Rt-1950-1091

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-12-09
Publisert:	Rt-1950-1091
Stikkord:	(Rulledommen), Erstatningsrett, Erstatningsansvar
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatningsansvar for varig personskade som følge av dårlig sikring av drivhjulene til elektrisk drevet varm-rulle.
Saksgang:	Oslo byrett 31.05.1943 - Eidsivating lagmannsrett 30.10.1944 - Høyesterett HR-1950-00226, L.nr. 226/1950
Parter:	Lehmkuhls Verksteder (høyesterettsadvokat Knut Blom) mot Egil Bjerkelien ved verge Olaf Bjerkelien (overrettssakfører Jon Fjalestad til prøve)
Forfatter:	Soelseth, Eckhoff, Helgesen, Thrap, Stang
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1936) §8, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25

Dommer Soelseth: I denne sak om erstatning for skade, som er påført Egil Bjerkelien (navnets skrivemåte var tidligere «Bjerkeli») ved bruk av en elektrisk rulle, avsa Oslo byrett den 31. mai 1943 dom med denne domsslutning:

«Lehmkuhls Verksteder og A/S Industrigaten 47 frifinnes, Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Egil Bjerkelien ved verge Olaf Bjerkelien påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett i forhold til Lehmkuhls Verksteder. I motsetning til hva forholdet var ved byretten ble der ikke påstått erstatning etter reglene om objektivt ansvar eller ansvar for farlig bedrift, men alene fordi det ble hevdet å foreligge uaktsomt forhold fra firmaets side.

Lagmannsretten avsa den 30. oktober 1944 dom med denne domsslutning:

«Lehmkuhls Verksteder betaler til Egil Bjerkeli ved verge Olaf Bjerkeli 10 000,- kroner med 4 av hundre i årlig rente derav fra 11. desember 1941 til betaling skjer samt i saksomkostninger 400 kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

En lagdommer stemte for frifinnelse av Lehmkuhls Verksteder.

Om den nærmere sammenheng med saken vises til domsgrunnene for de tidligere dommer.

Lehmkuhls Verksteder har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Firmaet gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at det ikke ved konstruksjonen og monteringen av rullen er tatt de nødvendige sikkerhetshensyn med hensyn til innkapslingen av drivhjulene. Firmaet hevder at rullen var like godt sikret som andre firmaers elektriske ruller, at den ikke frembød noen fare for voksne personer som brukte den, og at det ikke lar seg gjøre å konstruere en rulle som ikke kan være farlig for småbarn, som får lov til å bevege seg fritt i rulleboden når rullen brukes.

Side:1092

Firmaet mener videre at det er en feil når lagmannsretten har lagt vekt på at fabrikktilsynets uttalelse ikke var innhentet, og at det ikke er nødbryter på rullen eller i umiddelbar nærhet av den. Det hadde ingen plikt til å forelegge tegninger eller demonstrere rullen for fabrikktilsynet, og det kan ikke ha noen betydning for skadens inntreden at det ikke var nødbryter på rullen eller i nærheten.

Endelig hevder firmaet at det er en feil når lagmannsretten er kommet til at firmaet burde ha sørget for oppslag om bruken av rullen, og om at barn ikke burde være i rulleboden når rullen var i bruk. Firmaet mener at den som har små barn i rulleboden når rullen brukes, selv må passe på at barnet ikke kommer bort i rullen.

Subsidiært gjør firmaet gjeldende at om det skal ansees ansvarlig, må det ved fastsettelsen av erstatningen tas hensyn til den uaktsomhet som ble utvist av barnets mor. Hennes forhold må etter firmaets oppfatning medføre at erstatning ikke kan tilkjennes eller at erstatningen må bli betydelig redusert, jfr. straffelovens ikrafttredelseslov §25.

Firmaet har nedlagt denne påstand:

«Lehmkuhls Verksteder frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Egil Bjerkelien ved verge Olaf Bjerkelien har motanket og er tilstått fri sakførsel for Høyesterett. Det anføres i ankeerklæringen at det er en feil når lagmannsretten har antatt at det er utvist noen uaktsomhet fra morens side med hensyn til tilsynet med Egil Bjerkelien da skaden intraff. Det er derfor en feil når erstatningen som følge derav er redusert. Under prosedyren for Høyesterett er det videre gjort gjeldende at firmaet må være ansvarlig også etter reglene om objektivt ansvar.

Han har ved den oppnevnte prosessfulmektig, overrettssakfører Jon Fjalestad, nedlagt denne påstand:

«1. Lehmkuhls Verksteder dømmes til å betale Egil Bjerkelien ved verge Olaf Bjerkelien erstatning for tap i fremtidig erverv etter rettens skjønn, maksimum kr. 23 000,- med lovlige renter fra forliksklagens forkynnelse 11. desember 1941 til betaling skjer.

2. Egil Bjerkelien ved verge Olaf Bjerkelien tilkjennes sakens kostnader for by- og lagmannsrett.

3. Lehmkuhls Verksteder dømmes til å erstatte det offentlige sakens kostnader for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.

4. Overrettssakfører Jon Fjalestads salær for arbeid med saken ved Høyesterett som oppnevnt prosessfullmektig, fastsettes av Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har den rulle ved hvilken Egil Bjerkelien ble skadet, vært demonstrert i retten. Det har videre vært avholdt bevisopptagelser ved Oslo byrett den 5. november 1945 og 25. og 26. februar 1946. Under bevisopptagelsene ble avhørt 14 vitner, hvorav 6 ikke har vært ført for lagmannsretten. Det er dessuten fremlagt en del dokumenter. Jeg kommer senere, i den utstrekning jeg finner det nødvendig, tilbake til de opplysninger som er tilveiebrakt ved bevisførselen.

Side:1093

Saken foreligger for Høyesterett i alt vesentlig i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Med hensyn til hovedspørsmålet i saken, om hvorvidt firmaet har ansvar for den inntrufne skade, kommer jeg til samme resultat som lagmannsretten, og kan i alt vesentlig tiltre den begrunnelse som er gitt av lagmannsrettens flertall.

Det gjelder her en elektrisk rulle som i Norge ble produsert for salg, ikke bare til vaskerier som ble drevet som næring med fagutdannede arbeidere eller iallfall under en fagmessig ledelse, men også til bruk for private husholdninger i større og mindre boligbygg.

Det måtte da være klart for firmaet at anvendelsen av rullen under de sistnevnte forhold stillet spesielle krav til rullens konstruksjon for at rullen under bruk ikke skulle medfør unødig fare. Særlig når rullen skulle anvendes i store boligbygg, hvor den skulle være til disposisjon for beboern burde firmaet ha for øye at det ble folk uten fagmessig innsikt som kom til å bruke rullen. Det måtte videre påregnes at brukerne hovedsakelig ble husmødre, som under arbeid rulleboden naturlig ville få besøk av barna, eller som var nødt til å ha småbarn med i rulleboden, fordi de ikke hadde noen å overlate dem til mens arbeidet der pågikk. Etter de opplysninger som er gitt av firmaets verksmester Eriksen og av lederen for installasjone av vaskemaskiner og ruller, Gunnar Olsen, som deltok i planleggingen av den rulletype saken gjelder, må jeg anta at firmaet ikke har hatt for øye betydningen av disse forhold, og at det er årsaken til at det ikke er foretatt det fornødne for å sikre at rullen ikke medførte unødig fare. At foranstaltninger siktende hertil var nødvendige, fremgår etter min mening klart av, at det er inntruffet 3 helt likeartede ulykker i løpet av et relativt kort tidsrom. At rullen med enkle foranstaltninger og med ubetydelige meromkostninger kunne bli praktisk talt sikker, også for småbarn, og uten at forbedringen på annen måte vanskeliggjorde bruken av rullen, er etter det i saken opplyste utvilsomt.

Når firmaet har gjort gjeldende at andre firmaer har tilvirket og solgt, til bruk i hus med mange beboere, ruller som ikke var bedre sikret enn firmaets, og deri ser et bevis for at rullen må ansees forsvarlig konstruert, kan jeg ikke være enig heri. Om det forholder seg som av firmaet her anført, viser det etter min mening bare at heller ikke disse andre firmaer kan ha gjennomtenkt tilstrekkelig hvilke sikringsforanstaltninger nødvendigvis må kreves, når rullen skal brukes i bygg, bebodd av private familier, og særlig når rullen skal være til disposisjon for beboerne av større boligbygg.

At denne min oppfatning om sikringen av drevet er riktig, finner jeg støtte for i forskrifter for elektriske motordrevne apparater, godkjent av Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen den 15. desember 1936 og vedtatt av styret for Norske Elektrisitetsverkers forening 2. februar 1937. I disse forskrifters §8a er det bestemt at «spenningsførende deler samt deler som på grunn av bevegelse - - - kan være farlige ved berøring, skal være beskyttet mot tilfeldig berøring ved kapsling, som kun skal kunne fjernes ved hjelp av verktøi». Selv om det muligens kan

Side:1094

være gjenstand for diskusjon om disse bestemmelser har direkte anvendelse i det foreliggende tilfelle, viser bestemmelsen dog klart hva der fra fagkyndig hold er blitt ansett som nødvendig omkring den tid da denne rulle ble konstruert. Jeg antar derfor at det er utvist en ansvarsbetingende uaktsomhet fra firmaets side ved å bringe denne rulle på markedet.

Firmaet har under prosedyren for Høyesterett også gjort gjeldende at det i tilfelle må være gårdens eier som er nærmest til å være den ansvarlige i forhold til beboerne. Denne anførsel finner jeg ikke grunn til å komme nærmere inn på i denne sak, idet gårdeieren er blitt frifunnet i byretten, hvis dom er upåanket.

Idet jeg således kommer til at firmaet må ha ansvar fordi rullen ikke var tilstrekkelig sikret, er det for meg unødvendig å komme inn på de øvrige forhold som lagmannsretten har lagt vekt på ved avgjørelsen av ansvarsspørsmålet. Av samme grunn er det heller ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om det er prosessuell adgang for Egil Bjerkelien til mot firmaets protest å gjøre gjeldende for Høyesterett at ansvar også er begrunnet i reglene om objektivt ansvar og i tilfelle om ansvar kan ansees hjemlet i de nevnte regler.

Spørsmålet blir så om morens forhold har vært sådan at dette kan få noen betydning ved fastsettelsen av erstatningen.

I så henseende må jeg anta at moren ikke har hatt noen særlig innsikt med hensyn til maskiner og apparater av mer teknisk art. Hun har visstnok sett rullen demonstrert, men hun er ikke spesielt gjort oppmerksom på at drevet ikke var beskyttet nedenfra og om de faremomenter dette medførte. Om jeg må anta at hun kan ha sett drevet og kanskje også, hva hun for øvrig har benektet i sin forklaring under bevisførselen 5. november 1945, at drevet var ubeskyttet nedenfra, kan jeg ikke regne med at hun har hatt sådan innsikt at faren ved dette forhold uten videre sto klart for henne. Jeg kan heller ikke anta at hun har vært advart mot å ha barn med i rulleboden. Det er da rimelig at hun ut fra det alminnelige inntrykk hun har fått av rullens utseende, i forbindelse med at den var stillet til alminnelig benyttelse for beboerne, ikke har tenkt seg at det kunne være forbundet med noen fare at barn var til stede under arbeidet, eller at det tilsyn med barnet som vanligvis var tilstrekkelig, skulle være ubetryggende. Det er derfor forståelig at hun ikke har lagt nok vekt på faren ved rullen og ikke har vært oppmerksom på at den inntrådte allerede ved at den måtte settes i gang for å bli varm før det egentlige rullearbeidet kunne begynne. Under disse omstendigheter finner jeg, i motsetning til lagmannsretten, ikke at morens forhold er av en sådan art at det bør føre til noen nedsettelse av firmaets erstatning for den fremtidige skade.

Etter dette finner jeg ikke grunn til å gå inn på om et uaktsomt forhold fra morens side ville kunne føre til en reduksjon i erstatningen.

Fastsettelsen av erstatningen frembyr utpregede usikkerhetsmomenter. Gutten er nå i 10-11 års alderen, og det foreligger ikke noen opplysninger om hvorvidt han har spesielle anlegg hvis videre utvikling kan umuliggjøres på grunn av skaden. Jeg

Side:1095

finner videre liten veiledning i den oppgitte invaliditetsprosent på mellom 20 og 30. Gutten var i 2-årsalderen da skaden inntraff, således at det allerede i hans spede alder var mulig å planlegge hans fremtid slik at skaden fikk minst mulig betydning for hans fremtidige erverv, og jeg går ut fra at foreldrene har vært oppmerksomme herpå. Under hensyn da til de herskende økonomiske forhold, til at det gjelder en varig skade og at det nå skal fastsettes en engangserstatning for hans hele fremtidige tap, er jeg blitt stående ved kr. 15 000 som en rimelig erstatning. I beløpet er medregnet renter til og med avsigelsen av denne dom.

Etter sakens utfall finner jeg at firmaet bør betale Egil Bjerkelien ved verge Olaf Bjerkelien saksomkostninger for byrett og lagmannsrett og det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

D O M :

Lehmkuhls Verksteder betaler til Egil Bjerkelien ved verge Olav Bjerkelien 15 000 - femten tusen - kroner med 4 - fire - av hundre i årlig rente fra 9. desember 1950 og i saksomkostninger til Bjerkelien 1 200 - tolv hundre - kroner og til det offentlige 2 300 - to tusen tre hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Thrap og justitiarius Stang: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Thor Breien):

Den 21. januar 1941 fikk Egil Bjerkeli, født xx.xx.1939, skadet sin høyre hånd i rullen i Industrigaten 47, Oslo. Gutten var sammen med sin mor da ulykken hendte. Moren hadde nettopp satt i gang rullen - en elektrisk varm-rulle, som må stå på vel 20 minutter før den kan brukes - og var opptatt med å dynke vasketøyet da han fikk fingrene opp i rullens tannhjulsdrev, hvor de ble sittende fast. Han mistet som følge av ulykken høyre hånds peke- og langfinger.

Rullen var fabrikert, levert og montert av Lehmkuhls Verksteder, Oslo.

Guttens far, vaktmester i Industrigaten 47, Olaf Bjerkeli, har som verge for sin sønn reist sak mot Lehmkuhls Verksteder ved innehaveren, ingeniør J. Lehmkuhl og mot gårdens eier A/S Industrigaten 47 ved styrets formann, advokat Henry Lehre, og krevd erstatning for det tap gutten kommer til å lide i fremtidig erverv på grunn av ulykken. - - -

Retten skal først ta standpunkt til om det kan gjøres ansvar gjeldende mot de saksøkte på grunn av utvist uaktsomhet:

Hovedspørsmålet blir om Lehmkuhls Verksteder skal ansees erstatningspliktig fordi selskapet ikke har latt tannhjulsdrevet kapsle inn eller beskytte på annen måte, også på undersiden. Etter å ha besiktiget rullen er retten enig med saksøkte i at tannhjulsdrevet, slik som det er beskyttet, ikke er farlig for voksne. Den udekkede undersiden av

Side:1096

drevet ligger slik til under rullen at voksne vanskelig eller umulig kan komme bort i det uforsettlig. For små barn kan derimot den udekkede del av drevet medføre en viss fare. Fra sin lave høyde kan barna få øye på tannhjulene som går rundt, og det er ennaturlig reaksjon om de da prøver å røre ved disse. Ved å gå tett inn til - eller opp under - rullen kan de nå å stikke fingrene opp i tannhjulene, og fingrene vil da lettkomme i klemme. - Det bør etter rettens mening kunne stilles sterke krav til sikkerheten av en rulle som skal brukes på et sted hvor det kan regnes med at også barn undertiden er til stede. Det antas at det er en forholdsvis enkel og billig sak å foreta full innkapsling av drevet, og at dette ikke vil volde ulemper av betydning. Meget taler etter dette for at saksøkte her burde hatt plikt til å sørge for full beskyttelse av drevet. På den annen side bør merkes at det ikke foreligger forskrifter om hvorledes rullen skal innrettes av sikkerhetshensyn, bortsett fra forskriftene fra brannvesenet og elektrisitetsverket som er tilgodesett. Saksøktes rulle antas å være minst like så god som de ruller som fabrikeres av andre firmaer, og den har nå vært fremstillet og solgt siden 1936 uten at saksøkte tidligere har fått melding om at bruken av den har ført til ulykker. Rullen skal brukes av voksne, og det er en selvfølge at disse plikter å passe sine barn som de tar med seg på rulleboden. Retten er - alle forhold tatt i betraktning - under tvil blitt stående ved å anta at den faren som den ubeskyttede del av drevet representerer for små barn under tilsyn ikke har måttet fremstille seg som så nærliggende og påregnelig for saksøkte ved fremstillingen og leveringen av rullen, at en unnlatelse av å sikre mot denne faren kan betegnes som en uaktsomhet som bør medføre erstatningsansvar for selskapet. - Med hensyn til spørsmålene om saksøkte har vist uaktsomhet ved ikke å sørge for bryter på rullen eller i rulleboden og ved ikke å gi leieboerne varsel om faren ved drevet, finner retten etter det resultat man er kommet til foran enn mindre grunn til å fastslå erstatningsbetingende uaktsomhet fra saksøktes side her. Bryter på rullen er etter det opplyste forbudt av brannvesenet. Det nevnes at rullen, da ulykken hendte, hadde vært i bruk i 1 1/2 år, så leieboerne burde vært klar over den faren som tannhjulsdrevet representerte.

På lignende måte som for Lehmkuhls Verksteder finner retten at det heller ikke kan bebreides gårdselskapet A/S Industrigaten 47 uaktsomhet i anledning av at selskapet ikke sørget for bryter i rulleboden eller for varsel til leieboerne om faren ved tannhjulsdrevet.

Spørsmålet blir deretter om det kan gjøres ansvar gjeldende mot de saksøkte etter objektive erstatningsregler. Mot Lehmkuhls Verksteder kan ansvar ikke bygges på dette grunnlag, da selskapet ikke har hatt med driften av rullen å gjøre. For øvrig er retten enig med de saksøkte i at bruken av rullen med det delvis udekkede drevet ikke kan sies å medføre en slik fare at reglene for farlig bedrift kommer til anvendelse. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Hjelm-Hansen, lagdommerne Johs. Stenersen og Birger Motzfeldt):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Etter

Side:1097

en samlet bedømmelse av de nå foreliggende opplysninger finner retten at det fra Lehmkuhls Verksteders side ved konstruksjonen og monteringen av rullen ikke er iakttatt de særlige fordringer til sikkerhet som må kreves ved levering av en så vidt komplisert rulle til bruk for det alminnelige publikum. Den ble av firmaet levert høsten 1939 til nybygget Industrigaten 47 B, en 5 etasjers leiegård, til bruk for de fleste av dens 22 to- og enværelses leiligheter. Det måtte fremstille seg som sannsynlig at rullen ville bli benyttet av til dels helt ukyndige husmødre, som i mange tilfelle var nødsaget til å ha sine småbarn om seg under arbeidet, og verkstedet måtte ut fra sitt spesielle virksomhetsområde lett kunne innse at maskinens drev var utilstrekkelig beskyttet, således at det forelå et ikke uvesentlig faremoment hensett til de nevnte omstendigheter ved rullens bruk.

Det ansees på det rene at en fullt betryggende innkapsling av tannhjulsdrevene kunne foretas uten vesentlige tekniske og økonomiske ulemper. Jfr. den dokumenterte uttalelse fra maskiningeniør Buset, som er bekreftet i retten. At det ubeskyttede drev ligger på undersiden av halvkapselen og skjult gjør at den etter rettens mening kan virke som en felle for småbarn.

Som grunn til at tannhjulene ikke er helt innkapslet er av 5. vitne anført at halvdekslet gjør det lettvintere å rense og smøre drevene, men at det er teknisk lett å beskytte også den nedre del ved saksende deksler.

At rullen og dens montering var godkjent av elektrisitetsvesenet og brannvesenet og at det ikke foreligger offentlige forskrifter for ruller av denne art, kan ikke tillegges betydning. Det burde vært innhentet uttalelse fra Arbeidstilsynet. At firmaet erklærer seg ubekjent med bestemmelsen i arbeidervernlovens §8, kan ikke unnskylde.

Som nevnt av byretten er det voldt to lignende ulykker med helt identiske ruller, levert av Lehmkuhls Verksteder. Den første i Ringgaten 2 høsten 1940, hvorved en 2 1/2 år gammel gutt mistet høyre langfinger og fikk ødelagt en annen finger. Det var første gang moren var på rullen. Det forelå ikke advarsel. Det var stopper i skap i rulleboden. Det annet tilfelle hendte i Monrads gate 1 den 22. desember 1941, hvor en 9 år gammel gutt fikk hånden i drevet. Høyre tommelfinger ble knust og måtte amputeres. Moren fikk skrudd av i boksens bryter i rulleværelset.

Disse tre likeartede ulykker i tiden høsten 1940 til desember 1941 bekrefter etter rettens mening med tydelighet at rullen mangler de sikkerhetsanordninger som i vår tid med rimelighet må fordres for anvendelse under de foran beskrevne forhold. Jfr. for øvrig også høyesterettsdom i Rt-1940-503 ff.

Det ansees videre for å være en mangel at det ved rullens montering er unnlatt anbrakt en nødbryter på eller nær rullen, hvorved denne straks kan stoppes når ulykken er skjedd. Retten mener at firmaet pliktet å sørge herfor uansett at det hører til den elektriske montasje, som Elektrisitetsverket foretar. Det ansees på det rene at brannvesenet vil godkjenne en sådan iallfall hvor det er dobbelt sett brytere eller forseglet nødbryter i glass.

Og videre kan det bebreides firmaet at det ikke ved spesiell

Side:1098

instruksjon eller ved oppslag i rulleværelset er advart mot å ha småbarn med når rullen brukes eller tilhold om å ha disse under særlig tilsyn.

Etter det som foran er anført finnes ankemotparten å ha utvist en så høy grad av uaktsomhet at den begrunner erstatningsplikt.

Det skadede barn var 2 1/4 år. Det kan ikke tas hensyn til den av barnet selv utviste uaktsomhet. Derimot kan det ikke helt bortsees fra at barnets mor i noen grad kan sies under sitt arbeid på rullen å ha latt det skorte på særlig tilsyn med barnets bevegelser da det befant seg på den side av rullen hvor tannhjulsdrevene er, selv om det vel forholder seg så at hun ikke hadde forståelsen av den fare disse frembød. Jfr. ikrafttredelseslovens §25.

Idet retten viser til de av læge Peter Sundt avgitte uttalelser om skaden og idet retten antar at invaliditetsprosenten kan anslåes til mellola 20 og 30 pst. samt til at barnets alder muliggjør valg av fremtidig erverv, finnes den samlede erstatning å burde bestemmes til kr. 10 000,-.

Den ankende part finnes å burde tilkjennes prosessomkostninger for lagmannsretten med kr. 400,-.

Lagdommer Motzfeldt kommer til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. - - -