Rt-1949-564
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-06-25 |
| Publisert: | Rt-1949-564 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 79 B/1949. |
| Parter: | Harald Ohlsen & Co. (overrettssakfører Leif Castberg Voss til prøve) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Gaarder, Soelseth, Schei, Eckhoff, Schjelderup |
| Lovhenvisninger: | Ekspropriasjonsloven (1918), LOV-1946-12-14-5, Husleieloven (1939), LOV-1946-12-14-5-§1 |
Dommer Gaarder: Oslo byrett avsa den 28. mai 1948 kjennelse med denne slutning:
«Det av Staten ved Finansdepartementet begjærte skjønn til fastsetting av erstatning for det økonomiske tap Harald Ohlsen & Co. blir påført ved ekspropriasjon av firmaets lokaler i Skippergt. 17, 4. etasje fremmes.»
Om sakens sammenheng vises til premissene for byrettens kjennelse.
Ved ankeerklæring av 8. juni 1948 har Harald Ohlsen & Co. påanket kjennelsen, og Kjæremålsutvalget har samtykket i at anken innbringes direkte for Høyesterett.
Den ankende har i det vesentlige gjort gjeldende at betingelsene for å fremme skjønnet etter lov av 29. juli 1918 nr. 4, jfr. lov av 14. desember 1946 nr. 5 (jfr. kgl. res. av 14. februar 1947) ikke er til stede. Finansdepartementet har, hevder den ankende, «ikke overveiet eller vurdert om lokalene trenges for plass til offentlige kontorlokaler og om Statens tarv tilsier at ekspropriasjon av disse lokaler skjer. Det foreligger ikke hva Høyesteretts dom i Rt-1925-896 betegner som «et virkelig og forsvarlig skjønn som er resultatet av en samvittighetsfull prøvelse av det foreliggende bevismateriale».» Heller ikke har Finansdepartementet tatt i betraktning det tap Harald Ohlsen & Co. vil lide ved ikke å kunne få utvide lokalene til sin bedrift, men også dette er dog et moment som burde spille inn. Den ankende har nedlagt slik påstand:
«Ekspropriasjon nektes fremmet. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger.»
Side:565
Staten (Finansdepartementet) ved regjeringsadvokaten har nedlagt slik påstand:
«Ekspropriasjonen tillates fremmet. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part for byrett og Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptagelser, der bl.a. embetsmenn i Finansdepartementet og i Statistisk Sentralbyrå er avhørt. Videre er det fremlagt en del nye dokumenter. Av disse nevner jeg særskilt en uttalelse datert 23. mai 1949 fra et sakkyndig utvalg bestående av handelskandidat Fredrik Malt, arkitekt Gudolf Blakstad, kontorsjef, ingeniør C. Møhlbach-Thellefsen og direktør Sverre Iversen. Disse var av Høyesterett oppnevnt til som sakkyndige å avgi uttalelse «om muligheten av en rasjonalisering av Statistisk Sentralbyrås nåværende kontorareal og om den ankende kan unnvære de omprosederte lokaler for sin virksomhet.» Utvalget (de tre medlemmer) mener - under forutsetning av at det blir utført en rekke monterings- og innredningsarbeider og skaffet nytt inventar - at det er forsvarlig å øke funksjonærantallet i lokalene og at det «iallfall kan skaffes plass for de 62 nye funksjonærer, som det etter sakens dokumenter er gitt bevilgning til.» De sakkyndige er også kommet til at Harald Ohlsens bedriftslokaler i Østerdalsgaten nr. 1 må kunne utnyttes mer effektivt, og at firmaet med sin nåværende produksjon kan unnvære de omprosederte lokaler.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Det er Finansdepartementet som treffer bestemmelse om avståelse av lokaler etter lov av 29. juli 1918, jfr. lov av 14. desember 1946, og som foretar de skjønnsmessige vurderinger som herunder er nødvendige. Departementets skjønn er endelig når det bygger på riktige faktiske og rettslige forutsetninger. Det kan i så fall bare settes til side av domstolene når det lider av slike markante mangler som fratar det dets karakter av et virkelig skjønn, jfr. nærmere Rt-1925-896, og for tilstedeværelsen av slike mangler har den ankende bevisbyrden. Jeg finner det ganske klart at den ankende part ikke har påvist noe som kan danne grunnlag for å sette Finansdepartementets avgjørelse til side, hverken når det gjelder det faktiske forhold som avgjørelsen bygger på, eller når det gjelder selve vurderingen, og jeg vil tilføye at jeg heller ikke finner at departementets behandling av saken gir anledning til kritikk. Uttalelsen fra de oppnevnte sakkyndige kan ikke føre til noe annet resultat enn det jeg er kommet til. Jeg vil i den forbindelse nevne at det ikke fremgår av uttalelsen at de sakkyndige - eller de tre av dem som dannet flertallet - har lagt tilstrekkelig vekt på den særlige art av det arbeid som utføres i Statistisk Sentralbyrå, noe som for øvrig også ville forutsette særlig innsikt på dette spesielle område. Som direktør Iversen peker på i sin særuttalelse er byrået ikke en alminnelig kontoradministrasjon. Det er - som regjeringsadvokaten uttrykker det - en forskningsinstitusjon hvis arbeidsmåte og behov er forskjellig fra hva som er tilfelle i et merkantilt foretagende. Hertil kommer at uttalelsen fra de tre sakkyndige - hva også direktør Iversen fremhever - forutsetter innrednings- og monteringsarbeider som går langt ut over
Side:566
hva den ankende part i sine forslag har forutsatt, og videre også svære nyanskaffelser. Omkostningene - hvis størrelse man ikke vet - og tiden gjennomføringen ville ta, er selvsagt også viktige faktorer i skjønnet. Det jeg her har sagt, er etter min mening fullt tilstrekkelig til at anken ikke kan føre frem. Men hertil kommer at det Statistiske Sentralbyrå under sakens gang av statsmyndighetene er pålagt nye oppgaver som medfører ytterligere utvidelser. For budsjetterminen 1949-50 er det således etter det opplyste bevilget gasjer til i alt ca. 390 funksjonærer, ordinære og ekstraordinære. Jeg er ikke enig med den ankende part når han hevder at det i denne sak ikke er anledning til å ta hensyn til dette siste moment.
Jeg antar at den ankende bør tilsvare motparten omkostninger for Høyesterett med 2 000 kroner.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Harald Ohlsen & Co. til Staten ved Finansdepartementet 2 000 - to tusen - kroner.
Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Eckhoff og Schjelderup: Likeså.
Av byrettens kjennelse (dommer Otto Helgesen med skjønnsmenn O. E. Olsen, G. J. Greve, Th. G. Frost og Ø. Daasnes):
Mellom Norges Statsbaner på den ene side og Skippergt. 17, som nå eies av firmaet Harald Ohlsen & Co., Oslo på den annen side ble det den 22. august 1940 opprettet leiekontrakt hvorved Statsbanene i bygningens 4. etasje leiet lokalene til Skippergaten og lokalene på nordsiden av gårdsplassen, i alt etter kontrakten ca. 570 m2 netto. Leien ble av partene satt til kr. 19 000 pr år og lokalene ble leiet «foreløpig for 5 fem - år fra innflytningen og hverken utleieren eller leieren har i den tid rett til å si opp». «I tilfelle leieforholdet», heter det videre i kontrakten, «ikke skal fortsettes etter 5 år skjer en gjensidig oppsigelse til oktober flyttetid 1945, med et halvt års varsel. I fall leieforholdet fortsetter skjer oppsigelse etter husleielovens bestemmelser». Den nåværende bygning er oppført i årene før krigen. Den ble ferdig i 1940.
I januar-februar 1948 fraflyttet Statsbanene lokalene og flyttet inn i Storgt. 33. Harald Ohlsen & Co. ønsket da å overta lokalene selv. Firmaet mener at det trenger plass til nødvendig utvidelse av sin bedrift. Det driver kolonialforretning en gros og har fra før kontor og lager i Skippergaten 17. Dessuten har det en teknisk kjemisk fabrikk med lokale i Østerdalsgaten 1.
Da firmaet høsten 1947 fikk vite at lokalene i 4. etasje i Skippergaten muligens ble ledige, lot det sin arkitekt utarbeide planer for ominnredning til pakkeri og lager. Det var hensikten å flytte all krydderpakningen fra Østerdalsgaten 1 til Skippergaten 17. Imidlertid har Finansdepartementet krevd bruksretten til lokalene avstått til offentlig bruk. Det er gjort med hjemmel i §1 i lov av 14. desember 1946 nr. 5 om endring
Side:567
i lov av 29. juli 1918 nr. 4 og kgl. res. av 14. februar 1947. Lokalene skal brukes av Statistisk Sentralbyrå, som fra før leier lokaler i gården. Departementet har derfor begjært skjønn avholdt til fastsetting av erstatning for det tap som vil bli påført Harald Ohlsen & Co. ved at firmaet ikke selv får adgang til å disponere lokalene. - - -
Skjønnsretten mener at skjønnet må fremmes og at retten i det foreliggende tilfelle ikke har adgang til å tilsidesette departementets bestemmelse om at Staten skal ekspropriere lokalene. Det er opplyst at Statistisk Sentralbyrås samlede personale før krigen og ved frigjøringen utgjorde omtrent 100 - ett hundre - funksjonærer og at tallet pr. 7. mai 1948 var øket til 167 i de lokaler som byrået nå har og at hver funksjonær gjennomsnittlig disponerer ca. 10 m2. Det er da bl.a. ikke tatt hensyn til dem som er plasert i biblioteksmagasiner og lesesal. For 1947-48 er det gitt bevilgninger til et personale på i alt 241 stk. Av de nye stillinger er 175 besatt og 66 ubesatt. Etter de erfaringer ledelsen av Statistisk Sentralbyrå har gjort med hensyn til behovet for plass for dets funksjonærer, og særlig med hensyn til det spesielle arbeid disse har å utføre, har byrået ment at det for sin virksomhet trenger hele det areal som er blitt ledig etter Statsbanene. Det er på dette grunnlag Finansdepartementet har truffet sin bestemmelse med hjemmel i §1 i loven av 14. desember 1946 nr. 5 hvor det heter: «Grunn og bygninger eller bruksrett til husrom i bygninger som trengs for å skaffe plass til offentlige kontorlokaler eller rettslokaler, kan Staten etter bestemmelse av Kongen eller den han gir fullmakt, kreve avstått mot erstatning som i mangel av overenskomst fastsettes ved skjønn.»
Det skjønn som departementet har lagt til grunn for sin bestemmelse om ekspropriasjon, nemlig skjønnet over hvorvidt Statistisk Sentralbyrå har behov for de lokaler som er krevd avstått, kan ikke retten, på grunnlag av det faktiske materiale som er forelagt den, betegne som åpenbart vilkårlig eller urimelig. Heller ikke kan departementets avgjørelse sies å være bare et diktat og ikke bygget på noe skjønn i det hele. - - -