Rt-1949-551
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1949-06-21 |
| Publisert: | Rt-1949-551 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 76 B/1949. |
| Parter: | Olga Omdahl (høyesterettsadvokat Valentin Voss) mot Alf T. Løland (høyesterettsadvokat G. Støylen). |
| Forfatter: | Bahr, Eckhoff, Gaarder, Soelseth, Schjelderup |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §109, §201, Skjønnsprosessloven (1917) §63, Odelsloven (1821) §19, §62, Prisloven (1947) §16, Prisloven (1947) |
Dommer Bahr: Under odelstakst ved Mandal herredsrett over eiendommen Løland i Vigmostad ble det den 13. mai 1948 avgitt slikt skjønn:
«Skjønnet avgis etter skjønnsmennenes ønske i 2 alternativer:
1. Under forutsetning av at prisforholdene 1. januar til 8. april 1940 legges til grunn:
Taksten for g.nr. 68 b.nr. 5 - Løland i Vigmostad settes til kr. 21 000 hvorav for skogen kr. 11 000.
2. Under forutsetning av at verdien bestemmes ubundet av prisforskrifter:
Taksten for eiendommen settes til kr. 28 000 hvorav for skogen kr. 17 900.»
Saksøkeren, fru Olga Omdal, begjærte overtakst.
Under overskjønnsforretningen påsto saksøkeren først takst avgitt etter prisforskriftene for faste eiendommer. Saksøkte hadde så ordet og påsto taksten avgitt etter det prinsipp som Høyesterett fastsatte i dom av 20. august 1947 Håvedommen ( Rt-1947-399). Deretter endret saksøkeren sin påstand derhen at taksten skulle avgis slik at prisforskriftene indirekte kom til anvendelse. Overskjønnsretten avga den 29. juni 1948 slikt skjønn:
«Skjønnet avgis etter skjønnsmennenes ønske i 2 alternativer, idet en finner det mest praktisk å ta standpunkt til partenes påstander først under løsningssaken. En finner riktignok ingen direkte hjemmel for dette, men en finner heller ikke noe forbud mot å avgi skjønnet på denne måten.
Side:552
Alternativ 1. Under forutsetning at prisforholdene fra 1. januar til 8. april legges til grunn:
Verdien av g.nr. 68, b.nr. 5 Løland i Vigmostad settes til kr. 20 000, hvorav for skogen kr. 8 000.
Alternativ 2. Under forutsetning av at taksten settes ubundet av prisforskriftene kr. 30 000, hvorav for skogen kr. 16 000.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Underskjønnet ble styrt av sorenskriver Roscher og overskjønnet av dommerfullmektigen.
Fru Omdal har påanket overtaksten til Høyesterett. Anken grunnes på feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Den ankende part gjør bl.a. gjeldende at dommerfullmektigen etter domstollovens §109, jfr. skjønnslovens §63 annet ledd, var ugild til å styre overskjønnet, fordi det under underskjønnet skulle ha vært avgitt kjennelse etter skjønnslovens §62 annet ledd angående spørsmålet om anvendelsen av prisforskriftene. Videre anfører den ankende part at det var en feil at overskjønnet ble avgitt i to alternativer. Skjønnsmennenes oppgave etter skjønnslovens §62, jfr. odelslovens §19, er å finne frem til odelsgodsets fulle verdi etter gangbar pris i egnen. Denne oppgave kan mennene ikke henvise til avgjørelse av en annen instans på grunn av tvil med hensyn til rettsanvendelsen. Subsidiært hevdes at de valgte alternativer er i strid med Håvedommen. Den ankende part nevner også andre feil som hun mener må lede til opphevelse av skjønnet, men jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på disse.
Den ankende part, som har bevilling til fri sakførsel, har nedlagt påstand om at overtaksten oppheves og hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten, at den ankende part tilkjennes saksomkostninger, og at høyesterettsadvokat Valentin Voss tilkjennes salær av det offentlige som beskikket sakfører.
Ankemotparten, Alf T. Løland, som også har fri sakforsel, har erklært seg enig i at overtaksten må oppheves. Ankemotparten har nedlagt påstand om at overtaksten oppheves, at den ankende part tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger som om saken ikke var benefisert, og at høyesterettsadvokat Gudleik Støylen tilkjennes salær av det offentlige.
Om saksforholdet viser jeg til skjønnsforretningene.
Den ankende parts påstand om at dommerfullmektigen var ugild som skjønnsstyrer, antar jeg ikke kan føre frem. Det ble ved underskjønnet ikke avsagt noen kjennelse som nevnt i skjønnslovens §62, annet ledd. Spørsmålet om anvendelsen av pristakstene ble ikke avgjort, idet det også ved underskjønnet ble avgitt alternativ takst. Sorenskriver Roscher ville derfor ikke ha vært ugild til å styre overskjønnet etter skjønnsloven §63 annet ledd, og da var heller ikke dommerfullmektigen utelukket etter domstollovens §109.
Jeg finner imidlertid at overskjønnet må oppheves fordi det er avgitt alternativ takst. Etter skjønnslovens §62, tredje ledd, jfr. odelslovens §19, skal eiendommen ved odelstakst «settes til full verdi etter gangbar pris i egnen». Ifølge prisloven av 30. juni 1947 §16, jfr. prisbestemmelsene for faste eiendommer av 19. desember
Side:553
1947 §25, må løsningssummen ikke settes høyere enn svarende til den lovlige salgsverdi. Spørsmålet om anvendelsen av prisforskriftene ble tatt opp av partene også for overskjønnsretten. Såvidt skjønnes kom de til enighet om at den oppfatning som var kommet til uttrykk i Håvedommen, skulle følges. Retten ville imidlertid ikke ta standpunkt til spørsmålet, men utsatte det til avgjorelse under løsningssaken, og det ble derfor avgitt alternativ takst. Jeg finner det lite tvilsomt at denne fremgangsmåte ikke var lovlig. Spørsmålet om anvendelsen av prisforskriftene skulle vært løst under forretningen, slik at skjønnsmennene kunne kommet frem til en bestemt løsningssum. Ganske visst er det etter praksis en viss adgang til å avgi alternativt skjønn også ved odelstakst, nemlig i tilfelle hvor det foreligger tvist med tredjemann eller tvist eller tvil om hva eiendommen omfatter, jfr. Rt-1915-973 og 1933 856. Denne praksis kan imidlertid ikke påberopes i tilfelle som det foreliggende, hvor det ikke er spørsmål om hva som skal være gjenstand for takst, men om de rettsregler som skal anvendes ved verdsettelsen. Slike spørsmål hører under skjønnsretten selv, og den kan ikke overlate avgjørelsen til noen annen instans.
Etter dette er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det subsidiære spørsmål: om begge de to alternativer er i strid med Håvedommen - et spørsmål som etter formuleringen av skjønnsslutningen kan fremstille seg som noe tvilsomt. Av hensyn til den fornyede behandling ved overskjønnsretten nevner jeg at den oppfatning som har fått uttrykk i Håvedommen, er fastholdt av Høyesterett også etter at prisloven av 30. juni 1947 trådte i kraft, jfr. dom av 25. februar 1949 i sak: Erling Munthe mot Harald Fuglesten (l.nr. 16 B).
I ankeerklæringen er fremholdt at de feil som er begått ved overtaksten, er så åpenbare at det bør overveies å ilegge den skyldige dommer, enten alene eller sammen med skjønnsmennene, omkostningsansvar etter domstollovens §201. Som tidligere nevnt finner jeg det lite tvilsomt at det var en feil at det ble avgitt alternativ takst. Men feilen er etter min mening ikke av den art at den kan lede til ansvar etter domstollovens §201.
De det ikke skyldes ankemotparten at det har vært nødvendig å bringe overtaksten inn for Høyesterett, finner jeg at saksomkostninger ikke bør ilegges.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Overodelstaksten oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved overskjønnsretten.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Soelseth og Schjelderup: Likeså.