Rt-1950-924

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1950-10-28
Publisert:	Rt-1950-924
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 195/1950
Parter:	Statsadvokat E. Amundrud, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode).
Forfatter:	Nygaard, Soelseth, Gaarder, Helgesen, Grette
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §3, Domstolloven (1915) §201, Straffeprosessloven (1887) §377, §215, Prisloven (1947) §12, §14, Prisloven (1947)

Dommer Nygaard: Politimesteren i Ålesund utferdiget den 12. mars 1948 forelegg mot A for overtredelse av §12 i mellombels lov av 30. juni 1947 om prisregulering og anna regulering av næringsverksemd, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 946 av 23. januar 1947 §1 §2. Forelegget gikk ut på en bot stor 500 kroner, subsidiært 45 dagers fengsel, og inndragning av den oppnådde merpris kr. 1 568,35 i henhold til prisreguleringslovens §14, 1. ledd. Grunnlaget for forelegget var at han som skipper på fiskekutteren «Nordengen» den 16. september 1947 i Trondheim hadde solgt til B A/S 4 481 kg. kveite med hode og med vekt minst 4 kg. pr. stk. for kr. 2,25 pr. kg. mens høyeste lovlige pris var kr. 1,90 pr. kg.

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt Nordre Sunnmøre herredsrett til pådømmelse i samsvar med reglene i straffeprosesslovens §377, 4. Ved herredsrettens dom av 24. mai 1949 ble A frifunnet, idet dog rettens formann stemte for at han skulle dømmes etter forelegget. Påtalemyndigheten påanket dommen på grunn av uriktig lovanvendelse. Ved Prislagmannsrettens kjennelse av 9. september 1949 ble anken tatt til følge slik at herredsrettens dom med hovedforhandling ble opphevet, idet Prislagmannsretten i det vesentlige sluttet seg til det som var anført av herredsrettens formann.

Saken ble på nytt sendt Nordre Sunnmøre herredsrett som ved dom av 9. januar 1950 atter frifant A. Rettens flertall,

Side:925

domsmennene, viste til flertallets begrunnelse i den tidligere dom, mens rettens formann også denne gang stemte for fellelse.

Påtalemyndigheten har påanket denne dom på grunn av uriktig lovanvendelse.

Jeg nevner først at Prisdirektoratets kunngjøring nr. 946 ble opphevet ved de nye prisbestemmelser i direktoratets kunngjøring nr. 1167 av 16. juli 1948. Ved direktoratets kunngjøring nr. 1248 av 1. januar 1949 ble det atter gitt nye prisbestemmelser for salg av fisk fra fisker. Disse bestemmelser ble ved direktoratets kunngjøring nr. 1375 av 31. desember 1949 opphevet for så vidt angikk salg fra fisker på kyststrekningen fra og med Fjordane til og med Finnmark. I den foreliggende sak finner jeg at straffebestemmelsen i prisreguleringsloven må kunne ramme forholdet selv om herredsrettens siste dom i saken først ble avsagt etter at prisbestemmelsene var opphevet. Jeg viser om rettspraksis på dette punkt til Høyesteretts kjennelse i Rt-1950-557 flg. og de tidligere høyesterettsavgjørelser som er nevnt der.

Jeg finner at påtalemyndighetens anke må tas til følge. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at det må være uten betydning for tiltaltes straffeskyld at forbrukerne ikke har måttet betale mer enn lovlig pris for fisken. Videre kan det ikke lede til frifinnelse at det beløp som tiltalte mottok ut over lovlig pris, av domsmennene ble betraktet «nærmest» som en gave fra kjøperen.

Aktor for Høyesterett har henstillet at domsmennene i herredsretten blir pålagt å utrede de økede omkostninger som er voldt ved deres stemmegivning under hovedforhandlingen den 9. januar 1950, jfr. domstollovens §201. Domsmennene er i medhold av domstollovens §215 gitt anledning til å uttale seg om dette spørsmål. Den ene domsmann har i sin forklaring for lensmannen i Borgund den 27. september 1950 bl.a. opplyst: «Så vidt jeg erindrer forklarte A at han fikk kveiten betalt med kr. 2,25 pr. kg. Men heri var inkludert et føringstillegg, og han påviste at han hadde beregnet seg billigere frakt enn om firmaet skulle leie føringsbåt og frakte kveitepartiet fra Ålesund til Trondheim. I realiteten hadde han solgt kveita til maksimalpris + et rimelig frakttillegg. Etter dette kom jeg og den andre domsmann til det resultat at A ikke hadde gjort noe galt, så meget mer som kveitepartiet ikke var videresolgt til overpris, og vi fant å måtte fastholde den tidligere avsagte dom ved herredsretten.»

Den annen domsmann har den 30. september 1950 overfor lensmannen i Haram i det vesentlige forklart seg på samme måte. Han uttaler bl.a.: «Saka forstod eg slik at han i realiteten hadde selt kveitelasten for maksimalpris i Trondheim og hadde fått et tillegg pr. kg. som fraktgodtgjerdsle for å gå til Trondheim med kveite.»

Det fremgår av dette at domsmennene synes å ha bygget sin stemmegivning også på andre momenter enn de som var avgjørende for domsmennene da saken første gang var til behandling i herredsretten. Under disse omstendigheter er jeg blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunn til å ilegge domsmennene omkostningsansvar etter domstollovens §201.

Side:926

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Helgesen og Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom av 24. mai 1949 (dommerfullmektig Finn Fredriksen med domsmenn Peder S. Blindheim og Sigvald Lorgen):

- - -

Tiltalte har i retten forklart seg i store trekk overensstemmende med gjerningsinnholdet i forelegget. Han kom fra Islandsryggen og kom til Ålesund en søndags morgen ved 5-tiden. Etter først å ha vært innom tollboden, reiste han med en gang hjem til Kjerstad samme dag. Den påfølgende dag ringte han til B i Trondheim og fortalte ham at han hadde en kveitelast. B forhørte seg om fiskens kvalitet, og det kom til enighet om at tiltalte skulle levere fisken til ham i Trondheim. Det ble ikke fastsatt noen endelig pris på kveiten. Tiltalte hevder at han ikke hadde tilbudt fisken til noen kjøper i Ålesund, men at han gikk med den til Trondheim nærmest for å kombinere turen med en ferietur. I Trondheim ble fisken levert etter avtalen til B, og kvantumet var 4 481 kg. Han mottok kr. 2,25 pr. kg. uten at han forlangte noen bestemt pris.

Til råfisklaget ble det bare oppgitt 2 481 kg. og prisen ble oppgitt til kr. 1,90 pr. kg. Dette ble gjort utelukkende for å redusere 3 pst.-avgiften. Han innrømmer at dette ikke var riktig, og han innrømmer også at han har mottatt for meget for fisken, men legger sterk vekt på at forbrukerne ikke har lidd noe ved transaksjonen, idet B solgte ut igjen fisken til lovlig pris. Tiltalte har drevet som fisker siden han var 17 år, og har vært skipper siden 1933.

Rettens flertall, de to domsmenn har kommet til det resultat at tiltalte må bli å frifinne, og som begrunnelse herfor vil de anføre at forbrukerne ikke har måttet betale noe ekstra for fisken, til tross for at tiltalte fikk så meget som kr. 2,25 pr. kg. De forstår loven nærmest derhen at det må være avgjørende om prisen til forbrukerne er den lovlige, uansett hva fiskerne har fått. Enn videre vil de anføre at den prisen som tiltalte her fikk, nærmest må bli å betrakte som en gave fra firmaet B, fordi tiltalte påtok seg det besvær å gå helt til Trondheim med fisken. Det kan ikke være lovens mening å straffe en sådan påskjønnelse. På den annen side vil de kritisere tiltaltes opptreden overfor råfisklaget, hvorved laget ble snytt for et betydelig beløp, derimot kan dette forhold ikke ha avgjørende betydning for bedømmelsen av hvorvidt tiltalte har overtrådt prislovgivningen.

Rettens mindretall, formannen, er kommet til et annet resultat enn domsmennene, og er helt uenig i deres begrunnelse for frifinnelse. Loven sier tydelig og klart at det er forbudt å ta eller kreve en pris osv. Tiltalte har her innrømmet at han fikk for meget for fisken og hans forhold går direkte inn under loven. Han har heller ikke påberopt seg noen frifinnelsesgrunn, bortsett fra at han syntes det er urimelig

Side:927

at han blir botlagt. Hans forhold kommer nøyaktig i samme stilling som straffesaken mot Longva, pådømt ved nærværende rett den 17. november 1948. Det tilkommer ikke retten å ta stilling til hvorvidt de nåværende prisbestemmelser er berettiget eller ikke, de er der, og må følges og overtredelser må straffes, dersom ikke straffutelukkende omstendigheter foreligger. Sådanne omstendigheter kan ikke sees å foreligge i nærværende sak, riktignok har tiltalte forklart at han ikke kjente prisen på kveite I Trondheim, derimot i Ålesund, men en sådan innsigelse kan selvsagt ikke føre frem. Tiltalte er en fisker som har drevet på sjøen siden han var 17 år, og som skipper siden 1933 og er derfor pliktig til å sette seg inn i alle bestemmelser som vedrører fisket. Han har da heller ikke uttrykkelig påberopt seg uvitenhet med hensyn til kveiteprisen i Trondheim som noen frifinnelsesgrunn. Det forhold at B solgte fisken videre uten fortjeneste er en omstendighet som ikke vedrører saken mot tiltalte. Formannen finner derfor at tiltalte må bli å dømme overensstemmende med forelegget. - - -

Av herredsrettens dom av 9. januar 1950 (dommerfullmektig Finn Fredriksen med domsmenn Ragnvald O. Blindheim og Ivar Bjørkavoll):

Tiltalte, A, er født xx.xx.1906 i Haram. Han er skipper og bosatt på Kjerstad i Haram. Han er gift og har kone og 5 barn å forsørge. Hans inntekt er mellom 3 og 4 000 kroner pr. år, og han har en formue på kr. 17 000. Han er ikke tidligere straffet.

Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Ålesund den 12. mars 1948 er han blitt forelagt å tåle en bot stor kr. 500,-, subsidlært 45 dagers fengsel for forsettlig forseelse mot mellombels lov av 30. juni 1947 om prisregulering og anna regulering av næringsverksemd §12, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 946 av 23. januar 1947 §1 §2, hvoretter det ved salg fra fisker av sløyd kveite med hode og av minst 4 kg. pr. stk. til annet formål enn til henging eller fullsalting, er forbudt å ta eller kreve mer enn kr. 1,90 pr. kg. derved at han som skipper ombord på fiskekutter «Nordengen» av Haram den 16. september 1947 i Trondheim solgte til B 4 481 kg. kveite med hode og med vekt minst 4 kg. pr. stk. til kr. 2,25 pr. kg.

I medhold av lov av 30. juni 1947 §14 første ledd er han blitt forelagt å måtte tåle en inndragning til fordel for statskassen den oppnådde merpris av kr. 1 568,35.

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken oversendt retten med begjæring om pådømmelse overensstemmende med straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Den 24. mai 1949 avsa Nordre Sunnmøre herredsrett dom med sådan slutning: «Tiltalte, A, født xx.xx.1906, frifinnes».

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse.

Dommen ble deretter av påtalemyndigheten påanket til Prislagmannsretten, som den 9. september 1949 avsa kjennelse med sådan slutning: «Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 24. mai 1949 med forutgående hovedforhandling oppheves.»

Saken ble den 9. september 1949 oversendt retten med anmodning om ny hovedforhandling.

Side:928

Tiltalte har møtt under hovedforhandlingen og har avgitt forklaring. Han har forklart seg helt i overensstemmelse med hva han tidligere har anført, og retten finner enstemmig å kunne henvise til hva som er anført i herredsrettens dom av 24. mai 1949, uten ytterligere bemerkninger.

Rettens flertall, domsmennene, stemmer for at tiltalte frifinnes og anfører de samme grunner som rettens flertall i herredsrettens dom av 24. mai 1949 og henviser til disse.

Rettens mindretall, formannen, henviser til hva han tidligere har bemerket og stemmer for at tiltalte felles etter bestemmelsene i forelegget. For øvrig vises til votumet i den forrige dom og ytterligere skal bemerkes:

Saken står i dag i nøyaktig samme stilling som under rettsforhandlingene den 24. mai i fjor, både faktisk og rettslig. Tiltalte har forklart seg fullt overensstemmende med sin tidligere forklaring og som er sitert i den forrige dom. Domsmennene ble foreholdt den forrige dom, påtalemyndighetens anke og Prislagmannsrettens avgjørelse av 9. september i fjor. De ble videre på ny foreholdt sine plikter som domsmenn. - - -