Rt-1951-610

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-06-26
Publisert:	Rt-1951-610
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 86 B/1951
Parter:	Hans B. Jeppesen (høyesterettsadvokat Eilif Heiberg) mot 1. Den norske Creditbank (høyesterettsadvokat Fredrik Moe), 2. Staten ved Justisdepartementets oppgjørskontor (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved overrettssakfører Jens Evensen - til prøve).
Forfatter:	Dæhli, Nygaard, Gaarder, Kruse-Jensen, Soelseth
Lovhenvisninger:	Gjeldsbrevloven (1939) §13, §14, LOV-1942-10-26, Midl lov om konfiskert eiendom (1946) §3, Grunnloven (1814) §105, §17, §97, Kjøpsloven (1907) §59, Tvistemålsloven (1915) §377, §69, §98, Plenumsloven (1926) §3, §4, §9, §16, §3, Midl lov om konfiskert eiendom (1946)

Dommer Dæhli: Oslo byrett ga 28. september 1948 dom med denne domsslutning:

«1. Hans B. Jeppesen dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Den norske Creditbank kr. 6162,- med

Side:611

4 av hundre i årlig rente derav fra 6. juli 1946 til betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

2. Staten ved Justisdepartementet frifinnes for det av Hans B. Jeppesen reiste regresskrav.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hans B. Jeppesen har påanket dommen og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har gitt tillatelse til anke direkte til Høyesterett.

Hans B. Jeppesen påstår:

A. I saken mot Den norske Creditbank:

«Hans B. Jeppesen frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.»

B. I saken mot Den norske Stat:

«Prinsipalt:

Den norske Stat ved Justisdepartementets oppgjørskontor tilpliktes å betale aksjemegler Hans B. Jeppesen det beløp som denne måtte bli tilpliktet å betale Den norske Creditbank.

Subsidiært:

Den norske Stat ved Justisdepartementets oppgjørskontor tilpliktes å betale aksjemegler Hans B. Jeppesen 68 pst. av kr. 6192,- med renter fra byrettsstevningen.

Den norske Stat tilpliktes i begge tilfelle å betale aksjemegler Hans B. Jeppesen sakens omkostninger for begge retter.»

Den norske Creditbank påstår:

«Hans B. Jeppesen dømmes til å betale til Den norske Creditbank kr. 6192,- med 4 pst. årlig rente derav fra 6. juli 1946 til betaling skjer, samt saksomkostninger så vel for byretten som for Høyesterett.»

Staten ved Justisdepartementets oppgjørskontor påstår:

«1. Staten ved Justisdepartementet frifinnes.

2. Staten ved Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger så vel for byretten som for Høyesterett.»

Jeg viser om saksforholdet i de to saker til byrettens dom. Sakene foreligger for Høyesterett i det vesentlige på samme måte som for byretten.

Partene er enige om at Jeppesen i sakene ikke skal ansees som megler, idet han har påtatt seg en selgers ansvar overfor Creditbanken. Høyesterettsdom i Rt-1948-811 påberopes derfor ikke som prejudikat for de rettsspørsmål som foreligger i disse saker. Partene er også enige om at Jeppesen har kjøpt verdipapirene i god tro.

Den ankende Hans B. Jeppesen har i Creditbankens søksmål mot ham latt falle den innsigelse at regjeringen i London ikke skulle ha hatt myndighet etter Grunnlovens §17 til å gi den provisoriske anordning av 18. desember 1942 om ugyldigheten av rettshandler m.v. som har sammenheng med okkupasjonen. Han erkjenner at anordningen var gjeldende fra sin ikrafttreden, som ligger forut for hans kjøp 9. juni 1943 og salg 11. juni 1943 av de ihendehaverobligasjoner som sakene gjelder. Men Jeppesen fastholder den oppfatning at gjeldsbrevloven av 17. februar 1939 §9 og §14 fremdeles var gjeldende da likvidasjonsstyret solgte obligasjonene. Han hevder også

Side:612

at tapet ved tilbakelevering av ihendehaverobligasjonene til den opprinnelige eier eller dennes rettsetterfølgere må bli der hvor de fantes da kravet på tilbakelevering ble fremsatt, idet de som etter hvert i god tro ervervet omsetningsgjeldsbrevene ble eiere av disse og eiendomsretten ble gjenervervet for den opprinnelige eier først ved hans fremsettelse av kravet på tilbakelevering. Kjøpslovens §59 om vanhjemmel får derfor ikke anvendelse. Selv om Vanse Sparebank etter den provisoriske anordning av 18. desember 1942 og den provisoriske anordning av 21. september 1945 om konfiskert eiendom, avløst av lov nr. 27 av 13. desember 1946 hadde plikt til å utlevere obligasjonene til «Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer» som representerte den opprinnelige eier, Abraham Jacob Frieds bo, så har Vanse Sparebank eller Creditbanken som senere kjøpere ingen rett til regress overfor Jeppesen, som like etter sitt kjøp 9. juni 1943 av obligasjonene gjorde opp med megleren for det daværende «Likvidasjonsstyre for inndratte formuer» Hans Gude. Motverdien av disse obligasjoner sammen med motverdien av andre verdipapirer som Gude hadde solgt for Frieds bo, i alt kr. 32 741,16, var blitt satt inn på likvidasjonsstyrets konto nr. 1523 i Christiania Bank og Kreditkasse, Oslo. Jeppesen fremhever at Kongen ikke ga nærmere regler om godtroende erververs regress, slik som §2 siste ledd i den provisoriske anordning av 18. desember 1942 forutsatte. Heller ikke etter den senere provisoriske anordning av 21. september 1945 og loven av 13. desember 1946 er det blitt gitt særlige regler om regress.

Jeppesen mener at den godtroende besitter av omsetningsgjeldsbrev, som i samsvar med de nevnte bestemmelser blir fratatt verdipapirene, må kunne gjøre regress gjeldende direkte mot Staten. «Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer» dvs. Staten, hadde nemlig ved frigjøringen overtatt fra «Likvidasjonsstyret for inndratte formuer» de midler som var igjen av den samlede motverdi til boenes realiserte aktiva, idet disse midler fantes på likvidasjonsstyrets bankkonti.

Jeppesen hevder videre at bestemmelsen om opphevelse av godtroerverv til konfiskert omsetningsgjeldsbrev i §2 i provisorisk anordning av 18. desember 1942 og i §3 i provisorisk anordning av 21. september 1945 og i §3 i loven av 13. desember 1946 nr. 27 er stridende mot Grunnlovens §97 og §105 eller de prinsipper som ligger til grunn for disse.

Jeppesen mener etter dette sitt syn at han må frifinnes i forhold til Den norske Creditbank.

Hvis han ikke får medhold i dette hevder Jeppesen å ha krav overfor Staten på dekning av sitt tap. Han gjør gjeldende å ha et regresskrav overfor Staten av den grunn at motverdien av obligasjonene var i behold da frigjøringen kom og Staten deretter disponerte over de midler som «Tilbakeføringskontoret» hadde overtatt fra «Likvidasjonsstyret», ikke bare ved utlodning til dem som hadde lidt tap ved realiseringen av konfiskert eiendom, men også på annen måte.

Side:613

§16 i den provisoriske anordning av 21. september 1945 om konfiskert eiendom og den likelydende §16 i lov nr. 27 av 13. desember 1946, som avløste anordningen, kan etter Jeppesens oppfatning ikke påberopes som hjemmel for fritagelse for Statens ansvar, da dette ville være i strid med Grunnlovens §97 og §105.

Når det gjelder Creditbankens søksmål mot Jeppesen er jeg kommet til samme resultat som byretten og slutter meg i det vesentlige til dens grunner.

Når det gjelder Jeppesens søksmål mot Staten, mener jeg at det er ønskelig at den samlede Høyesterett avgjør saken i samsvar med §3 og §4 første ledd i lov nr. 2 av 25. juni 1926. Særlige grunner taler etter min oppfatning for at den samlede rett avgjør det rettsspørsmål, om den som har ervervet et konfiskert omsetningsbrev uten på ervervstiden å vite eller burde forstå at det hadde vært gjenstand for konfiskasjon og som har lidt tap på grunn av eierens (konfiskatens) tilbakesøkning av omsetningsbrevet, har krav på erstatning eller hel eller delvis refusjon av motverdien uten hensyn til bestemmelsen i §16 første ledd i provisorisk anordning av 21. september 1945 om konfiskert eiendom og i den likelydende §16 i lov nr. 27 av 13. desember 1946 (som avløste anordningen).

Etter det resultat som jeg er kommet til vil jeg i Den norske Creditbanks søksmål mot Hans B. Jeppesen stemme for dom med samme innhold som byrettens dom, dog således at jeg mener at Jeppesen bør betale sakskostnader både for byretten og Høyesterett.

Av det foregående følger videre at foreningen av Den norske Creditbanks søksmål mot Jeppesen og Jeppesens søksmål mot Staten oppheves, jfr. tvistemålslovens §377, jfr. §98, og at man gir kjennelse for at Jeppesens søksmål mot Staten henvises til behandling av den samlede Høyesterett.

Jeg stemmer etter dette i Den norske Creditbanks søksmål mot Hans B. Jeppesen for denne

dom:

Hans B. Jeppesen dømmes til å betale til Den norske Creditbank 6162 - sekstusenetthundreogsekstito - kroner med 4 - fire - av hundre i årlig rente fra 6. juli 1946, samt 2000 - to tusen - kroner i sakskostnader for byretten og Høyesterett.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I Hans B. Jeppesens søksmål mot Staten ved Justisdepartementet stemmer jeg for denne

kjennelse:

Hans B. Jeppesens søksmål mot Staten ved Justisdepartementet avgjøres av den samlede Høyesterett i samsvar med §3 og §4, første ledd, lov nr. 2 av 25. juni 1926.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Kruse-Jensen og Soelseth: Likeså.

Side:614

Av byrettens dom (dommer Valborg Platou):

Ved sluttseddel av 16. juni 1943 kjøpte Den norske Creditbank av aksjemegler Hans B. Jeppesen, Oslo, pålydende kr. 6000,- norske statsobligasjoner 1934, ser. II, derav 5 obl. litr. B. nr. 12360/64 og 2 litr. C. nr. 29486/87.

Ved sluttseddel av 21. juni s. å. solgte Creditbanken de samme obligasjoner videre til Vanse Sparebank.

Etter frigjøringen i 1945 har det vist seg at disse obligasjoner tilhørte en jøde, Abraham Fried, fra hvem de var konfiskert i henhold til «Quisling-loven» av 26. oktober 1942, om inndragning av formuer tilhørende jøder, og overtatt av «Likvidasjonsstyret for inndratte formuer». I medhold av provisorisk anordning av 21. september 1945 om konfiskert eiendom (senere avløst av lov av 13. desember 1946) krevet «Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer» på vegne av Abraham Frieds dødsbo obligasjonene utlevert av Vanse Sparebank. Denne etterkom kravet den 18. januar 1946, og Creditbanken har som selger, etter krav fra Vanse Sparebank, den 18. mars 1946 erstattet Sparebanken det ved utleveringen lidte tap, med kr. 6162, (obligasjonenes verdi på utleveringsdagen 18. januar 1946 pluss påløpne renter 1. november 1945 1. mars 1946 kr. 62,-).

Creditbanken gjorde regresskrav gjeldende mot sin selger, aksjemegler Jeppesen, som etter hva det viste seg hadde kjøpt obligasjonene av den nasistiske aksjemegler Hans Gude, som av «Likvidasjonsstyret» hadde hatt i oppdrag å omsette dem. Da Creditbankens krav ble avvist av Jeppesen har banken saksøkt denne ved stevning av august 1946.

Hans B. Jeppesen har under saksforberedelsen ved stevning av 3. mai 1947 i medhold av tvistemålslovens §69 inndratt i saken Staten ved Justisdepartementet, Oppgjørsavdelingen. - - -

Saksøkeren bygger sitt krav på de gjeldende rettsregler om at en kjøper er ansvarlig for vanhjemmel, jfr. kjøpslovens §59. Det er på det rene at de obligasjoner saksøkte solgte til Creditbanken var obligasjoner som ulovlig var frarøvet sin rettmessige eier ved konfiskasjon som ble gjennomført av de nasistiske myndigheter i henhold til den av disse utgitte «lov» av 26. oktober 1942. Etter at denne lov var utsendt ble det av vår regjering i London foranlediget utgitt en kgl. provisorisk anordning av 18. desember 1942, om konfiskert eiendom, som i sin §2 bestemte at en eier vederlagsfritt og uten hensyn til besitterens gode tro kan kreve seg gjeninnsatt i besittelse av sine konfiskerte eiendeler. Denne anordnings §2 (og §3) ble etter frigjøringen opphevet (og avløst) av provisorisk anordning av 21. september 1945 - som igjen er avløst av lov av 13. desember 1946 - som i §3 fastholder den rette eiers vindikasjonsrett på samme måte som i §2 i den provisoriske anordning av 18. desember 1942. Gyldigheten av provisoriske anordninger utgitt i London er fastslått - flere ganger av Høyesterett - første gang i «Haalands-saken». Det samme spørsmål er avgjort i en kjennelse av Eidsivating lagmannsrett av 12. februar 1947 (kjæremålssak: A/S Østfold Privatbank-Oslo Høire), som nettopp gjaldt krav på utlevering av konfiskerte statsobligasjoner fra en godtroende erverver. Bestemmelsen i den provisoriske anordning er derfor utvilsomt gyldig og uangripelig. Som følge derav har Vanse

Side:615

Sparebank måttet etterkomme kravet om utlevering, da dens kjøp av obligasjonene tross dens gode tro ikke beskyttet den mot tilbakesøkning fra den rettmessige eier. Creditbanken anså seg som selger av obligasjonene til Vanse Sparebank forpliktet til å etterkomme det av kjøperen fremsatte regresskrav men må nå på samme måte kreve erstatning hos sin selger, saksøkte. Kravet bygges på kjøpslovens §59 - og det kan også bygges på §9 i gjeldsbrevloven (av 9. februar 1939), da Creditbanken ved sitt kjøp fra saksøkte ikke hadde noen grunn til mistanke om at det var konfiskerte obligasjoner den kjøpte. Heller ikke kan selgeren hverken etter gjeldsbrevlovens §9 eller kjøpslovens §59 fri seg for ansvar ved å påberope god tro. Begge lovbestemmelser fastslår et rent objektivt ansvar.

Saksøkte gjør gjeldende at den provisoriske anordning av 18. desember 1942 er ugyldig.

Som begrunnelse herfor anføres at anordningen er grunnlovsstridig fordi den går ut over den ramme som i Grunnlovens §17 er trukket opp, og også fordi den er i strid med gjeldende lov, - nemlig gjeldsbrevlovens §14, jfr. §13 som fastslår en rettsbeskyttet eiendomsrett for den godtroende kjøper av et ihendehavergjeldsbrev. At Vanse Sparebank har gått til utlevering av obligasjonene, gir den ingen rett til regress mot Creditbanken, som på sin side heller ikke kan gjøre regress mot saksøkte. Et regresskrav fra Vanse Sparebank kan ikke av banken bygges på kjøpsloven, da dennes §59 bare gjelder individuelt og ikke generisk bestemte gjenstander. Og bestemmelsen i gjeldsbrevlovens §9 kan heller ikke komme til anvendelse fordi det gjelder kjøp av et ihendehavergjeldsbrev, hvor godtroende kjøper ifølge samme lovs §14, jfr. §13, har ervervet en rettsbeskyttet eiendomsrett.

Selv om Vanse Sparebank hadde plikt etter den provisoriske anordning til å utlevere, er det ingen selvfølge at den har regress. Dette fremgår av siste ledd i §2 (anordningen 18. desember 1942) hvor det anføres at nærmere regler blant annet om godtroende besitters regress kan gis av Kongen.

Da det er brakt på det rene at den av saksøkte til aksjemegler Gude betalte kjøpesum for obligasjonene er satt inn i bank på en samlekonto for «Likvidasjonsstyret», som etter frigjøringen er stillet til disposisjon for det ved anordningen av 21. september 1945 opprettede «Tilbakeføringskontor for inndratte formuer», hevder saksøkte videre at Vanse Sparebank måtte ha kunnet gjøre direkte krav på dekning av denne konto. Det ville derved også bli Staten - som siste ledd i omsetningsrekken - som kom til å bære det endelige ansvar.

Hvis saksøkte allikevel skulle bli kjent regresspliktig må han ha krav på å få sitt tap dekket av Staten. - - -

Til det foreliggende bemerkes:

I. Hovedsøksmålet.

Retten må gi saksøkeren medhold i at den provisoriske anordning av 1942 ikke kan ansees stridende mot Grunnlovens §17. En rekke høyesterettsavgjørelser etter frigjøringen fastslår tilstedeværelsen av en konstitusjonell nødrett som hjemlet vår Londonregjering adgang til å utøve den nødvendige lovgivningsmyndighet ved hjelp av provisoriske

Side:616

anordninger, selv om disse ikke kan sies å ligge innenfor den grense som under normale forhold må trekkes ved fortolkning av Grunnlovens §17. Når anordningens §2 bestemmer at den hvis eiendeler er konfiskert kan søke disse tilbake fra en kjøper selv om denne var i god tro, vil denne regelen når den besluttes å gjelde også for ihendehaverobligasjoner riktignok være i strid med våre normalt gjeldende rettsregler således som disse også er kommet til uttrykk i gjeldsbrevlovens §14. Men disse regler er utformet for normale forhold, ikke for krigsforhold og under okkupasjon med formuesbeslagleggelser i strid med både norsk lov og folkerettens regler. Når det av vår lovlige regjering under slike forhold for å bistå de ved konfiskasjonene rammede, fastsettes regler som kan medføre at lovbestemmelsen i gjeldsbrevlovens §14 ikke kan komme til anvendelse, kan dette ikke ligge utenfor rammen av hva der kan bestemmes i medhold av Grunnlovens §105. Den provisoriske anordning av 18. desember 1942 var derfor fullt gyldig og medførte for Vanse Sparebank en rettsforpliktelse til å utlevere obligasjonene etter det fremsatte krav, som banken også har imøtekommet. Spørsmålet er for øvrig av Eidsivating lagmannsrett i den av saksøkeren påberopte kjennelse av 12. februar 1947 i et analogt tilfelle avgjort på samme måte.

Når saksøkte dernest hevder at et regresskrav som følge av vanhjemmelsansvar etter gjeldsbrevlovens §9 ikke kan fremsettes på grunn av lovens §13 og §14, kan retten heller ikke gi ham medhold i denne innsigelse. Disse av saksøkte påberopte paragrafer medfører riktignok at et på vanhjemmel ifølge §9 grunnet regresskrav faktisk vil være utelukket ved salg av ihendehaverobligasjoner fordi en godtroende kjøper av disse papirer ifølge §14 ved kjøpet vinner rettsbeskyttet eiendomsrett og derfor kan nekte utlevering. Men anordningen av 1942 som er fullt gyldig, fastsetter i sin §2 (tilsvarende til = anordningen av 1945 §3) utleveringsplikt også for kjøper av ihendehaverobligasjoner, selv om han er i god tro, således at en sådan kjøper ikke lenger kunne fri seg fra krav ved å henvise til at hans kjøp var rettsbeskyttet etter lovens §14. Men det må da synes klart at sistnevnte bestemmelse heller ikke av selgere lenger ville kunne påberopes til avvergelse av et vanhjemmelsansvar, som han etter hovedregelen i gjeldsbrevlovens §9 ville ha selv om han var i god tro. Selgeren kan derfor etter utferdigelsen av anordningen av 1942 ikke lenger avvise et vanhjemmelskrav ved å henvise til at kjøperen ved §14 har fått en rettsbeskyttet eiendomsrett og at han også var i god tro.

Gjeldsbrevlovens §13 og §14 kan derfor ikke antas å utelukke Vanse Sparebank fra å kreve regress hos sin selger Creditbanken, og denne fra videre regress mot saksøkte, overensstemmende med gjeldsbrevlovens §9, og også med våre alminnelige regler om vanhjemmelsansvar (således som disse er kommet til uttrykk i kjøpslovens §59). Disse bestemmelser fastsetter et helt objektivt vanhjemmelsansvar - uten hensyn til mulig god tro, hvilket også fastslåes i den provisoriske anordning. - - -

Side:617