Rt-1948-675
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1946-10-21 |
| Publisert: | Rt-1948-675 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 39/1945 |
| Parter: | Rasmus P. Hauge (overrettssakfører Dan. Kildal) mot Peter P. Hauge m.fl. (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson). |
| Forfatter: | Lagmann E. T. Eftestøl, lagdommerne Karl Iversen, Norvald Hagen |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, §7, Odelsloven (1821) §10, Odelsfrigjøringsloven (1907) |
Rettens medlemmer: Lagmann E. T. Eftestøl og lagdommerne Karl Iversen og Norvald Hagen.
Fra en odelseiendom gnr. 63, bnr. 1 i Os ble der i 1910 utskilt en parsell «Utsikten» på ca. 7 mål. Parsellen fikk en skyld på 7 øre, hovedbølet 3 mark. - Hovedbølet ble av eieren Peder R. Hauge solgt til sønnen Peder i 1910. Eldste sønn Rasmus Hauge tok eiendommen på odel og fikk skjøte i 1917. - «Utsikten» ble i 1910 solgt til sønnen Øivind som innen 3 år skjøtet den tilbake til faren i 1913.
I 1923 ble der fra «Utsikten» utskilt en parsell, bnr. 53. Den gjenværende del fikk et areal på 4181 m2. - På «Utsikten» var der i 1921 blitt oppført våningshus og vedhus. Senere ble der bygget et lite uthus. På eiendommen dyrket eieren poteter til eget bruk og litt grønnsaker. Dessuten var der noen bærbusker. Ellers var arealet dels bø, dels utmark. Der ble holdt gris, noen småfe og høner.
Ved Peder R. Hauges død krevet eldste sønn Rasmus å få overta «Utsikten» etter åsetestakst. De øvrige arvinger motsatte seg dette og hevdet at eiendommen ikke var undergitt åsetesrett.
Lagmannsretten uttalte:
«Det finnes ikke at eiendommen som den nå foreligger mangler den tilknytning til jordbruksnæringen at den kan være odel
Side:676
undergitt» etter odelsloven av 1821, jfr. høyesterettsdom i Rt-1939-361, som skifteretten har henvist til, og som motpartene har påberopt.
Om eiendommen som den nå foreligger er hva loven av 16. juli 1907 §1 nr. 2 forstår ved en «hustomt», hva motpartene hevder, er det ikke nødvendig å avgjøre. Retten finner nemlig at den ankende i alle tilfelle har sin odelsrett til eiendommen i behold, da denne ikke er «solgt av nærmeste odelsmann», og at han da også har åsetesrett. Ved utskillelsen og salget i 1910 var eiendommen (bnr. 37) ca. 7 mål. Det finnes at den i hvert fall i sin daværende skikkelse ikke var hustomt. Det salget kunne derfor ikke medføre at den ankendes odelsrett til eiendommen falt bort i medhold av loven av 16. juli 1907 §1 nr. 2 som den lød den gang, uansett om bortfall av hans odelsrett ville ha vært forenlig med Grunnlovens §7. Heller ikke kunne den ankendes odelsrett til det gjenværende bnr. 37 falle bort ved at arvelateren i 1923 fraskilte og solgte bnr. 53. Det gjenværende bnr. 37 er ikke solgt. Arvelateren, som var nærmeste odelsmann, ble sittende med det til sin død.
Lov nr. 1 av 16. juli 1936 skulle muligens etter sin ordlyd ha til følge at den ankendes odelsrett til eiendommen falt bort da den trådte i kraft, på grunn av utskillelsen og salget i 1910 og bebyggelsen i 1921, forutsatt at tilbakeskjøtningen i 1913 ikke regnes for en omgjøring av salget slik at dette regnes for ikke å ha funnet sted. Det er nemlig mulig at det opprinnelige bnr. 37 måtte regnes for et småbruk, og bnr. 1 var formentlig betydelig større. Det antas imidlertid at Grunnlovens §97 var til hinder for at den ankendes odelsrett til bnr. 37 ble tatt fra ham ved loven av 1936. Det ville i tilfelle ikke være et uvesentlig inngrep, som det kan være om en hustomt og muligens om et småbruk skilles ut fra en større eiendom. Det ville være å ta fra den ankende hans odelsrett til hele eiendommen, og det menes Grunnlovens §97 i hvert fall å være til hinder for, uansett om eiendommen er stor eller liten og uansett om odelsretten antas beskyttet mot mindre vesentlige inngrep.
Den ankende har etter dette odelsrett til eiendommen, og antas da også å ha åsetesrett til den. Dette menes å stemme med odelslovens §10, spesielt dens annet ledd, en oppfatning som også menes å ha støtte i teorien. Herom vises til Motzfeldts fremstilling av odelsretten 173, Hallagers arverett 234-5 (2. utg.), Platous arverett 479-80 (2. utg.) og Knophs arverett 357-8 (1. utg.). Det er alminnelig antatt at loven av 16. juli 1907 skal forståes sånn at eiendommer som er unntatt fra odelsrett også er unntatt fra åsetesrett, uaktet det ikke er sagt. Men det innsees ikke at der er noe holdepunkt for å fortolke loven sånn at åsetesretten skal falle bort i noe tilfelle da odelsretten er i behold.»