Rt-1948-75
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-02-03 |
| Publisert: | Rt-1948-75 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | L.nr. 38 B/1948 |
| Parter: | Statsadvokat P. Fredriksen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ola Sveen). |
| Forfatter: | Stenersen, Gaarder, Berg, Grette, Dissens: Thrap |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §47, §48, §233, §49, §51, §56, §62, §86, Landssvikloven (1947) §10, §60 |
Dommer Stenersen: Aker herredsrett avsa dom i saken 16. august 1947 med domsslutning:
«A dømmes for forbrytelser mot straffelovens §86, jfr. landssvikloven av 21. februar 1947 §60 og for forbrytelse mot straffelovens §233 jfr. straffelovens §51 og §49 alt sammenholdt med straffelovens §62 til tvangsarbeid i 5 år hvori fragår 595 dager for utholdt varetektsfengsel. Han fradømmes dessuten for 10 år de i landssviklovens §10 nr. 1, 2 og 4 nevnte rettigheter. Han pålegges saksomkostninger med 150 kroner.
Tiltalte frifinnes for tiltalen for så vidt angår post 2 i tilleggstiltalebeslutningen vedkommende anmeldelsen om Edvardsens radio.»
Om saksforholdet henvises til domsgrunnene.
Domfelte har anket over lovanvendelsen og straffutmålingen.
For så vidt anken gjelder de subjektive betingelser for fellelse etter straffelovens §86 og herredsrettens grunnlag for å dømme den ankende for hans politiske aksjon mot tjenestemenn innen Sandvika politikorps, er det nok for meg å henvise til det herredsretten har funnet bevist og som Høyesterett ikke kan prøve.
Domfelte anker også over at retten i strid med tiltalebeslutningen stadig har brakt straffelovens §86 i marken med hensyn til hans opptreden overfor sabotasjegruppen som var trengt inn i huset ved nattetid 12. februar 1945 og hans pistolskudd mot B ved den leilighet, for hvilket tiltalebeslutningen alene gikk ut på forsøk på forbrytelse mot straffelovens §233, uten at påtalemyndigheten hadde funnet grunn til å koble forholdet sammen med
Side:76
noen landssvikparagraf. Jeg finner ikke at rettens bemerkninger i denne forbindelse kan forståes så at den har straffet tiltalte også for forbrytelse mot straffelovens §86 i dette punkt. Jeg mener det tydelig fremgår av det retten uttaler - og som jeg skal gjengi senere under behandlingen av straffelovens §47 og §48 - at det skal tjene til karakteristikk av tiltaltes opptreden ved leiligheten. Jfr. også det som retten bemerker under straffutmålingen: «Det er tydelig at han opptrådte meget pågående, og det er rettens oppfatning av tiltalte her at han handlet aktivt som N. S.-mann etter sitt unasjonale syn på motstandsbevegelsens aksjoner».
Hovedpunktet i anken er at domfelte hevder at han skjøt for å forsvare sin familie, sitt hjem og sin bedrift mot noe som han mente og måtte mene var et rettsstridig angrep, et folkerettslig fornektet kampmiddel, hvis utøvere var hjemfalne til straff. Han hevder derfor at straffelovens §47, §48 eller §57 burde ført til frifinnelse for dette punkt i tiltalen. Han påstår også at det var et hendelig uhell at han traff B i skulderen; men herredsretten har funnet det bevist at tiltalte, opphisset, men med full bevissthet, skjøt på mannen, og det kan ikke Høyesterett prøve. Jeg mener at anken over lovanvendelsen også for øvrig må forkastes.
Retten har funnet at tiltalte på den tid (12. februar 1945) måtte ha full forståelse av at de mange sabotasjeaksjoner som allerede hadde funnet sted i Oslo-området, utførtes av folk som tilhørte den nasjonale motstandsbevegelse og at aksjonen var et ledd i kampen mot tyskerne. Den har videre funnet det bevist at det gjaldt en aksjon som var godkjent av vedkommende ledelse. Videre at det ble gitt varsel om at tiltalte og hans familie måtte pakke sitt tøy og komme ut, men at det ikke var noen fare for dem personlig, idet aksjonen kun gjaldt maskinene i verkstedet. Det ble funnet bevist at tiltalte var fullt kjent med dette. Under henvisning til det således foreliggende har herredsretten forkastet påstanden om at betingelsene for anvendelse av straffelovens §47, §48 eller §56 er til stede. «Det var ikke noe rettsstridig angrep som her ble rettet mot tiltalte eller hans eiendom. Det var norske sabotasjemenn som handlet etter ordre fra motstandsbevegelsens ledelse, og tiltalte hadde som nordmann å lystre ordre. Når han handlet som han gjorde og i virkeligheten ødela aksjonen, opptrådte han til bistand for fienden således at det her ikke bare er tale om forsøk på drap, men også i virkeligheten bistand til fienden, straffbart etter straffelovens §86. Etter den beskjed tiltalte og hans familie fikk om å komme seg ut, og om at intet ville bli gjort mot dem, forelå der ingen nødstilstand for noen av dem.»
Jeg kan ikke finne at herredsretten har anvendt de nevnte bestemmelser uriktig til skade for tiltalte. Etter det folkene i sabotasjegruppen hadde sagt fra, hadde tiltalte ikke grunn til å gå ut fra annet enn at de var ute i et - fra norsk synspunkt - lovlig oppdrag, som ikke ville utsette ham eller hans familie for personlig fare og heller ikke ville føre til annen skade på hans bedrift enn det - likeledes fra norsk synspunkt - i betraktning
Side:77
av det av herredsretten konstaterte arbeid for tyskerne måtte ansees berettiget. Når tiltalte under disse omstendigheter søker å avverge oppdragets utførelse ved å skyte på en av de folk som sto i begrep med å utføre oppdraget, er det en handlemåte som ikke kan annet enn bli rettsstridig for tiltalte som nordmann. Han kan derfor ikke bli fri etter reglene om nødverge eller nødstilstand. Jeg henviser herom til Høyesteretts dom i saken mot C ( Rt-1947-86 flg. - også i R. M. B. nr. 33 side 70) og dens kjennelse i l.nr. 53 B, avsagt 2. mai 1947 (Rt. s. å. side 287). Noen unnskyldelig rettsvillfarelse i dette forhold kan jeg ikke finne at tiltalte kan ha vært i. Spørsmålet om anvendeligheten av straffelovens §56, 1 a og b, vedkommer alene straffutmålingen, som jeg nå går over til.
Jeg finner at anken for så vidt bør tas til følge, idet jeg finner at en felles straff for hans samlede forbryterske forhold ifølge dommens beskrivelse av 4 års tvangsarbeid må være passende. Jeg legger da mer vekt enn herredsretten synes å ha gjort på den opphisselse som det er forståelig tiltalte var behersket av da han skjøt på B og den korte tid han hadde å områ seg på.
Domfelte har ikke vært i varetekt etter herredsrettens dom.
Jeg stemmer for denne dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at frihetsstraffen fastsettes til tvangsarbeid i 4 - fire - år med fradrag av 595 - fem hundre og fem og nitti - dager for varetektsfengsel.
Dommer Thrap: Ellers enig med førstvoterende stemmer jeg for at anken over straffutmålingen forkastes, da jeg ikke kan finne at det er noe åpenbart misforhold til stede mellom den av herredsretten idømte straff og de handlinger tiltalte er dømt for.
Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Berg og Grette: Likeså.
Av herredsrettens dom (kriminaldommer Moltke Spilleth med domsmenn Yngvar Fredriksen og Ivan Pettersen):
Tiltalte A er født xx.xx.1895 i Oslo, ingeniør, gift, 2 barn i alderen 21 og 23 år som forsørger seg selv, ingen formue, inntekt i 1944 ca. kr. 6 000, tidligere ikke straffedømt, ikke bøtelagt, bopel Ringeriksveien 22, Sandvika. - - -
Retten finner tiltalte skyldig til straff for forsettlig forsøk på drap derved at han om aftenen 12. februar 1945 skjøt et skudd med pistol mot B da denne som tilhørende en sabotasjegruppe befant seg inne i gangen i den bygning i Sandvika hvori tiltalte har sitt bilreparasjonsverksted og i annen etasje sin bolig. Det er opplyst at B tilhørte en sabotasjegruppe på i alt 8 menn som på vanlig kommandovei fra motstansbevegelsens ledelse hadde fått ordre om den aften ved sprengning å ødelegge verkstedsmaskinene for å hindre at de ble fotrtsatt brukt til reparasjon av biler for tyskerne. Det er på det rene at tyskerne allerede i 1941 hadde beslaglagt tiltaltes verksted for arbeider
Side:78
etter sitt behov, og det er videre på det rene at da sabotasjeaksjonen skulle foregå, utførte tiltalte på sitt verksted bilreparasjoner for tyskerne som i hvert fall representerte ca. 50 pst. av verkstedets arbeid. Det er opplyst at det etter ordre fra motstandsbevegelsens ledelse var foretatt undersøkelser av sabotasjegruppens folk og gitt utkast til plan for aksjonens gjennomføring. Planen var så godkjent av ledelsen, og gruppen fikk derpå ad kommandovei som vanlig ordre om å utføre aksjonen nøyaktig etter planen til bestemt tid og med vanlig bestemt tilhold om å unngå å skade personer. Ved vitneførselen ansees det godtgjort at sabotasjegruppen gikk frem slik som ordren lød. Et par mann gikk inn i bygningen og ga beskjed om at tiltalte og hans familie måtte ut, og de fikk da beskjed om at det ingen som helst fare var for dem. De fikk beskjed om at de kunne pakke tøy i kufferter, hvilket tiltaltes kone og to døtre også gjorde. Det ansees bevist at tiltalte var fullt kjent med dette, og at aksjonen kun gjaldt maskinene i hans verksted. Tiltalte fulgte imidlertid ikke pålegget om å fjerne seg, han gikk tvert imot innover i verkstedsbygningen, og det finnes godtgjort at han ved lyssignaler gjennom et, verkstedsvindu prøvde å vekke oppmerksomhet slik at folk utenfor kunne komme til. B ga ham skarp beskjed om å slutte med signalene. Tiltalte kom seg unna, og det viste seg at tiltalte uten at sabotasjegruppen hadde merket det hadde kommet seg opp i annen etasje. Tiltalte sier selv at han var oppe i leiligheten for å hente sin pistol. Han har opplyst at den pistol med patroner hadde han kjøpt av en tysker en tid i forveien, og begrunner kjøpet med at det var ødelagt ved sabotasjeaksjon en knottfabrikk ved Sandvika. Han ville ha pistolen, sier han, fordi han tenkte seg at turen kunne komme til hans verksted. Han fremholder at han så på disse sabotasjeaksjoner som noe som ble utført av folk som han kaller overfallsmenn, som handlet i strid med norske interesser, og at han mente at det ikke gjorde tyskerne noe i deres krigsførsel. Retten finner i disse uttalelser fra tiltalte en gjenklang av den da pågående N. S.-propaganda hvor det nettopp ble fremhevet at sabotasjeaksjoner var bare til skade for Norge og nordmennene, og ganske hensiktsløse overfor tyskerne. Retten finner det imidlertid klart at tiltalte på den tid måtte ha full forståelse av at de mange sabotasjeaksjoner som allerede hadde funnet sted i Oslo-området, var utført av folk som tilhørte den nasjonale motstandsbevegelse, og at aksjonene var et ledd i kampen mot tyskerne. - Da tiltalte avfyrte det nevnte skudd, sto han ved rekkverket på trappeavsatsen i annen etasje og skjøt ned i åpningen mellom trappens svingninger ned til første etasje. Det er fremlagt fotografier av åstedet og et riss med målestokk. Det viser seg at det rom som tiltalte skjøt ned gjennom mot første etasje er meget trangt og gangen i første etasje er meget trang. Da tiltalte skjøt sto hans hustru og to døtre med sine kufferter nede i gangen. Likeså tre av mennene i sabotasjegruppen med rørlegger B i spissen. Mennene var maskerte. B holdt på vanlig vis sin pistol rettet mot tiltaltes kone og forlangte å få vite hvor det var blitt av tiltalte. Tiltalte skjøt da, og han sier at han fra sin plass på avsatsen i annen etasje, knapt tre meter over hodene på de som sto nedenunder i gangen, så såvel den ene mann av sabotasjegruppen som sin kone. Det finnes bevist at tiltalte da skjøt på denne mann
Side:79
som var B. Tiltalte finnes ikke å kunne høres med at han bare skjøt for å skremme og bare mente å skyte mot gulvet mellom mannen og sin kone. Plassen mellom disse to var altfor trang til en slik skremmeskytning. Hadde det vært meningen bare å skremme kunne tiltalte skutt opp i taket uten risiko for å treffe noen. B ble truffet i skulderen og ifølge fremlagt lægeerklæring har skuddet medført en invaliditet på 30 pst. for B, om det enn ennå er noen utsikt til bedring. B har forklart at hadde skuddet truffet bare noen centimeter lenger til siden, ville han ha fått skuddet i hodet. B var også helt overbevist om at tiltalte skjøt med vilje på ham og at tiltalte med det for øye hadde gått i bakhold opp på avsatsen i annen etasje. - - -
Som det vil fremgå av foranstående har tiltalte vært aggressiv og pågående i forbindelse med den forsøkte sabotasjeaksjon. Det er intet som tyder på at han ikke var seg fullt bevisst om han enn vel har vært meget opphisset og sint ut fra det syn han hadde som N. S.-mann på slike sabotasjeaksjoner. Som nevnt hadde han altså kjøpt pistolen med tanke på mulig sabotasjeaksjon mot hans verksted. - Det bør bemerkes at det ikke som i tiltaleposten står nevnt er avfyrt flere skudd. Det ble bare avfyrt det ene skudd som er omhandlet foran.
Forsvareren har anført at han mener at bestemmelsene i straffelovens §47 og §48 eller i ethvert fall §56 bør komme til anvendelse. Retten er under henvisning til det som er beskrevet foran av den oppfatning at betingelsene for anvendelse av de nevnte paragrafer her ikke er til stede. Det var ikke noe rettsstridig angrep som her ble rettet mot tiltalte eller hans eiendom. Det var norske sabotasjemenn som handlet etter ordre fra motstandsbevegelsens ledelse, og tiltalte hadde som nordmann å lystre ordre. Når han handlet som han gjorde og i virkeligheten ødela aksjonen, opptrådte han til bistand for fienden således at det her ikke bare er tale om forsøk på drap, men også i virkeligheten bistand til fienden, straffbart etter straffelovens §86. Etter den beskjed tiltalte og hans familie fikk om å komme seg ut, og om at intet ville bli gjort mot dem, forelå der ingen nødstilstand for noen av dem. Det antas ikke nødvendig å komme nærmere inn på de straffelovsparagrafer som forsvareren har nevnt her. Det må være tilstrekkelig å henvise til den inngående beskrivelse av tiltaltes hele opptreden i forbindelse med den forsøkte sabotasjeaksjon. - - -