Rt-1950-548

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-06-03
Publisert:	Rt-1950-548
Stikkord:	Rettsvillfarelse, Ulovlig merpris
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 108/1950
Parter:	Statsadvokat Joh. Kr. Borten, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C, 4. D (forsvarer høyesterettsadvokat Chr. L. Jensen).
Forfatter:	Wold, Berger, Dæhli, Bahr, Fougner
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §97, Straffeloven (1902) §42, §57, Prisloven (1947) §12, §14, Prisloven (1947), LOV-1947-07-30-12-§14

Dommer Wold: Ved likelydende forelegg av 3. desember 1948, utferdiget av politimesteren i Vest-Agder ble A, B, C og D, alle bosatt i Laudal, forelagt for forsettlig overtredelse av Mellombels lov av 30. juni 1947 om prisregulering og anna regulering av næringsverksemd §12, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 986 av 20. april 1947 §1, §2 og §3, hvoretter det for produsent på Sørlandet er forbudt å selge bjørkeved levert opplastet jernbanevogn etter høyere priser enn kr. 74,- pr. favn - når levering finner sted før 10. desember 1947, og kr. 72,- pr. favn når levering finner sted mellom 10. desember 1947 og 1, 5. mars 1948, derved at de i fellesskap i tiden 14. november 1947 til 3. desember 1947 solgte til firma A/S Kullimport, Stavanger - og leverte opplastet jernbanevogn Stavanger stasjon 75 favner bjørkeved, og i tiden 10. desember 1947 til 15. mars 1948 leverte på samme vilkår 67 favner bjørkeved etter en pris av kr. 105,- pr. favn, mens lovlig pris ikke måtte overstige forannevnte maksimalpris for bjørk, levert opplastet jernbanevogn Marnadal stasjon med tillegg av lovlige fraktutgifter kr. 2 051,80, hver å vedta en bot av kr. 100 til statskassen, eller hvis boten ikke betales, en straff av fengsel i 21 dager.

De ble videre i medhold av mellombels lov 30. juli 1947 §14 pålagt å tåle inndragning til fordel for statskassen av andel av ulovlig merpris, hver med kr. 633,55.

Foreleggene ble ikke vedtatt, og ved Mandal herredsretts dom av 7. mars 1949 ble de siktede frifunnet, idet herredsretten la til grunn at de i foreleggene beskrevne forhold ikke rammes av prisforskriftene for ved på Sørlandet (Prisdirektoratets kunngjøring nr. 986).

Påtalemyndigheten påanket herredsrettens dom til Prislagmansretten, som ved kjennelse av 15. juni 1949 opphevet dommen på grunn av feilaktig lovanvendelse. Prislagmannsretten la til grunn at prisen for de siktedes vedsalg overensstemmende med de utferdigede forelegg må bli å beregne i samsvar med de fastsatte prisbestemmelser for salg av ved fra produsent på Sørlandet. Etter at Høyesteretts Kjæremålsutvalg hadde avvist de siktedes anke over Prislagmannsrettens kjennelse, ble saken på ny brakt inn for Mandal herredsrett, som den 3. januar 1950 avsa dom med denne domsslutning:

A, B, C og D frifinnes. De tilpliktes å tåle inndragning, en for alle og alle for en av kr. 2 132,20 til fordel for statskassen.

De tilkjennes sakskostnad etter senere bestemmelse av rettens formann.»

Side:549

Herredsretten fulgte ved den nye behandling Prislagmannsrettens oppfatning, men frifant de siktede for straff på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse.

Ved ankeerklæring av 7. februar 1950 har statsadvokaten for pris-, rasjonerings- og forsyningssaker i Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen både for så vidt de siktede er frifunnet for straff og den idømte inndragning.

Angående straffespørsmålet gjøres det i ankeerklæringen gjeldende at herredsretten uriktig har frifunnet på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse, og angående inndragningen at herredsretten uriktig har innrømmet fradrag for økede transportutgifter frem til Marnadal stasjon med kr. 402,-.

Jeg er kommet til det resultat at anken over lovanvendelsen for så vidt de siktede er frifunnet for straff må bli å forkaste, idet jeg med herredsretten finner at de siktedes rettsvillfarelse i det foreliggende tilfelle etter omstendighetene må ansees unnskyldelig. Jeg er enig med herredsretten i at det i alminnelighet skal meget til for at personer i de siktedes stilling skal kunne høres med at de har vært i unnskyldelig villfarelse når det gjelder maksimalprisbestemmelser for den ved de selv produserer til salg. Det var deres plikt å sette seg inn i de prisbestemmelser som er gitt. I dette tilfelle er det da også på det rene at de siktede har kjent til at det var satt maksimalpriser på ved og at disse var forskjellige i Vest-Agder fylke og i Rogaland fylke. Men de har trodd at de kunne beregne Rogaland priser for den ved de solgte til Stavanger. Imidlertid må det også, når det gjelder forståelsen av prisbestemmelsene gjelde at de som produserer og selger ved må vise aktsomhet. De kan ikke i alminnelighet, slik som det anføres av herredsretten, unnskyldes med at «de som gårdbrukere har vært, fullt opptatt med sitt ordinære arbeid og stått forretningslivet forholdsvis fjernt og hatt liten tid til å studere de forskjellige kriseforskrifter, og lite høve til å søke veiledning hos myndighetene om den rette forståelse.» Jeg mener tvertimot at den omstendighet at de siktede ikke har søkt veiledning hos myndighetene angående prisberegningen er et moment som kan gjøre det tvilsomt om deres villfarelse i dette tilfelle er unnskyldelig. Når jeg likevel finner at herredsrettens lovanvendelse bør opprettholdes, er det på grunn av de øvrige momenter herredsretten har funnet å være til stede, idet jeg for så vidt legger herredsrettens bevisbedømmelse til grunn. Jeg legger da vekt på at samtlige de siktede kom til sin forståelse av prisbestemmelsene ut fra en alvorlig og samvittighetsfull overveielse og at deres oppfatning har vært i samsvar med oppfatningen blant bygdefolk flest. Videre tar jeg i betraktning, at de siktede bygget på uttalelse fra kjøperen A/S Kullimport, som er en velrenommert forretning, og at de har gått frem med full åpenhet overfor Skogeigarlaget i Kristiansand S, uten at de har hørt at prisberegningen var uriktig. Hertil kommer, hvilket jeg tillegger særlig vekt, at prisbestemmelsene for ved (Prisdirektoratets kunngjøring nr. 986 av 20. april 1940) når det gjelder salg utenfor

Side:550

vedkommende produsents egen prissone kan gi anledning til forskjellig tolkning. Det er for så vidt nok å nevne at de siktede da saken første gang ble behandlet av herredsretten, ble frifunnet fordi herredsretten fant at deres levering til Stavanger lå utenfor kunngjøringen og at forholdet derfor ikke var straffbart.

Med hensyn til inndragningen finner jeg at anken må tas til følge. Det er på det rene i saken at vedpartiene er levert over Marnadal stasjon i Øyslebø. Da må prisen beregnes i samsvar med Prisdirektoratets kunngjøring nr. 986 av 20. april 1947 §1, §2, §3 og det er ikke anledning til å beregne noe tillegg for «økte transportutgifter fra produksjonsstedet til Marnadal stasjon». Inndragningsbeløpet vil i medhold hertil ble å forhøye med kr. 402, - til kr. 2 534,20.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at inndragningsbeløpet fastsettes til 2 534,20 to tusen fem hundre og fire og tredve 20/100 - kroner.

For øvrig forkastes anken.

Dommer Berger: Men hensyn til avgjørelsen om straff er jeg enig med førstvoterende.

Med hensyn til inndragningen bemerker jeg at etter kontrakten mellom de tiltalte og kjøperen var leveringsstedet Stavanger. Prisforskriftene inneholder ikke noen spesiell prisbestemmelse for den slags salg. Meningen må, være at produsenten skal få samme pris og stå i samme stilling enten veden selges til Vest-Agder (det vil si innen samme prissone) eller til Rogaland (i en annen, prissone). For å komme frem til prisen på leveringsstedet Stavanger må man derfor til produsentens pris i Laudal legge transportomkostninger til Stavanger.

Med hensyn til produsentens pris i Laudal bemerker jeg at etter min mening har produsenten etter forskriftene fri rett til å velge det for seg i det enkelte tilfelle gunstigste alternativ, enten levering på jernbanestasjon etter prisen i forskriftenes §1, eller §3, eller ved bilvei etter priser i forskriftenes §4. Prispolitiet har lagt til grunn for sin beregning for inndragning det første alternativ. Herredsretten har derimot, slik som jeg forstår den, lagt til grunn det annet alternativ ut fra den betraktning at det her forelå økede transportomkostninger som «alene er pådratt ved salgene til Stavanger». Etter min mening har herredsretten rett i at de tiltalte kan kreve at den for dem i det enkelte tilfelle gunstigste lovlige prisberegning legges til grunn ved bestemmelsen av inndragningsbeløpet. Det er jo bare spørsmål om en beregning det her gjelder; leveringsstedet etter kontrakten var Stavanger. Jeg stemmer derfor for at anken også for så vidt forkastes.

Jeg bemerker at det visstnok ikke er helt klart hvordan herredsretten er kommet frem til sitt resultat, men da det ikke fra

Side:551

aktoratets side er påvist noen bestemt feil i beregningen eller godtgjort hvordan prisen etter dette alternativ riktig skal beregnes, finner jeg det ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette.

Dommer Dæhli: Jeg har vært i sterk tvil om hvorvidt de i saken omhandlede vedsalg kan ansees for å være straffbare objektivt sett, slik som bestemmelsene i Prisdirektoratets kunngjøring nr. 986 er avfattet, se ordlyden i §16 sett i forbindelse med §1, §2, §3, §4, §5 Ved en streng ordrett tolkning skulle disse bestemmelser nemlig ikke få direkte anvendelse på salg fra produsent på Østlandet, Sørlandet eller i Trøndelag for levering på Vestlandet eller Nord-Norge. Og etter §16 skulle Priskontorene på Vestlandet og i Nord-Norge fastsette maksimalprisene for levering der. Men meningen har vel vært, som Prislagmannsretten, Høyesteretts Kjæremålsutvalg og denne retts flertall går ut fra, at det er, produksjonsstedet det kommer an på. Jeg er blitt stående ved, i det vesentlige og i resultatet å kunne slutte meg til dommer Bergers, oppfatning.

Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Fougner: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Sigurd Roscher med domsmenn Johan Sollid og Torgeir Torbjørnsen):

Retten viser om denne sak til sin dom av 7. mars f. å., da A, B, C og D ble frifunnet for tiltale for overtredelse av prisbestemmelsene om omsetning av ved (kunngjøring nr. 986) §1, §2 §3.

Denne dom ble opphevet ved Prislagmannsrettens kjennelse av 5. juni 1949, en kjennelse som ble påkjæret til Høyesteretts Kjæremålsutvalg, der kjæremålet ble forkastet.

Saken er nå brakt inn igjen, for herredsretten med samme tiltale og med de samme tiltalte. Om disses personalia vises til, dommen av 1949. I likhet med saksforholdet da, har de tiltalte erkjent vedsalgene og prisen. De har imidlertid fremdeles nektet sin straffeskyld, idet de påstår at de har handlet i god tro, at deres handlemåte var lovlig har de derimot ikke påstått, idet de for så vidt har bøyet seg for de overordnede retters dommer på det punkt. De har medgitt, at de er pliktige til å tåle inndragning, men hevder at denne må settes til et lavere beløp enn påtalemyndigheten regner med.

Ved de forklaringer som retten har fått under saken ser en det godtgjort at de tiltalte i tidsrommet 14. november-3. desember 1947 solgte 75 favner bjerkeved til A/S, Kullimport, Stavanger og i tidsrommet 10. desember 1947 til 15, mars 1948, 67 favner ditto til den samme, og leverte vedpartiene over Marnardal st. i Øyslebø. Prisen var kr. 105,- pr. favn. Etter prisbestemmelsene nevnt foran var lovlig pris henholdsvis kr. 74,- og kr. 72,- pr. favn med tillegg av fraktutgifter.

I samsvar med straffeprosesslovens §97 vil denne rett ha å legge lagmannsrettens avgjerd, om at denne prisberegning har vært ulovlig til grunn for sakens videre avgjørelse.

Spørsmålet blir da om de tiltalte kan høres med at de har vært i

Side:552

god tro. Retten ser etter det opplyste under saken ingen grunn til å tvile på at samtlige tiltalte har trodd at den pris de beregnet seg var lovlig etter de gjeldende prisforskrifter, og det blir da det videre spørsmål hvilken betydning denne gode tro på handlingens lovlighet skal tillegges i denne sak.

Aktor og forsvareren har drøftet spørsmålet om denne gode trovillfarelse om de gjeldende maksimalprisers anvendbarhet på deres handling - skal bedømmes etter reglene i straffelovens §42 eller §57. Retten er kommet til det resultat at forholdet må bedømmes etter §57. De tiltalte har kjent til at det var satt maksimalpriser på ved, og at disse var forskjellige i Vest-Agder fylke og i Rogaland fylke, og de har gått ut fra at det var Rogalandsprisene som gjaldt for de handler de her hadde foretatt. Retten ser det sådan at de tiltalte har gått ut fra at reglene om priser i Vest-Agder ikke kan fortolkes sådan at de rammer salg fra Vest-Agder til Rogaland, men at derimot sådanne handler rammes av Rogalandsreglene, og da antar en at forholdet må bedømmes som rettsvillfarelse, straffelovens §57, jfr. her Rt-1918-210.

Etter denne bestemmelse kan retten tillegge villfarelsen frifinnende eller straffenedsettende konsekvens. Med hensyn til spørsmålet hvorvidt så skal skje, eventuelt hvilken konsekvens, er å merke at retten ingen som helst tvil nærer om at samtlige de tiltalte har kommet til sitt resultat om prisbestemmelsenes forståelse ut fra en alvorlig og samvittighetsfull overveielse.

Likeens er det så at en antar at det resultat de er kommet til har vært i samsvar med oppfatningen blant bygdefolk flest. En kan således nevne at den ene tiltalte, A, har forklart å ha vært i stadig kontakt med sin svoger og nabo, E, som fra 1. januar 1948 var formann i Laudal kontrollnemnd, og denne hadde vært enig i prisberegningen. E har også som vitne bekreftet dette, han har dog lagt til i retten at han ikke hadde tenkt spesielt over spørsmålet, men hadde ansett det som en selvfølge at Rogalandsreglene skulle gjelde.

Dette siste punkt legger retten megen vekt på. Videre har de tiltalte bygget på uttalelse fra kjøperen, A/S Kullimport, som er opplyst å være en velrenommert forretning, uttalelsene derfra er visstnok ikke helt bestemte, men de tiltalte synes ikke å kunne fortenkes i at de har tillagt dem betydelig vekt. Endelig er å merke at de tiltalte har gått frem med full åpenhet, også overfor Skogeigarlaget i Kristiansand S., uten at de har hørt at prisberegningen var uriktig.

Etter dette har retten funnet at rettsvillfarelsen har vært av den karakter at den finnes å burde lede til frifinnelse.

En er merksam på at rettspraksis synes å stille strenge krav til den rettsvillfarelse som skal lede til frifinnelse, særlig kanskje når det gjelder villfarelse om rettsregler innen yrket, men en har antatt at disse strenge betingelser er til stede her. En legger da vekt på at de tiltalte ikke er profesjonelle vedselgere, men bare har drevet vedsalg ved siden av sitt gårdsbruk, og at de som gårdbrukere har vært fullt opptatt med sitt ordinære arbeid og stått forretningslivet forholdsvis fjernt og hatt liten tid til å studere de forskjellige kriseforskrifter, og lite høve til å søke veiledning hos myndighetene om den rette forståelse.

Etter dette vil de tiltalte bli frifunnet.

Side:553

Etter prislovens §14 skal merprisen inndras. Forsvareren har erklært seg enig i det og har godkjent den tallmessige utregning av merprisen til kr. 2 534,20. Dog påstår han denne redusert med kr. 6,- pr. favn for leveransen desember 1947 til mars 1948 (67 favner) for økte transportomkostninger fra produksjonsstedet til Marnardal st. Dette har aktor protestert mot.

Retten er enig i at disse kostnader alene er pådratt ved salgene til Stavanger, og de må da stå i samme stilling som transportutgifter til Marnardal-Stavanger, og i likhet med denne gå i fradrag ved merprisens beregning. Derimot kan en ikke ta til følge en lignende fradragspost, kr. 1,- pr. favn for arbeid med leie av jernbanevogner og godtgjørelse for at de tiltalte har båret risikoen for veden under transporten til Stavanger. Den siste kategori har ikke medført utgifter, og arbeidet med vognleien antas ikke skjønnsmessig å kunne svare til nevneverdig tap av tid og arbeidskraft.

Det endelige inndragningsbeløp blir etter dette kr. 2 132,20. Retten legger til at den antar at den ved inndragningsbestemmelsen til en viss grad har tilgodesett de spesial- og generalpreventive omsyn prisbestemmelsene har krav på å bli tillagt. Dette moment har også spillet inn ved avgjerden av frifinnelse i straffespørsmålet. - - -