Rt-1950-557

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1950-06-03
Publisert:	Rt-1950-557
Stikkord:	Ulovlig merpris
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 77 B/1950
Parter:	Statsadvokat Johan Kr. Borten, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat G. Mellbye).
Forfatter:	Nygaard, Thrap, Kruse-Jensen, Schei, Bonnevie
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §384, Straffeloven (1902) §3, §270, Prisloven (1947) §12, §13, §14, Prisloven (1947)

Dommer Nygaard: Nord-Jarlsberg pris og rasjoneringspoliti utferdiget 17. april 1948 forelegg mot A for overtredelse av §12, jfr. §13 i prisreguleringsloven av 30. juni 1947, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 702 av 7. august 1945 om prisbestemmelser for smågriser. Forelegget gikk ut på en bot stor kr. 700,-, subsidiært 36 dagers fengsel og inndragning etter prisreguleringslovens §14 av ulovlig oppnådd merpris med kr. 1 392,- etterat det som politiet regnet med ville bli inndratt hos leverandørene var trukket fra. Da dette forelegg ikke ble vedtatt, ble saken sendt Eidsvoll herredsrett til pådømmelse. Under hovedforhandlingen i saken den 3. juni 1949 ble forelegget forandret uten protest fra As side slik at blant annet inndragningskravet ble satt til kr. 1 844,- i stedet for kr. 1 392,-.

Ved Eidsvoll herredsretts dom av 9. juni 1949 ble A dømt til å betale en bot stor kr. 200,-, subsidiært fengsel i 12 dager, og inndragning med kr. 2 060,-. Han ble også tilpliktet å betale det offentlige saksomkostninger med 100 kroner. I domsslutningen er det for botens vedkommende henvist til §1 og §13 i provisorisk anordning av 8. mai 1945 i stedet for til prisreguleringsloven av 30. juni 1947 §12 og §13, sammenholdt med lov nr. 1 av 28. juni 1948 og for inndragningens vedkommende til §15 i den provisoriske anordning i stedet for til prisreguleringslovens §14.

Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, men Høyesteretts Kjæremålsutvalg har ikke samtykket i dette. Subsidiært anket domfelte over dommen. Jeg forstår ankeerklæringen slik at han gjør gjeldende at domsgrunnene er mangelfulle og uklare og at inndragningsbeløpet under enhver omstendighet ikke er riktig beregnet.

Påtalemyndigheten har påstått anken avvist med den

Side:558

begrunnelse at den er erklært for sent. Jeg behandler derfor dette spørsmål først. Det er på det rene at ankefristen for domfeltes vedkommende utløp den 5. juli 1949. Ankeerklæringen innkom imidlertid først til Romerike politikammer den 9. juli i rekommandert brev som var innlevert til Tønsberg postkontor 8. juli. Det er således klart at anken er erklært etter fristens utløp. Om grunnen til dette har domfeltes forsvarer for herredsretten, overrettssakfører Wesseltoft, i brev av 21. oktober 1949 til Romerike pris- og rasjoneringspoliti blant annet opplyst følgende: «Jeg tillater meg angående begjæringen om fornyet behandling å opplyse at domfelte hadde utbedt seg min assistanse, og at begjæringen forelå ferdig hos meg allerede 1. juli. Da jeg imidlertid gikk ut fra at det kunne være ønskelig at A så hva jeg hadde skrevet, avfattet jeg ferdig et følgeskriv til ham lørdag 2. juli og sendte ham anken, idet jeg anmodet ham om å videresende den med en gang. Når begjæringen og følgeskrivet til Dem er datert 4. juli kommer det av at jeg regnet med at det ville bli ekspedert den dag. Skulle på denne måte begjæringen ikke være nådd frem i rett tid, vil feilen uten tvil være min fordi jeg ikke tok i betraktning den mellomliggende søndag og at post, da ikke utbragtes og i alle fall fordi jeg ikke sendte anken direkte til Dem og innskrenket meg til å la A få et gjennomslag, noe som utvilsomt hadde vært det mest korrekte.» Domfelte har selv opplyst at han oppholdt seg i Oslo fra 5. til 7. juli uten at han dog har kunnet gi noen nærmere opplysninger om hvor han har vært. Under disse omstendigheter er jeg - under noen tvil - kommet til at domfeltes anke må kunne godtas selv om den ikke var erklært innen ankefristen, jfr. straffeprosesslovens §384.

Før jeg går over til å behandle domfeltes ankeerklæring, vil jeg nevne at da herredsrettens dom ble avsagt, forelå det ikke noen særlige prisbestemmelser for salg av smågris, idet Prisdirektoratets kunngjøring nr. 702 av 17. august 1945 på det tidspunkt var opphevet. Det reiser seg da det spørsmål om bestemmelsene i denne kunngjøring er «strafferettslige bestemmelser», jfr. straffelovens §3, annet punktum. Om rettspraksis når det gjelder tolkningen av denne bestemmelse viser jeg til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1938-367, 866 og 922, samt til de tidligere høyesterettsavgjørelser som er nevnt der. I det foreliggende tilfelle er jeg av den oppfatning at salg av smågriser som har funnet sted i strid med prisbestemmelsene av 17. august 1945 rammes av straffebestemmelsene i prisreguleringsloven selv om dom i saken først ble avsagt etter at prisbestemmelsene var opphevet. Jeg viser i denne forbindelse særlig til Høyesteretts kjennelse i Rt-1920-486. Jeg er således enig i herredsrettens lovanvendelse på dette punkt.

For øvrig er jeg kommet til at domfeltes anke over saksbehandlingen må forkastes. Jeg kan heller ikke finne at inndragningsbeløpet er uriktig beregnet.

Etter herredsrettens domsgrunner bygger jeg på at domfelte av B og C tilsammen har kjøpt 171 griser, hvorav dog 7 griser døde under transporten eller

Side:559

umiddelbart etter. For resten - 164 griser - kunne domfelte etter herredsrettens oppfatning ikke ha beregnet seg en høyere salgssum enn kr. 18 186,05 uten å overtre prisbestemmelsene. Jeg forstår det slik at hverken påtalemyndigheten eller domfelte, jfr. hans begjæring om fornyet behandling av 4. juli 1949, har hatt noe å bemerke ved denne beregning. Videre uttaler herredsretten at «det er på det rene at han har solgt dem for tilsammen kr. 20 250,-» slik at det fremkom en ulovlig merpris på kr. 2 063,95. Med uttrykket «dem» går jeg etter sammenhengen ut fra at herredsretten sikter til de 164 griser. Domfelte gjør her gjeldende at det må foreligge en feilaktig beregning fra rettens side, idet han mener at herredsretten uriktig har bygget på det beløp stort kr. 20 250,- som er nevnt i det rettede forelegg som salgssum for 171 griser. Jeg kan imidlertid ikke finne at det her i domsgrunnen foreligger noen mangel eller uklarhet som kan lede til dommen opphevelse. Herredsretten har ansett det godtgjort at salgssummen var kr. 20 250,-, og Høyesterett er da avskåret fra å foreta noen nærmere prøvelse av bevisvurderingen på dette punkt.

Domfelte har endelig gjort gjeldende at det ikke under noen omstendighet er adgang til å inndra hos ham mer enn kr. 1844,- ifølge det rettede forelegg. Til dette bemerker jeg at påtalemyndigheten i forelegget og påstanden hadde regnet med en ulovlig merpris for domfeltes vedkommende på kr. 6 618,-. I dette beløp ble det så med hjemmel i prisreguleringslovens §14 nr. 1, 4. punktum, gjort fradrag for de beløp som samtidig ble påstått inndratt hos de to leverandører B og C med henholdsvis kr. 454,- og kr. 4 320,- tilsammen kr. 4 774,-. Dermed fremkom det nevnte restbeløp på kr. 1 844,-. Nu ble imidlertid B og C frifunnet. Etter dette mener jeg at påtalemyndighetens påstand må kunne forståes slik at den ulovlige merpris ifølge herredsrettens dom kr. 2 060,- ligger innenfor påstanden. Jeg er derfor enig med herredsretten i at det må være adgang til å fastsette inndragningen til dette beløp.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Kruse-Jensen, Schei og Bonnevie: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Ingvald Falch med domsmenn Gustav Gundersen og Kristoffer Fløgstad):

Den 20. mai 1948 har politifullmektig Skagen ved Romerike Pris- og Rasjoneringspoliti forelagt

1. B, født xx.xx.1897, Nannestad, en bot til statskassen stor kr. 300,-, subsidiært 30 dagers fengsel, samt inndragning av ulovlig oppnådd merpris av kr. 454,- for overtredelse av mellombels lov om prisregulering og annen regulering av rasjoneringsverksemd av 30. juni 1947 §12, §13 og §14, jfr. Prisdirektoratets kunngjøring nr. 702

Side:560

av 17. august 1945 om prisbestemmelser for smågriser, ved at han den 28. mai 1946 solgte til A, Undrumsdal 9 levende smågriser à vekt 20 kg., leveringssted Undrumsdal for tilsammen kr. 910,- samt den 28. juni 1946 solgte til samme kjøper med samme leveringssted 22 levende smågriser med vekt 20 kg. for en pris av mellom kr. 70,- og kr. 100,- pr. stk., tilsammen for ca. kr. 1 900,-, mens lovlig pris ikke skulle overstige kr. 76,- pr. stk., tilsammen kr. 2 356,-.

2. C, født xx.xx.1918, Ullensaker, en bot til statskassen stor kr. 1 000,-, subsidiært 45 dagers fengsel, samt inndragning av ulovlig oppnådd merpris, kr. 4 320,- for overtredelse av samme bestemmelser ved at han den 1. juli 1946 solgte til A, Undrumsdal, 70 levende smågriser av vekt 20 kg., leveringssted Undrumsdal, for kr. 90,- pr. stk. for 22 av grisene og kr. 110,- for de resterende 48, samt den 8. juli 1946 solgte til samme kjøper ved samme leveringssted ytterligere 70 levende smågriser à vekt 20 kg. for kr. 110,- pr. stk., mens lovlig pris ikke skulle overstige

140 griser à (67,- + 2. 2) 71,- kr. 9 940,-

+ frakt etc. kr. 5,- pr. gris » 700,-

Tilsammen kr. 10 640,-

Og den 17. april 1948 har politifullmektig Barvik ved Nord-Jarlsberg pris- og rasjoneringspoliti forelagt.

3. A, født xx.xx.1898, Undrumsdal, en bot til statskassen stor kr. 700,-, subsidiært 36 dagers fengsel for overtredelse av de samme bestemmelser, samt inndragning av ulovlig oppnådd merpris med fradrag av hva der inndras hos leverandørene, kr. 1 392,- derved at han i mai, juni og juli 1946 til forskjellige forbrukere i Vestfold solgte 162 stk. smågriser, antatt levende vekt 20 kg., hvorav 12 stk. ble hentet hos forhandleren for en pris fra kr. 110,- til kr. 150,- pr. stk., tilsammen kr. 18 850,-, mens lovlig pris for levende smågris vekt 20 kg. er kr. 71, + antatt frakt pr. stk. Lillestrøm-Undrumsdal kr. 5,- og til forbruker + kr. 4,-, tilsammen 12 stk. à kr. 76,- og 150 stk. à kr. 80,-, tilsammen kr. 12 912,-, merpris kr. 5 938,-. - - -

Tiltalte nr. 3, A er født xx.xx.1898 og er gårdbruker i Undrumsdal i Vestfold. Han er gift og har hustru og 2 barn å forsørge. Han er i 1930 idømt en betinget fengselsstraff etter straffelovens §270, for øvrig ikke straffet.

Han har tidligere vært kommisjonær ved kjøp og salg av smågris og var det igjen i 1946, første gang etter frigjøringen. Han har forklart at mange dengang henvendte seg til ham og ba ham skaffe seg smågris. I Vestfold var det ikke å oppdrive.

Han henvendte seg så leilighetsvis til de tiltalte nr. 1 og 2 og ba dem skaffe seg smågris, og han fikk av og ved deres bistand de i foreleggene omhandlede grisunger, og han averterte da også i avisene at han hadde smågris til salgs. I alt var det 171 griser han kjøpte, men herav døde under transporten og umiddelbart etter noen - tallet er ikke nøyaktig oppgitt, men retten regner med 7.

En del av grisene brakte som før nevnt tiltalte C frem til avtagerne. Betalingen herfor er innbefattet i den pris A betalte C til dekning av hans innkjøp og hans reiser med grisene (to turer med

Side:561

lastebil à 2 dager, foruten avhentningen hos produsenten), - etter hva der er opplyst tilsammen kr. 14 960,- eller gjennomsnittlig ca. kr. 106,85 pr. gris. Av B kjøpte han 31 griser, derav 9 griser for kr. 910,-, for hvilken samme pris han må antas å ha solgt dem, og 22 griser for kr. 1 925,-, hvilken pris retten ikke har funnet for høy. Ved den senere beregning bortser retten fra de 9 griser og regner med de 162 for hvilke A har betalt kr. 14 960,- + kr. 1 925,- kr. 16 865,-.

Retten skal angående hvilken pris A kunne ta igjen i sin alminnelighet bemerke, at det er alminnelig erkjent at maksimalprisene for smågris i 1946 var altfor små og neppe levnet produsentene fortjeneste. Produksjonen ble derfor for liten, så matsituasjonen i landet ble forverret, hvorfor også maksimalpriser for smågris i 1947 ble opphevet.

Når derfor prisbestemmelsene av 17. august 1945 §1 gir forhandler adgang til i tillegg til maksimalprisen til produsenten å legge bevislig påløpne utgifter til frakt, assuranse for og nødvendig tilsyn under transporten, men ikke nevner fortjeneste, så ville virkningen herav bli, at distrikter som Vestfold, hvor smågris så å si ikke var å få kjøpt innen distriktet, heller ikke ville kunne få smågris for lovlig pris, uten at avtagerne selv reiste f. eks. til Romerike og der foretok undersøkelser for å få kjøpt gris og endelig selv fraktet smågrisene med seg hjem, - noe som ville falle meget kostbart.

Retten mener derfor med 4. vitne, kontorsjef Mørch, at en lovlig godkjent forhandler i Vestfold måtte ha adgang til å tillegge også sine rimelige utlegg til en innkjøpsfullmektig i produksjonsdistriktet og en rimelig fortjeneste til seg selv.

Ved vurderingen av den pris A betalte for innkjøpene gjennom C må erindres at den samlede betaling til C også omfattet dennes videre kjøring rundt med en, stor del av grisene, således 2 turer til sydligst i Tjømø, ca. 4 mil fra Undrumsdal, og fortjeneste for C for hans tid og arbeid. Disse reiser skjedde etter telefonbestillinger av gris og retten må forutsette at reisene foretokes etter bestillernes ønske. Dette måtte jo også bli kostbart. Prisene som avtagerne betalte ble visstnok temmelig høye i forhold til maksimalprisene til produsent, men uten nærmere holdepunkter for, hvor mange og lange reiser det dreier seg om tør retten ikke gå ut fra at de kr. 14 960,- som C fikk av A var for meget.

Til den pris A betalte for, de 140 + 22 = 162 griser, tilsammen kr. 16 885,- måtte A etter rettens oppfatning være berettiget til å ta en rimelig fortjeneste. Påtalemyndigheten har godkjent et tillegg til maksimalprisen for frakt, assuranse, samt for og nødvendig tilsyn under transporten på 5 kroner. Retten finner at tillegget, som altså må bli å legge til de kr. 16 885,- er for lite for de griser som A selv brakte til avtagerne, og mener at et tillegg på kr. 10,- i dette tilfelle, en rimelig fortjeneste innbefattet, bør godkjennes. For de øvrige kr. 5,-.

Av de samlede 171 griser ble de 12 avhentet hos A av hans kjøpere. I mangel av annen opplysning regner retten med at C kjørte ut til avtagerne halvparten av de han hadde skaffet eller 70. Rest 70 v 7 døde = 63.

Da assuransene er innbefattet i ovennevnte tillegg, som A etter

Side:562

rettens mening kunne beregne, betegner dette et tap for A. Ved beregningen av dette tap går retten ut fra gjennomsnittsprisen kr. 106,85.

A kunne da for de 22 griser fra B beregne først innkjøpsprisen kr. 1 925,-

og for de 133 fra C innkjøpsprisen 106,85 X 133 » 14 211,05

+ for 12 avhentede og 70 av C utbrakte griser - 82

griser : 5 kr. pr. stk » 410,-

kr. 16 546,05

for de resterende 73 griser kr. 10,- pr. stk » 730,-

Hertil kommer hva han har solgt de første 9 griser for » 910,-

Tilsammen kr. 18 186,05

mens det er på det rene at han har solgt dem for tilsammen » 20 250,-

merpris kr. 2 063,95

Ved heromhandlede salg av gris var det provisorisk anordning av 8. mai 1946 §1 og §13 som ga hjemmel for prisbestemmelsene og fastsatte straffbarheten.

Det er under hovedforhandlingen hevdet at i og med maksimalprisens opphevelse er straffbarheten ifølge straffelovens §3 bortfalt. Retten er ikke enig heri. Maksimalpriser er ikke strafferettslige bestemmelser. Og straffebestemmelsen for overtredelse av maksimalpriser, er opprettholdt i lov nr. 7 av 14. desember 1946 og prisloven av 30. juni 1947, jfr. lov nr. 1 av 28. juni 1948.

Tiltalte A må derfor bli å domfelle. - - -

Inndragning av den ulovlig oppebårne fortjeneste er hjemlet med den provisoriske anordning av mai 1945 §15, jfr. lov nr. 7 av 14. desember 1946, fornyet ved prisloven av 30. juni 1947.

Det beløp som påståes inndratt er av påtalemyndigheten beregnet til kr. 6 618,- v kr. 4 774,- som er påstått inndratt hos de tiltalte, nr. 1 og 2, rest for As vedkommende kr. 1 884,-.

Da de tiltalte nr. 1 og 2, imidlertid blir å frifinne kan retten ikke, slik som påstanden er formet, være bundet ved beløpet kr. 1 844,7, men antas å måtte fastsette inndragningsbeløpet til den ulovlige merpris som retten ovenfor er kommet til, avrundet til kr. 2 060,-. Det bemerkes at i forelegget er inndragningspåstanden formet på samme måte, idet den ulovlig oppebårne merpris der er anført med kr. 5 938,-. - - -