Rt-1950-699

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1950-08-26
Publisert:	Rt-1950-699
Stikkord:	Gjenopptagelse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102 B/1950
Parter:	Karen Aasan m.fl. (overrettssakfører Olav Leira til prøve) mot eierne av Rauhevil skog m.fl. (høyesterettsadvokat Asm. Schiefloe).
Forfatter:	Skau, Stenersen, Thrap, Berger, Soelseth
Lovhenvisninger:

Dommer Skau: Inderøy herredsrett avsa den 29. desember 1938 dom med slik domsslutning:

«1. Karen Aasan eier av Aasan søndre gnr. 96, bnr. 2 og 3

2. Anton Kjelvik » » Rygvold » 97, » 8

3. Olaf Molberg » » Dyås » 97, » 6

4. Albert Binde » » Binde mitre » 97, » 7

5. S. Lande » » Åstrø » 96, » 5

6. E. Strandvik » » Voll » 102, » 2

7. E. Aas » » Halsetåsen » 101, » 2

8. Peter Bruheim » » Vestrum » 99, » 3

9. Leif Lønnum » » Gran » 108, » 3

10. Alf Hatling » » Vang » 107, » 4

11. Sverre Skjerve » Aunet » 108, » 2

12. M. Brøndbø » » Marken » 105, » 1

13. Alfred Vikan » » Austvold » 103, » 3

14. Olga Veie » » Vårtun » 95, » 4

15. Fredrik Aaseng » » Åseng, » 95 og 96 » 2 og 4

16. Marius Sveås » » Sveås » 110, » 3

17. Olaus Ellerås » » Haugen » 110, » 6

18. O. K. Ellerås » » Nyrø og

Hegdal » 110, » 2 og 4

19. Kalmar Ellerås » » Hegli » 110, » 7

20. Eivind Hansen » » Vestheim » 110, » 3

21. O. Nybo » » Myrvang » 92, » 10

22. E. Skavhaug » » Klingmyr » 92, » 6

23. Josefine Nordgård » » Bakke » 89, » 3

24. Berton Utgård » » Klingvold » 92, » 3

25. Petter Solnes » » Solnes » 92, » 2

26. Helga Oldernes » » Klinga » 92, » 8

27. Johan Halseth » » Haugli » 90, » 2

samtlige i Stod,

28. O. N. Hegge » » Kvite » 3, » 4

29. M. O. Hagen » » Ulvenhaug » 126, » 2

30. Nils Langhammer » » Indlegget » 138, » 2

31. Bernhard Engum » » Myr » 136, » 3

32. Edv. Sjem » » Stjerne vestre » 141, » 2

33. K. Vasmo » » Vasmo » 141, » 4

34. Oluf Nordberg » » Nordberg » 55, » 5

samtlige i Kvam

kjennes medeiendomsberettiget til Rauhevillen skog, gnr. 148, bnr. 8, Strandvik skog, gnr. 148, bnr. 9, Svartkjønnteigen, gnr, 148, bnr. 10 og

Side:700

Driftsvassteigen, gnr. 148, bnr. 11 på like fot med de tidligere anerkjente almenningsberettigede i Strinde og Bøle bygdealmenning.

For øvrig avvises saken.

Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Saken var anlagt av de nevnte 34 såkalte parselleiere mot de såkalte hovedbøleiere, nemlig eierne av Rauhevil skog, bnr. 8, Strandvik bnr. 9, Svartkjønnteigen bnr. 10 og Driftsvassteigen, bnr. 11, alt av gnr. 148 i Stod herred. Innstevnet var også Strinde og Bøle bygdealmenning.

Hovedbøleierne påanket herredsrettens dom, og fikk Kjæremålsutvalgets samtykke til å bringe saken direkte inn for Høyesterett. Den kommissariske høyesterett pådømte saken den 29. mai 1941 (se Rt-1941-306 ff.).

Ved denne dom ble de saksøkte frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. En av dommerne stemte for at herredsrettens dom skulle stadfestes.

Etter at okkupasjonen var opphørt, har de 34 parselleiere begjært saken gjenopptatt og begjæringen er av Kjæremålsutvalget henvist til hovedforhandling i Høyesterett.

Under sakens gang har en del av de «parseller» hvis eiere opptrådte som saksøkere, skiftet eier, og de nye eiere har trådt inn i saken i stedet for de gamle. Nye parter på parselleiernes side er etter dette (jeg bruker samme nummerorden som i herredsrettens domsslutning): Nr. 1 Olav O. Guin, nr. 4 Johny Skatland, nr. 5 Marius Sundnes, nr. 9 Olav Nilsen, nr. 14 Arne Veie, nr. 17 Einar Olaussen Ellerås, nr. 23 Johannes Nordgård, nr. 28 A. O. Hegge, nr. 29 Roald Saur, nr. 30 Morten Bratberg, nr. 31 Brynjar Engum og nr. 34 Gudrun Nordberg (Saur).

Parselleierne - som har fått bevilling til fri sakførsel - har lagt ned påstand om at begjæringen om gjenopptagelse tas til følge. Videre har de prinsipalt påstått at de før nevnte privatskoger «kjennes å tilhøre Strinde og Bøle almenningskasse. Subsidiært har de påstått seg kjent «å være medeiere til de i den prinsipale påstand nevnte eiendommer i fellesskap med og på like fot med de andre som er almenningsberettigede i Strinde og Bøle almenning». Endelig har de lagt ned påstand om at hovedbøleierne dømmes til in solidum å betale Staten saksomkostninger for Høyesterett og at overrettssakfører Leiras salær som beskikket sakfører fastsettes av retten.

Hovedbøleierne har lagt ned påstand om at begjæringen om gjenopptagelse forkastes, og at de 34 pareelleiere ilegges saksomkostninger i anledning gjenopptagelsessaken.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner. For Høyesterett er lagt frem en del nye dokumenter som jeg senere skal nevne i den utstrekning jeg finner det nødvendig. Ellers foreligger saken i alt vesentlig i samme skikkelse som før.

Jeg er kommet til det resultat at begjæringen om gjenopptagelse må forkastes. Det spørsmål som har foreligget til avgjørelse i saken, er om de saksøkende 34 «parselleiere» i egenskap av bruksberettigede og medeiere i Strinde og Bøle almenning også er

Side:701

medeiere i de fire skogene som ble kjøpt i tidsrommet 1890 til 1912, de såkalte privatskoger. Og dette spørsmål mener jeg må besvares benektende.

Det er på det rene at den rett som parselleierne gjør krav på ikke er en almenningsrett - en legal rett i kraft av N. L. 3-12-6. Men parselleierne hevder at privatskogene ble kjøpt av Strinde og Bøle almenning og at parselleierne derfor som medberettiget i almenningen også er medberettiget i privatskogene.

Hovedbøleiernes prinsipale standpunkt er at privatskogene ble kjøpt, ikke av almenningene, men av dem som allerede i 1860 var bruksberettiget i almenningen - d. v. s. de såkalte hovedbøleiere (i alt 66).

Det bevisspørsmål som således blir det springende punkt i saken har jeg funnet atskillig tvilsomt, men jeg er, som sagt, blitt stående ved at parselleierne ikke kan gis medhold. Det som for meg da er avgjørende, er det vedtak som ble protokollert under punkt 2 i fellesmøtet den 2. november 1896: «Vedtoges enstemmig at eiendomsretten til den kjøbte skov blir lige for samtlige brugsberettigede i 1860 og følgelig forrentes og afdrages kjøbesummen med lige beløb paa hvert brug.» Dette ved, tak må etter min mening sees som en autentisk forklaring på hvem som var ment å skulle være kjøpere.

Det er riktignok så - som fremholdt i herredsrettens dom at initiativet til kjøpet av Rauhevil skog i 1896 ble tatt av almenningsstyret, at et deretter innkalt «generalmøte» den 6. juli vedtok at «de brugsberettigede i fellesskab indkjøber de gaardparter indenfor Strinde og Bøle almenning som maatte blive til salgs for en rimelig pris», og at en på møtet valgt komité - almenningsstyret pluss 3 mann - fikk fullmakt til å avslutte handel «paa samtlige brugsberettigedes vegne». Videre ble det i samme møte protokollert at «I tilfelde af kjøb bemyndiges komiteen til for almenningskassens regning at optage det fornødne laan til dekkelse af kjøbesummen.»

Men det således passerte må, mener jeg, sees i lys av den oppfatning som dengang rådet med hensyn til forholdet mellom de 66 «hovedbøleiere» på den ene side og de såkalte parselleiere på den annen side. Med herredsretten, må jeg gå ut fra at det først var i 1889 at parselleierne ble tilstått en rett i almenningen. Hvilken karakter man dengang har ment at parselleiernes rett hadde, er ikke klart. Men etter det opplyste må jeg legge til grunn at oppfatningen dengang var at parselleierne iallfall ikke hadde samme rett som hovedbøleierne. Selv om parselleierne hadde en bruksrett, så var de - i motsetning til hovedbøleierne - ikke ansett for å være medeiere i almenningen, eller stemmeberettiget. De var for øvrig heller ikke oppført i fortegnelsen over bruksberettigede. Nå er det riktignok så at den oppfatning at parselleiernes almenningsrett rettslig var av en annen og ringere kvalitet enn hovedbøleiernes, var uriktig. Herom er partene enige. Se også høyesterettsdom referert i Rt-1929-817. Men det spiller i denne forbindelse ingen rolle. Det parselleierne i saken har gjort krav på er, som før nevnt, ikke en almenningsrett, men en rett i de kontraktsmessig ervervede private skoger. Og spørsmålet er av og for hvem disse

Side:702

skoger ble ervervet. Ved besvarelsen av dette spørsmål må den dengang herskende oppfatning med hensyn til rettsforholdet i almenningen bli et tolkningsmiddel. Og da er det tilstrekkelig å slå fast - slik som jeg etter de foreliggende opplysninger mener man må gjøre - at oppfatningen som nevnt var at bruksberettigede eiere var bare hovedbøleierne.

Etter dette ligger det, mener jeg, nærmest å anta, at man, til tross for det som jeg tidligere har nevnt fra generalmøtet den 6. juli 1896, allerede fra først av har ment at det bare var de bruksberettigede eiere av almenningen som skulle være kjøpere. Og dette styrkes også etter min mening av det som senere passerte. I møte den 23. august mellom komiteen - den som var valgt av generalmøtet den 6. juli - og selgeren, ble «partene enige om at komiteen paa almenningseiernes vegne kjøber omhandlede skog - - -.» Deretter ble kjøpekontrakt den 5. september utferdiget til «de brugsberettigede eiere i Strinda almenning». Den 28. september ble det holdt skylddelingsforretning hvor kjøperen betegnes som et «interessentskab». Og så fulgte det før nevnte «fellesmøte» den 2. november. Jeg har tidligere referert det vedtak som der ble gjort under punkt 2. At dette må sees som en bekreftelse på at det var hovedbøleierne som var kjøpere støttes av en for Høyesterett dokumentert erklæring fra Arne Skei - som var avhørt som vitne for herredsretten. Jeg kan for så vidt vise til det referat av hans prov som er gitt i herredsrettens dom. For øvrig skal jeg av hans erklæring gjengi følgende:

«På det daværende tidspunkt var oppfatningen blant de bruksberettigede den at parseller utskilt fra de bruksberettigede gårder hadde bruksrett i almenningen, men ikke stemmerett. Man var uklar over om de hadde en selvstendig bruksrett eller om de alene hadde rett gjennom hovedbruket.

Man trodde også at det alene var de opprinnelige gårder som var eiere av almenningen.

........

Jeg erindrer at der på møtet var møtt opp en parselleier Johs. Seem eier av Sem vestre gnr. 141 bnr. 2 i Kvam. Da denne hadde hørt beslutningen reiste han seg og gikk, idet han sa at etter dette hadde han ikke mer å gjøre på møtet.»

Etter det jeg således har nevnt, finner jeg at hovedbøleierne må gis medhold i at det var eierne av deres bruk som i 1896 var kjøpere av - og ble eiere av - Rauhevil skog. Jeg peker i den forbindelse på herredsrettens uttalelse om at den «finner det etter de foreliggende opplysninger utvilsomt, at hovedbøleierne i 1896 hadde til hensikt å holde parselleierne, som jo ikke var anerkjent som almenningsberettigede, utenfor kjøpet.»

Det er riktignok så at det foreligger ting som trekker i motsatt retning av den løsning jeg er blitt stående ved. Fra parselleiernes side er det således bl.a. vist til det tidligere refererte vedtak i generalmøtet den 6. juli 1896 om at komiteen i tilfelle av kjøp ble bemyndiget til å oppta det nødvendige lån til dekning av kjøpesummen «for almenningskassens regning». Jeg nevner i den

Side:703

forbindelse at det om nytt for Høyesterett er dokumentert to erklæringer av 17. og 21. mars 1950 fra Stod og Steinkjær Sparebank. Den første går ut på at banken den 1. desember 1896 ytet «Strinde og Bøle Almenning et lån på kr. 5 000» mot kausjon av 4 i erklæringen navngitte personer, og at «betegnelsen på låntageren var Strinde og Bøle Almenning». Den siste går ut på at ifølge bankens bevilgningsprotokoll er «Nils Flakstad på Strinde almennings bruksberettigedes vegne» den 19. april 1904 bevilget et lån på kr. 3 600 med 3 i erklæringen nevnte personer som kausjonister.

Jeg har imidlertid ikke kunnet finne at det som her er nevnt, eller andre momenter som fra parselleiernes side er påberopt i samme retning, kan tillegges noen avgjørende betydning overfor det som klart ble uttalt i møtet 2. november 1896 om at det var de som var bruksberettiget i 1860 som var kjøpere - det vil si hovedbøleierne. Heller ikke kan jeg i de omstendigheter som parselleierne har påberopt seg, finne grunnlag for å ta til følge deres påstand om at selv om privatskogene opprinnelig var innkjøpt bare av og for hovedbøleierne, så er skogene dog senere gått over i almenningens eie. Hva angår de forhold som parselleierne har påberopt i sin favør fra tiden etter 1905, så er det til det spesielt å bemerke at disse så meget mindre kan tillegges noen vekt av betydning, som oppfatningen - og praksis - i tiden fra 1905 til 1934, på grunnlag av en innhentet uttalelse fra en sakfører, var den at parselleierne overhodet ingen almenningsrett hadde - jfr. herredsrettens dom. Det er derfor fullt forklarlig at man i dette tidsrom ikke i alle henseender har holdt almenningens og privatskogenes affærer klart ut fra hverandre. Jeg nevner dog at selv om det en tid ble tatt penger av almenningskassen til dekning av utgifter vedkommende privatskogen - se herredsrettens dom - så er disse forstrekninger dog betegnet som «lån». Og den hele tid har det vært holdt særskilte kasser og ført særskilte regnskaper for almenningen og privatskogene. Lånene fra almenningskassen er betalt tilbake og parselleierne har ikke - hverken direkte eller gjennom almenningskassen - båret noen del av kjøpesummen eller andre utgifter vedkommende privatskogene, like så litt som de på noe tidspunkt har hatt noe ansvar i anledning kjøpet. Jeg peker også på at det, som nevnt i herredsrettens dom, må antas at privatskogene ikke er drevet etter de regler som gjelder for almenninger men overensstemmende med prinsippene for privateiendommer.

Endelig skal jeg i denne forbindelse nevne at det fra de 34 parsellers side, hvis eiere nå deltar i søksmålet (det er i tiden fra 1860 til 18. september 1940 skilt ut i alt 143 «parseller»), er det siden Rauhevil skog ble kjøpt i 1896 ikke gjort noe krav på andel i privatskogene - eller utbyttet av dem - før spørsmålet ble tatt opp i 1933 sammen med krav om rett i almenningen. Som det fremgår av herredsrettens dom ble det i tiden 1920 til 1938 delt ut betydelige utbytter av privatskogene til de 66 hovedbøleiere - i alt kr. 87 250, herav (ifølge dokumentert oppgave) ca. kr. 60 000 i tiden fra 1920 til 1930.

Av de innkjøpte fire skoger har jeg hittil nevnt særskilt bare

Side:704

den første, nemlig Rauhevil skog. Det er imidlertid enighet mellom partene om at sakens utfall må bli det samme for alle fire.

Etter det resultat jeg er kommet til, blir det for meg ikke nødvendig å gå inn på de øvrige spørsmål som er omtvistet i saken, således heller ikke spørsmålet om ikke hovedbøleierne, selv om skogene måtte antas å være kjøpt for almenningens regning, med rettsvirkning kunne bestemme at senere utskilte bruk ikke skulle ha noen andel i privatskogene.

Etter den tvil som saken har frembudt antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Stenersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende,

Dommerne Thrap, Berger og Soelseth: Likeså.