Rt-1950-628
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1950-06-29 |
| Publisert: | Rt-1950-628 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 129/1950 |
| Parter: | A/S Verulin, tidligere A/S Van den Berghs Margarinfabrikk (overrettssakfører Olav Nergaard - til prøve) mot Oslo kommune høyesterettsadvokat Alex. Gjerdrum). |
| Forfatter: | Kruse-Jensen, Soelseth, Holmboe, Schei, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1910) §47, Skatteloven (1911) §38, §38c, §85, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §113, §35, §36, §37, §38, §40, §41, Byskatteloven (1911) |
Dommer Kruse-Jensen: I sak mellom A/S Van den Berghs Margarinfabrikk - som fra 6. august 1949 heter A/S Verulin - og Oslo kommune angående spørsmålet om godkjennelse til fradrag i selskapets inntekt for 1943 av kr. 28 428,58 på en såkalt «overgangskonto», avsa Oslo byrett den 13. desember 1948 dom med sådan domsslutning:
«Oslo kommune frifinnes.
A/S Van den Berghs Margarinfabrikk dømmes til å betale til Oslo kommune saksomkostninger med kr. 700,-. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»
A/S Van den Berghs Margarinfabrikk påanket den 12. februar 1949 dommen til Eidsivating lagmannsrett, men søkte senere om tillatelse til å anke direkte til Høyesterett. Ved Høyesteretts Kjæremålsutvalgs beslutning av 12. april 1949 ble direkte anke til Høyesterett tillatt.
Selskapet har nedlagt sådan påstand:
«1.Ved ligningen av A/S Van den Berghs Margarinfabrikk eller nå A/S Verulin for skatteåret 1944/45 blir ved ansettelsen av inntekten kr. 28 428,58 å godkjenne til fradrag som avskrivning på overgangskonto.
2. A/S Van den Bergh eller nå A/S Verulin tilkjennes saksomkostninger hos Oslo kommune så vel for byrett som for Høyesterett.»
Oslo kommune har påstått byrettens dom stadfestet og tilkjennelse av saksomkostninger i ankeinstansen.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom.
For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter; deriblant utskrift av selskapets balanse- og vinnings- og tapskonto pr. 31. desember 1936, utskrift - i ekstrakt - av kontrakt av 12. desember 1934 mellom selskapet og A/S Agra Margarinfabrikk, samt avskrift av skriv av 15. april 1943 fra Riksskattestyret til skatteinspektøren i Telemark.
Anken er i det vesentlige grunnet på de samme betraktninger som selskapet gjorde gjeldende for byretten. Den går ut på at
Side:629
byretten har tatt feil, når den har funnet at det var uberettiget av selskapet å føre opp den udekkede del av det beløp som var utbetalt til arbeidere og funksjonærer på en overgangskonto som aktiv post i status, en postering som etter selskapets mening var helt i samsvar med de grunnsetninger som gjelder for ordentlig forretningsførsel; videre at byretten har tatt feil når den er kommet til det resultat at utbetalingene i 1936 til arbeiderne og funksjonærene var rene driftsutgifter, som måtte utgiftføres i regnskapet for det år utbetalingene fant sted.
Jeg er kommet til det resultat at anken må gis medhold.
Jeg bemerker innledningsvis, at partene er enige om at de foretatte utbetalinger til arbeiderne og funksjonærene er «utgifter der skjønnes å være pådradd til inntektens ervervelse», (byskattelovens §38) som skal fratrekkes det antatte bruttobeløp av inntekten.
Byskattelovens §35 bestemmer i siste ledd at utgifter som kommer til fradrag ved inntektsansettelsen i alminnelighet skal henføres til det tidspunkt da de utredes. Og spørsmålet blir da om det i dette tilfelle er adgang til for selskapet å fordele utbetalingene som skjedd til tross for bestemmelsen i §35 i. f. Jeg presiserer i denne forbindelse at saken kun gjelder inntektsåret 1943 og de etterfølgende år inntil 1949 da alt var avskrevet, idet kommunen i medhold av byskattelovens §113 første ledd, 3. punktum har frafalt etterligning av de tilsvarende beløp for årene før 1943.
Jeg er blitt stående ved at det var berettiget av selskapet å foreta den omstridte avskrivning, av kr. 28 428,58 i regnskapet for 1943.
Det er på det rene at selskapet som ledd i en påkrevet rasjonalisering av margarinindustrien i 1936 opphørte med tilvirkning og salg av margarin og beslektede produkter, og videre at de produksjonskvoter, som var blitt tildelt selskapet skulle gå over på Agra Margarinfabrikk A/S mot at denne betalte selskapet en årlig godtgjøring. De nærmere detaljer i ordningen med hensyn til denne godtgjøring behøver jeg ikke å gå inn på. Kun skal jeg nevne at utbetalingen var avhengig så vel av Agras produksjon som av at fabrikken ga overskudd. Som følge av den gjennomførte rasjonaliseringsordning måtte selskapet i henhold til Trustkontrollrådets beslutning som vilkår for ordningen påta seg store forpliktelser i form av godtgjørelse til arbeiderne og funksjonærene, i alt ca. 900 000 kroner. Og det er dette beløp som er blitt belastet den såkalte «overgangskonto».
Alle de enkelte ledd i rasjonaliseringsprosessen: Sammenslutningen i Margarincentralen, nedleggelsen av bedriften, kvoteoverdragelsen, godtgjørelsen til de arbeidere og funksjonærer som på grunn av rasjonaliseringen mistet sitt arbeid, må etter min mening sees i sammenheng, som en enhet og få sin rettslige vurdering på bakgrunn av at de oppofrelser som ble gjort og de utgifter en hadde var avhengige av inntekter som forutsattes å tilflyte selskapet i fremtiden. Idet en således må betrakte det samlede utlegg som et middel til å oppnå ordningen med Agra, en ordning som er beregnet på lang
Side:630
varighet forekommer det meg rimelig, at selskapet gikk frem som skjedd: Å aktivere godtgjørelsen til arbeiderne og funksjonærene for senere å avskrive den etter hvert som årsoverskuddene ga anledning dertil og da hver gang med det hele overskudd inntil alt var avskrevet, jfr. aksjelovens §47. At selskapet hvert år har forholdt seg på denne måte er på det rene. Jeg kan ikke se det annerledes enn at en slik fremgangsmåte - som ikke kan sees å, være forbudt av loven - må være i samsvar med reglene for ordentlig forretningsførsel (byskattelovens §40).
For meg synes det naturlig i denne forbindelse å stille disse utbetalinger i klasse med stiftelses- og organisasjonsutgifter som ikke kan dekkes av inntekten det ene år og derfor av firmaet føres opp til avskrivning i overskuddet for senere år. At senere års avskrivninger på slike utgifter kan fradras i den skattbare inntekt er avgjort ved høyesterettsdom i Rt-1926-179. Jeg viser for øvrig i samme forbindelse til Thomles kommentar til byskatteloven (8. utgave) side 219 og Riksskattestyrets skriv av 15. april 1943 til skatteinspektøren i Telemark.
Selskapets påstand blir etter dette å ta til følge.
Jeg antar at Oslo kommune bør ilegges saksomkostninger for begge retter.
Jeg stemmer for denne
dom:
Ved ligningen av A/S Van den Berghs Margarin fabrikk eller nå A/S Verulin for skatteåret 1944/45 blir ved ansettelsen av inntekten kr. 28 428,58 å godkjenne til fradrag som avskrivning på overgangskonto.
I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Oslo kommune til A/S Verulin 1 800 - att en hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmbo, Schei og justitiarius Stang: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Torolf Juell):
Saken gjelder ansettelsen av årsinntekten for 1944-45 av A/S Van den Berghs Margarinfabrikk og herunder spesielt om en avskrivning av kr. 28 428,58 på «overgangskonto» skal godkjennes til fradrag i inntekten. Sammenhengen er følgende:
Saksøkerens selskap A/S Van den Berghs Margarinfabrikk, ble stiftet i 1921 med aksjekapital 1 million kroner. I begynnelsen av 1930-årene fremkom der forslag om å opprette en salgssentral for margarin, fordi det var blitt så mange fabrikker. Trustkontrollrådet satte stramme betingelser for opprettelsen av en slik sentral, bl.a. om utbetalinger til arbeidere og funksjonærer som måtte bli ledige. Etter noen års forløp traff imidlertid rådet vedtak om opprettelsen av Margarincentralen og noen tid senere om nedleggelse av saksøkerens bedrift over en 5 års
Side:631
periode, og overførsel av produksjonskvoten til Agra Margarinfabrik mot en godtgjørelse fra denne siste. Vedtaket påla saksøkeren store utbetalinger over et visst tidsrom til arbeidere og funksjonærer. Etter initiativ fra disse ble det vedtatt fra bedriftens side at avviklingen skulle skje straks i 1935 og at arbeidere og funksjonærer straks skulle utbetales et engangsbeløp. Dog ble der for de pensjonsberettigede over 60 år ordnet med fremtidige pensjoner.
Selskapets stilling var på denne tid den at 700 000 kroner av aksjekapitalen var tapt. Utbetalingene ble imidlertid muliggjort ved innbetalinger på 400 000 kroner fra en del av aksjonærene. I desember 1935 ble der utbetalt til arbeidere og funksjonærer kr. 11 823,29 som ble belastet en «overgangskonto» som mottok de regnskapsposter som etter hvert gikk inn og ut i forbindelse med selskapets avvikling. I 1936 ble der utbetalt til arbeidere og funksjonærer kr. 854 946,92 som ble belastet «overgangskonto». Denne konto ble samme år godskrevet kr. 372 734,28 som ble overført til gevinst og taps konto. I status pr. 31. desember 1936 ble «overgangskonto» oppført med kr. 494 036,03. I 1937 ble der på samme måte utbetalt og belastet «overgangskonto» kr. 41 257,66 og avskrevet på denne konto kr. 36 213,27 som ble overført til gevinst og taps konto. Saldoen på «overgangskonto» kr. 499 080,42 ble oppført på aktivasiden i status. Det følgende år utbetalte selskapet kr. 350,-. Da driften for dette år viste tap, ble der ikke foretatt avskrivning på «overgangskonto». I årene 193941 ble der avskrevet respektive kr. 21 664,12, kr. 93 829,24 og kr. 100 942,34. I 1941 var det tap og ingen avskrivning. For 1943 ble der avskrevet kr. 28 428,58 og saldoen på «overgangskonto» kr. 254 566,14, ble ført opp i status.
Selskapets selvangivelser var i det foregående år blitt godkjent, men ved behandlingen av ligningen for inntektsåret 1943 ble avskrivningen ikke godkjent. Selskapet har derfor brakt ligningen inn for retten. - - -
Saksøkeren har til begrunnelse av påstanden fremholdt at ifølge byskattelovens §40, jfr. §41 annet ledd må et ordentlig ført regnskap legges til grunn av ligningsmyndighetene under forutsetning av at forskriftene i §35, §36, §37, §38 om førsel av inntekt og utgift er iakttatt. Her blir det spørsmål om på hvilken måte utgiften skal føres til fradrag og selskapet har ment seg berettiget til å gjøre det på den måte som er fulgt. Det peker i denne forbindelse på at utbetalingene ble påtvunget ved at produksjonen opphørte og da det som vederlag for produksjonskvoten ble tilsikret visse årlige inntekter fra Agra Margarinfabrik, står utbetalingene i forbindelse med disse senere inntekter og er for så vidt pådratt til inntektens ervervelse. Selskapet må kunne avskrive på det gjenværende beløp på «overgangskonto» etter hvert, på samme måte som der er adgang til å avskrive på stiftelsesomkostninger, omorganiseringsutgifter, utgifter til innarbeidelse av nye produksjonsgrener, og for ytelser til forskningsfond. Alt dette har varig verdi og er nødvendig for senere inntekter.
Saksøkte har nedlagt påstand om frifinnelse og saksomkostninger, idet han har hevdet at hvis utbetalingene er en utgift til inntektens ervervelse, hvilket er tvilsomt, så skal den etter skattelovens §85 siste ledd komme ligningsmessig til fradrag i det år utbetalingen har funnet sted. Den saldo på «overgangskonto» som til enhver tid har vært
Side:632
«aktivisert» og oppført i status er i virkeligheten intet aktivum. Den er heller intet avskrivningsobjekt. Den er intet driftsmiddel til varig bruk og derfor ikke av den beskaffenhet at den kan stilles i klasse med de driftsmidler som skatteloven tillater avskrivning på. Der er intet holdepunkt for den aktivposts levetid og derfor heller ikke for størrelsen av den avskrivning som skulle vedkomme hvert enkelt år. «Overgangskonto» kan ikke likestilles med stiftelsesomkostninger og analogi kan ikke tilstedes, da rettspraksis om stiftelsesomkostninger vanskelig kan forenes med skattelovens system.
Retten vil først gå inn på utbetalingenes karakter og regnskapsmessige behandling.
Utbetalingene skjedde til arbeidere og funksjonærer som en avløsning av de krav som disse hadde på bedriften fordi de hadde arbeidet for den inntil avviklingen ble iverksatt. Utbetalingene var således en følge av arbeidsforholdet. Etter at utbetalingene hadde funnet sted besto der ikke lenger noe kontraktsforhold med gjensidige rettigheter og forpliktelser mellom disse parter. Etter rettens oppfatning hadde disse utbetalinger karakteren av lønn på grunnlag av et arbeidsforhold og blir derfor rene driftsutgifter. Slike driftsutgifter er den skattepliktige berettiget til å trekke fra i inntekten, jfr. skattelovens §38a. Men etter et riktig ført bokholderi må han utgiftsføre utbetalingene i det regnskapsår i hvilket utbetalingene finner sted. De må føres til utgift på lønningskonto eller en annen driftskonto og ved regnskapsårets avslutning føres over gevinst og taps konto som en driftsutgift. De utbetalte midler kan som følge herav ikke lenger oppføres på noen måte som aktivum i selskapets status, for midlene er gått endelig ut av selskapets formue og blitt en del av funksjonærers og arbeideres formue. De er endelig tapt for selskapet. Bare ved å følge denne bokføringsmåte vil gevinst og taps konto gi et riktig billede av årets drift og alene derved vil status kunne gi et sant billede av selskapets virkelige økonomiske stilling ved regnskapsårets utgang. Den aktivpost som selskapet har beholdt i sin status under betegnelsen «overgangskonto» er en ren fiktiv post som ikke inneholder noe element av formue. Den inneholder ikke noe krav på funksjonærer og arbeidere som i sin tid mottok pengene og heller ikke på noen annen for motytelser på grunn av de skjedde utbetalinger. Posten er en imaginær bokholderikonstruksjon, fordi den skjedde utbetaling ikke kan «aktiviseres».
Da selskapet avviklet og overførte sin produksjonskvote til Agra Margarinfabrikk, fikk det rett til visse ubestemte fremtidige motytelser fra Agra, men det er et helt annet kontraktsforhold som ikke vedkommer forholdet til arbeidere og funksjonærer.
Denne rettens oppfatning av «overgangskonto» menes å være i overensstemmelse med hva skatteloven har ment skulle være gjenstand for avskrivning og som er angitt ved eksempler i lovens §38c. Det fremgår av nevnte lovbestemmelse at de aktiver som kan avskrives er de «betydelige driftsmidler som er bestemt til varig bruk». Den mener legemlige gjenstander som slites ved tidens tann eller foreldes og blir utidsmessige på grunn av den tekniske utvikling og som alle derfor får en begrenset levetid ved hvis utløp driftsmidlet bør være avskrevet. «Overgangskonto» er som nevnt ikke av denne karakter. Den er ikke
Side:633
gjenstand for slit og ikke utsatt for utidsmessighet, det er derfor ikke holde punkt for å ansette en levetid og dermed heller ikke noen årlig avskrivningskvote. Av de avskrivninger som hittil har vært gjennomført på «overgangskonto» fremgår da også at de har vært tilfeldige i tid og vilkårlige i størrelse. Når inntektene og formuen har tillatt det, er det avskrevet meget, opptil beløp på kr. 100 000 og kr. 372 734. I andre år er intet avskrevet fordi regnskapet allikevel har vist underskudd.
Forholdet er således at «overgangskonto» ikke er driftsmiddel og det er heller intet kreditobjekt. Selskapets kreditverdighet økes ikke ved at denne post oppføres i status, med mindre den kreditgivende skulle bli villedet til å tro at han hadde et virkelig aktivum foran seg.
Det følger av foranstående at saksøkerens argumentasjon om at et riktig ført regnskap må respekteres av ligningsmyndighetene, ikke fører frem, nemlig fordi retten ikke finner at det er oppgjort overensstemmende med grunnsetninger for ordentlig forretningsførsel. Det omtvistede beløp vedkommer ikke regnskapet og inntektsligningen for inntektsåret 1943, fordi det allerede tidligere skulle vært konsumert. Oslo kommune må bli å frifinne og saksøkeren bør tilsvare saksomkostningene som settes til kr. 700,-.