Rt-1950-755

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-09-07
Publisert:	Rt-1950-755
Stikkord:	Farskapssak
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 160/1950
Parter:	A (høyesterettsadvokat Trygve Norman - benefisert) mot B (overrettssakfører Erik Martens - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Holmboe, Kruse-Jensen, Eckhoff, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Uektebarnloven (1915) §13

Dommer Gaarder: Ved dom avsagt av Holmestrand herredsrett den 27. oktober 1944 ble B frifunnet for farskap,

Side:756

men idømt bidragsplikt overfor det av A den 17. mai 1944 fødte pikebarn, Guro.

B påanket dommen til Agder lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom avsagt 22. desember 1945 ble han frifunnet både for farskap og bidragsplikt. En av lagmannsrettens dommere kom til samme resultat som herredsretten.

Om saksforholdet henvises for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A har - med bevilling til fri sakførsel - påanket lagmannsrettsdommen til Høyesterett. Hun mener at begge de underordnede retters dommer er feilaktige, og at B burde vært dømt som far. Hun har nedlagt påstand om at B kjennes å være far, subsidiært bidragspliktig, og at han ilegges saksomkostninger henholdsvis til den ankende og til det offentlige.

Motparten B, som har fått fritagelse for rettsgebyrer, har påstått lagmannsrettsdommen stadfestet og A tilpliktet å betale saksomkostninger.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Holmestrand herredsrett den 18. november 1948 og den 18. januar 1949. Det ble avhørt en rekke personer som tidligere hadde forklart seg under herredsrettssaken og lagmannsrettssaken.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og det dissenterende medlem av lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre spesielt den sistnevntes begrunnelse. Det er på det rene at partene har hatt samleie 305 à 306 dager før fødselen, og at de også senere hadde et samleie som ankemotparten tidfester til 25.-26. juni 1943, altså 297 à 298 dager før fødselen, og som den ankende part tidfester til 28.-29. juli, altså 293 à 294 dager før fødselen. Begge disse samleier ligger innenfor den teoretisk mulige besvangringstid. Den ankende part må derfor sies å ha hatt samleie med moren til slik tid at han etter naturens orden kan være barnets far. Slik loven om utenekteskapelige barn §13 annet ledd, er formet, må han derfor kjennes å være i det minste bidragspliktig, dog med den reservasjon som rettspraksis har inntolket i loven: at det ikke finnes utelukket at noen av samleiene har vært befruktende. Det er særlig to ting som er egnet til å volde tvil i så henseende, nemlig den blødning moren hadde den 4.-5. august 1943 og varigheten av svangerskapet. Disse to omstendigheter bevirker etter min mening at B ikke kan dømmes som far. Derimot er de ikke av den styrke at de utelukker muligheten for farskap, heller ikke når de sees i sammenheng med de fremsatte formodninger om at barnemoren i den kritiske tid kan ha hatt samleie med andre.

Det er på det rene at barnemoren fikk en blødning den 4. august 1943 og at den var av et par dagers varighet. Jeg finner imidlertid ikke å ha tilstrekkelig grunnlag til å konstatere at dette var en menstruasjon. Hennes vanlige menstruasjon pleide etter det opplyste å vare ca. 5 dager. Den sakkyndige dr. Anker, hvis erklæring for de vesentligste punkters vedkommende er gjengitt i lagmannsrettsdommen, uttaler riktignok at det er meget stor sannsynlighet for at blødningen var en ekte menstruasjon, men han legger til at

Side:757

det vil være umulig med absolutt sikkerhet å skjelne mellom menstruasjon og svangerskapsblødning, selv når kvinnen er under klinisk observasjon. Nå fremgår det riktignok av dr. Ankers uttalelse at også en svangerskapsblødning av 2 dagers varighet 6 eller 7 dager etter befruktningen, dvs. før egget har funnet ordentlig feste i livmorslimhinnen, «med en til visshet grensende sannsynlighet» må ansees å utelukke at et befruktet egg etterlates i livmoren. Dette vil få betydning for det siste samleie, hvis dette fant sted 28.-29. juli 1943, men det får ikke den samme betydning hvis samleiet fant sted til den tid som B selv hevder, og enda mindre hvis man regner med det samleie som foregikk 305 dager før fødselen. Jeg henviser herom til sitatene fra lægeerklæringen i lagmannsrettens dom. Selv om farskapet blir mer usannsynlig jo lengere svangerskapstid man i tilfelle må forutsette, antar jeg ikke at de momenter jeg her har drøftet, er tilstrekkelige til å utelukke muligheten for farskap. Og de formodninger som foreligger om at barnemoren har hatt samleie med andre til en tid som passer bedre med tidspunktet for fødselen, er også så svevende og ubestemte at jeg ikke finner å kunne bygge noe på dem. Jeg finner derfor at ankemotparten må kjennes å være bidragspliktig.

På grunn av sakens tvilsomhet antar jeg at saksomkostninger ikke bør idømmes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen, Eckhoff og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne Hillestad):

Saksøkeren B er født xx.xx.1910 i Botne. Han er kasserer ved Botne kommunale kontor, ugift, og bor i Botne. Han er ikke tidligere utlagt som barnefar.

Saksøkte A er født xx.xx.1919 i Florø. Hun bor i Skolegaten 19, Holmestrand, er p. t. hjemmeværende, ugift og har ikke tidligere hatt noe barn.

Den 17. mai 1944 fødte hun på Holmestrand sykehus et pikebarn. Det er ikke døpt, men kalles Guro.

Saken gjelder farskapet til dette barn.

Vestfold fylke har den 15. juni 1944 utferdiget farskapsforelegg mot saksøkeren, B. - - -

Det er på det rene at partene ble kjent med hverandre våren 1937. De var i tiden fremover ofte sammen, og etter hvert oppsto det et kjærlighetsforhold mellom dem. Antagelig i oktober 1937 hadde de første gang samleie med hverandre hva de senere jevnlig har hatt. De betraktet seg som forlovet, men unnlot å offentliggjøre den, da saksøkte fant det unødvendig med ringer. Det har flere ganger vært på tale

Side:758

mellom dem å gifte seg, men ekteskapet har av forskjellige grunner blitt utsatt.

I den første tiden partene hadde samleie med hverandre iakttok de atskillig forsiktighet, men da det etter hvert viste seg at den kjønnslige omgang ikke hadde følger, tok de etter hånden mindre hensyn. Det ble således ikke benyttet preventive midler eller gått frem på annen måte som kunne forebygge befruktning.

På denne måte var partene med noen tids avbrytelse i 1941 sammen inntil saksøkte lørdag den 31. juli 1943 dro på sommerferie til Kragerøtrakten. Hun kom tilbake til Holmestrand den 7. august og saksøkeren var da tilfeldigvis til stede på stasjonen. Det er enighet mellom partene om at hun da bl.a. sa til ham, at hun hadde hatt det bra, bortsett fra at hun hadde vært noe utilpass på grunn av menstruasjon.

På grunn av opplysninger saksøkeren under hennes ferie hadde fått, ble forbindelsen mellom dem brutt. Ved et tilfeldig sammentreff på gaten i Holmestrand i midten av oktober 1943 fortalte saksøkte saksøkeren at hun var blitt besvangret, og at han var far til det barn hun ventet. Saksøkeren kunne på det tidspunkt ikke se bort fra at så var tilfelle og det kom på tale å gifte seg. Imidlertid fikk saksøkeren kjennskap til forskjellige forhold, som etter hans mening godtgjorde at han ikke kunne være far til det barn som senere ble født xx.xx.1944. - - -

Det har vært tatt blodprøver. Etter deres utfall er det intet til hinder for at saksøkeren kan være barnets far.

Saksøkeren har fått anledning til å bekrefte sin forklaring med ed, derimot ikke saksøkte,

Retten skal bemerke:

Barnet er født på Holmestrand sykehus. Det er ingen grunn til å dra i tvil den fremlagte fødselsmelding, hvoretter barnet er fullbåret med en vekt av 3470 gram og en lengde på 51 cm.

Går man ut fra dette, skulle det etter fødselstiden helt normalt være unnfanget den 18. august 1943, og det kan være unnfanget i tiden 3. juli-17. september 1943 (mellom 820 og 244 dager før fødselen, besvangringsdagen og fødselsdagen iberegnet).

Saksøkte har angitt siste samleie til 29. juli og 17. eller 18. juli 1943, hvilket gir en svangerskapstermin på henholdsvis 294 - og 305 - 306 dager.

Saksøkeren har oppgitt 25. eller 26. juli og perioden blir da 293-297 dager.

Imidlertid antar retten at man bør se bort fra samleiet 29. juli som befruktende da saksøkte i begynnelsen av august, sannsynligvis den 4., i hvert fall har hatt en menstruasjonslignende blødning. Retten støtter seg her på dr. Aslestads forklaring i noen grad.

Man må derfor gå ut fra at svangerskapsperioden må ha vært på minst 297 dager, hvilket må betraktes som en temmelig lang periode, da man må regne med at 99,74 % av alle fødsler med fullbåret barn faller innenfor grensen 250-298 dager, og vel 69 % innenfor rammen 266-282 dager, jfr. Harbitz: Rettsmedisin, 5. utg. 5. 450. Her spiller det for øvrig også inn at saksøkte er første gangs fødende, og at det derfor er mindre naturlig med en lang svangerskapsperiode, og at barnet ikke har vist noen tegn på å være mer utviklet enn et vanlig fullbåret barn.

Side:759

At svangerskapsterminen under krigen skal være lenger enn vanlig har retten ikke funnet noe holdepunkt for.

For øvrig kan man heller ikke se bort fra saksøktes forskjellige angivelser av siste menstruasjons første dag, nemlig overfor saksøkeren begynnelsen av august, overfor dr. Aslestad 25. september 1943, 4. august, til dr. Helle den 5. november, 10.-15. juli og endelig er det i svangerskaps- og fødselsmeldingen anført 6. juli 1944. På grunn av saksøktes blødning ca. 4. august må man være berettiget til å se bort fra tidsangivelsen 10. 15. juli, 6. juli og 4. august står jo i den beste overensstemmelse med hverandre.

Om den angivelig menstruasjonslignende blødning som saksøkte hadde i begynnelsen av august 1943 under sitt ferieopphold i Kragerø, har hun opplyst at den varte i 2 dager, mens normal menstruasjon for henne gjerne varte i ca. 5 dager. Det er imidlertid på det rene at hun selv oppfattet blødningen som en normal menstruasjon, da det tidligere hadde hendt henne at hennes regler hadde vært uregelmessige under ferieturer angivelig som følge av luftforandringen. Hennes uttalelse til saksøkeren ved hjemkomsten kan formodentlig også forklares på denne bakgrunn. Derimot forekommer det retten noe underlig at hun ved konsultasjonen hos dr. Aslestad 25. september 1943 oppga siste menstruasjons første dag til 4. august. Når hun ved denne anledning trodde seg besvangret, synes det naturlig at hun etter sin intelligens og våkenhet hadde forstått at besvangring ikke kunne skyldes et samleie før 4. august. Hertil kommer at vitnet fru Gudrun Aschehaug, som en kortere tid var sammen med henne i Kragerø, har forklart at saksøkte dengang under den nevnte blødning hadde sterke smerter, hvilket formodentlig taler mot en menstruasjonslignende blødning. Endelig kan det vel være tvilsomt nok om luften i Kragerø er synderlig annerledes enn i Holmestrand - begge byer ligger som bekjent ved kysten.

Tross dette finner dog retten det rettest ikke å se bort fra den mulighet at det kan være som saksøkte opplyser at hun den 4. august 1943 hadde en menstruasjonslignende blødning og ikke en virkelig menstruasjon.

Med hensyn til saksøktes forhold til andre menn anser retten det for bevist at hun gjennom lengere tid har kjent den tyske soldat Werner Rausch, har korrespondert med ham og at hun i august 1943 reiste til Kragerø i den spesielle hensikt å treffe ham. Hun var sammen med ham i flere dager. Retten legger her vesentlig vekt på de forklaringer som er avgitt av ekteparet Aschehaug, som hun reiste sammen med nedover og tilbake igjen. Saksøkte har hevdet at det var rent tilfeldig at hun traff Werner Rausch i Kragerø. Men dette finner retten ingen grunn til å ta hensyn til. I denne forbindelse har retten også lagt vekt på at hun under saksforberedelsen helt fortiet at hun hadde truffet noen tysk soldat i Kragerø.

Retten finner videre under henvisning til vitnene fru Skillinghaug, fru Heron og Gerd Mørk bevist at saksøkte flere ganger har vært på de tyske brakker på Grefsrud. Særlig vekt finner man grunn til å legge på fru Herons forklaring, hvoretter hun 3 à 4 ganger har sett saksøkte i gangen og på klosettet på de tyske brakker i den tiden vitnet arbeidet på sildefabrikken i Holmestrand sommeren 1943, nemlig fra 10. juni til 21. juli 1943. Fru Skillinghaug har sett saksøkte angivelig den 17. eller

Side:760

18. august 1943 på en av brakkene «Führerheim». Andre vitner har ved andre anledninger sett henne sammen med uniformerte, hvilket retten under henvisning til ovenstående ikke har funnet grunn til å betvile. At hun har hatt forbindelse med uniformerte bekreftes for øvrig av erklæring av 29. september 1944 fra Hauptsturmführer Heimann, hvorav fremgår at han kjente henne. At saksøkte tross ovennevnte vitneprov påstår aldri å ha vært på de tyske brakker, finner retten uten betenkelighet å kunne se bort fra. Hennes utsagn har under saken vist seg å være uriktige på en rekke punkter, og hun har som følge derav flere ganger måttet endre sin forklaring. Hennes troverdighet er derfor atskillig svekket.

Disse samvær med uniformerte har funnet sted under slike omstendigheter at retten ikke kan se bort fra muligheten av at hun har hatt samleie med andre enn saksøkeren til en slik tid at en av disse etter naturens orden kan være barnets far, og i hvert fall må det være på det rene at det foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om den oppgitte far er barnefar.

Saksøkeren må derfor bli å frifinne for farskap.

Etter uektebarn-lovens §13 annet ledd skal den oppgitte far kjennes bidragspliktig, «såfremt retten anser det bevist at han har hatt samleie med moren til sådan tid, at han etter naturens orden kan være barnets far». Etter det foregående er det ikke noe i veien for at saksøkeren etter naturens orden kan være barnets far.

Denne sak kan imidlertid sies å ha mange likhetspunkter med den som er avgjort ved høyesterettsdom av 29. juni 1929, Rt-1929-594. Ved denne dom ble den oppgitte barnefar frifunnet for så vel farskap som bidragsplikt, skjønt det erkjente samleie - 303 dager før nedkomsten - lå innenfor den lengste svangerskapstid som ansees mulig, idet man tok hensyn til barnets utviklingsgrad - vekt 3500 gram og lengde 48 cm. - og barnemorens forhold til en annen person. Hun hadde nemlig 20 dager etter det forannevnte samleie overnattet i samme seng som en mann, med hvem hun tidligere hadde hatt samleie. Begge påsto å ha vært noenlunde påkledd. Nærværende sak atskiller seg fra den forannevnte ved en kortere svangerskapstermin, et utvilsomt fullbåret barn og at det etter rettens mening ikke er skapt en likeverdig sannsynlighet for et samleie til en mer passende tid enn det erkjente. Dommen er dessuten avsagt med 4 mot 3 stemmer og er for så vidt mindre egnet som prejudikat. Man kan heller ikke ved gjennomgåelse av rettspraksis finne noen dom som i lignende tilfelle fritar for bidragsplikt uten i forbindelse med blodprøver, jfr. Rt-1933-377 og 1935 110. Det må også erkjennes at dommen av 1929 står i en viss motsetning til lovens ordlyd. Retten antar derfor at saksøkeren ikke kan fritas for bidragsplikt, vesentlig av den grunn at det ikke er skapt en tilstrekkelig stor sannsynlighet for samleie med andre til en tid som passer bedre med nedkomsten. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Birger M. Gaden, kst. sorenskrivere A. B. Steffensen og Kjell Skjelbred):

- - -

Begge parter har avgitt forklaring. A ble ikke edfestet, da

Side:761

retten fant edfestelse ikke ubetenkelig. Derimot ble B edfestet i henhold til kjennelse avsagt 22. november d. å. - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten med hensyn til spørsmålet om farskap og er for så vidt enstemmig.

Derimot er rettens flertall, lagdommer Gaden og sorenskriver Steffensen, kommet til det resultat at B også må bli å frifinne for bidragsplikt.

Liksom byretten antar man at det siste samleie, hvis dette har funnet sted den 28. 29. juli, må settes ut av betraktning som årsak til det svangerskap det her gjelder, som følge av at barnemoren hadde den av byretten omhandlede blødning ca. 4. august. Dette styrkes ved at den av lagmannsretten oppnevnte sakkyndige dr. Herman Anker i sin erklæring av 1. desember d. å. uttaler: «- - - Jeg anser det med en til visshet grensende sannsynlighet for utelukket at en blødning av 2 dagers varighet 6 eller 7 dager etter befruktningen, (dvs. før egget har funnet ordentlig feste i livmorslimhinnen), kan etterlate et befruktet egg i livmoren. Dette under den forutsetning at det virkelig dreier seg om en blødning som kommer fra livmorhulen.»

Hvis man antar at dette samleie fant sted som av B selv forklart den 25.-26. juli, blir det en tidsavstand av ca. 9 dager. Den sakkyndige har i denne forbindelse uttalt: «.... at sannsynligheten heller ikke er stor for et bestående svangerskap etter en blødning som setter inn 9 eller 10 dager etter befruktningen, d. e. på den tid da egget begynner å festne. Men jeg tror ikke det kan utelukkes selv om en slik blødning virkelig skriver seg fra livmorhulen hvor slimhinnen da må ha begynt å løsne. Men det må da forutsettes at blødningen har vært meget svak og neppe så sterk som en vanlig menstruasjon.»

Lagmannsretten hadde videre spurt om det «kan oppstå svangerskapsblødninger allerede ca. 17 dager etter det befruktende samleie.»

Hertil har den sakkyndige uttalt at det samme kan svares som foran gjengitt, men «sannsynligheten er her med blødning 17 dager etter konsepsjonen tilsvarende større, og hvis blødningen har vært svak, ikke ganske liten».

Dr. Anker uttaler til slutt i sin erklæring: «Når det er tale om farskapet i denne sak, må altså saksøkeren, hvis han er far til saksøktes barn, ha besvangret henne enten ved samleie 17. (18.) juli 1943 og svangerskapet ha vårt i 306 (305) dager, altså falle inn under de 0,26 % av alle svangerskap som ifølge professor Harbitz varer så lenge - eller han kan ha besvangret henne ved samleie den 29. juli (eller nærmeste dager heromkring), svangerskapet har da varet 294 (høyest 297) dager, men blødningen hun fikk ca. 4. august må da ha inntrådt 7 - høyst 10 dager etter befruktningen dvs. før eller i de dager det befruktede egget har funnet feste i livmorslimhinnen, hvilket jeg anser som ytterst lite sannsynlig. - I begge tilfelle er derfor, ut fra forskjellige grunner, saksøkerens farskap meget lite sannsynlig.»

I en tilleggserklæring, avgitt på foranledning av lagmannsretten, uttaler dr. Anker bl.a.: «Jeg mener at det er meget stor sannsynlighet for at blødningen saksøkte hadde ca. 4. august var ekte menstruasjon. Med abolutt sikkerhet å skjelne mellom menstruasjon og

Side:762

svangerskapsblødning kan, selv når kvinnen er under klinisk observasjon under blødningen, være umulig.»

Lagmannsretten finner på grunnlag av det anførte, at muligheten for at det siste samleie mellom partene har forårsaket svangerskap, må settes ut av betraktning, selv om det har funnet sted den 25.-26. juli.

Tilbake står da spørsmålet om samleiet den 17. 18. juli skal kunne medføre bidragsplikt for B.

Også med dette samleie som utgangspunkt finner den sakkyndige som det vil sees, Bs farskap meget lite sannsynlig. Her skal for øvrig tilføyes at etter Høyesteretts dom i Rt. for 1932 324 flg., er det de meget kortvarige (under 250 dager) og meget langvarige (over 298 dager) svangerskap som tilsammen utgjør, ifølge Den Rettsmedisinske Kommisjon, 0,26 pst. av fødslene med fullbårne barn.

Ved siden av den usedvanlige lange svangerskapstid er det et meget viktig moment ved sakens avgjørelse, at barnemoren har vært sammen med tyskere også på den tid som i tilfelle av at hun har hatt samleie med noen av dem, vil gi en helt normal svangerskapstid. Hvis man vil legge full vekt på hva de tre av byretten nevnte kvinnelige vitner forklarer om at barnemoren har vært sett flere ganger i tyskerbrakkene, må det sies å foreligge så stor sannsynlighet for at hun også har hatt samleie med noen av tyskerne, at det måtte godtas som etter omstendighetene tilstrekkelig bevis. Det er av barnemoren gjort gjeldende at disse tre vitner, som det er på det rene har drevet tyskertrafikk, ikke er troverdige. Hun sier at deres forklaring bare skyldes at de ønsker å trekke flest mulig andre «med seg i skitten». Retten finner dog ikke å kunne frakjenne deres beedigede vitneforklaringer all vekt.

Ved avgjørelsen av hvorvidt det her omhandlede samleie skal ansees å ha foregått «til en sådan tid» at mannen etter naturens orden kan være barnefar (lov 10. april 1915 §13, 2. passus), må man erindre at loven ikke fastslår at et samleie som har funnet sted en gang i løpet av tidsrommet 240-320 dager før barnets fødsel, skal medføre bidragsplikt. Man henviser i denne forbindelse til høyesterettsdom i Rt. for 1932 324 flg., hvor det 327 uttales (angående et påstått meget korttidig svangerskap) at «spørsmålet om hvorvidt et samleie er foregått til sådan tid må etter de foreliggende opplysninger i kommisjonens uttalelse i grensetilfellene bli avhengig av innenfor hvilken grad av teoretisk mulighet man finner å burde holde seg ved spørsmålets avgjørelse.»

Hvis det på grunn av etterfølgende virkelig menstruasjon foreligger biologisk umulighet for at svangerskapet kan skyldes vedkommende samleie, må dette samleie settes ut av betraktning også for så vidt angår bidragsspørsmålet.

Dr. Anker har imidlertid uttalt at det kan være umulig med absolutt sikkerhet å skjelne mellom menstruasjon og svangerskapsblødning selv når kvinnen er under klinisk observasjon under blødningen. Men man har forstått den sakkyndige derhen at hvis blødningen er inntrådt til vanlig tid og har vært av vanlig varighet og mengde og også for øvrig har artet seg som menstruasjon, må det ansees som særdeles sannsynlig at der har foreligget en virkelig menstruasjon.

I det foreliggende tilfelle har blødningen ikke, etter det man har av opplysninger, vært så helt lik menstruasjoner i sin alminnelighet. Men

Side:763

på den annen side synes den ikke å ha vært annerledes enn at hun selv oppfattet det som menstruasjon. Hun omtalte den som sådan under blødningen til det av byretten nevnte vitne fru Aschehaug og umiddelbart etter hjemkomsten fra ferie til B. Hun har liksom for byretten - forklart at hennes menstruasjon kunne være nokså varierende (både med hensyn til tidspunkt og varighet). Den sakkyndige har i sin tilleggserklæring av 11. desember d. å. uttalt at han «mener at det er meget stor sannsynlighet for at blødningen saksøkte hadde ca. 4. august var ekte menstruasjon».

Når de foreliggende forhold - den usedvanlig lange svangerskapstid med et barn som ikke frembød tegn på overtidighet, og dertil for en første gangs fødende, videre den store sannsynlighet for at der forelå en virkelig menstruasjon ca. 4. august, og endelig den meget store sannsynlighet for at barnemoren har hatt samleie med en annen eller andre til tid som vil gi en normal svangerskapstermin - finner flertallet å måtte bli stående ved det resultat at barnemoren ikke kan ansees å ha ført tilstrekkelig bevis for at hun har hatt samleie med B til en sådan tid at han etter naturens orden kan være barnets far.

Angående et tilfelle som har atskillig likhet med det foreliggende, henvises til høyesterettsdom i Rt-1929-594.

Man skal til slutt nevne at man ikke har funnet å kunne legge noen særlig vekt på det av B påberopte forhold at partene i en årrekke har hatt samleie med hverandre uten at svangerskap er inntrådt, skjønt de ikke - bortsett fra den første tid gjorde noe for å forhindre det.

På den annen side har man heller ikke funnet å kunne legge vekt på den anførsel fra barnemorens side at svangerskapene i krigstiden hyppigere enn ellers har vært langvarigere enn normalt. Jordmoren har som vitne bekreftet at dette stemmer med hennes erfaring. Derimot har dr. Anker uttalt ut fra sin erfaring at der finnes ikke noe sikkert holdepunkt for at svangerskapsterminen har vært lengere enn ellers. Heller ikke finnes ham bekjent noe vitenskapelig bevis for en slik antagelse. Sannsynligheten for en så lang svangerskapsperiode som det kan bli tale om i den foreliggende sak, er derfor meget liten «og», sier den sakkyndige, «etter mitt skjønn ikke større enn før».

Lagmannsrettens resultat blir etter det anførte frifinnelse av B for bidragsplikt så vel som for farskap.

B har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.

Kst. sorenskriver Skjeibred skal bemerke:

Jeg er enig i at de omstendigheter som lagmannsrettens flertall legger avgjørende vekt på, gjør det tvilsomt om den ankende part er far til barnet. De opplysninger som foreligger om As forbindelse med andre menn, er imidlertid ikke så utførlig at jeg finner det bevist at hun har hatt samleie med andre menn til en mer passende tid, dvs. etter hennes blødning i august 1943. Det kan heller ikke utelukkes at denne blødning var en svangerskapsblødning. Hensett hertil og til at selv samleie natten mellom 17. og 18. juli 1943 ligger innenfor yttergrensen 320 dager (305-306 dager), må, jeg anse det bevist at B har hatt samleie med A til en sådan tid at han etter naturens orden kan være barnets far. Det kan heller ikke med sikkerhet utelukkes at samleiet 25. eller 26. juli 1943 som gir en

Side:764

svangerskapstermin på 297 dager, har foranlediget svangerskapet. Jeg er således kommet til at B bør kjennes å være ikke far, men bidragspliktig til barnet. - - -