Rt-1949-556

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1949-06-23
Publisert:	Rt-1949-556
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 101/1949.
Parter:	Hans Bjerkedok (høyesterettsadvokat A. D. Kjørnæs) mot Ådal kommune (høyesterettsadvokat Henning Bjørnvik).
Forfatter:	Skau, Rognlien, Stenersen, Fougner, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Vannfallrettighetsloven (1917), Skogkonsesjonsloven (1909) §32, Tvistemålsloven (1915) §156, Landkommuneloven (1921) §60, Restitusjonsloven (1946) §4, Restitusjonsloven (1946)

Dommer Skau: Ringerike herredsrett avsa 3. november 1948 dom med denne domsslutning:

Saksøkte Hans Bjerkedok dømmes til innen 15. januar 1949 å skjøte eiendommene g.nr. 4, b.nr. 26, Lyngås av skyld mark 0,50, g.nr. 4, b.nr. 39, Paulsbråtestykket av skyld mark 2,29 og g.nr. 4, b.nr. 41, Oddastykket av skyld mark 0,92, alle i Ådal herred, til Ådal kommune på vilkår som angitt i kjøpekontrakt mellom saksøkte og Erik Hval av 18. august 1941, mot at kommunen betaler erstatning som omhandlet i skogkonsesjonslovens §32 og med slikt eventuelt tillegg i kjøpesummen som omhandlet i restitusjonslovens §4 fjerde ledd. Det eventuelle tillegg blir å fastsette ved skjønn. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hans Bjerkedok har påanket dommen, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har tillatt anken innbrakt direkte for Høyesterett.

Bjerkedok har lagt ned denne påstand:

«A. Prinsipalt:

1) Den ankende part frifinnes.

2) Ankemotparten dømmes å betale saksomkostninger til den ankende part for Høyesterett og herredsrett.

B. Subsidiært:

1) Hans Bjerkedok dømmes til, innen en av Høyesterett satt frist å skjøte eiendommene g.nr. 4, b.nr. 39, Paulsbraatestykket av skyld mark 2,29 og g.nr. 4, b.nr. 41, Oddastykket av skyld mark 0,92, alle i Ådal herred, til Ådal kommune på vilkår som angitt i kjøpekontrakt mellom den ankende part og Erik Hval av 18. august 1941, mot at kommunen betaler erstatning som omhandlet i skogkonsesjonslovens §32 og med slikt eventuelt tillegg i kjøpesummen som omhandlet i restitusjonslovens §4 fjerde ledd. Det eventuelle tillegg blir å fastsette ved skjønn.

2) Som A. nr. 2.

C. Atter subsidiært:

1) Hans Bjerkedok dømmes til, innen en av Høyesterett satt frist å skjøte eiendommene g.nr. 4, b.nr. 26, Lyngaas av skyld mark 0,50, g.nr. 4, b.nr. 39, Paulsbraatestykket av skyld mark 2,39 og g.nr. 4, b.nr. 41, Oddastykket av skyld mark 0,92, alle i Ådal herred osv. som nr. B. 1.

2) Som A. nr. 2.»

Ådal kommune har tatt til gjenmæle og lagt ned denne påstand:

Side:557

«Herredsrettens dom stadfestes med den forandring at Høyesterett fastsetter en ny frist for skjøtningen.

Hans Bjerkedok dømmes til å betale Ådal kommune saksomkostninger for herredsrett og Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter, som jeg skal komme tilbake til i den utstrekning som jeg finner det nødvendig.

Bjerkedok har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten.

Jeg er kommet til det resultat at anken må gis medhold.

Som det fremgår av den tidligere dom, gjelder saken spørsmålet om Ådal kommune, som i 1941 anbefalte at konsesjon ble gitt - og altså ikke gjorde bruk av sin forkjøpsrett - i 1946 gyldig kunne beslutte å gjøre forkjøpsrett gjeldende. Det er på det rene at da det i Ådal «herredsting»s møte den 20. oktober 1941 ble gjort vedtak om å anbefale at konsesjon ble gitt på de betingelser skogutvalget hadde nevnt, så ble avgjørelsen truffet på et helt saklig grunnlag. Avgjørelsen var ikke på noen måte «infisert» av de ulovlige forhold som okkupasjonen hadde ført med seg. I skogutvalget som hadde anbefalt konsesjon, satt, etter hva det er opplyst, «bare gode nordmenn». Av herredstingets 9 medlemmer var 2 nazister. Men ordføreren som i 1941 var den samme som før krigen, var ikke nazist. Han har som vitne forklart at han brukte «vanligvis alltid å rådføre seg med herredstinget, og da særlig med de medlemmer som hadde sittet der fra før krigen», og at det ikke var noen dissens om konsesjonsspørsmålet. Om grunnen til at man da ikke ville gjøre forkjøpsrett gjeldende har han forklart at «forholdene dengang var usikre», og at det «ikke var aktuelt, da kravet til husbrukskog dengang ikke var så stort som det er i dag». Hva kjøpesummen angår «så anså han dette for en noenlunde stor pris».

Etter dette er det på det rene at det ikke i forbindelse med vedtaket av 1941 om å anbefale konsesjon foreligger noe forhold som etter restitusjonsanordningen av 17. august 1945 §2 kunne gi adgang til omgjøring. Det er da heller ikke påstått av kommunen at det foreligger noen omgjøring med hjemmel i denne bestemmelse. Men kommunen hevder at adgangen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende i 1946 er hjemlet i anordningens §4 - nemlig i bestemmelsen i annet ledds første punktum. Når det gjelder konsesjon, er det - hevder kommunen - ikke, slik som §2 foreskriver for forvaltningsmessige avgjørelser i alminnelighet, noen betingelse for omgjøring at den under okkupasjonen trufne avgjørelse er «infisert». (Jeg bruker for korthets skyld dette uttrykket også om det i §2 første ledds siste punktum nevnte forhold.) Og at også forkjøpsrett kan gjøres gjeldende - uansett et tidligere vedtak i motsatt retning - uten at vilkårene for omgjøring av det tidligere vedtak foreligger, følger da etter kommunens mening av bestemmelsen i anordningens §4 annet ledds første punktum om at «stadfesting foregår på den måte og er undergitt samme bestemmelser som gjelder for meddelelse av ny konsesjon».

Spørsmålet om en konsesjon kan omgjøres - stadfestelse nektes eller vilkårene endres - uavhengig av om betingelsene etter §2 er

Side:558

til stede, foreligger ikke til avgjørelse i saken. Etter at herredsstyret i 1946 hadde fattet beslutning om å gjøre forkjøpsretten gjeldende, ble nemlig behandlingen av Bjerkedoks konsesjon stilt i bero. Og for løsningen av den tvist som saken gjelder, er det etter mitt syn ikke nødvendig å ta standpunkt til det nevnte spørsmål. Jeg mener nemlig at selv om det skulle antas at omgjøring av en konsesjon er uavhengig av betingelsene etter §2, så følger ikke derav at det samme gjelder om adgangen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende.

Restitusjonsanordningens formål - og dens berettigelse - er at det åpnes adgang til så vidt mulig å eliminere den urett som under okkupasjonen og som følge av de forhold den førte med seg, ble skapt ved rettslige og forvaltningsmessige avgjørelser. Således heter det i departementets begrunnelse for den første restitusjonsanordning av 29. juli 1941: «Det som etter departementets oppfatning kan gjøres er å slå fast at det skal være adgang til senere å ta opp til ny behandling de saker som er avgjort under okkupasjonen og hvor man har grunn til å anta at sakens utfall er påvirket av de grunnlovsstridige forhold hjemme». (Gjengitt i Ot. prp. nr. 125/1945-46 8 sp. 2.) Og hva spesielt angår de diskresjonære forvaltningsakter, herunder konsesjon, heter det i motivene til London-utkastet av 1945 til ny restitusjonsanordning: «Her er det et rikt felt for mer eller mindre merkbart å la uhjemlede nazistiske motiver spille inn. Og man kjenner da også tallrike eksempler på at slikt har forekommet i okkupasjonstiden. I og for seg følger det av allerede gjeldende forvaltningsmessige grunnsetninger at en diskresjonær forvaltningsakt som bygger på en usaklig motivering er ugyldig, jfr. høyesterettsdom i Rt-1933-548. Men det er allikevel utvilsomt behov for en særskilt bestemmelse om forholdet». (Gjengitt i Ot. prp. nr. 125 side 11 sp. 1).

I anordningen av 29. juli 1941 var det ikke sagt at det var en betingelse for gjenopptagelse av forvaltningsmessige avgjørelser at de var «infisert» av de ulovlige forhold som okkupasjonen skapte - dette i motsetning til hva som var tilfelle for rettslige avgjørelsers vedkommende. Anordningens §4 foreskriver i første ledd bare at «administrative avgjørelser og forvaltningsmessige dekreter som blir truffet under okkupasjonen innen det av tyskerne okkuperte område, kan tas opp til ny behandling, prøvelse og revisjon når Norge igjen er blitt fritt». Og i annet ledd heter det så at «nærmere regler om vilkårene for den nye behandlingsmåten vil bli gitt senere».

I anordningen av 1945 ble det så gitt regler om forvaltningsmessige avgjørelser i sin alminnelighet i §1, §2 og om visse spesielle forvaltningsakter i §3, §4, §5 (§3 bevillinger for utøvelse av ervervsvirksomhet og §4 konsesjon). Betingelsene for «omstøtelse» etter §2 (§1 omhandler ugyldighet) er at avgjørelsen er hva jeg har kalt «infisert». Riktignok er disse betingelser ikke gjentatt §3 §4. Og i departementets bemerkninger heter det - Ot. prp. nr. 125 22 sp. 1 - at disse bestemmelser er «forutsatt helt å skulle erstatte de alminnelige bestemmelser, jfr. utkastets siste ledd». (Siste ledd i utkastet - fra den i mai 1945 nedsatte komité

Side:559

lød: «Med hensyn til ervervsbevillinger, konsesjoner m.v. gjelder reglene i §5, §6, §7» (anordningens §3, §4, §5. Men for det forste så er de her siterte bestemmelser ikke tatt inn i anordningen. Og for det annet synes det å fremgå av bemerkningene til London-utkastet, som stort sett ble lagt til grunn for anordningen, at forutsetningen har vært at heller ikke de avgjørelser som er omhandlet i §31 skulle kunne omgjøres hvor de var saklig begrunnet da de ble truffet. Om bestemmelsene i utkastets §5 første ledds 3. punktum (anordningens §3) heter det således - se Ot. prp. nr. 125 14 sp. 1 nederst: «Denne bestemmelse medfører at bevillingsmyndigheten praktisk talt vil stå helt fritt når det gjelder diskresjonære bevillinger, selvsagt med den begrensning at det ikke må tas usaklige hensyn». Og i bemerkningene til utkastets §6 (anordningens §4) heter det - Ot. prp. nr. 125 14-15: «Også med hensyn til konsesjoner som har vært meddelt i løpet av okkupasjonstiden antas det å være behov for særskilte bestemmelser. Det har vært sterkt fremhevet hjemmefra at alle ervervstillatelser som okkupasjonsstyret har gitt, må gjøres til gjenstand for nøye gransking etter hjemkomsten.»

Om man etter det her anførte vil anta at adgangen til å omgjøre en konsesjon ikke er avhengig av at den var «infisert» - et spørsmål som jeg som nevnt ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til i denne sak - så synes det rimelig å anta at forutsetningen iallfall har vært at stadfesting bare skal kunne nektes hvor en korrekt bedømmelse av forholdene den gang da konsesjonen ble gitt, skulle ha ført til at konsesjon ikke var blitt meddelt.

Men uansett hva man måtte mene om konsesjonsmyndighetenes kompetanse, så kan det etter min mening ikke antas at anordningen er slik å forstå at en kommune som på et helt saklig grunnlag har anbefalt en konsesjonssøknad, og altså med velberådd hu og uten innvirkning av de ulovlige forhold som okkupasjonen førte med seg har gitt avkall på forkjøpsretten, senere skulle ha adgang til likevel å gjøre den gjeldende. En ting er det om anordningen har gitt den presumptivt uinteresserte konsesjonsmyndighet adgang til etter okkupasjonens opphør å foreta etterprøving også av de rent saklige hensyn. En annen ting ville det være om et herredsstyre, under omstendigheter som uvegerlig vil være endret i forhold til dem som forelå da den første avgjørelse ble truffet, i egen interesse skulle kunne treffe avgjørelse i annen retning uten at det kan skje på et grunnlag som gir adgang til omstøtelse etter prinsippene i anordningens §2. At slikt grunnlag ikke foreligger i dette tilfelle har jeg allerede nevnt. Og jeg vil i denne forbindelse tilføye at det etter de foreliggende bevisligheter ikke kan være tvilsomt at når herredsstyret i 1946 vedtok å gjøre forkjøpsrett gjeldende, så skyldtes dette ene og alene at forholdene i mellomtiden var vesentlig endret. Ordføreren har som vitne forklart at «grunnen til vedtaket var at man ønsket å skaffe skog til skogløse bruk» - et behov som etter ordførerens tidligere siterte forklaring, i 1941 ikke var til stede i slik grad at det dengang var aktuelt å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Det er ikke min mening å ville bestride ordførerens tilføyelse om at «det var helt saklige hensyn som lå til grunn for beslutningen» i

Side:560

1946. Men jeg finner grunn til å nevne at behovet selv i 1946 ikke var sterkere enn at skogutvalget også da anbefalte at konsesjon ble gitt. Og når det gjelder det prinsipielle spørsmål om anordningen kan tolkes slik at det står kommunen helt fritt å gjøre forkjøpsrett gjeldende, så kan det være grunn til å peke på at kommunens økonomiske stilling gjennomgående er langt sterkere etter krigen enn den var ved okkupasjonens begynnelse, og at utviklingen av prisforholdene vedkommende fast eiendom har gjort at det etter krigen kunne være fordelaktig å gjøre forkjøpsrett gjeldende for en pris som under okkupasjonen måtte ansees for å være høy. Hva spesielt skogeiendom angår, nevner jeg at det som nytt for Høyesterett er dokumentert en uttalelse om at mens tømmerprisen i Drammensvassdraget i 1941 var kr. 19 pr. m3, så var den i 1946 kr. 35.

Kommunen har til støtte for sin oppfatning henvist til følgende uttalelse i motivene til London-utkastets §6 (anordningens §4) - gjengitt i Ot. prp. nr. 125 15 sp. 1: «Det følger av regelen i annet ledd at myndighetene står helt fritt (innenfor rammen av gjeldende lov) med hensyn til spørsmålet om de opprinnelige konsesjonsvilkår skal legges til grunn eller om det skal forhandles om endringer i disse. Likeledes vil forkjøpsrett kunne gjøres gjeldende.» Videre har kommunen påberopt seg at departementet ved utarbeidelsen av proposisjonen til restitusjonsloven har gått ut fra at anordningen av 1945 var slik å forstå som av kommunen hevdet, nemlig at den gir fri adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende.

Hva angår de siterte uttalelser i motivene til London-utkastet om at «likeledes vil forkjøpsrett kunne gjøres gjeldende» så skal jeg bemerke at denne ikke nødvendigvis må forståes derhen at adgangen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende er helt fri - dvs. at forkjøpsrett skal kunne gjøres gjeldende også hvor det tidligere har vært fattet en helt saklig og derfor etter omstøtelsesreglene i §2 uangripelig beslutning om å anbefale konsesjon. Og uansett hva konsipistenes mening har vært, så finner jeg det avgjørende at anordningen selv ikke gir uttrykk for en slik regel. En forståelse som den kommunen hevder vil kunne føre til så urimelige og støtende resultater at den etter min mening ikke kan antas når den ikke med nødvendighet følger av anordningens ordlyd. Og i bestemmelsene om at «stadfesting - - - er undergitt samme bestemmelse som gjelder for meddelelse av ny konsesjon» behøver det ikke ligge annet enn at vilkårene for at stadfesting skal kunne gis, er de samme som for at konsesjon kan gis. Herav følger blant annet at stadfesting ikke vil kunne gis hvor kommunen gyldig gjør forkjøpsrett gjeldende - f. eks. fordi et vedtak under okkupasjonen i motsatt retning var «infisert» og derfor omgjøres i medhold av anordningens §2. Men det følger ikke av den nevnte bestemmelse at kommunen skal kunne gjøre gjeldende en forkjøpsrett som etter konsesjonslovens bestemmelser sammenholdt med anordningens alminnelige omstøtelsesregler er tapt.

Jeg vil også nevne at kjøperen her i kraft av den meddelte konsesjon hadde sittet med og utøvet full rådighet over eiendommen i ca. 5 1/2 år da Ådal herredsstyre i mai 1946 gjorde vedtak om å

Side:561

gjøre forkjøpsrett gjeldende. Skulle kommunen rekke frem med sitt krav, ville det etter min mening ikke bare stride mot alminnelige rettsprinsipper og sunn rettsfølelse, men det ville også være i åpenbar strid med det som er restitusjonslovgivningens hensikt - å bøte på urettferdige avgjørelser.

At anordningen, forstått på den måte som kommunen hevder, ville fore til urimelige resultater, fremgår også av de bestemmelser som i restitusjonsloven av 15. november 1946 ble tatt inn om adgangen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende. Etter disse blir forkjøpsretten - så vidt jeg kan se - i hovedsaken avgrenset eller regulert i samsvar med det syn jeg her har fremholdt.

Etter det resultat jeg således er kommet til, blir det for meg ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om anordningen - hvis den skulle forståes slik som av kommunen hevdet - ville komme i strid med forfatningsrettslige bestemmelser.

Etter dette vil Hans Bjerkedok bli å frifinne.

Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Hans Bjerkedok frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Rognlien: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Stenersen, Fougner og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Johan H. Friis):

Ved kjøpekontrakt av 18. august 1941 solgte Erik Hval til Hans Bjerkedok følgende deler av sin eiendom g.nr. 4, b.nr. 4, Hval skog i Ådal: 1. Oddastykket, ca. 360 mål skog, uten arealgaranti. 2. Sæterskogen, 1275 mål. 3. Sætervold, ca. 13 mål med påstående hytte med inventar. Dessuten omfattet salget g.nr. 4, b.nr. 26, Lyngås av skyld 50 øre. Med i handelen fulgte også ca. 8 favner langved. Kjøpesummen var kr. 47 500.

Den 21. august 1941 sendte saksøkeren inn søknad om konsesjon. Denne søknad ble behandlet av Ådal skogutvalg den 9. oktober 1941 og utvalget anbefalte at konsesjon ble gitt på visse betingelser. Søknaden ble så den 20. oktober 1941 behandlet av Ådal formannskap under ledelse av ordfører Nilsedalen. Formannskapet anbefalte at konsesjon ble gitt på de samme betingelser som foreslått av skogutvalget. Den 14. november 1941 ble så konsesjon gitt av konsesjonskontoret ved Landbruksdepartementet. Meddelelsen om konsesjon er undertegnet av A. Ruud.

Ådal prisnemnd holdt den 8. og 9. oktober pristakst over de eiendommer som er omhandlet i kjøpekontrakten, og godkjente kjøpesummen kr. 47 500 som høyeste lovlige pris.

Den 6. september 1941 ble det holdt skylddelingsforretning over de eiendommer som er omhandlet i kjøpekontrakten og som ikke tidligere var skyldsatt. Sæterskogen fikk navnet Paulsbråtestykket, g.nr. 4, b.nr. 39, og fikk en skyld av mark 2,29. Oddastykket, g.nr. 4, b.nr 41, fikk en skyld mark 0,92. Det ble så den 20. november 1941 utstedt skjøte

Side:562

på Lyngås, Paulsbråtestykket og Oddastykket, og dette ble tinglyst den 25. november samme år.

Det bemerkes at den i kjøpekontrakten omhandlede Sætervold på ca. 13 mål med påstående hytte ikke ble særskilt skyldsatt og således ikke kom med i skjøtet. I begynnelsen av 1942 ble det imidlertid holdt makeskifte mellom Hval og Bjerkedok. Bjerkedok fikk ved skjøte av 11. mars 1942, tinglyst den 12. mars samme år, overdratt seg eiendommen Oddamyra, g.nr. 4, b.nr. 45, mens Hval fikk tilbake Sætervolden med påstående hytte, hvilken eiendom Bjerkedok altså ikke hadde fått tinglyst hjemmel til.

Da konsesjonen på de overdratte eiendommer var gitt i okkupasjonstiden, søkte saksøkte ved høyesterettsadvokat Kjørnæs den 16. januar 1946 i henhold til restitusjonsanordningen av 17. august 1945 om stadfestelse av konsesjon på de kjøpte eiendommer, g.nr. 4, b.nr. 26, Lyngås, b.nr. 41, Oddastykket og b.nr. 39, Paulsbråtestykket. Det bemerkes at søknaden øyensynlig bygger på at Sætervolden med skoghytte hører inn under et av disse bruksnummere.

Søknaden om stadfestelse av konsesjon ble av Landbruksdepartementet oversendt Skogutvalget i Ådal som den 16. mai 1946 anbefalte at stadfestelse ble gitt. Søknaden ble så den 18. mai 1946 behandlet av Ådal herredsstyre som fattet slikt enstemmig vedtak: «Herredsstyret kan ikke anbefale stadfestelse av konsesjon, da kommunen vil gjøre sin forkjøpsrett gjeldende. Skogen aktes benyttet til å skaffe skog til skogløse småbruk innen kommunen. Dessuten har kommunen tidligere krevet tvungen avståelse av parsellen Lyngås til bureisningsbruk.»

Søknaden med bilag ble så den 21. mai 1946 sendt til fylkesmannen som den 25. mai s. å. sendte den videre til Landbruksdepartementets konsesjonskontor.

Landbruksdepartementet ble saken liggende til det den 7. januar 1947 skriver til fylkesmannen at departementet etter at kommunen har fattet vedtak om å nytte forkjøpsretten ikke gjør noe mer med stadfestingen. Etter å ha fått oversendt gjenpart av dette brev skriver Ådal formannskap den 21. januar 1947 til Bjerkedok og underretter ham om kommunens vedtak av 18. mai 1946 om å gjøre forkjøpsretten gjeldende.

Landbruksdepartementet oversendte søknaden om stadfestelse samt sakens dokumenter til Justisdepartementet til behandling etter kommunallovgivningen.

Den 22. januar 1947 sender Justisdepartementet saken gjennom fylkesmannen i Buskerud til Ådal herredsstyre til avgjørelse av hvordan kjøpesummen skal dekkes. Ådal formannskap vedtok den 11. mars (i medhold av rettergangsloven §156 er datoen endret til 10. mars) enstemmig å innstille til herredsstyret på at Ådal kommune fastholder sitt vedtak av 18. mai 1946, og at kjøpesummen tas av kommunens kontantbeholdning. Herredsstyret tiltrådte samme dag formannskapets vedtak.

Saken blir så på ny oversendt Justisdepartementet, som den 2. april 1947 igjen sender sakens dokumenter tilbake til Ådal kommune med underretning om at da kjøpet skjer uten bruk av lånemidler trenger vedtaket ikke godkjenning etter landkommunelovens §60.

Da Bjerkedok ikke har villet medvirke til skjøtingen av eiendommen

Side:563

til kommunen ble forliksmegling forgjeves anstillet, hvoretter saken ble henvist til retten.

Den 4. september 1947 tok Ådal kommunes prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Bjørnvik, ut stevning for å få Bjerkedok dømt til å utferdige skjøte. - - -