Rt-1949-122
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-09-28 |
| Publisert: | Rt-1949-122 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 108/1946 |
| Parter: | S. N. (overrettssakfører A. Grande) mot B. og P. M. N. (høyesterettsadvokat Erik Dahlen). |
| Forfatter: | Lagdommer Aage Mørdre, herredsskriver Chr. Sveaass, byrettsdommer Kr. Randmel |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §35, Navneloven (1923) §2, §4 |
En 20 år gammel mann giftet seg i 1943 med en 19 år gammel pike, idet piken var blitt besvangret, og mannen under noen tvil gikk ut fra at han var far. På grunn av den sene etterfølgende fødsel mente mannen at han etter naturens orden allikevel ikke kunne være far, og han gikk til søksmål mot mor og barn med påstand om at ekteskapet skulle omstøtes, subsidiært oppløses, at han ikke var far eller bidragspliktig, og at hverken moren eller barnet hadde rett til å bære hans slektsnavn.
Det ble funnet godtgjort at mannen og piken hadde hatt et samleie mellom 312 og 319 dager før fødselen, og at der fra siste menstruasjons første dag til fødselen var gått 323 dager. Barnet var fullbåret, av normal vekt og lengde, og det var intet som tydet på et særlig langvarig svangerskap. Blodprøvene viste at mannens farskap var forenlig med AB-systemet, men ikke med MN-systemet.
Piken, som hadde et godt omdømme, hadde benektet samleie med andre menn i den kritiske tid, men hun hadde vært på en påsketur hvor muligheten for kjønnslig omgang med andre menn hadde vært til stede.
Lagmannsretten la vekt på de sakkyndiges uttalelser, således bl.a. på Den rettsmedisinske kommisjons betenkning i Rt-1932-25 og professor Brandts erklæring i Rt-1930-810, hvoretter svangerskapsperioder av denne lengde var meget sjeldne. Videre ble det henvist til Høyesteretts praksis i lignende tilfelle ( Rt-1928-1903,
Side:123
Rt-1930-809, Rt-1939-905 og Rt-1940-192). Etter denne praksis er det ikke godtatt svangerskapsperioder på mer enn 312 dager som grunnlag for farskap eller bidragsplikt. Retten kom etter dette til det resultat at mannen ikke kunne være far, og han ble heller ikke kjent bidragspliktig.
Ekteskapet ble omstøtt med hjemmel i ekteskapslovens §35 nr. 4. Derimot ble §35 nr. 5 ikke ansett anvendelig, da piken ved vigselen 2 måneder før fødselen kunne ha trodd at mannen var faren.
Lagmannsretten tolket navnelovens §4 således at hustruen var berettiget til å benytte mannens slektsnavn.
Om barnets rett til mannens slektsnavn etter §2 uttalte retten: «Denne bestemmelse gjelder uansett om barnet er farens. Det samme følger enn videre også av den omstendighet at moren ikke blir fradømt retten til å bære navnet.»