Rt-1951-212

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-02-22
Publisert:	Rt-1951-212
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 30 B/1951
Parter:	Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap (høyesterettsadvokat Jonas Myhre) mot Astrid Neumann (høyesterettsadvokat Ola Sveen).
Forfatter:	Schei, Nygaard, Holmboe, Mindretall: Thrap, Soelseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §98

Dommer Schei: Ved Oslo byretts dom av 6. februar 1947 ble Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap dømt til å betale frøken Astrid Neumann kr. 6 630,- med 4 pst. årlig rente fra 6. juni 1945. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Selskapet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 16. juni 1949 avsa dom med denne domsslutning: «1. Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap tilpliktes å betale til frøken Astrid Neumann kr. 5 950,- med 4 pst. årlig rente derav fra 6. juni 1945 til betaling skjer. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Angående saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er begrunnet med at selskapet ikke er erstatningspliktig, hverken på subjektivt eller objektivt grunnlag. Det hevdes videre at frøken Neumann, som i 1943 fikk utbetalt en erstatning på 1 000 kroner for skaden, i ethvert fall har godtatt dette beløp som fullt oppgjør. Endelig anføres det at det ikke foreligger den nødvendige årsakssammenheng mellom skaden og sykmeldingen av frøken Neumann fra mai 1944.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap frifinnes, og tilkjennes hos frk. Astrid Neumann saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt denne påstand:

«1. Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap tilpliktes å betale til frk. Astrid Neumann kr. 5 950,- med 4 pst. renter derav fra 6. juni 1945 til betaling skjer.

2. Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap dømmes til å betale Den Norske Stat saksomkostninger som om saken ikke var benefisert for lagmannsrett og Høyesterett.

3. Mitt salær som benefisert advokat fastsettes av retten.»

Til bruk ved sakens behandling for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett den 21. november 1949 og 4. mai 1950. Saken foreligger for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten. I henhold til tvistemålslovens §98, 2 har forhandlingene for

Side:213

Høyesterett vært begrenset til å gjelde spørsmålet om det foreligger grunnlag for å gjøre erstatningsansvar gjeldende mot gårdeieren.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten.

Jeg må med lagmannsretten legge til grunn at det ikke er utvist uaktsomhet fra gårdeierens side, og at det således på dette grunnlag ikke kan gjøres ansvar gjeldende. Lagmannsretten har funnet bevist at taket var forsvarlig ryddet for sne og at det overhodet ikke er noe å bebreide gårdeieren for så vidt. Når det likevel har kunnet danne seg en liten klump av is eller frossen sne - muligens i takrennen - og denne klump så er falt ned, er dette noe som det, etter hva lagmannsretten er kommet til, ikke sto i gårdeierens makt å hindre. Jeg kan ikke finne at det for Høyesterett er fremkommet noe som gir holdepunkt for å fravike denne bevisbedømmelse som bygger på umiddelbart avhør av vitner og på befaring av åstedet. Jeg tilføyer at jeg finner det klart at det påhviler eieren av en bygård i et sterkt trafikert strøk som dette, en streng aktsomhetsplikt, men etter det som således foreligger, kan jeg ikke se det er tilstrekkelig holdepunkt for å anta at denne plikt er forsømt.

Etter min oppfatning kan gårdeieren i dette tilfelle heller ikke gjøres erstatningspliktig etter reglene om ansvar uten skyld. Etter den beskrivelse lagmannsretten har gitt på grunnlag av åstedsbefaringen, må jeg - i motsetning til byretten - gå ut fra at den delen av taket som isklumpen kom fra, ikke frembyr særegenheter som kan antas å ha medført en ekstraordinær eller øket risiko for slike uhell som det vi har å gjøre med her. På dette punkt skiller saken seg vesentlig fra det tilfelle som er omhandlet i Rt. for 1939 766. Den ting at selv en omhyggelig snerydding av taket ikke kan utelukke at det, som i dette tilfelle, kan danne seg en liten sne- eller isklump som volder skade, er ikke uten videre avgjørende for ansvarsspørsmålet. Muligheten for at dette skal medføre en ulykke, representerer under forhold som de foreliggende etter min oppfatning et så vidt lite fremtredende faremoment, at det ikke uten positiv lovhjemmel bør kunne pålegges gårdeieren erstatningsplikt på objektivt grunnlag.

Etter de tvil saken har frembudt, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Nordkap Norsk Forsikringsaktieselskap frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er kommet til det resultat at erstatningsplikt foreligger.

Etter opplysningene i saken kan det ikke konstateres at gårdeieren har overtrådt bestemmelsene i Oslo politivedtekters §22. Det er ikke godtgjort at han i strid med den alminnelige bestemmelse i politivedtekten har unnlatt «å fjerne istapper og utoverhengende

Side:214

sneskavler» eller at ulykken skyldes en slik unnlatelse. Heller ikke finner jeg det godtgjort at gårdeieren har overtrådt den spesielle bestemmelse i politivedtekten, (jfr. Oslo formannskaps vedtak av 12. januar 1938) om at gårdeiere innenfor et nærmere begrenset område i byens sentrum «skal holde takene ryddig for sne på en sådan måte at sneras fra takene hindres». Det er riktignok så at den ankende parts eiendom ligger innenfor dette område, men bestemmelsens ordlyd gir ikke tilstrekkelig støtte for den oppfatning at straffansvaret kan utstrekkes til ethvert tilfelle, hvor det faktisk er rast ned sne eller is fra taket. Det påbudet i første rekke tar sikte på å hindre, er ras av større mengder som skyldes mangelfull snerydding på taket, og det kan, når det gjelder spørsmålet om straff, ikke kreves at ryddingen skal være så fullstendig at den utelukker ras av løsrevne klumper eller stykker.

Men selv om gårdeieren ikke kan rammes av de nevnte straffebestemmelser, er dermed ikke sagt at han har oppfylt den alminnelige aktsomhetsplikt som påhviler ham slik at han kan gå fri fra sivilrettslig ansvar. Det er etter min mening grunn til å strekke denne plikt særdeles langt, spesielt når det som her gjelder en eiendom i byens sentrum hvor trafikken så vel på fortauet som i kjørebanen er stor, og hvor det derfor er særlig grunn til å frykte for at takras vil medføre ulykke av en eller annen art. Publikum må ha et berettiget krav på å kunne bevege seg trygt på de for trafikken bestemte steder, og gårdeieren må etter min mening ha en ubetinget plikt til ved stadig og effektivt tilsyn å forvisse seg om at trafikantene så langt råd er ikke utsettes for fare. Når skade er inntrådt som følge av takras, er det etter min mening grunn til å gå ut fra at aktsomhetsplikten er overtrådt med mindre det sannsynliggjøres at det ikke var teknisk mulig å foreta en fullstendig rydding eller at det i øvrig foreligger så helt ekstraordinære omstendigheter at det vil være urimelig å forlange slik rydding.

Jeg er kommet til at det i det foreliggende tilfelle foreligger uaktsomt forhold fra vedkommende tilsynshavers side. Ulykken fant sted ved middagstider på fortauet hvor skadelidte befant seg på vei fra kontoret, og hvor det ikke var plasert avvisere eller varselskilt. Hun ble rammet i hodet av en sne- eller isklump av ikke ubetydelig størrelse. Gårdens vaktmester, som fant restene av klumpen på fortauet, har forklart at «det var en stor klump av størrelse som halve hånden og en del småklumper som lå spredt omkring». Bare den omstendighet at ulykken inntrådte, inneholder i seg selv en sterk presumsjon for at det ikke er gjort hva der med rimelighet kan forlanges fra den tilsynshavendes side, og jeg kan ikke finne at opplysningene ellers i saken er slike at det er grunn til å anta at denne formodning er uriktig. Det som Høyesterett og også de tidligere retter her har å bygge på, er i første rekke forklaringen fra gårdens vaktmester. I hans forklaring ved bevisopptaket heter det blant annet: «Sneryddingen på taket foregår ved hjelp av store sneskuffer, og det er ingen vanskelighet med å holde den del av taket rent, hvor sne-isklumpen kom fra. Denne seksjon av

Side:215

taket er av blikk, og vitnet bekrefter at det er denne del av taket man ser på fotografi I. Man kommer ut på taket gjennom takluken som skimtes bak pipen til høyre på samme fotografi. Taket var ryddiggjort for sne da ulykken hendte. Vitnet var oppe på taket straks etter at ulykken var hendt, og taket var rent for sne. Vitnet tror imidlertid at det ved sneryddingen er blitt liggende igjen litt sne langs de falsene som fremgår av fotografi I. I mildvær blir denne sneen delvis smeltet og har glidd fremover, og på denne måte er sne-isklumpen oppstått.»

På grunnlag av denne forklaring anser jeg det ubetenkelig å slå fast at vaktmesteren - om han hadde foretatt en nøye befaring og undersøkelse av forholdene forut for ulykken - ville ha oppdaget isklumpen og uten vanskelighet kunne ha fjernet den. Jeg legger for så vidt vekt på at isklumpen er falt ned fra en del av taket som var meget oversiktlig og hvor det ikke var forbundet med tekniske vansker å fjerne ethvert faremoment. De fremlagte fotografier danner for så vidt et fullt tilstrekkelig grunnlag for bedømmelsen.

Etter dette resultat er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til spørsmålet om det i dette tilfelle ville vært grunnlag for erstatningsansvar uten hensyn til skyld.

Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder omkostningene.

Da jeg etter rådslagningen går ut fra at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Holmboe: Likeså.

Dommer Soelseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende dommer Thrap.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommer Bjarne Didriksen):

Saksøkersken frøken Astrid Neumann ble 27. januar 1943 rammet av en ulykke. Idet hun på veien fra sin arbeidsplass til et møte med sin mor passerte gården Rådhusgaten 27, falt det en ganske stor isklump (eller hårdfrossen sneklump) ned fra bygningens tak og rammet henne midt i hodet, så hun sank i kne og en kort tid mistet bevisstheten. Hun fikk en kul i hodet og påfølgende smerter og andre ulemper, som gjorde henne arbeidsudyktig i lengere tid.

Frøken Neumann var den gang 38 år gammel. Hun hadde i ca. 15 år vært telefondame ved Drosjeeiernes Bilcentral uten noen gang i dette lange tidsrom å ha vært sykmeldt. Bortsett fra litt gikt eller reumatisme hadde hun hatt god helbred. Fra ulykkesdagen ble hun liggende til sengs ca. 14 dager, plaget av hodepine og kvalme, men uten å tilkalle læge. Hun gjenopptok sitt arbeid 19. april 1943, men måtte på grunn av hodesmerter, svimmelhet og andre plager slutte igjen 15. mai 1943, hvoretter hun på ny var sykmeldt til 18. oktober 1943. Da gjenopptok hun på ny sitt arbeid og fortsatte dette til 29. mai 1944, men måtte på ny slutte - og gikk arbeidsløs til 15. november 1945.

Side:216

Sistnevnte dato gjenopptok hun for tredje gang sitt arbeid og har siden fortsatt med dette.

Eiendommen Rådhusgaten 27 er en fireetasjes forretningsgård som tilhører Norsk Forsikringsaktieselskap «Nordkap».

Den dag, da frøken Neumann første gang gjenopptok sitt arbeid etter ulykken - 19. april 1943 - sendte hun et brev til firmaet Anth. B. Nilsen & Co., som disponerer Forsikringsselskapet «Nordkap», og krevde erstattet sine utlegg og sin tapte arbeidsfortjeneste inntil nevnte dato kr. 404,30. En uke før hun gjenopptok arbeidet 2. gang - 11. oktober 1943 - sendte hun firmaet en tilleggsregning for ytterligere tap av arbeidsinntekt kr. 824,-. Altså tilsammen kr. 1228,30.

Deretter fulgte korrespondanse og konferanser med Anth. B. Nilsen & Co., hvorunder hun gødtok kr. 1 000,- som fullt oppgjør og 23. november 1943 undertegnet en kvittering til Trondhjems Forsikringsselskab A/S hvor gården var ansvarsforsikret, for mottagelse av erstatningsbeløpet. Kvitteringen ble skrevet på en blankett, hvor det står trykt, at mottageren fritar selskapet for enhver ytterligere forpliktelse» i anledning skaden.

Som ovenfor nevnt varte ikke frøken Neumanns arbeidsdyktighet, da hun for 2. gang gjenopptok sin virksomhet lenger enn til 29. mai 1944, hvoretter hun på grunn av sin sykelighet igjen gikk arbeidsløs til 15. november 1945, - altså henimot 17 måneder. Under denne siste arbeidsløshetsperiode gjorde hun krav overfor eieren av Rådhusgaten 27 om ytterligere erstatning, og da dette ikke ble imøtekommet, lot hun 6. juni 1945 eieren innkalle til forliksrådet. Da meglingen ikke førte til noe resultat, lot hun 26. oktober 1945 eieren innkalle til byretten, hvor hun nedla påstand om å bli tilkjent kr. 9 594,30 med renter og omkostninger. - - -

Selskapets prinsipale frifinnelsesgrunnlag er etter rettens mening ikke holdbart. Dommeren har sammen med partenes advokater under befaring iakttatt takkonstruksjonen på Rådhusgaten 27. Bygningen gjør inntrykk av å være påbygget i flere perioder og taket har fått en nokså usedvanlig form med 8-10 seksjoner i forskjellig plan, således at enkelte deler av taket, - hvorav delen over det stykket av fortauet hvor frøken Neumann ble rammet av isklumpen, - til dels er vanskelig å holde ordentlig ryddet for sne, således som påbudt i Oslo bys politivedtekter §22. Dette har etter rettens mening, som her støtter seg til vitneforklaring fra gårdens vaktmester, vært medvirkende til ulykken. Den som eier en forretningsgård i byens sentrum må ha et betydelig aktsomhetsansvar overfor det trafikerende publikum. Det er ikke rimelig å forlange, at den enkelte person, som tilfeldig passerer bygningen, skal bære risikoen for skader som voldes av bygningens konstruksjon og stell, særlig hvor dette har en egenartet karakter, som i dette tilfelle. Herom henvises til Høyesteretts dom i Rt. for 1939 766. Det kan også henvises til Eidsivating lagmannsretts dommer av 9. desember 1940 i sak mellom Medbø og Mehren og av 31. mai 1940 i sak mellom frk. Andersen og A/S Christian August gate 6. Etter rettens mening må huseieren i dette tilfelle være ansvarlig for skaden, med de begrensninger som for øvrig måtte fremgå av partenes forhold. - - -

Side:217

Av lagmannsrettens dom (lagmann Fin Krog, lagdommer Fr. Hassel og byrettsdommer A. B. Steffensen):

- - -

Lagmannsretten finner at det etter omstendighetene ikke er noe å bebreide huseieren i dette tilfelle. Det er grunn til å tro, at gårdens vaktmestere etter hvert snefall har pleiet å fjerne sneen fra taket på denne del av huset som var dekket av metallplater hvor det var lett å sope vekk sneen ved hjelp av de lange spader som ble anvendt til dette bruk. Det ansees på det rene at sneryddingen er foretatt meget omhyggelig av vaktmesterne og det er ikke fremkommet noe som gir holdepunkter for å anta at huseieren ved leiligheten på noen måte har forsømt sin plikt etter politivedtektene til å holde taket ryddig. Når det dessuaktet har kunnet danne seg en isklump eller hårdfrosset sneklump - muligens i takrennen og den så av en eller annen grunn har løsnet og er falt i hodet på den på fortauet nedenfor gående dame, ansees dette som noe det ikke sto i huseierens makt å forhindre og som ikke skyldes culpa fra hans side. Men en annen ting er om han ikke etter gjeldende rettspraksis om objektivt ansvar må ansees som erstatningspliktig. Tilfellet antas etter rettens mening å ha stor likhet med det tilfelle som er referert i Rt-1939-766 ff. («Gesimsdommen»). Det gjelder en fare for trafikken som er felles for alle større bygninger der ligger til gaten i byens sentrum, og selv med den største påpasselighet vil det neppe la seg gjøre å forhindre at lignende uhell vil inntreffe fra tid til annen. På den annen side er det full anledning for huseierne til å forsikre seg mot den slags, hvilket etter hva der er opplyst også var gjort av eieren i dette tilfelle. Bygningene «frembyr et stadig og særpreget risikomoment som særkjennes ved at det ut fra en statistisk bestemt påregnelighetsbetraktning fra tid til annen uunngåelig fører nærmere bestemte ulykker med seg», jfr. professor Kristen Andersen i Tidsskrift for Rettsvitenskap for 1948, 110. Man er derfor enig med byretten i at det er rimeligere at huseierne bærer risikoen fremfor helt uvedkommende personer som ferdes i gaten nedenfor. - - -