Rt-1950-49
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1948-07-17 |
| Publisert: | Rt-1950-49 |
| Stikkord: | Beiterettigheter |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 9/1946 |
| Parter: | A/S Værdalsbruket og Trygve Stiklestad (høyesterettsadvokat A. Schiefloe) mot John og Mikal Suul (overrettssakfører F. Dessen). |
| Forfatter: | Lagdommer Wildhagen, sorenskriverne Johnsrud, Falkanger med domsmenn Håkon Solem, J. P. Hårsaker |
| Lovhenvisninger: |
Verdalsgodset i Verdal ble i 1912 overdratt til A/S Værdalsbruket. I kjøpekontrakten het det bl.a.: «Fra salget undtages alle leilendingseiendomme, herunder pladser med påstående huse og tilliggende seterrettigheter og fjeldslåtter. Disse eiendomme og pladse skal have samme beitingsrett som hittil for storfe og sauer.» I 1919 ble to tidligere leilendingsgårder, Suulstuen østre og vestre av kommunen som tidligere hadde eiet godset, solgt til Mikal og John Suul. I kjøpekontrakten het det: «Med kjøpet følger: eiendommens huse, samme beitingsrett som hittil for storfæ og sauer ... ». - I 1939 solgte A/S Værdalsbruket en parsell, Skogset, på ca. 70 dekar til Trygve Stiklestad, og kjøpekontrakten inneholdt følgende: «Trygve Stiklestad har rett til å havne 10 år med de kreaturer han føder på den nye eiendom, på A/S Værdalsbrukets omliggende eiendom.»
John og Mikal Suul følte ved dette salg sine beiterettigheter krenket fordi oppdyrkingen av Skogset innskrenket beiteområdet, og fordi den solgte parsell representerte en ulempe under utøvelsen av beiteretten. Ulempen besto dels i at en del av den nærmeste beitemark ble fratatt Suulstuen og dels i at parsellen hindret den fri passasje til fjernereliggende beitestrekninger. De mente dessuten at A/S Værdalsbruket var uberettiget til å overlate beiterett til andre enn de tidligere beiteberettigede. Sak ble anlagt både mot selskapet og Stiklestad.
Herredsretten fant at salget av Skogset representerte en betydelig innskrenkning i Suulstuengårdenes rettigheter og påla A/S Værdalsbruket å avgi en del av fortjenesten ved salget av Skogset, liksom Stiklestad ble frakjent beiterett til et nærmere angitt område.
Lagmannsretten kom til et annet resultat og uttalte bl.a.:
«Ved befaringen kunne det tydelig sees at beitet på den ikke oppdyrkede del av Skogset er dårlig. Domsmennene antar at med sådant beite over hele Skogsets areal kunne det for en besetning som den for Suulstuen oppgitte - nemlig 27 storfe - ikke bli mer
Side:50
enn høyst 2 dagers beite for måneden. De regner med 3 måneders beitesesong. Rettens øvrige medlemmer legger denne bedømmelse til grunn. Det tilføyes at det gjerde over Skogset som omtales i herredsrettens dom nå ble opplyst av vitnene å ha gått fra en haug på eiendommen noe vest for dens husbygninger over Carl Johans vei og videre opp i marken. Etter denne beliggenhet har gjerdet - «skjeka» - bare avgrenset en liten del av eiendommen. Og det var dissens om hvorvidt beitet hadde vært synderlig bedre der enn på den øvrige del av Skogset. Videre bemerkes at beitet mellom nåværende landevei og Inna ikke syntes å være godt, samt at terrenget der omtaltes som delvis bratt og mindre heldig for beite. Det ble også nevnt at beite langs landeveien tidligere hadde vært godt, men nå var forringet, dels ved den sterke automobiltrafikk som sprer støv, og dels ved arbeidene på veien - skrapning. Domsmennene bekrefter at beitet langs de mer trafikerte landeveier er forringet på denne måte.
Inngjerdingen av Skogset betyr da for Suulstuens beiterett i Værdalsbrukets utmark vesentlig det at storfeet nå må gå forbi denne nye eiendom - ca. 600 meter - høyst 2 dager mer om måneden enn før. Det er for så vidt god forbindelse - nemlig landeveien og Carl Johans vei. Og når dyrene er kommet forbi Skogset har de fullt tilstrekkelige beitestrekninger - best i den østre del ved Stor-Driva - og dessuten oppover lien. Det kunne sluttes av forklaringene under hovedforhandlingen at også i tidligere tider da dyrene ble gjetet ble det beitet helt til Stor-Driva - om enn i liten utstrekning videre østover.
Det tilføyes at for ungfeet som ikke melkes har det liten betydning at de får beitet lenger bort fra gården.
Det ovennevnte forhold, at storfeet nå må gå forbi Skogset noen 100 meter 2 dager om måneden oftere enn før ansees for en mindre ulempe. På den annen side er Verdalsbrukets salg av Skogset åpenbart skjedd for å knytte til seg en mann som det har ønsket å få fast i sin tjeneste. Salget er således en rasjonell disposisjon av hensyn til skogsdriften. Man finner etter dette at salget og inngjerdingen av Skogset ikke medfører at Suulstuens beiterett i Værdalsbrukets utmark lider avbrekk i noen vesentlig henseende. De betraktninger som Høyesterett har tillagt avgjørende vekt ved dommer i Rt-1883-391 og 1921 747 antas å få anvendelse også her. Det samme gjelder den havnerett for 10 år som Trygve Stiklestad fikk ved sitt kjøp av parsellen - også når den sees i forbindelse med det større forhold at Skogset er inngjerdet og unndratt fra Suulstuens beiterett. Sådanne mindre ulemper må den beiteberettigede tåle.
Man anser det her antatte også stemmende med den juridiske teori - Scheels Tingsrett 620 øverst og Gjeldsvik Tingsrett (2. utg. 512). Ankepartene blir således å frifinne.»
Side:51