Rt-1950-411

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-05-06
Publisert:	Rt-1950-411
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 89/1950
Parter:	O. Nørve (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot Ålesund Havnevesen (høyesterettsadvokat Herman Bang).
Forfatter:	Dæhli, Fougner, Kruse-Jensen, Stenersen, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Grunnloven (1814), Skjønnsprosessloven (1917) §37, Havneloven (1933) §54, Krigsskadeloven (1946) §21, §23

Dommer Dæhli: Ved kgl. res, av 19. oktober 1945 ble det tillatt Ålesund havnevesen i samsvar med lov om havnevesenet av 24. juni 1933 §54 punkt d å ekspropriere blant annet eiendommene Sorenskriver Bullsgt. nr. 1 a og 3 samt Tollbugt. nr. 4 a og 4 b i Ålesund tilhørende firmaet O. Nørve, hvis innehaver er Elias Nørve. Ekspropriasjon ble begjært 28. november 1945. Av de nevnte eiendommer hadde Sorenskriver Bullsgt. nr. 1 a og Tollbugt. nr. 4 b vært bebygget, men bygningene var brent ned etter flybombardement 17. mars 1945. Det sto igjen murer av de brente bygninger. Havnevesenet gjorde gjeldende i ekspropriasjonsbegjæringen at disse murene hadde ingen interesse for det, men tvert om ville det medføre utgifter å ryddiggjøre tomtene. Det er opplyst at ved krigsskadetakst og overskadetakst var skadene satt til henholdsvis

Side:412

kr. 159 000 og kr. 166 500 samt et tillegg på 50 % (etter lov av 19. juli 1946 nr. 19 §21) for bebyggelse på Sorenskriver Bullsgt. 1 a og til henholdsvis kr. 163 500 og kr. 235 000 samt de 50 % tillegg for bebyggelsen på Tollbugt. 4 b. Disse eiendommene hadde vært forsikret for henholdsvis kr. 260 000 og kr. 235 000. Det er ikke opplyst at krigsskadeerstatning er endelig fastsatt. I henhold til bestemmelsene om Krigsskadetrygd for bygninger §23 er det krav som det foreløpige erstatningsbevis knytter seg til bundet til tomten, og erstatningskravet kan således bare med samtykke fra Krigsskadetrygdens styre skilles fra den skadede eiendom. Overdragelse av kravet må godkjennes av Sosialdepartementet. Etter skriv av 6. mars 1946 fra Krigsskadetrygden medfører ikke ekspropriasjon av eiendommene uten videre at de skadelidte fritas for gjenoppbygging på annen tomt. Tillater ikke forholdene en slik løsning, og havnevesenet ikke overtar eiendommene med påhvilende erstatningskrav etter oppgjør med skadelidte for disse, men ønsker havnevesenet bare å ekspropriere tomtene, må etter samme skriv fra Krigsskadetrygden skadelidte søke denne om utbetaling med fritak for gjenoppbyggingsplikt. Utbetaling blir i så fall vanligvis foretatt med 1/3 avkorting.

Ved Ålesund byretts ekspropriasjonsskjønn av 7. august 1946 ble verdien av Sorenskriver Bullsgt. 1 a «under hensyntagen til verdien av fundamentet med fylling og omkostningene ved riving og rydding» satt til kr. 72 500. Verdien av Sorenskriver Bullsgt. 3 ble «under hensyntagen til fylling og frontmur» satt til kr. 37 200. Verdien av Tollbugt. 4 a og 4 b ble «under hensyntagen til det solide grunnarbeid og til ryddingsomkostninger» satt til kr. 81 450. Skjønnsretten fant at «de to tomter sett under ett representerer en høyere verdi enn om de takseres hver for seg». Den samlede erstatning til ekspropriaten for de eksproprierte tomtearealene ble således kr. 191 150. Om tap i bedrift uttalte skjønnsretten, at den fant det «godtgjort at inntekten av den del av saksøktes trelastforretning som er knyttet til de forannevnte eiendommer vil gå helt tapt og at saksøkte i hvert fall for tiden ikke har noen rimelig mulighet for å skaffe seg tilsvarende eller annen tomt i byen eller dens nærmeste omegn. Imidlertid er saksøktes trelastforretning til dels også knyttet til andre lagerplasser.» Retten fant å måtte ansette saksøktes tap i bedrift rent skjønnsmessig og antok at saksøkte i løpet av 10 år ville kunne skaffe seg en brukbar tomt til sin trelastforretning. Den fant at han ville holdes skadesløs når erstatningen ble satt til kr. 9 000 pr år i 10 år, kapitalisert etter 3 % til kr. 78 000.

Skjønnsretten tilpliktet havnevesenet å erstatte ekspropriaten 1/3 av krigsskadeerstatningen for bygningene på Sorenskriver Bullsgt. 1 a og Tollbugt. 4 b. Da det ennå ikke var endelig avgjort hvor meget som ville bli utbetalt for krigsskadede bygninger, fant retten ikke å kunne fastsette noe bestemt beløp. Tredjedelen skulle forfalle til betaling på det tidspunkt da Krigsskadetrygden for bygninger foretar sine utbetalinger.

Skjønnsretten fant under henvisning til høyesterettsdom i

Side:413

Rt-1936-149 ikke å kunne ta til følge ekspropriatens påstand om at erstatningen ble forhøyet med et beløp som svarer til de skatter som vil påløpe. 

Skjønnsretten har uttalt at den «ved fastsettelsen av erstatningene har gått ut fra at de gjeldende prisforskrifter for fast eiendom må anvendes tilsvarende, idet disse er avgjørende for hva de saksøkte kan oppnå ved salg av eiendommene. Det legges også vekt på at gjeldende prisbestemmelser må legges til grunn ved eventuell erhvervelse av nye tomter.»

Havnevesenet ble tilpliktet å erstatte ekspropriaten sakens omkostninger med kr. 250. Ved fastsettelsen av saksomkostningene tok skjønnsretten hensyn til at ekspropriaten på grunn av sin uvillighet til å meddele opplysninger hadde bevirket utsettelse av saken og nytt rettsmøte.

Skjønnet var enstemmig.

Både eksproprianten og ekspropriaten begjærte overskjønn. Ekspropriaten påsto: 1) betraktelige forhøyelser både av verdiansettelsene for eiendommene og av erstatningen for tap i bedrift, 2) tilkjennelse av 1/3 av forsikringssummen vedkommende de bebyggede eiendommer Sorenskriver Bullsgt. 1 a og Tollbugt. 4 b, eventuelt med et beløp stort kr. 149 700, 3) tilkjennelse av erstatning for de skatter ekspropriaten ville få: a) på grunn av den fortjeneste som ligningsmessig ville tilfalle ham ved de tilkjente erstatninger for grunn og bedriftstap, og b) på grunn av at den fulle forsikringssum med det beløp denne overstiger bygningenes ligningsmessige nedskrevne verdi, og 4) saksomkostninger for under- og overskjønn.

Ved Ålesund byretts overskjønn av 30. september 1946, styrt av kst. sorenskriver Rich. Tønnesen som settedommer, begjærte Ålesund havnevesen skjønn også for det alternativ at det unnlot å ekspropriere Sorenskriver Bullsgt. nr. 3.

Overskjønnsretten stadfestet underskjønnet i sin helhet også hva angikk saksomkostningene, idet dog en av skjønnsmennene stemte for at ulempeerstatningen ble forhøyet fra kr. 78 000 til kr. 85 000.

For det alternativ at havnevesenet unnlater å ekspropriere Sorenskriver Bullsgt. 3 fant overskjønnsretten «at med dette alternativ vil saksøkte under forutsetning av at han får kjøpe Sorenskriver Bullsgt. nr. 5 - hvilket det innen retten er gitt tilsagn om - delvis kunne fortsette sin bedrift på samme sted som nå. Erstatningen for tap i bedrift settes under dette alternativ til kr. 40 000.»

Overskjønnet antok at hver av partene bør bære sine omkostninger i forbindelse med overskjønnet.

Overskjønnsretten erklærte at den «- som underskjønnsretten - ved fastsettelse av erstatningene har gått ut fra at de gjeldende prisforskrifter for fast eiendom må anvendes. Underskjønnsrettens begrunnelse tiltredes.»

Overskjønnsretten fant med underskjønnet at ekspropriatens påstand om erstatning for de skatter han ville få, ikke kunne tas til følge.

Side:414

Når unntas den ovenfor nevnte dissens, var overskjønnet enstemmig.

Firmaet O. Nørve har påanket ekspropriasjonsskjønnet og overskjønnet til Høyesterett.

Den ankende ekspropriat gjør gjeldende at de rettslige forutsetninger som er lagt til grunn for ekspropriasjonsskjønn og overskjønn, ikke er holdbare:

a) Det er en feil at verdiansettelsene er skjedd på grunnlag av prisreguleringen, altså med priser gjeldende pr. april 1940.

b) Det er en feil at ekspropriantens ansvar for utbetalingen av forsikringssummen utskytes til oppgjøret med Krigsskadetrygden. Erstatningen må ydes senest ved fravikelsens gjennomførelse.

c) Det er en feil at eksproprianten ikke er pålagt erstatningsansvar for det skattebeløp den ankende part lider ved ekspropriasjonen. Særlig må det være uriktig at den ankende part ikke har fått erstatning for det tap han lider i form av skatter til stat og kommune ved at han ikke får anvende forsikringssummen til nedskrivning i henhold til Administrasjonsrådets vedtak 25. september 1940, idet adgang hertil berøves ham ved ekspropriasjonen.

d) Den ankende part mener også at det er en feil at han ikke har fått fulle omkostninger ved underskjønnet, og at omkostningene er opphevet ved overskjønnet.»

Den ankende part påstår:

«I. Prinsipalt.

1) Overskjønnet oppheves for de takster som gjelder erstatning for grunn med påstående grunnmur m.v. Ved nytt overskjønn, med ny sammensetning fastsettes erstatningen for tap av gjenstående grunnmur og brygger til hva oppføring vil koste på ny tomt etter gjeldende dagspris.

2) Eksproprianten tilpliktes å betale for tap av 1/3 av krigsskadetrygden samtidig med tiltredningen.

3) Erstatning for tap i bedrift blir å betale med kr. 9 000 pr. år i 10 år.

4) Skatt som måtte bli iliknet av beregnet ekspropriasjonsvinning bortsett fra den årlige erstatning etter punkt 3 - skal dekkes av eksproprianten og ikke komme Nørve til utgift. Likeså skatt av ubetalt krigstrygd.

II. Subsidiært.

Hele overskjønnet oppheves. Ved nytt overskjønn med ny sammensetning blir de prinsipper å følge som er nevnt uder I nr. 1 til 4.

III. I alle tilfelle:

Nørve tilkjennes tillegg i sakskostnader for underskjønnet og sakskostnader for overskjønn og høgsterett.»

Ankemotparten, Ålesund havnevesen, påstår:

«1. Ålesund byretts skjønn og overskjønn av henholdsvis 7. august og 30. september 1946 stadfestes.

Side:415

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part for Høyesterett.»

I den foreliggende sak er underskjønnet i sin helhet falt bort, da overskjønnet er gitt i underskjønnets fulle utstrekning (skjønnslovens §37). Det blir derfor ikke spørsmål om å oppheve underskjønnet.

Jeg er kommet til det resultat at det påankede overskjønn bør oppheves fordi det hviler på en uriktig rettsoppfatning.

Det fremgår ikke klart av overskjønnsrettens ansettelser og dens uttalelser om måten å vurdere på, - særlig når en ser disse uttalelsene i sammenheng med underskjønnsrettens uttalelser, som overskjønnsretten har sluttet seg til, - hva overskjønnet har lagt til grunn, når det gjelder omfanget av det tap som ekspropriaten har krav på å få erstattet. Etter min mening gir overskjønnet selv om det har tilkjent ekspropriaten en erstatning på kr. 78 000 for «tap i bedrift» eller som ulempe- eller avsavnserstatning, fordi ekspropriaten måtte antas i inntil 10 år å måtte vente på å få skaffet seg en brukbar tomt til sin trelastforretning - ikke uttrykk for en vurdering av hele det subjektive tap som ekspropriaten lider ved at eiendommene som en del av den økonomiske enhet som hans forretning utgjør, tas fra ham ved ekspropriasjon.

Overskjønnet synes i noen grad å ha lagt vekt på den betydning som eiendommene i sin nåværende tilstand vil ha for eksproprianten, og ikke å ha tatt fullt hensyn til den betydning ekspropriasjonen vil få for firmaets virksomhet, og som naturligvis vil være langt større enn en alminnelig avsavnsgodtgjørelse for eiendommene.

De eiendommer som havnevesenet ønsker å ekspropriere, har gjennom en lang årrekke - helt fra 1884 - vært setet for en vesentlig del av den omfattende økonomiske virksomhet som firmaet har drevet. Og etter det jeg har forstått, har firmaet utnyttet disse eiendommer i forbindelse med andre arealer som det disponerer ved leie eller på annen måte, enten på tilstøtende eller i nærheten liggende eiendom. Den nåværende innehaver akter ikke å slutte firmaets forretningsvirksomhet, men tvert imot å fortsette den. Det sier seg selv at for firmaet og dets innehaver er det av stor økonomisk betydning at det får fortsette bruken av eiendommene i sin forretningsvirksomhet nettopp på det sted hvor de ligger og med de kaier, fundamenter og murer som firmaet har oppført som hensiktsmessige for sin forretning. Dette gjelder så meget mer fordi det - som skjønnsrettene har gått ut fra - ikke vil være gjørlig for firmaet å finne tilsvarende tomter, og det vil være vanskelig å finne skikkede tomter i det hele tatt.

Ved vurderingen av den økonomiske verdi disse forhold har for firmaets virksomhet og utvikling har de geldende prisforskrifter for fast eiendom ingen betydning, da det ikke vil være spørsmål for firmaet om å kjøpe disse og det heller ikke i overskuelig fremtid kan antas å ville bli aktuelt for det å selge eiendommene. Det er tapet av den hele subjektive bruksverdi som firmaet må få erstattet om det skal få full erstatning i samsvar med Grunnlovens

Side:416

§105. Denne oppfatning er overensstemmende med høyesterettsdom i Rt-1948-953.

Det fremgår av det jeg har sagt, at det for meg ikke er nødvendig å ta standpunkt til betydningen av at prisforskriftene for faste eiendommer av 8. oktober 1940 er blitt avløst av nye prisbestemmelser ved kgl. res. av 19. desember 1947, trådt i kraft 1. januar 1948.

Da ekspropriatens erstatningskrav overfor Krigsskadetrygden er bundet til de bebyggede eiendommene, har ekspropriaten rett til å kreve at eksproprianten overtar kravet sammen med eiendommene. Han må derfor også ha krav på at det ved ekspropriasjonsskjønnet fastsettes at eksproprianten ved fravikelsen av eiendommene skal betale den siste 1/3 av krigsskadeerstatningene for de brente bygninger, som ekspropriaten ville vært berettiget til ved gjenoppbygging. For det tilfelle at krigsskadeerstatningen ikke ennå skulle være fastsatt, bør sikkerhet stilles ved fravikelsen for utbetaling av den siste 1/3 av erstatningen så snart denne blir fastsatt.

Ved det nye overskjønn vil det være adgang til ettersom det måtte finnes hensiktsmessig å fastsette under ett den samlede erstatning som ekspropriaten skal ha, eller å stykke den opp i flere poster.

Ekspropriaten har ikke rett til uten ekspropriantens, samtykke å kreve at noen del av erstatningene skal utbetales til ham i årlige terminer i stedet for samlet ved fravikelsen.

Da retten vil forelegge for den samlede Høyesterett spørsmålet om ekspropriatens krav på erstatning for tap ved forhøyede intektsskatter som firmaet måtte bli ilignet på grunn av ekspropriasjonen, er det ikke grunn for meg til å uttale meg om dette rettsspørsmål nå. Det er etter min mening intet til hinder for at overskjønnet oppheves av de ovenfor nevnte grunner, men at det nevnte spesielle rettsspørsmål avgjøres senere av Høyesterett. Inntil slik avgjørelse er truffet vil imidlertid overskjønnet ikke ha adgang til å avgjøre om en tilleggserstatning skal gis ekspropriaten på grunn av den forhøyelse av firmaets inntektsskatter som ekspropriasjonen av dets eiendommer forårsaker.

Jeg er enig med den ankende part i at det er grunn til å bestemme ny sammensetning av ekspropriasjonsoverskjønnet.

Ekspropriaten bør tilkjennes fulle sakskostnader for under-og overskjønn og for sakens behandling hittil for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet oppheves. Saken hjemvises til nytt overskjønn med ny dommer og nye domsmenn.

Spørsmålet om Ålesund Havnevesen plikter å betale eller erstatte den skatt som firmaet O. Nørve måtte bli ilignet på grunn av ekspropriasjonen utsettes.

I saksomkostninger for underskjønnet, overskjønnet og Høyesterett betaler Ålesund Havnevesen til firmaet O. Nørve 3 500 -

Side:417

tre tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Fougner: Jeg er enig i førstvoterendes resultat og kan i vesentlige deler tiltre hans begrunnelse.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt de avsagte skjønn er bygget på uriktig rettslig grunnlag fordi de prisforskrifter som var gjeldende da begge skjønn ble avgitt, er tillagt en betydning som bestemmelsene ikke hjemler, blir for meg det vesentlige:

Den enstemmige høyesterettsdom i sak Andreassen m. fl. mot Arendal kommune ( Rt-1948-953), som førstvoterende allerede har henvist til, opphevet et overskjønn i en ekspropriasjonssak, fordi skjønnsretten hadde misforstått prisbestemmelsene av 8. oktober 1940 derhen at disse bestemmelser ikke bare gjaldt faste eiendommers omsetningsverdi, men også regulerte fastsettelsen av den bruksverdi en eiendom representerer for eieren. Førstvoterende i den nevnte sak fremholdt at en ekspropriat etter Grunnlovens §105 ikke behøver å finne seg i å avstå sin eiendom mot en erstatning som bare tar sikte på omsetningsverdien ved frivillig salg, når han lider tap som ikke dekkes av denne salgspris. Og førstvoterendes mening ble tiltrådt av de øvrige voterende i saken. Det bør ikke råde tvil om at dommen er riktig.

De skjønn som er avgitt i den her foreliggende sak synes imidlertid å følge en annen linje. Som allerede nevnt av førstvoterende uttaler underskjønnet, som overskjønnet slutte seg til, at man «ved fastsettelsen av erstatningene har gått ut fra at de gjeldende prisforskrifter for fast eiendom må anvendes tilsvarende, idet disse er avgjørende for hva de saksøkte kan oppnå ved salg av eiendommene». Og denne uttalelse kan etter sammenhengen ikke forståes på den måte at det bare er ved fastsettelsen av eiendommenes salgsverdi, som et veiledende ledd i utmålingen av den totale erstatning, skjønnsretten trekker prisforskriftene inn. Det sies generelt at det er «ved fastsettelsen av erstatningene» prisforskriftene er anvendelige. Og visstnok ansetter begge skjønn en særskilt erstatning for «tap i bedrift» (i overskjønnets begrunnelse omtalt som «ulempeerstatning»). Men samtidig synes det å fremgå av begrunnelsen at skjønnet her bare har for øye enkelte spesielle erstatningsmomenter eller erstatningsposter. Underskjønnet uttaler: «Retten finner det godtgjort at inntekten av den del av saksøktes trelastforretning som er knyttet til de forannevnte eiendommer vil gå helt tapt og at saksøkte i hvert fall for tiden ikke har noen rimelig mulighet for å skaffe seg tilsvarende eller annen tomt i byen eller dens nærmeste omegn.» Og etter å ha begrunnet at saksøktes «tap i bedrift» måtte ansettes skjønnsmessig, fortsetter underskjønnet: «Retten antar at saksøkte i løpet av 10 år vil kunne skaffe seg en brukbar tomt til sin trelastforretning og antar at han vil holdes skadesløs når erstatningen settes til kr. 9 000 pr. år i 10 år, kapitalisert etter 3 %. Herunder er tatt hensyn til den ulempe som vil påføres saksøkte ved senere å få tomt med mindre gunstig beliggenhet.»

Side:418

Etter dette må jeg gå ut fra at erstatningen for «tap i bedrift» omfatter følgende to poster, og bare disse: 1) Ekspropriatens tap ved i løpet av en årrekke å være avskåret fra å fortsette sin trelastforretning under forhold som kunne ansees å by ham vesentlig de samme muligheter som tidligere - og 2) ulempen ved den eventuelle nye tomts forutsatte mindre gunstige beliggenhet. Jeg antar imidlertid at det oppbrudd i den gjennom lang tid på hensiktsmessig og sentralt beliggende sted drevne trelastforretning som ekspropriasjonen vil lede til, må forutsettes å påføre ekspropriatus tapbringende ulemper også i andre henseender. Uten for så vidt å gå i detalj peker jeg på at ekspropriatus tvinges bort fra områder som gjennom oppføring av kaier og murer og gjennom grunnarbeider av forskjellig art er brakt i en stand som formodentlig har gjort tomtene særlig skikket for eierens spesielle bruk, og at tilsvarende arbeider må forutsettes i større eller mindre utstrekning å ville vise seg nødvendig for i sin tid å gjøre nye tomter tjenlige for øyemedet. Jeg nevner i denne sammenheng at jeg er oppmerksom på at de avsagte skjønn anfører under ansettelsen av erstatningene «for de eksproprierte tomtearealer» å ha tatt hensyn til forskjellige nærmere omtalte grunnarbeider m.v., men at jeg etter de alminnelige bemerkninger om fastsettelsen av erstatningene som jeg alt har referert, må gå ut fra at ansettelsen også for så vidt er basert på prisforskriftene og derfor ikke yter full erstatning for senere påløpende omkostninger ved utbyggingen av nye tomter.

Det fremstiller seg, nevnt eksempelvis, også som uvisst om skjønnet har vært oppmerksom på at en hel eller delvis avbrytelse av trelastbedriftens virksomhet gjennom et tidsrom av opp til 10 år kan tenkes til Nørves skade varig å ville sette ham tilbake i konkurransen innenfor denne bransje, altså også utenfor den tid hvori skjønnet regner med hans trelastbedrift som vesentlig suspendert. Et så alvorlig avbrudd i virksomheten må imidlertid i og for seg presumeres å få økonomiske følger som rekker ut over selve avbruddstiden.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og tiltrer likeledes i det vesentlige dommer Fougners bemerkninger.

Dommer Stenersen og justitiarius Stang: Likeså.