Rt-1949-733
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1949-09-22 |
| Publisert: | Rt-1949-733 |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsskjønn, Saksbehandling og lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 95 B/1949. |
| Parter: | Ola I. Svalheim m.fl. (overrettssakfører Sam Harris - til prøve) mot Årdal kommune (høyesterettsadvokat M. Sterri). |
| Forfatter: | Fougner, Berger, Eckhoff, Soelseth, Bonnevie |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §105, Prisloven (1947) §16 |
Dommer Fougner: I møte den 3. juli 1948 gjorde Årdal herredsstyre vedtak om at det til gjennomføring av tidligere vedtatt og godkjent reguleringsplan for området Farnes i Årdal skulle eksproprieres grunn og rettigheter for utførelse av forskjellige anlegg og fil erverv av de tomter som i reguleringsplanen er reservert til Statens og kommunens bygninger. Og i samsvar hermed fremsatte Årdal kommune den 23. august 1948 ved Årdal skjønnskommisjon begjæring om ekspropriasjon mot opprinnelig 49 grunneiere og 5 bygslere, et antall som imidlertid senere undergikk forandringer derved at ytterligere en del grunneiere og rettighetshavere ble trukket inn i skjønnsforretningen som ekspropriater, samtidig med at kommunen under skjønnet frafalt kravet om grunnavståelse for så vidt angår en del av de saksøkte. Det ble under skjønnet ikke fremsatt noen innsigelse mot fremme av forretningen. Derimot gjorde det seg gjeldende en meningsforskjell med hensyn til hvorvidt det ved takseringen skulle tas hensyn til prisforskriftene. Saksøkeren Årdal kommune fremholdt at taksten skulle «gi uttrykk for full erstatning på basis av det prisnivå som er skapt ved gjeldende prisforskrifter.» Og i motsetning hertil hevdet den sakfører som møtte under skjønnet som prosessfullmektig for en del av de saksøkte «at prisforskriftene ikke kan komme til anvendelse dersom grunneierne skal få full erstatning slik som de tilkommer etter Grunnlovens §105.»
Hva angår det således reiste spørsmål uttaler skjønnskommisjonen i de alminnelige bemerkninger hvorved kommisjonen innleder behandlingen av de enkelte takstnumre, følgende:
«Skjønnskommisjonen finner ved takseringen av de arealer som skal avståes, å måtte fastsette erstatningen under hensyn til de gjeldende prisforskrifter, se særlig for ekspropriasjon §26 i de ved kgl. res. av 19. desember 1947 fastsatte prisbestemmelser for faste eiendommer, jfr. §16 annet ledd, i mellombels
Side:734
lov av 30. juni 1947 om prisregulering m.v. Som en alminnelig bemerkning kan det sies at omsetningsverdien av de arealer det her gjelder, til bruk som byggetomter o. l., ligger atskillig over deres aktuelle bruksverdi. Som følge av den påtenkte utbygging av Tyinfallene regnet en allerede før krigen med en bymessig bebyggelse på Farnes, og stedet fikk som nevnt sin første reguleringsplan alt i 1918. Salg av tomter var begynt allerede før krigen og har fortsatt i stigende grad under og særlig etter okkupasjonen, etterat utbyggingen av Tyinvassdraget nå er blitt en realitet. Ved vurderingen av den grunn som skal avståes til veier, parker, tomter for kommunen m.v. finner kommisjonen det derfor naturlig å legge til grunn den høyere omsetningsverdi for arealene som disse vil ha ved utstykking til forretnings-, boligtomter o. l. - noe som det for øvrig også synes å være enighet om mellom partene. Selv om skjønnskommisjonen riktignok må gjøre seg opp en selvstendig mening om den erstatning som skal gis i hvert enkelt tilfelle, vil det likevel være naturlig herunder å ha for øye de priser som i ly av de gjeldende prisbestemmelser er oppnådd ved tomtesalg på stedet i løpet av de senere årene. Når det fra de saksøktes side hevdes at disse bestemmelser ikke gir grunneierne full erstatning, kan kommisjonen ikke være enig i dette. I og med at ekspropriatene ved den tvungne avståelse får den samme erstatning som de ville kunne oppnå ved fritt salg til lovlig pris, synes hensynet til Grunnlovens §105 å være tilgodesett. Det er riktignok så at grunneierne gjennom ekspropriasjonen hindres i å vente med salg av de arealer det gjelder, i påvente av en senere mulig opphevelse av eller lempning i de prisforskrifter som gjelder i dag. Man befinner seg imidlertid her på et område hvor man nærmest er henvist til å gjette seg til hva fremtiden vil by. Skjønnskommisjonen må derfor være enig med saksøkerens prosessfullmektig, når han hevder at det vanskelig kan innsees hvilket prisnivå som skulle legges til grunn, dersom man ikke bygger på prisene i dag slik som de er skapt gjennom de gjeldende prisbestemmelser.»
Deretter ble skjønn avgitt - erstatning fastsatt - for så vidt angår de enkelte grunneiere og rettighetshavere overfor hvem avståelse var krevet.
Ola I. Svalheim og en rekke andre av de saksøkte grunneiere - i alt 20 i tallet, fordelt på 17 takstnummer - har erklært anke mot skjønnet på grunn av lovanvendelsen, fem av dem tillike på grunn av saksbehandlingen. Hva angår lovanvendelsen gjør de ankende gjeldende at skjønnskommisjonen «har tatt feil når den har fastsatt erstatningen under hensyn til de gjeldende prisforskrifter», jfr. særlig bestemmelsene om ekspropriasjon i §26 i de ved kgl. res. av 19. desember 1947 fastsatte prisbestemmelser for faste eiendommer, jfr. §16 annet ledd, i mellombels lov av 30. juni 1947 om prisregulering m.v. De ankende parter hevder at de herved ikke får full erstatning, og at avgjørelsen følgelig strider mot Grunnlovens §105. Det sies at prisforskriftene hindrer den fri omsetning og at erstatning fastsatt i henhold til disse bestemmelser derfor ikke tilsvarer de reelle verdier. - Anken over saksbehandlingen gjelder
Side:735
at visse de for så vidt ankende parter tilhørende arealer er taksert til bare kr. 0,60 pr. m2, uaktet de ankende anser dem å ha like stor verdi om andre takserte arealer der er satt i en pris av flere kroner pr. m2, uten at opplysninger er gift om den spesielle grunn som har ledet til den lave ansettelse.
Om saksforholdet viser jeg ut over hva jeg allerede har opplyst til skjønnskommisjonens fremstilling.
Jeg behandler først anken over saksbehandlingen. Jeg nevner for så vidt at det, all den stund takseringen av visse områder atskiller seg så vesentlig fra den kvadratmeterpris som kommisjonen har regnet med for den store flerhet av takstnumre - i alminnelighet ligger ansettelsen mellom kr. 4,50 og kr. 6 pr. kvadratmeter - kunne ha vært ønskelig å se kortelig opplyst hva som forklarer den langt lavere taksering som det her er tale om. Imidlertid er det naturlig nok at det innenfor et så vidt stort område som skjønnet hadde å gjøre med måtte bli plass for ganske sterkt divergerende ansettelser, skiftende efter beliggenhet og bruksmuligheter, i hvilken sammenheng jeg nevner at mens den høyeste av kommisjonen fastsatte pris ligger oppimot kr. 7 pr. m2, så ble taksten for andre eiendommer kr. 2 og kr. 3 pr. m2. Under disse forhold er en verdiansettelse på kr. 0,60 pr. m2, motsvarende kr. 600 pr. mål, ikke egnet til å vekke noen formodning om at ansettelsen ikke skulle være bygget på fullt saklig og forsvarlig vurdering. Det er heller ikke opplyst at det under forhandlingene for kommisjonen skulle være kommet frem at det nettopp for disse eiendommers vedkommende gjorde seg gjeldende motstridende oppfatninger eller divergerende synsmåter, - motsetninger som i tilfelle kunne ha gitt særlig oppfordring til en nærmere begrunnelse av resultatet. Anken over saksbehandlingen kan derfor ikke føre frem.
Jeg går så over til lovanvendelsen. For så vidt nevner jeg foreløbig at ankeerklæringen ikke kan tas på ordet når det bebreides skjønnskommisjonen som en feil at den «har fastsatt erstatningen under hensyn til de gjeldende prisforskrifter». Det er jo nemlig uten videre gift at en maksimalpris på faste eiendommer som den ved prisforskriftene av 8. oktober 1940 eller nå forskriftene av 19. desember 1947 bestemte må influere på eiendommenes salgsmuligheter, og at maksimalprisen derfor i sterkere eller svakere grad må komme i betraktning ved fastsettelsen av eiendommens omsetningsverdi. Og noe annet kan de ankende parter heller ikke forutsettes å mene. Hva deres prosessfullmektig for Høyesterett har fremholdt er derimot at prisforskriftene for faste eiendommer ikke i og for seg bestemmer en eiendoms omsetningsverdi - ikke «låser verdien fast» gjennom henvisningen til prisforholdet i distriktet i tidsrommet 1. januar-8. april 1940, jfr. §2 første ledd i prisforskriftene av 19. desember 1947, - men at også andre forhold kan tas i betraktning, spesielt slik at prisforholdenes utvikling etter det nevnte tidsrom kan begrunne - en viss avvikelse fra den omsetningsverdi som prisforholdene i 1. kvartal 1940 isolert sett skulle tilsi. Nærmere bestemt har de ankende parter gjort gjeldende at de har krav på å se ekspropriasjonserstatningen
Side:736
fastsatt slik at det i tillegg til de takserte arealers omsetningsverdi i 1. kvartal 1940 ved ansettelsen tas med en skjønnsmessig beregnet erstatning for det tap ekspropriatene lider ved gjennom ekspropriasjonen å bli berøvet den chanse for engang i fremtiden ved salg å få den høyere pris som måtte være oppnåelig når prisreguleringen for fast eiendom engang blir modifisert eller brakt til opphør.
Denne anke kan jeg ikke gi medhold. Avgjørende blir for så vidt etter min mening den ting at skjønnskommisjonen, slik jeg leser dens allerede refererte bemerkninger, nettopp ikke regner med prisnivået i 1. kvartal 1940 som etter prisforskriftene enebestemmende m. h. t. verdiansettelse av faste eiendommer, men tvertimot bygger på en prisutvikling etter det nevnte tidsrom som et - i sterkere eller svakere grad - medbestemmende moment. Ganske visst bruker skjønnskommisjonen det uttrykk at man finner å måtte ansette erstatningen «under hensyn til de gjeldende prisforskrifter». Men dette «under hensyn til» kan i og for seg oppfattes på to måter. Og de etterfølgende bemerkninger lar det etter min mening tre tydelig frem, at skjønnskommisjonen bygger på en prisutvikling etter 1. kvartal 1940 som i noen grad skyver til side eller reduserer betydningen av henvisningene til prisforholdene i det nevnte tidsavsnitt. Skjønnskommisjonen peker på at salget av tomter som sies å være begynt «allerede før krigen», har fortsatt «i stigende grad og særlig efter okkupasjonen». Og kommisjonen finner «det derfor» ved vurderingen av den grunn som skal avståes naturlig «å legge til grunn den høyere omsetningsverdi for arealene som disse ville ha ved utstykking til forretnings-, boligtomter o. 1.» Allerede dette peker sterkt i retning av at skjønnskommisjonen ved sine ansettelser også regner med - for så vidt tar hensyn til - prisutviklingen under og etter okkupasjonen. Men ennå sterkere kommer dette frem i den etterfølgende uttalelse om at det vil være naturlig ved ansettelsen av erstatningene «å ha for øye de priser som i ly av de gjeldende prisbestemmelser er oppnådd ved tomtesalg på stedet i løpet av de senere årene.» Her er man åpenbart temmelig langt borte fra et «fastlåst prisnivå», jfr. også hva det i det følgende sies om å bygge «på prisene i dag slik som de er skapt gjennom de gjeldende prisbestemmelser», altså ikke blankt på selve prisforskriftene, d. e. prisnivået i 1. kvartal 1940. Jeg er oppmerksom på at skjønnskommisjonens uttalelser avviser tanken om å bygge på et fremtidig prisnivå som man i tilfelle ville være «henvist til å gjette seg til». En betraktning som i noen grad støtter seg til en stedfunnen og fremdeles i gangværende utvikling mot høyere priser, må imidlertid på den annen side sies å ta i betraktning jeg kunne si å diskontere - en påregnet prisstigning før eller senere, dette forhold selvsagt bedømt helt skjønnsmessig og som et moment blant de andre faktorer.
Jeg kan således ikke se at skjønnskommisjonen skulle ha foretatt sine vurderinger ut fra andre rettslige forutsetninger enn de som de ankende parter fremholder som de riktige. Og i samsvar hermed må da anken over lovanvendelsen forkastes.
Side:737
Jeg tilføyer at jeg med det jeg her har sagt ikke har tatt standpunkt til det fra det drøftede spørsmål helt forskjellige spørsmål hvorvidt det overhodet er lovlig adgang til ved fastsettelsen av erstatningen for en «salgseiendom» som eksproprieres, jfr. §26, 2. ledd, i prisbestemmelsene av 19. desember 1947 å trekke inn prisutviklingen gjennom de senere år, d. v. s. årene etter 1. kvartal 1940 som et moment der kan influere på utmålingen. Dette spørsmål står kanskje etter at de sistnevnte bestemmelser ble utferdiget, se bl.a. disse forskrifters §2 annet ledd, i en noe annen stilling enn da prisbestemmelsene av 8. oktober 1940 var gjeldende, sammenlign hva dette siste angår dom i Rt-1947-399 og flere senere avgjørelser av Høyesterett. Da det i den foreliggende sak overhodet ikke er anket fra ekspropriantens - kommunens - side, eller mer spesielt ikke anket over at de avgitte takster skulle bygge på uriktige rettslige forutsetninger som gikk ekspropriantens - Årdal kommunes - interesser imot, kan det antydede spørsmål her ikke opptas til behandling.
Jeg finner at de ankende parter bør betale omkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Skjønnskommisjonens skjønn stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Ola I. Svalheim, Hjalmar Hestetun, Olav A. Seim, Jørgen Hæreid, Ola S. Øren, Nils Nilsen Midtun, Tomas E. Midtun, Anna Olsdatter Midtun, Asbjørn Tomassen Midtun, Sigurd Dahl Haug, Irgen Haug, Sigurd Hjelmås, Ludvik Tomassen Holseter, Jørgen Larsen Øyri, Nils Gram, Sølfest Øvstetun, Sigvald Øvstetun, Peder P. Øvstetun, Martin H. Urheim og Helge G. Vee en for alle og alle for en til Årdal kommune 1 200 - tolv hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Soelseth og Bonnevie: Likeså.