter:	Stenersen, Gaarder, Stang, Mindretall: Holmboe, Skau
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §2, §8, §9, Vergemålsloven (1927) §58

Dommer Stenersen: I odelsløsningssak mellom Constanse Bruun Ihlen ved verge, forstkandidat Nils N. Ihlen, og gårdbruker Trygve Lynne avsa Nedre Romerike herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - den 30. september 1946 enstemmig dom med domsslutning:

«Trygve Lynne dømmes til å utstede skjøte til Constanse Bruun Ihlen på sin ideelle halvpart av eiendommen Braate, g.nr. 78, b.nr. 11, Vestby, g.nr. 79, bnr. 2, Nyborg, g.nr. 74, b.nr. 4 og skogstykke av Skjetten, g.nr. 74, b.nr. 5 i Skedsmo, samt Østby, g.nr. 85, b.nr. 8 og 14, Stensrud, g.nr. 86, b.nr. 6, Hauger søndre, g.nr. 96, b.nr. 1 og Knuttjern skog, g.nr. 96, b.nr. 8 i Lørenskog og å fravike eiendommen til første faredag mot å få utbetalt kr. 211 500 med fradrag av panteheftelsene, nemlig en halvpart av restgjeld til Hypotekbanken kr. 3 242,04 med renter fra 14. november 1945, til Landkredittforeningen kr. 47 701,65 med renter fra 1. januar 1946 og til Understøttelsesfondet for de i krigen Faldne og blesseredes efterladte kr. 40 000 med renter fra 11. november 1945, til overtagelsesdagen, samt å utlevere i kvittert stand to pantobligasjoner lydende på henholdsvis kr. 50 000 og kr. 30 000, opprinnelig utstedt til Nils N. Ihlen og tinglyst 6. februar 1922 og 25. oktober 1923.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Trygve Lynne innbrakt for Eidsivating lagmannsrett, som den 31. mars 1937 - også enstemmig - avsa dom med domsslutning:

Side:462

«Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av rettenes domsgrunner.

Trygve Lynne har ved ankeerklæring av 2. juni 1947 påanket lagmannsrettens dom i dens helhet til Høyesterett. Han mener at de tidligere retter har tatt feil, når de har antatt at odelsgodset ikke var gått ut av familien før odelspretendentens fødsel, 30. august 1925, idet eiendommen (det vil da si den ideelle halvpart saken gjelder) gikk ut av den odelsberettigedes familie Ihlen den 15. juni 1925, da Lynne overtok den, samtidig som pretendentens far ble eier av den annen ideelle halvpart. Subsidiært hevder han, at odelspretendenten ikke har løsningsrett overfor ham, da hennes far som selger overfor Lynne - ikke hadde sådan løsningsrett på den tid odelspretendenten ble født, og at de tidligere retter feilaktig har bygget på den motsatte oppfatning.

Han har nedlagt sådan påstand:

«Trygve Lynne frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Constanse Bruun Ihlen, ved verge som før, har for Høyesterett gjort i alt vesentlig det samme gjeldende som for de tidligere retter. Det er for henne nedlagt sådan påstand:

«1. Trygve Lynne dømmes til å utstede skjøte til Constanse Bruun Ihlen på sin ideelle halvpart av eiendommene: Braate med andel av Vestby g.nr. 78, b.nr. 11 av sk.m. 9,74 i Skedsmo, Nyborg, g.nr. 74, b.nr. 4 av sk.m. 3,00 i Skedsmo, Skogstykke av Skjetten, g.nr. 74, b.nr. 5 av sk.m. 1,00 i Skedsmo, Østby, g.nr. 85 b.nr. 8 av sk.m. 0,70 i Lørenskog, Jonseter (Østby), g.nr. 85 b.nr. 14 av sk.m. 0,66 i Lørenskog, Stensrud, g.nr. 86 b.nr. 6 av sk.m. 2,35 i Lørenskog, Hauger S.skog, g.nr. 96 b.nr. 1 av sk.m. 4,75 i Lørenskog, Knuttjern skog, g.nr. 96 b.nr. 8 av sk.m. 6,00 i Lørenskog, og til å fravike eiendommene til første faredag - 14. april 1949 - mot å få utbetalt kr. 211 500 med fradrag av en halvpart av følgende panteheftelser:

A. Kongeriket Norges Hypotekbank kr. 2 286,53 med 3 1/4 pst. rente p. a. fra 14. desember 1947.

B. Kredittforeningen for Land og Skogbruk, kr. 52 551,80 med 2 1/2 pst. rente p. a. og administrasjonstillegg fra 1. januar 1948.

C. Understøttelsesfondet for de i krigen faldne og blesseredes efterladte, kr. 40 000 med 2 1/2 pst. rente p. a. fra 11. desember 1947.

2. Trygve Lynne dømmes til å utlevere i kvittert stand to i hans besittelse værende pantobligasjoner i odelsgodset, store henholdsvis kr. 50 000 og kr. 30 000, begge opprinnelig utstedt til Nils N. Ihlen og tinglyst respektive 6. februar 1922 og 25. oktober 1923.

3. Trygve Lynne dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Når denne påstand ikke likefrem går ut på stadfestelse av lagmannsrettens dom, kommer det av at det under sakens gang er solgt fra noen eiendommer. Den ankende part har ikke hatt noe å bemerke ved dette formalitetsspørsmål.

For Høyesterett foreligger saken i vesentlig samme skikkelse

Side:463

som for lagmannsretten. Av nytt er dokumentert - foruten et par dokumenter jeg senere kommer inn på - en avskrift av skjøte datert 20. oktober, tinglyst 25. november 1925 fra Ihlens bo ved Nils N. Ihlen ifølge tgl. fullmakt til Fet kommune på skogene g.nr. 91, b.nr. 4 Vestergaarden m. fl. for 70 000 kroner.

Jeg ser saken på samme måte som de tidligere retter, og tiltrer i det vesentlige deres begrunnelse, men finner etter sakens stilling for Høyesterett å måtte bemerke følgende:

Jeg holder uttrykkelig det spørsmål åpent, om ikke allerede den omstendighet at Trygve Lynne ingen tinglyst adkomst har til sin halvdel av Braate - slik kaller jeg senere for korthets skyld hele komplekset av eiendommer - skulle være avgjørende for at andelen må sies ikke å være gått ut av familien før Constanse Ihlens fødsel. Den oppfatning at en ikke kunne betrakte odelsgodset som gått ut av familien, førenn en fremmed har fått tinglyst skjøte på det, ble fremholdt allerede i Motzfeldts bok om odelsretten m.v. av 1846 41 og var senere meget lenge enerådende. Enda eldre og fastslått i praksis er den forståelse av foreldelsesregelen i odelslovens §9, at odelsgodset ikke er «ude af Ætlæg» før adkomstbrevet er tinglyst, hvor det gjelder eiendomsadkomster som krever tinglysning. Jeg synes ikke det var urimelig om Lynne måtte ta følgene av at han her ikke ved tinglysning av skjøte sikret seg mot de odelsberettigede. Det var jo her atskillige som kunne ha reist odelssak foruten Constanse Ihlen. Avgjøre spørsmålet om tinglysningens nødvendighet behøver jeg imidlertid ikke her, fordi jeg mener at det er helt tilstrekkelig grunnlag for å slå fast, at odelsgodset ikke var gått ut av familien Ihlen før Constanse Ihlens fødsel - nærmere bestemt at Lynnes andel av Braate ikke gikk ut av familien ved den overtagelse som fant sted også for Lynnes vedkommende i juni 1925 i henhold til bestemmelsene i den i saken omhandlede overenskomst av 14. samme måned.

For Høyesterett er det enighet om at forstkandidat Ihlen og Lynne allerede forut for overenskomsten hadde avtalt, at Braate skulle overtas av dem i sameie, når de ble eiere. Overenskomsten var imidlertid - som det fra ankemotpartens side er betonet - en overenskomst innen boet, og Lynne var ikke part i den. Det kommer derfor an på hva boets vedkommende har ment med hensyn til eiendomsovergangen. Det er for øvrig på det rene at det ikke ble forhandlet av boet med Lynne om affæren. Og så vidt jeg kan se bidrar hverken forstkandidatens eller Lynnes forklaringer til å løse spørsmålet.

Til opplysning om boets standpunkt foreligger for Høyesterett redegjørelser fra skattedirektør Per Lund der som bror av utenriksministerens enke og onkel til hennes tre barn i utenriksministerens annet ekteskap deltok aktivt i ordningen, og fra direktør Joakim Ihlen, en av sønnene i dette annet ekteskap. Disse redegjørelser - Lunds og Joakim Ihlens erklæringer av 7. og 10. januar 1948 og Lunds skriv til advokat Jacob Hoel av 2. mars s. å. - gjengir det herrene forklarte for lagmannsretten.

Jeg kan sammenfatte innholdet således:

Side:464

Det gjaldt for boet å få mest mulig likvide midler ved realisasjon av Braate, spesielt var dette av viktighet for å få boet oppgjort. Forstkandidaten, som styrte gården og skogene for boet og hadde betaling av boet for dette, ønsket å overta Braate. Men enken og barnene av annet ekteskap var ikke så stemt for det - blant annet fordi forstkandidaten den gang ikke eiet synderlig ut over det han ville få i arv og ikke kunne overta Braate uten meget betydelige lån eller hjelp på annen måte. Man ble imidlertid enig om å etterkomme forstkandidatens ønske, således at han skulle betale i alt 130 000 kroner kontant i terminer på 30 000 kroner, 30 000 kroner og 70 000 kroner henholdsvis 15. juni, 1, september og 1. oktober 1925 og utstede pantobligasjoner (tilsammen 127 000 kroner) for det som ikke kunne dekkes ved overtagelse av pantegjelden og likvideres i hans arv. Skjøte skulle utstedes når kontantsummen 130 000 kroner var betalt. Forstkandidaten skulle overta eiendommene pr. 15. juni og boet skulle ikke betale ham lønn for bestyrelsen lenger enn til da. Begge herrer er sikre på at den forståelse lå til grunn for ordningen, at forstkandidaten ikke skulle bli eier før kontantsummen var betalt og skjøte kunne utstedes.

Jeg må erklære meg enig heri. Jeg tror også at en ville fjerne seg helt fra den i det praktiske liv vanlige rettsoppfatning. Om en antok at en selger hadde gitt eiendomsretten fra seg, så lenge selgeren hadde en så fremtredende interesse knyttet til eiendommen som inngang av en kjøpesum av den størrelse som det her gjaldt og selgeren ikke var forpliktet til å utstede skjøte førenn kontantsummen var erlagt. At forstkandidaten her skulle «overta» pr. 15. juni gjelder åpenbart ikke det rettslige, men den faktiske drift for egen regning. Dette støttes ytterligere ved det Lund nærmere har forklart. Således skulle forstkandidaten ha høstutbyttet; kjøpesummen forutsattes jo å være betalt innen den tid. Det var i det hele naturlig og praktisk for boet at han da overtok utgiftene og forrentning også av pantobligasjonene til de andre loddeiere. Jeg finner en viss støtte for min løsning av spørsmålet i høyesterettsdom i Rt-1932-1233 ff. Derimot kan jeg ikke finne at den påberopte dom Høyesterett avsa 25. mai sl. i l.nr. 133 B i sak Ole Theodor Holth mot Halfdan Holth er avgjørende. Begge avgjørelser er for øvrig grunnet vesentlig på de faktiske forhold. I grunnen må vel forresten en slik avgjørelse alltid bli konkret - er det også i nærværende sak.

Jeg må derfor med de tidligere retter legge til grunn at Constanse Ihlen er «odelsbaaren» i den forstand odelslovens §2, annet punktum, omhandler. Hun har da sin individuelle odelsrett som slektsmedlem, en rett som hennes far ikke kan disponere over. Se odelslovens §8 i.f. og vergemålsloven av 22. april 1927 nr. 3 §58. Jeg behøver ikke å avgjøre, hva det skulle antas for datterens vedkommende i det tilfelle at faren hadde tapt sin egen odelsrett før hennes fødsel. Jeg kan nemlig ikke finne at faren her under noen omstendighet har tapt mer enn sin rett til odelsløsning i forholdet til Lynne. Jeg henholder meg herom til det lagmannsretten har anført og til høyesterettsdom i Ukebl. f. Lovk. VIII 105,

Side:465

spesielt 106 annen spalte, (også i Rt-1868-228) og høyesterettsdom i Rt-1877-249 og 1914 447.

Jeg kommer derfor til det resultat at ankemotpartens påstand må tas til følge, dog således at saksomkostninger ikke tilkjennes, da saksforholdet byr på flere i rettspraksis uløste spørsmål.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Trygve Lynne dømmes til å utstede skjøte til Constanse Bruun Ihlen på sin ideelle halv part av eiendommene: Braate med andel av Vestby g.nr. 78 b.nr. 11, Nyborg g.nr. 74 b.nr. 4 og skogstykke av Skjetten g.nr. 75 b.nr. 5 i Skedsmo og Østby g.nr. 85 b.nr. 8, Jonsæter (Østby) g.nr. 85, b.nr. 14, Stensrud g.nr. 86, b.nr. 6, Hauger S. skog g.nr. 96, b.nr. 1 og Knuttjern skog g.nr. 96, b.nr. 8 i Lørenskog, og til å fravike eiendommene til første faredag - 14. april 1949 - mot å få utbetalt 211 500 kroner med fradrag av en halv part av følgende panteheftelser:

A. Kongeriket Norges Hypotekbank kr. 2 286,53 med 3 1/4 pst. rente p. a. fra 14. desember 1947.

B. Kredittforeningen for Land og Skogbruk kr. 52 551,80 med 2 1/2 pst. rente p. a. og administrasjonstillegg fra 1. januar 1948.

C. Understøttelsesfondet for de i krigen faldne og blesseredes etterlatte, kr. 40 000 med 2 1/2 pst. rente p. a. fra 11. desember 1947.

2. Trygve Lynne dømmes til å utlevere i kvittert stand to pantobligasjoner i odelsgodset på henholdvis kr. 50 000 og kr. 30 000, begge opprinnelig utstedt til Nils N. Ihlen og tinglyst henholdsvis 6. februar 1922 og 25. oktober 1923.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter min mening gikk Lynnes halvpart av eiendommen Braate ut av slekten da han og Nils Ihlen overtok gården som sameiere den 15. juni 1925 i henhold til kontrakten mellom Ihlen og boet 14. s. m. Det er på det rene at eiendommen fra da av ble drevet av Ihlen og Lynne for egen regning således at de ingen regnskapsplikt hadde overfor boet, men forrentet den rentebærende del av summen. Boet hadde da ikke lenger rådighet over eiendommen, og hadde ingen annen interesse i - den enn den å kunne heve kjøpet og ta gården tilbake hvis de terminer av kjøpesummen som forfalt i september og oktober ikke ble betalt i rett tid. Når boet beholdt hjemmelen, var det bare for å sikre denne eventuelle hevningsrett. Noe mer kan jeg heller ikke legge i de av førstvoterende siterte erklæringer fra skattedirektør Lund og direktør Ihlen. Det som var igjen av eiendomsretten på boets hånd, var med andre ord - slik ser jeg det - bare sikkerhetsrett og boets stilling er ikke vesensforskjellig fra hva den ville ha vært, dersom boet hadde utstedt skjøte på eiendommen og fått pant for de nevnte terminer av kjøpesummen. Jeg finner ikke dette tilstrekkelig til at man kan si at gården fremdeles er i slekten.

Jeg tilføyer at etter min mening er skjøtets tinglysning uten

Side:466

betydning for spørsmålet om eiendommen er gått ut av slekten. Herom og overhodet om skjøtets betydning for eiendomsovergangen, henviser jeg til uttalelser i den av førstvoterende siterte høyesterettsdom av 25. mai i år i sak Ole Theodor Holth mot Halfdan Holth.

Ankemotparten er født i august 1925, altså etter at eiendommen etter min mening var gått ut av familien, og hun har således ikke odelsrett, jfr. odelslovens §2 annet punktum. Jeg behøver da ikke å gå inn på spørsmålet om avtalen mellom Nils Ihlen og Lynne var til hinder for at den ankende motpart kunne erverve odel på eiendommen.

Jeg stemmer etter dette for at Trygve Lynne frifinnes. Med hensyn til omkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Etter min mening har det imidlertid lite for seg at tinglysning skulle være nødvendig i relasjon til bestemmelsen i odelslovens §2 annet punktum, men jeg er enig med førstvoterende i at det er overflødig å løse dette spørsmål i denne sak. Avgjørende for min bedømmelse av det foreliggende tilfelle er at selgeren - boet - har beholdt hjemmelen for å sikre sitt krav på den betydelige kontantkjøpesum, hvis betaling skulle skje i løpet av de første måneder. I den mellomtid som måtte hengå inntil det viste seg om kontantsummen innløp og om kjøpet således skulle bli endelig effektuert, beholdt etter den trufne ordning boet i sin egen interesse et så vesentlig grep på eiendommen at jeg ikke antar at eiendommen (eller en halvpart av den) kan sies å være «gått ut av familien» i denne periode. Under disse omstendigheter er jeg enig med førstvoterende i at Constanse Bruun Ihlen har ervervet sin selvstendige odelsrett til eiendommen.

Dommer Skau: Jeg er kommet til samme resultat som annenvoterende, dommer Holmboe, og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Jeg er således enig i at det ikke kan kreves tinglyst skjøte for at en eiendom skal ansees for å være gått ut av familien. For øvrig skal jeg bemerke at hensikten med bestemmelsen i odelslovens §2 om at «ingen ansees for odelsbåren medmindre han har vært født forinnen godset ved salg eller på annen måte er gått ut av familien» er åpenbart den at enhver som erverver eiendom som det hviler odel på, ved selve ervervelsen skal kunne vite hvilke personer som er odelsberettiget og som han altså kan vente odelsløsning fra, se Brandts tingsrett (utgave 1867 284-85). Ut fra dette hensyn alene ville det være en natarlig løsning å la det tidspunkt være avgjørende da bindende kjøpekontrakt er inngått. Det er på dette tidspunkt da kjøperen binder seg, at han har interesse av å være vitende om der, utenom selgeren, er noen odelsberettiget og i tilfelle hvem. Om en slik løsning vil være forenlig med lovlig uttrykksmåte, hva jeg må erkjenne er særdeles tvilsomt, er det ikke nødvendig å gå inn på. Med annenvoterende finner jeg nemlig at den overgang som i dette tilfelle har funnet sted den 15. juni 1925 i henhold til overenskomst av foregående dag, iallfall må være tilstrekkelig til å konstatere at eiendommen før Constanse Ihlen ble født ved salg var gått ut av familien.

Side:467

Justitiarius Stang: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Stenersen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Harbek):

Saksøkeren Constanse Bruun Ihlen, født xx.xx.1925, har ved verge, forstkandidat Nils N. Ihlen og med samtykke av Skedsmo overformynderi reist odelssak mot gårdbruker Trygve Lynne, Skedsmo, om løsning av den ideelle halvpart av eiendommen Braate m. fl.

Forliksklage i saken er inngitt 5. juni 1945, behandlet i Skedsmo forliksråd 9. juni s. å. og henvist til retten som uforlikt. Odelstaksten er holdt 26.-28. juli 1945 og overtakst 25.-26. september s. å. Stevning i løsningssaken er inngitt 13. november 1945. Rettsmøte under saksforberedelse ble holdt 8. januar 1946, og saksøkte reiste her innsigelse mot løsningen da han mener saksøkeren ikke har odelsrett.

Utenriksminister Ihlen, som hadde odelsrett til de eiendommer saken gjelder, avgikk ved døden i mars 1925, og hans bo ble skiftet mellom hans barn og gjenlevende ektefelle. Saksøkerens far, forstkandidat Nils N. Ihlen, var eldste sønn av utenriksminister Ihlen og ønsket å overta Braate gård med tilhørende bruk. Han rådførte seg i den anledning med gårdbruker M. H. Brøther, som var en venn av familien, og som var villig til å yte og formidle økonomisk støtte ved overtagelsen. Under disse forhandlinger kom forstkandidat Ihlen i forbindelse med saksøkte Trygve Lynne, som var bror av Brøthers hustru, og som dengang var gårdsbestyrer på en gård på Hedmark. Disse forhandlinger fant sted i tiden april til juni 1925. Under et samvær den 7. juni s. å. tok Lynne den endelige bestemmelse om å være med på overtagelsen av eiendommene, og de ble enige om kjøpesummen som skulle være 450 000 kroner.

Deretter ble det den 14. juni s. å. opprettet en skriftlig overenskomst mellom loddeierne i dødsboet om oppgjøret av boet. Det ble heri avtalt at Braate gård m.v. overtas av forstkandidat Ihlen for kr. 450 000, hvorav kr. 30 000 skulle betales kontant den 15. juni, kr. 30 000 den 1. september og kr. 70 000 den 1. oktober 1925. I overenskomsten ble det videre bestemt at eiendommene «overtas av Nils Ihlen pr. 15. juni 1925 med inntekter og utgifter» og at «skjøte utstedes når kontantsummen kr. 130 000 er erlagt».

Trygve Lynne skaffet en stedfortreder i sin stilling på Hedmark og overtok ledelsen av gårdsdriften på Braate St.Hans 1925. Skjøte på eiendommene ble utstedt 14. desember 1925 fra loddeierne i dødsboet til forstkandidat Nils N. Ihlen som fremdeles har hjemmelen. Mellom Nils N. Ihlen og Trygve Lynne ble den 27. februar 1926 opprettet skriftlig overenskomst, hvor det bl.a. heter at «Ihlen og Lynne kjøper eiendommen Braate m. m. således som anført i skjøte av 14. desember 1925. Eiendommen eies i fellesskap» osv. Videre ble det fastsatt de nærmere vilkår for kompaniskapet.

Saksøkte, Trygve Lynne, gjør gjeldende at eiendommen ble overtatt av ham og Ihlen i fellesskap den 15. juni 1925 på grunnlag av den muntlige overenskomst som den 7. juni s. å. var kommet i stand mellom dem. Han mener at kompaniskapet mellom dem ble inngått den nevnte dag og

Side:468

at det derfor var for felles regning at eiendommen ble overtatt den 15. juni. Videre hevder han at eiendomsretten til eiendommene gikk over til Ihlen og Lynne ved overtagelsen den 15. juni, således at odelsgodset fra denne dag «ved salg eller paa anden mande er gaaet ud af familien», jfr. odelslovens §2. Da saksøkeren er født xx.xx.1925, altså etter at eiendommen var gått ut av familien, mener saksøkte at saksøkeren ikke har odelsrett.

Subsidiært gjør saksøkte gjeldende at saksøkeren ikke har løsningsrett overfor saksøkte, da hennes far, forstkandidat Ihlen som selger av odelsgodset ikke hadde sådan løsningsrett på den tid da saksøkeren ble født.

Saksøkeren hevder at kompaniskapet mellom Lynne og Ihlen først kom i stand ved overenskomsten av 27. februar 1926. Det var riktignok fra våren 1925 drevet forhandlinger mellom dem om et økonomisk samarbeid om overtagelsen av eiendommen. Men det var ikke avtalt hvordan dette forhold skulle ordnes, enten ved et kompaniskap eller på annen måte. Det var derfor et åpent spørsmål om driften av gården fra 15. juni 1925 skulle ansees å foregå for felles regning eller for Ihlens regning alene. Saksøkeren mener derfor at Lynne først ved opprettelsen av overenskomsten av 27. februar 1926 kan ansees å være blitt medeier i eiendommene.

Videre gjør saksøkeren gjeldende at eiendomsretten ikke gikk over til forstkandidat Ihlen allerede fra overtagelsen 15. juni. Det var uttrykkelig avtalt i overenskomsten med boet av 14. juni at skjøte ikke kunne kreves før hele kontantsummen var betalt. Det kan nå ikke tidfestes nøyaktig når betalingen fant sted, men de to siste terminer på tilsammen kr. 100 000 skulle først betales henholdsvis 1. september og 1. oktober, og skjøte ble først utstedt 14. desember, så det må ansees sikkert at betalingen iallfall fant sted senere enn 30. august, altså etter at saksøkeren var født. Odelsgodset kan derfor ikke ansees å være gått ut av familien da sakøkeren ble født.

Saksøkeren hevder også at det først er ved tinglysing av skjøte at odelsgodset kan ansees å være gått ut av familien. Og skjøte til Lynne er ennå ikke utstedt. Dessuten måtte det kreves at Lynne hadde fått konsesjon på ervervelsen for at eiendommen kan ansees å være gått ut av familien på en slik måte at odelsrett ikke erverves av den som fødes etter at salget fant sted.

Saksøkeren bestrider at hun ikke har løsningsrett overfor saksøkte. Den omstendighet at forstkandidat Ihlen ikke har løsningsrett overfor saksøkte, bevirker ikke at hun ikke har odelsrett, og er heller ikke til hinder for at saksøkeren ved fødselen fikk så vel odelsrett som løsningsrett overfor saksøkte.

Da saksøkte ikke har tinglyst skjøte, er løsningsfristen ikke utløpet, og saksøkte hadde etter saksøkerens mening ikke ervervet odelsrett til eiendommen på det tidspunkt da odelsklagen ble uttatt. - - -

Retten mener etter de foreliggende opplysninger at en muntlig avtale mellom Nils N. Ihlen og Trygve Lynne om å kjøpe Braate gård m.v. i fellesskap må ansees å ha vært inngått på det tidspunkt da driften av gården ble overtatt (15. juni 1925). Saksøktes forklaring om dette støttes av vitnet M. H. Brøther. Selv om detaljene i fellesskapet

Side:469

mellom Ihlen og Lynne ikke var fastsatt, har det formodningen for seg at begge parter gikk ut fra at de skulle kjøpe eiendommen sammen og drive den for felles regning. Det kan vanskelig tenkes at Lynne gikk med på foretagendet på andre forutsetninger. Dersom dødsboet må ansees å ha gitt eiendomsretten fra seg pr. 15. juni 1925, må den således allerede fra dette tidspunkt ansees å være ervervet av Ihlen og Lynne hver for en halvpart.

Retten finner det imidlertid tvilsomt om boet kan ansees å ha gitt eiendomsretten fra seg fra det nevnte tidspunkt. Det må antas at det således som forholdene den gang lå an, var et vesentlig salgsvilkår at et beløp på i alt kr. 130 000 skulle betales kontant til de fastsatte terminer 15. juni, 1. september og 1. oktober. Boet betinget seg også at skjøte først skulle utstedes når denne kontantsum var betalt. Under disse omstendigheter ligger det nærmest å anse eiendommen som ikke «gått ut av familien» før kontantsummen var betalt. Riktignok tiltrådte Ihlen (eller Ihlen og Lynne sammen) eiendommen for så vidt som den ble overtatt «pr. 15. juni 1925 med inntekter og utgifter». De fikk derfor rett til å bruke eiendommen fra dette tidspunkt, men dette medfører ikke nødvendigvis at også eiendomsretten gikk over samtidig. At driften straks ble overtatt, var vel mest i boets egen interesse, da det derved unngikk å ha utgifter til driften.

Det er på det rene at de to siste terminer av kontantbeløpet tilsammen kr. 100 000 først forfalt og ble betalt etter at saksøkeren var født xx.xx.1925. Hun må derfor antas å ha ervervet odelsrett til eiendommen, også til den del som saksøkte overtok og ble eier av.

Det er videre på det rene at saksøkte ikke har fått tinglyst skjøte på sin halvpart av eiendommen, og at derfor saksøkeren fremdeles har i behold sin løsningsrett. Det er enighet mellom partene om at forstkandidat Ihlen, saksøkerens far, ikke har rett til å gjøre gjeldende løsningsrett overfor saksøkte. Men derav følger ikke at også datteren er avskåret fra å løse eiendommen. - - -

Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann Ubberud, lagdommerne Gaden og Aas):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan også i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Man er således enig i at dødsboet ikke kan antas å ha gitt eiendomsretten fra seg før kontantsummen var betalt, og at eiendommen således ikke var «gått ut av familien» før den ankende parts fødsel. For lagmannsretten har direktør Per Lund, som på de andre arvingers vegne forhandlet med forstkandidat Ihlen om salget av eiendommen, forklart at han alltid tilrådet selgeren å ta forbehold om eiendomsretten til kontantsummen var betalt, og han følte seg sikker på at det ble forholdt på samme måte her. Også vitnet direktør Ihlen hevder at det var meningen å ta slikt forbehold.

Hva angår det spørsmål om ikke frøken Ihlen, selv om hun antas å ha odelsrett til Lynnes halvdel av eiendommen, likevel må ansees å mangle løsningsrett overfor ham, fordi hennes far allerede før hennes fødsel må ansees å ha fraskrevet seg sådan rett overfor Lynne, bemerkes:

Side:470

Den ankende part har her henvist til Ot. prp. nr. 14 for 1906-1907 som i sitt lovutkasts §13 annet ledd har følgende bestemmelse:

«Den som på grunn av overdragelse (§10) eller fraskrivelse (§11) mangler adgang overfor noen til å gjøre odelsrett gjeldende, kan ikke overføre sådan rett i større omfang enn han selv besidder den, til sine etter overdragelsen eller fraskrivelsen fødte børn. At barn født etter fraskrivelsen besidder jorden, kan dog i intet fall medføre foreldelse av slektningers odelsrett.»

Han hevder at denne bestemmelse ga uttrykk for allerede gjeldende rett. Heri er ikke lagmannsretten enig. Når først barnet, som her, må ansees å ha ervervet odelsrett, kan ikke den omstendighet at dets far har påtatt seg en obligatorisk forpliktelse overfor noen til ikke å utøve sin odelsrett, gjøre noe skår i barnets fulle odels- og løsningsrett. Barnet har sin selvstendige odelsrett som etterkommer av odelserververen. En regel som den der ble foreslått i ovennevnte odelstingsproposisjon, trenger positiv lovhjemmel. En må også se forslaget i utkastets §13 annet ledd i sammenheng med utkastets forslag om å begrense odelsretten. - - -