Rt-1949-248

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-03-04
Publisert:	Rt-1949-248
Stikkord:	Deling av odelseiendom
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 28/1949
Parter:	Oluf Rødven (overrettssakfører Trond Buttingsrud, til prøve) mot Ola L. Nordraak (høyesterettsadvokat M. Sterri).
Forfatter:	Holmboe, Soelseth, Schjelderup, Fougner, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §13, §14, §10, §12, §9, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §180, Skjønnsprosessloven (1917)

Dommer Holmboe: I odelsløsningssak anlagt av gårdbruker Ola L. Nordraak, Fluberg, mot gårdbruker Oluf Rødven, Fluberg, avsa

Side:249

Hadeland og Land herredsrett dom den 12. mai 1943 med denne domsslutning:

«Saksøkte Oluf Rødven frifinnes. Saksøkeren Ola L. Nordraak tilpliktes å erstatte Oluf Rødven saksomkostningene med kr. 300. Oppfyllelsesfristen er 14 dager.»

Saken ble påanket til Eidsivating lagmannsrett som 18. januar 1945 avsa dom med denne domsslutning:

«Oluf Rødven dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Rundtom, g.nr. 9, b. nr. 2 i Fluberg og å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1945 mot utbetaling av løsningssummen kr. 95 000 i henhold til skjønnslovens bestemmelser. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Oluf Rødven har påanket saken til Høyesterett og har nedlagt denne påstand:

«1. Oluf Rødven frifinnes.

2. Oluf Rødven tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ola L. Nordraak har nedlagt denne påstand:

«1. Oluf Rødven dømmes til å utstede skjøte på eiendommen, Rundtom, g.nr. 9, b.nr. 2 i Fluberg og å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1950 mot utbetaling av løsningssummen kr. 95 000 med fradrag av de heftelser som ved fraflytningen måtte hvile på eiendommen.

2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt en skrivelse fra kontorfullmektigen ved Hadeland og Land sorenskriverembete av 24. april 1945, hvori opplyses at 22 av i alt 34 skylddelingsforretninger som er tinglyst ved nevnte embete i årene 1867-1868, inneholder uttalelser om at partene er enige i ansettelsen av skylden eller lignende uttalelser.

For Høyesterett har ankemotparten frafalt den påstand at vitneseddelen av 16. oktober 1855 kan ansees som gyldig bestemmelse om deling av eiendommen etter Ole Larsens død i medhold av odelslovens §14 litr. d.

For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme stilling som for herredsrett og lagmannsrett. Saksforholdet fremgår av disses domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg er også i det vesentlige enig i dens begrunnelse, men finner dog å burde gi en sammenhengende redegjørelse for mitt syn på saken.

Jeg finner ikke at der ved den uttalelse av Ole Larsen som gjengis i vitneseddelen av 1855, er foregått noen endelig overdragelse av eiendomsretten til gården Nordraak fra Ole Larsen til sønnen Lars. Både innholdet av de i vitneseddelen refererte disposisjoner - bestemmelsen om felles drift av eiendommen - og den omstendighet at det ikke ble utferdiget noe av partene undertegnet skriftlig dokument, tyder etter min oppfatning på at meningen med avtalen var, dels å gi Lars en selvstendigere stilling på gården, dels å fastslå at det ved hans endelige overtagelse av gården skulle foretas en deling, hvorved den del som senere er kalt Rundtom - plassere

Side:250

Rundom og Haugerud med tillegg av en del skog, jord og rettigheter av hovedbølet - skulle fraskilles dette. At avtalen ikke kan betraktes som en gyldig bestemmelse om slik deling etter odelslovens §14, fordi de i denne paragraf fastsatte formkrav ikke er oppfylt, er partene som nevnt enige om.

Etter Ole Larsens plutselige død i februar 1858 lot hans enke, som ikke hadde odelsrett til gården, den 13. oktober samme år holde skylddeling, hvorved Rundtom ble utskilt fra hovedbølet med de samme grenser og stort sett de samme rettigheter som var nevnt i vitneseddelen av 1855. Under skylddelingen var iallfald eldste og nesteldste sønn, Lars og Østen, til stede. Samme dag utstedte enken skjøte på hovedbølet Nordraak til Lars og på Rundtom til Østen og disse utstedte de i skjøtene betingede pantobligasjoner i sine eiendommer.

Jeg må også anse det godtgjort at det ved samme anledning ble utdelt arveforskudd i form av pant i Nordraak til en del av arvingene, nemlig til de søsken som ikke fikk jord, på én nær, som fikk utbetalt et arveforskudd kontant noen måneder senere. Om Lars og Østen fikk noe arveforskudd er ikke på det rene, det beror på om de betalte fullt ut de deler av overtagelsessummene for de faste eiendommer som de ikke utstedte pantobligasjoner for, hvilket man ikke har opplysning om.

Alt tatt i betraktning kan jeg ikke finne det tvilsomt at det som foregikk den 13. oktober 1858 var et ledd i - den første innledning til - skiftet av Ole Larsens og hustrus fellesbo, hvorved først og fremst boets faste eiendom ble skiftet ut. At Østen, etter hva det er opplyst, har betalt en forholdsvis meget høyere pris for Rundtom enn Lars betalte for Nordraak, kan i denne henseende ikke ha noen betydning.

Ved dette skifte ble skapt nettopp den situasjon som odelslovens §14, sett på bakgrunn av samme lovs §12, sikter til å muliggjøre.

Herom skal jeg bemerke: Det er et grunnprinsipp i odelsretten at den nærmeste odelsberettigede arving har rett til å overta odelsgodset - åsetet - udelt for seg og sin descendens, men således at hvis det er flere gårder og flere arvinger, kan den nærmeste bare kreve en gård for seg og sin linje, mens de øvrige gårder går til de dårligere prioriterte medarvinger og deres linjer. Dette prinsipp er nå fastlagt i odelslovens §10, §12 og §13 - at §10 §12, liksom også §14, tillike er anvendelige på eiendommer som ikke er odelsgods, har etter min oppfatning ingen betydning i denne sammenheng - men prinsippet selv er meget gammelt i odelsretten.

Ved forordning av 14. april 1769 ble disse regler videre utviklet i favør av de dårligere prioriterte odelsarvinger, idet det ble tillatt arvelateren under visse betingelser å dele hovedbølet og derved fremkalle den samme odelsrettslige situasjon som om han hadde eiet flere gårder. De grunner som forordningen av 1769 angir for denne endring, er i det vesentlige av samfunnsmessig natur: «saadan Deling af Gaardene er fordeelagtig saavel for Folkemængden, da flere Familier derved faae Leilighed at nedsætte og ernære sig, som for Jordbruget og Agerdyrkningen, da den Jord, hvis Eier ikke

Side:251

har mere end han selv kan overse og behandle, rimeligvis maa blive bedre anvendt og dyrket, end den Jord, hvis Eier har mere deraf, end han selv kan overkomme og bruge». Bestemmelsen i forordning av 1769 er gått over i odelslovens §14.

Den deling som fant sted er altså, som nevnt, i overensstemmelse med den tanke som ligger til grunn for bestemmelsen i forordning av 1769 eller nå odelslovens §14. Men det er innvendt fra den ankende part at delingen ikke kan ha den i lovens §13 omhandlede virkning fordi den ikke er foretatt på den måte som §14 foreskriver. Odelsbesitteren, Ole Larsen, har som allerede nevnt ikke truffet gyldig bestemmelse om delingen, og enken, som ikke hadde odelsrett, hadde ikke lovlig adgang til å treffe slik bestemmelse.

Jeg lar stå åpent det spørsmål om den ikke odelsberettigede ektefelle, etter den odelsberettigedes død, kan treffe bestemmelse om deling av odelsgodset, enten på eget initiativ eller, - som her - under påberopelse av avdødes vilje. Dette spørsmål ville ha fått betydning hvis Lars Olsen hadde motsatt seg delingen, men slik som jeg ser på saken, kan det ikke være tvilsomt at han har godkjent den. Jeg bygger da ikke på den uttrykkelige uttalelse under skylddelingsforretningen om at han og broren Østen «erklærede sig med den skjedde Skyldsætning tilfredse» - en uttalelse som etter sin ordlyd bare tar sikte på selve fastsettelsen av skylden. Etter det opplyste - jfr. den foran nevnte skrivelse av 24. april 1945 - har slike uttalelser ikke vært usedvanlige i skylddelingsforretninger. Men jeg finner det avgjørende at Lars var til stede ved skylddelingen og den samme dag tok imot skjøte på gården og utstedte pantobligasjon i den for overtagelsessummen, og videre at han ikke senere har tatt skritt til å løse Rundtom på odel. Når det gjelder så langt tilbakeliggende begivenheter, kan man etter min mening ikke kreve sterkere bevis for at godkjennelse har funnet sted.

En slik godkjennelse gitt under skifte må etter min mening være tilstrekkelig til at delingen får virkning etter odelslovens §14 jfr. §13. Jeg forstår loven slik at en deling i seg selv ansees ønskelig i den utstrekning den kan foregå uten at nærmeste odelsberettigedes interesse tilsidesettes i urimelig grad. De krav som loven stiller til gyldig disposisjon fra arvelateren, tjener til å beskytte denne interesse. Men når den nærmeste odelsberettigede selv samtykker i delingen, kan jeg ikke se noe hensyn som skulle tilsi å frakjenne den gyldighet i forhold til §14 og §13. Særlig ville jeg finne det ganske unaturlig om en slik godkjennelse ikke skulle kunne reparere formelle eller materielle mangler ved den avdøde odelsbesitters disposisjon i forhold til odelslovens §14. Og i denne sak foreligger det iallfall en sterk formodning for at delingen virkelig stemmer med den odelsberettigede arvelaters vilje. Til støtte for denne antagelse nevner jeg ikke bare den foran omhandlede vitneseddel av 1855, men også enkens erklæring i skjøtene til Lars og Østen, at skjøtingen skjer «i henhold til min avdøde manns bestemmelse».

Når Lars således har godkjent delingen og mottatt eiendommen, får odelslovens §13 anvendelse, uten at det kreves særskilt bevis

Side:252

for at han har villet gi avkall på sin odelsrett til fordel for Østen og hans linje. At det i skjøtet til Østen var tatt forbehold om forkjøpsrett for hans søsken i tilfelle av salg, har åpenbart ingen betydning for det her foreliggende spørsmål.

Det som jeg har anført til støtte for min antagelse at Lars Olsen har godkjent delingen, taler også for å anta at Østen har godkjent den. Men her gjør det seg gjeldende at Østen ikke hadde noe annet valg enn å motta Rundtom eller ikke få noen eiendom, noen rettslig adgang til å øve innflytelse på delingen hadde han ikke, og en godkjennelse fra hans side ville bare ha betydning hvis det kunne være tvil om hvorvidt Rundtom var så ubetydelig at han ikke kunne sies å ha «fått jord» - odelslovens §13. Jeg finner det imidlertid ikke tvilsomt at Rundtom, når hensyn tas til de dyrkningsmuligheter som forelå, var tilstrekkelig til at en familie kunne ernære seg på den, og jeg behøver derfor ikke å ta standpunkt til det i saken omtvistede spørsmål om §14 stiller dette krav til de eiendommer som tilfaller de dårligere prioriterte odelsarvinger.

Da således Lars Olsen etter delingen i 1858 ifølge odelslovens §13 var avskåret fra å løse Rundtom fra broren eller dennes etterkommere, løp det ingen foreldelsesfrist for Lars eller hans linje før fra den dag da Rundtom ble solgt ut av Østens linje, og partene er enige om at ankemotparten, som er Lars Olsens sønnesønns sønn, da har odelsrett til eiendommen.

Om overtagelsesdagen - 14. april 1950 - er det enighet mellom partene, liksom den ankende part har erklært seg enig i at overtagelsessummen fastsettes slik som gjort i motpartens påstand.

Etter min mening foreligger det ikke i denne sak slike særlige omstendigheter at den ankende part kan fritas for å erstatte motparten sakens omkostninger, jfr. tvistemålslovens §180. Omkostningsbeløpet finner jeg bør fastsettes til kr. 1 500.

Jeg stemmer for denne dom:

Oluf Rødven dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Rundtom, g.nr. 9, b.nr. 2 i Fluberg og å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen innen 14. april 1950 mot utbetahng av løsningssummen kr. 95 000 - fem og nitti tusen - med fradrag av de heftelser som ved fraflytningen måtte hvile på eiendommen.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oluf Rødven til Ola L. Nordraak 1 500 - femten hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Schjelderup: Likeså.

Dommer Fougner: Likeså, dog således at jeg etter sakens beskaffenhet finner grunn til heller ikke for Høyesterett å tilkjenne saksomkostninger.

Dommer Bonnevie: Som dommer Fougner.

Side:253

Av herredsrettens dom (sorenskriver D. Selmer med domsmenn Erling Boye, Jørgen Hanson og L. O. Scheslien):

Saksøkeren Ola L. Nordraak fremsatte 19. mai f. å. etter forgjeves forliksmegling begjæring om odelstakst over eiendommen Rundtom, g.nr. 9, b.nr. 2 i Fluberg.

Ved odelstakst avholdt 12. august s. å. ble eiendommen verdsatt til kr. 90 000, hvorav for skogen kr. 68 000. Det på eiendommen hvilende føderåd til Beate Nordraak ble taksert til kr. 2 000. Havneretten til Øvre Haugerud, Nedre Haugerud, Engen og Johnsrud ble taksert til henholdsvis kr. 500, kr. 200, kr. 200 og kr. 100.

Ved odelsovertakst 22. september s. å. ble eiendommen verdsatt til kr. 95 000, hvorav for skogen kr. 72 000. Føderådet til Beate Nordraak ble taksert til kr. 2 000 og havneretten til Øvre Haugerud, Nedre Haugerud, Engen og Jonnsrud til henholdsvis kr. 500, kr. 200, kr. 200 og kr. 100.

Den 29. oktober s. å. uttok saksøkeren stevning til løsning av eiendommen. I rettsmøte 9. desember s. å. fremsatte saksøkeren løsningstilbud. Til dette tilbud hadde saksøkte intet å bemerke, men nektet å motta løsning, da han mente at saksøkeren ingen odelsrett og løsningsrett har til eiendommen. I den anledning fremførte saksøkte følgende:

«I. Rundtom er fradelt Nordraak ved skylddelingsforretning av 13. oktober 1858. Skylddelingsforretningen ble avholdt av Berthe Marie Østensdatter som satt i uskiftet bo etter sin avdøde mann Ole Larsen Nordraak, fra hvem saksøkeren formentlig avleder sin odelsrett. Den deling av eiendommen som fant sted skjedde ikke overensstemmende med reglene i odelslovens §14 og etterat Berthe Marie Østensdatter hadde skjøtet Rundtom til sin nesteldste sønn Østen Olsen Nordraak, hadde den eldste sønn, Ole Larsen, (Lars Olsen), sin odelsrett til Rundtom i behold. Han benyttet imidlertid ikke sin løsningsrett innen preskripsjonsfristens utløp og linjens odelsrett er som følge herav falt bort.

Odelslovens §14 bestemmer at når en eier av jordegods finner at hans gård er av den størrelse og beskaffenhet at flere familier kan ernære seg på den, kan han dele den mellom sine barn uten at den eldste etter å ha overtatt hovedbølet kan ta igjen i henhold til odelsrett det som tilfaller den yngste. Delingen kan skje såvel i eierens levende live som etter hans død når han derom har opprettet et skriftlig dokument som for å medføre rettsgyldighet må være tinglyst før utstederens død. I det foreliggende tilfelle har Ole Larsen ikke foretatt noen deling i levende live og heller ikke opprettet noe skriftlig dokument overensstemmende med reglene i odelslovens §14. Hans enke Berthe Marie Østensdatter var uberettiget til å foreta delingen i henhold til den nevnte bestemmelse. Nordraak var Ole Larsens odelsgods. Jeg henviser til dom i Rt-1876-385.

II. Berthe Marie Østensdatters salg av Rundtom skjedde ikke som ledd i skifte, men overdragelsen var et alminnelig salg. Den store forskjell på størrelsen av eiendommene bekrefter dette. - - -»

I prosesskrift av 9. februar d. å. har saksøkeren bl.a. anført følgende:

«I. Ole Larsen Nordraak og hustru Berthe Marie Østensdatter Nordraak hadde følgende barn: a) datteren Mari, gift med Søren Valhovd, b) datteren Cicilie, c) sønnen Lars, d) sønnen Østen, e) sønnen Ole, f)

Side:254

sønnen Hans, g) datteren Berthe. Barna er regnet opp etter alder. Ole Larsen Nordraak døde 1858 og hans hustru den 16. mai 1877. Sønnen Hans og datteren Berthe døde før moren. Det nøyaktige tidspunkt antas å være uten betydning.

II. Sønnen Lars Olsen Nordraak overtok hovedbølet Nordraak, g.nr 9, b.nr. 1 i Fluberg for 3 600 spesiedaler eller kr. 14 400 + føderåd til moren. Med i handelen og uten tillegg i kjøpesummen fulgte driftsmidler og annet løsøre. Salget eller overdragelsen fant sted den 16. oktober 1855. Skylddeling ble holdt den 13. oktober 1858. Hans skjøte er datert samme dato og tinglyst den 7. og - 8. desember s. å. Prisen var billig.

III. Sønnen Østen Olsen Nordraak overtok eiendommen Rundtom med Haugerud for 1 000 spesiedaler eller kr. 4 000 + føderåd til moren. Noe løsøre fulgte ikke med. Det må antas at overtagelsen fant sted samtidig som Lars Olsen Nordraak overtok Nordraak. Det nøyaktige tidspunkt er dog av mindre interesse. Prisen var billig.

IV. I forbindelse med salget av eiendommene Nordraak og Rundtom med Haugerud til de to eldste sønnene ble det utdelt arv til de andre barna.

V. Skiftet etter Berthe Marie Østensdatter og før avdøde mann Ole Larsen Nordraak ble sluttet den 16. mars 1878. Boets nettoformue utgjorde kr. 2 359,98.

VI. Lars Olsen Nordraak overdro eiendommen Nordraak til sin sønn Ole Larsen Nordraak som overdro den til sin sønn Lars Olsen Nordraak som igjen overdro den til sin sønn Ola Nordraak - saksøkeren i denne sak.

VII. Østen Larsen Nordraak overdro eiendommen Rundtom til sin sønn Ole Østensen Nordraak og hans hustru Hanna Nordraak solgte den til saksøkte ved kontrakt av 20. mars 1942.

VIII. På grunnlag av foranstående vil saksøkeren hevde at vilkårene er til stede både etter odelslovens §12 og §14. Delingen har funnet sted i Ole Larsen Nordraaks levende live. Salgene i 1855 eller 1858 var et ledd i skiftet etter Ole Larsen Nordraak eller en skiftelignende transaksjon. - - -».

Retten skal bemerke:

Ifølge vitneseddel av 16. oktober 1855 har G. O. Esbjug og Ole Røen bevitnet at de nevnte dato var til stede på gården Nordraak og hørte «at Ole Larsen Nordraak solgte sin eiende gård Nordraak til sin sønn Lars Olsen med unntagelse av plassen Rundtom samt til disse pladse henlagte stykke nemlig: på engelandet Slægerud ....». Heretter følger grensebeskrivelse. Videre inneholder vitneseddelen meddelelse om rettigheter for plassene Rundtom og Haugerud, i skogen og til seterbruk. Selgeren forbeholdt seg rett til å bruk og beholde det halve av gården så lenge han fant for godt, og fra den tid kjøperen overtok hele gården skulle han svare føderåd til selgeren. Vitneseddelen inneholder en påtegning fra de samme menn, datert 5. februar 1858 hvoretter der i samme handel skulle medfølge en hest og en del redskaper og innbo.

Den 13. oktober 1858 ble etter forlangende av Ole Larsen Nordraaks enke Berthe Marie Østensdatter Nordraak avholdt en skyldsetningsforretning for å bestemme skyldforholdet mellom den hennes sønn Lars Olsen overdragne og avhjemlede hovedanpart av gården Nordraak matr. nr. 145

Side:255

og nesteldste sønn Østen Olsen overdragne plasser Rundtom og Haugerud m. m. tilhørende skog og rettigheter. Ved denne skyldsetning ble den fraskilte parsell satt til 1/8 part av gården Nordraaks samlede skyld.

Forretningen inneholder følgende passus: «Etterat foranstående for Lars og Østen Olssønner som begge var til stede var oplest, erklærede disse sig med den skedde skyldsætning fornøiet.»

Samme dag utferdiget enken Berthe Marie Nordraak skjøter til sine to sønner.

Skjøtet til Lars lyder bl.a. således: «Underskrevne enke etter Ole Larsen Nordraak, Berthe Marie Østensdatter Nordraak, der sidder i uskiftet bo etter denne min mann, med lagverge, gjør herved vitterligt i henhold til denne min mands bestemmelse at have avhendet ligesom jeg herved sælger, avhender og skjøder fra mig og mine øvrige arvinger - til ældste sønn Lars Olsen med hustru og arvinger gården Nordraak med tilliggelse, herligheder og rettigheder, med undtagelse av pladsen Rundtom og Haugerud med tilliggende rettigheder som anført i skyldsetning av denne dato av skyld ... for den allerede av min mand bestemte kjøpesum 3 600 spd.... foruden et ved kontrakt av d. d. til mig bestemt føderåd, hvis årlige verdi anslåes til 200 spd., der det for 5 år udgjør 1 000 spd. ...». Videre inneholder skjøtet en bemerkning om at der er avlagt rede for summen dels til selgeren og dels ved at kjøperen for en del av samme har stillet seg som debitor for sine søskende.

Skjøtet til Østen inneholder bl.a. erklæring om at enken i henhold til sin avdøde manns bestemmelse har solgt til sin nesteldste sønn Østen Olsen «av gården Nordraak pladsene Rundtom og Haugerud med tilliggelser ... for den omforenede og bestemte kjøbesum 1 000 spd. foruden et etter kontrakt av s.d. betinget føderåd av 5-årig verdi 100 spd...» Ved dette skjøtet er kjøperens søskende gitt forkjøpsrett til eiendommen.

Videre har Lars Nordraak samme dag utstedt obligasjon med pant i Nordraak til sin mor og søskende i forbindelse med kjøpet av Nordraak.

Såvel de nevnte skjøter som obligasjonen er tinglest på Lands månedsting 7. og 8. desember 1858. Videre er dokumentert erklæring av 5. februar 1859 undertegnet Søren Valhovd, som var gift med Ola Larsens eldste datter Marie, inneholdende erkjennelse for mottagelse av 245 spd. fra Lars Nordraak, utgjørende resten av hva han på sin kones vegne ble tildelt ved den av svigermoren under 13. oktober 1858 foretatte utdeling av sin formue.

Begge parter er enige om at odelsretten til Rundtom vil være gått tapt, for Lars Nordraak og hans ettlegg og dermed også for saksøkeren i medhold av odelslovens §9 derved at denne ikke innen preskripsjonsfristens utløp gjorde sin odelsrett gjeldende til eiendommen, medmindre odelslovens §12 eller §14 kommer til anvendelse.

Retten må gi saksøkte medhold i at odelslovens §12 ikke kommer til anvendelse i dette tilfelle, idet det her ikke dreier seg om flere gårder, men om deling av en gård nemlig Nordraak. I denne forbindelse henvises til uttrykkene i vitneseddel, skyldsetning og skjøter: «Pladsene Rundtom og Haugerud», «skyldsetning av gården Nordraak», «gården Nordraak med undtagelse av pladsen Rundtom og Haugerud», «av gården Nordraak pladsene Rundtom og Haugerud».

For øvrig antas intet skifte å ha funnet sted hverken i 1855 da

Side:256

vitneseddelen ble oppsatt eller i 1858 da skyldsetning ble avholdt og eiendommene ble tilskjøtet Lars og Østen. Tilskjøtningen fra Berthe Nordraak til sønnene må etter uttrykkene betraktes som en gjennomførelse av Ole Larsens bestemmelse. At der samtidig av enken ble foretatt en forhåndsutdeling av arv til de øvrige søskende kan ikke bevirke at forholdet betraktes som skifte. Enken ble jo hensittende i uskiftet bo til sin død.

Hva angår anvendelsen av odelslovens §14 faller forholdet i nærværende tilfelle inn under denne bestemmelse for så vidt som det her gjelder deling av en gård.

Spørsmålet blir da om hvorvidt der ved denne deling er gått frem etter bestemmelsene i loven. Det er av saksøkte fremholdt at deling av odelsgods bare kan finne sted ved skyldsetning og skjøte og at bare den hvis odelsjord det er, kan foreta delingen, i dette tilfelle Ole Larsen, som hadde fått eiendommen tilskjøtet i 1821.

Retten er tilbøyelig til å gi saksøkte medhold i denne betraktning og da skyldsetning er begjært og skjøte utferdiget av enken Berthe Marie, antas lovens krav i så måte ikke oppfylt, jfr. paragrafens punkt c. Videre bestemmes det i punkt d. at skriftlig dokument hvori det anordnes hvorledes og i hvor mange parseller hovedbølet bør deles, må opprettes av eieren. Dette kan ikke sies å være gjort i nærværende tilfelle, da den oppsatte vitneseddel ikke antas å dekke dette krav. I hvert fall er kravet om at dokumentet skulle være skrevet på stemplet papir og lest til tinge førenn utstederens død ikke etterkommet.

Ved høyesterettsdom inntatt i Rt-1876-385 er det fastslått, at odelslovens §14 skal følges strengt etter ordene. - - -

Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann Ubberud, lagdommerne Stenersen og Knudsen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Man finner på grunnlag av de foreliggende bevisligheter tilstrekkelig godtgjort at Ole Larsen Nordraak i 1855 har villet overdra sin eldste sønn Lars og hans linje, til hvem den ankende part hører, hovedbølet av Nordraak som han i samsvar hermed forbeholdt seg bruksretten til halvdelen av, hvorfor Lars også bare skulle svare renter av den halve kjøpesum. Resten av Nordraak, plassen Rundtom m.v. således som i vitneseddelen av 16. oktober 1855 beskrevet, har han unntatt fra salget og har aktet å selge det til sin nesteldste sønn Østen. Dette er ikke uttrykkelig nevnt i vitneseddelen. Men det må ansees bevist ved hans enkes uttalelser i hennes etter mannens død 13. oktober 1858 utstedte skjøter, det ene til sønnen Lars Olsen på det av faren allerede ifølge vitneseddelen til ham solgte hovedbruk, og det annet til sønnen Østen Olsen på Rundtom m.v. således som de to gårders eiendeler ble bestemt ved den samme dag, 13. oktober 1858, avholdte skyldsetningsforretning.

I begge skjøter står det uttrykkelig at det skjer «i henhold til min avdøde manns bestemmelse». At så var tilfellet må - i mangel av opplysninger i motsatt retning da legges til grunn som bevist. Denne ordning ble etter hva det foreligger helt ut godkjent av arvingene og lagt til grunn for skiftet mellom dem etter foreldrene. Således erklærte

Side:257

ifølge uttrykkelig opplysning under den nevnte skyldsetning så vel Lars som Østen Olssønner seg fornøyde med forretningen. Videre utstedte Lars Olsen i anledning av transaksjonene pantobligasjon til moren, broren Ole, broren Hans og søstrene Cecilia og Berthe for de beløp som i anledning av oppgjøret Lars ble dem skyldig, mens det altså ikke er blitt noe å gjøre opp således med Østen, som må formodes å ha fått sitt ved Rundtom. Denne obligasjon utstedtes den samme dag som skjøtene, 13. oktober 1858. Fra Søren Valhovd, som var gift med datteren Mari og som ikke fikk noen andel i nevnte obligasjon, foreligger der erklæring av 5. februar 1859, hvoretter han kvitterer for å ha mottatt resten av den ham ved den av svigermoren 13. oktober 1858 foretatte utdeling av arven etter Lars Olsen. Og ved det endelige skifte 2. august 1877 av boet etter Berthe Østensdatter og Ole Larsen Nordraak står det anført at Berthe flere ganger har utdelt arveporsjoner til arvingene, hvorved altså også det heromhandlede oppgjør i anledning av overdragelsen av eiendommene har fått sin endelige stadfestelse.

Under henvisning hertil kan lagmannsretten ikke finne annet enn, at det med sikkerhet må gåes ut fra at der er foretatt en allerde av Ole Larsen Nordraak ved vitneseddelen av 16. oktober 1855 påbegynt og av hans hustru Berthe Østensdatter, etter at han i begynnelsen av 1858 var død, den 13. oktober s. å. fullbyrdet deling av hovedbølet i henhold til odelslovens §14, som er godkjent av så vel sønnene Lars og Østen, som hver fikk sin gård, som av familiens øvrige medlemmer. I denne forbindelse bemerkes, at lagmannsretten må anta, at den godkjennelse fra Lars og Østen som er inntatt i skyldsetningen har funnet sted med odelslovens bestemmelser for øye.

Men denne deling medfører, at henholdsvis Lars og Østen hver for sin linje har odelsrett til den hver av dem tildelte gårdpart og ikke kan gjøre odelsrett gjeldende til den annen linjes gårdpart, så lenge den ikke kommer over til fremmede eller fjernere odelsberettigede. Men da kan og må også odelsretten gjøres gjeldende, selvom ikke den annen linje er helt utdødd. Her ble således den gamle Lars Olsen Nordraaks linjes odelsrett aktuell for den ankende part Ola L. Nordraak, da Østen Larsens enke solgte Rundtom til ankemotparten i 1942. Ola L. Nordraaks odelsrett kan derfor ikke ansees preskribert.

Den under prosedyren særlig omhandlede høyesterettsdom i Rt-1876-385 flg. kan ikke ansees avgjørende, idet det der ikke var påberopt noen deiling i farens levende live; der var det også tvist mellom de to sønner, som var tildelt hver sin eiendom og den eldste hadde uttrykkelig forbeholdt seg sin odelsrett og ansåes ikke å ha ratihabert disposisjonene som endelige. Når derimot godkjennelse foreligger, mener lagmannsretten, at det er irrelevant om tinglysning og §14d er iakttatt.

Advokat Fremstad har bl.a. gjort gjeldende at oppfatningen i 1850-årene gikk ut på at den odelsberettigede i et tilfelle som det foreliggende straks måtte gjøre sin odelsrett gjeldende, hvis ikke foreldelse skulle løpe. Lagmannsretten antar ikke det, iallfall synes lovforandringen av 16. mai 1860 av odelslovens §12 - etter det derom av Skeie i Avhandlinger II 51 opplyste - å vitne om en allerede dengang levende oppfatning hos almenheten av at deling etter odelslovens §12 (og da formentlig også etter §14) når valg først hadde funnet sted måtte hindre velgerens linje fra å gjøre odelsrett gjeldende til den annen linjes jord.

Side:258