Rt-1951-618

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-06-27
Publisert:	Rt-1951-618
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 111/1951
Parter:	Jens Haugsten (høyesterettsadvokat Sigurd Nielsen) mot Kristian Kirkerød (overrettssakfører Odd Pløen - til prøve).
Forfatter:	Holmboe, Helgesen, Eckhoff, Skau, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §9, Odelsloven (1821), Arveloven (1854) §76, Tvistemålsloven (1915) §172, Skifteloven (1930) §62, Tinglysingsloven (1935)

Dommer Holmboe: I odelsløsningssak reist av gårdbruker Kristian Kirkerød mot gårdbruker Jens Haugsten til løsning av eiendommen gnr. 48, bnr. 1, Råde, avsa Moss herredsrett 3. november 1945 dom med slik domsslutning:

«Saksøkte frifinnes. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Side:619

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at saksøkeren skulle gis rett til løsning av halvparten av eiendommen.

Kristian Kirkerød innbrakte saken for Eidsivating lagmannsrett, som 23. september 1946 avsa dom med denne domsslutning:

«Jens G. Haugsten dømmes til å utstede skjøte på 2/3 av eiendommen Johnsten gnr. 48 bnr. 1 i Råde til Kristian Kirkerød med plikt til å fratre enebesittelsen av nevnte eiendom den 14. april 1947 mot å få utbetalt 2/3 av løsningssummen kr. 64 000,-. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Jens Haugsten har påanket saken til Høyesterett.

I ankeerklæringen har han gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at Georg Haugsten og hans linjes odelsrett til den yngste bror Jens' andel i eiendommen er preskribert, og videre når den har ansett ankemotparten best odelsberettiget til 1/3 av Hans Johnstens halvdel i odelsgodset. Videre har den ankende part i ankeerklæringen gjort gjeldende den nye innsigelse at ankemotparten må antas å ha fraskrevet seg og sin linje odelsretten i skiftesamlingen den 1. desember 1944, hvor han har vedtatt at den ankende part skal få eiendommen utlagt til seg.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Jens Haugsten frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Ankemotparten har erklært ikke å ville imøtegå anken med noe som ikke er gjort gjeldende før, eller som er forkastet eller ikke avgjort i lagmannsrettens dom. Han har nedlagt denne påstand:

«I. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fravikelsesfristen settes til 14. april 1952.

II. Jens Haugsten dømmes til å betale Kristian Kirkerød sakens omkostninger for alle retter.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg skal komme tilbake til i den utstrekning jeg finner det nødvendig. For øvrig foreligger saken i uforandret skikkelse.

Jeg skal først behandle den nye innsigelse.

Den 1. desember 1944 - knappe 3 uker etter Jens Olsen Johnstens død den 12. november s. å. - holdtes to møter av arvingene, det første under ledelse av testamentseksekutor, det annet under ledelse av skifteretten. I begge møter deltok arvingene på én nær, deriblant begge sakens parter. I det første møte protokollertes bl.a. følgende: «Testamente og Codicill opplestes. Adm. fremla arveliste over legatarer og arvinger. Denne gjennomgikkes og befantes i orden...... Arvingene besluttet å vedta arv og gjeld...... Samtlige arvinger var enige om å overdra avling, besetning og redskap m.v. til Jens G. Haugsten for foranstående takstpriser, og overtar Haugsten eiendom og foranstående løsøre straks. Likeledes overtar Jens G. Haugsten tjenerne med lønninger fra 1. desember d. å.»

I den annen skiftesamling protokollertes bl.a.: «Jens G. Haugsten - som etter testamentet skal ha den faste eiendom - skal

Side:620

etter beslutning av arvingene også overta besetning, avling, redskaper m.v.»

Den ankende part hevder nå at de møtende medarvinger, således også ankemotparten, i disse skiftesamlinger har truffet beslutning om at den ankende part skulle overta gården, og at ankemotparten derfor nå er avskåret fra å gjøre løsningsrett gjeldende. Jeg finner ikke at denne betraktning kan føre frem. De nevnte skiftesamlinger var de første som ble holdt i boet, og det er uimotsagt opplyst at arvingene ikke på forhånd kjente testamentets innhold. At dette skulle komme i strid med ankemotpartens odelsrett synes ikke å ha falt noen av deltagerne inn. Tvert imot synes alle å ha gått ut fra at den ankende part var den nærmeste odelsberettigede, hva han også ville ha vært etter den normale odelssuksesjon, hvis ikke foreldelsesreglene hadde spilt inn. Til belysning av deltagernes oppfatning nevner jeg at da ankemotpartens sakfører i februar 1945 skrev til eksekutor for å få nærmere rede på forholdene med hensyn til odelsretten, bl.a. når Jens Johnsten hadde overtatt Hans' andel, fikk han et svar hvor eksekutor redegjorde for slektskapsforholdene og uttalte: «Deres klients odelsrett til eiendommen kommer således etter Haugstens slekt.

Når avdøde Jens Johnsten overtok den halve eiendom etter sin avdøde bror Hans, har jeg ikke notert, men var dette visstnok i 1940-41. Dette spiller for øvrig mindre rolle, da det er Haugstens slekt som har første odelsrett til eiendommen.»

Det som foregikk i skiftesamlingen den 1. desember 1944 var således, etter min oppfatning, bare dette at arvingene, uten nærmere drøftelse gikk ut fra at testamentet var bindende og i overensstemmelse dermed fastsatte dagen for overtagelsen av eiendommen og overdro gårdens løsøre til den ankende part for takstsum. Den ankende part kunne, slik som omstendighetene var, ikke oppfatte de andre arvingers, heller ikke ankemotpartens, holdning slik at de mente å avgi en dispositiv erklæring om anerkjennelse av hans rett eller om frafall av løsningsrett. Heller ikke kunne arvingene ved å unnlate å protestere mot testamentets bestemmelser, pådra seg noe hjemmelsansvar.

Den ankende part har i denne forbindelse også påberopt seg at ankemotparten har forspilt sin rett til gården ved ikke å kreve den utlagt på skifte overensstemmende med skiftelovens §62, og ved ikke å påanke utlodningen i dødsboet. Herom er det tilstrekkelig, i tillegg til det jeg alt har sagt, å nevne at ankemotparten i skrivelse til skifteretten av 5. mars 1945, før skiftet var sluttet, begjærte eiendommen utlagt seg, men ble avvist og henvist til å anlegge løsningssak fordi hjemmelen allerede var overført på den ankende part - uten medvirkning av arvingene - og at han hadde reist løsningssak allerede før utlodningen i boet ble foretatt.

Jeg vender meg så til det spørsmål som forelå for herredsretten og lagmannsretten, om den ankende part har tapt sin odelsrett til Johnsten ved foreldelse.

Når det gjelder den halvdel av eiendommen som helt fra 1900

Side:621

har tilhørt Jens Johnsten, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Georg Johnsten og hans sønn, den ankende part, har latt den dårligere prioriterte Jens Johnsten «besitte» sin andel av eiendommen i mer enn preskripsjonstiden, og det kan da ikke hjelpe den ankende part at Jens Johnsten delte besittelsen med den bedre prioriterte Hans, idet dette ikke kunne hindre Georg eller hans sønn i å reise løsningssak. Om det løp noen odelsforeldelse i forholdet mellom Jens og Hans Johnsten er et annet spørsmål, som jeg med lagmannsretten finner det unødvendig å gå inn på.

Når det gjelder den halvdel av eiendommen som opprinnelig tilhørte Hans Johnsten, og som Jens Johnsten først ervervet etter Hans' død i 1941, har jeg funnet saken tvilsom. Hans Johnsten døde den 10. juni 1941. I skiftesamling den 4. september s. å., hvor både den ankende part og Jens Johnsten var til stede, ble bl.a. protokollert: «Samtlige arvinger, med unntagelse av Trygve Prestby, var enige om at Jens Johnsten skulle få utlagt 1/2 av den faste eiendom for kr. 25 000,-. Prestby mente at det skulle holdes skiftetakst. Jens Johnsten var villig til å innbetale kjøpesummen kontant.» Resultatet ble at skiftetakst ble avholdt og eiendommen deretter overdratt Jens Johnsten ved skjøte fra skifteretten, datert den 16. desember 1941, og tinglyst samme dato, for takstbeløpet kr. 24 200,-. I skjøtet heter det bl.a.: «Kjøperen overtar alle på eiendommen hvilende forpliktelser fra i dag.»

Den ankende part hevder nå med støtte i Høyesteretts dom i Rt-1950-285 og Rt-1950-1127 at, hvor det som her foretas skifte mellom flere arvinger, løper odelsforeldelsen arvingene imellom ikke fra dødsfallet, men først fra det tidspunkt da en av arvingene overtar eiendommen. Dette tidspunkt må etter hans mening, overensstemmende med skjøtets tekst, settes til 16. desember. I så fall er ingen foreldelse inntrådt, idet den ankende part som testamentsarving etter Jens Johnsten etter den ankende parts mening ble eier av gården ved Jens' død den 12. november 1944, mindre enn tre år etter skjøtet.

Jeg har som sagt funnet spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved at den ankende part ikke kan gis medhold. Jens Johnsten hadde drevet eiendommen i sameie med Hans, og fortsatte, hva jeg etter prosedyren må gå ut fra, driften også etter hans død. I skiftesamlingen den 4. september ble det definitivt avgjort at han skulle overta eiendommen. Den dissens som det var angående fastsettelsen av kjøpesummen kan ikke tillegges den betydning at selve spørsmålet om hans overtagelse av eiendommen ble stillet i det uvisse. Slik som forholdet lå an mener jeg da at det er naturlig å anse den fulle disposisjonsrett til eiendommen for å være gått over til Jens Johnsten ved denne beslutning, og jeg mener også den ankende part, der som nevnt var til stede i skiftesamlingen, må ha forstått det slik. Bemerkningen i skjøtet om at Jens overtar gårdens forpliktelser «fra i dag», kan jeg ikke tillegge noen vekt. Det er en stående klausul som partene neppe har lagt noen særlig mening i.

Side:622

Jeg nevner i denne forbindelse at man av utlodningen i Hans Johnstens bo, som gjør detaljert rede for boets inntekter og utgifter, ikke kan se at det har foregått noe oppgjør mellom boet og Jens Johnsten vedrørende gårdsdriften.

Etter dette må jeg anta at foreldelsen overfor den ankende part begynte å løpe senest den 4. september 1941 og således var utløpet da han ble eier av gården den 12. november 1944.

Som nevnt har ankemotparten akkviescert ved lagmannsrettens dom, så spørsmålet om de to tredjedeler av den heromhandlede halvdel står i en særstilling, foreligger ikke for Høyesterett.

Jeg stemmer således for at lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostningene for Høyesterett finner jeg bør pålegges den ankende part.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes dog således at fravikelsen skjer 14. april 1952.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jens G. Haugsten til Kristian Kirkerød 1500 - femten hundre kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Skau og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Vincent Galtung med domsmenn Hans Gammelsrød, H. Halvorsen og Karl Benjaminsen):

Ved stevning av 24. august 1945 har saksøkeren reist odelsløsningssak mot saksøkte for så vidt angår eiendommen Johnsten, gnr. 48 bnr. 1 i Råde.

Odelsovertakst ble holdt 14. august d. å. og eiendommens verdi ble ansatt til kr. 64 000,-.

Det er på det rene at eiendommen har vært i Johnstenfamiliens eie i over hevdstid.

Ole Johnsten eiet gården til 1900. Han hadde 4 barn Hans, Georg, Kristine og Jens i den aldersrekkefølge som her nevnt. Den eldste sønn Hans og den yngste Jens kjøpte gården sammen av sin far i 1900 og fikk tinglyst skjøte 20. november 1900. Hans Johnsten døde 10. juni 1941. I skiftesamling avholdt 4. september s. å. samtykket alle arvinger i at Jens fikk overta også Hans' halvpart av gården. Jens fikk så skifteskjøte på denne halvdel og dette ble tinglest 16. desember 1941.

Jens Johnsten døde 12. november 1944 og eiendommen ble da overtatt av saksøkte Jens G. Haugsten ifølge testament fra Jens Johnsten. Jens G. Haugsten er sønn av Georg Olsen Johnsten.

Ole Johnstens datter Kristine ble gift med Kjønig Strømshaug. Saksøkeren Kristian Kirkerød er sønn av Kristines eldste sønn Nils Kirkerød.

Saksøkeren gjør gjeldende at Georg og hans linje mistet sin odelsrett til den halvpart av eiendommen som tilhørte Jens O. Johnsten i 1903,

Side:623

idet Georg hadde latt sin dårligere prioriterte bror sitte med denne halvpart av gården uten å gå til løsning.

Videre anfører saksøkeren at saksøkte også har mistet odelsretten til den halvpart av gården som tilhørte Hans, idet odelspreskripsjonen må regnes enten fra Hans' dødsdatum eller iallfall fra skiftesamlingen den 4. september 1941, da det ble bestemt at Jens Johnsten skulle overta også Hans' halvpart av gården. Som begrunnelse herfor anføres at en arving har rettsvern også uten tinglysing. Da eiendommen først gikk over på saksøkte ved Jens Johnstens død 12. november 1944 er preskripsjon inntrådt, idet det er forløpet over 3 år. - - -

Saksøkte har nektet å avstå eiendommen for den tilbudte løsningssum og har anført at han under enhver omstendighet har best odelsrett til Hans' halvpart av eiendommen, idet odelspreskripsjonen må regnes fra den dag Jens får tinglyst hjemmel altså 16. desember 1941 og fristen brytes ved Jens Johnstens død 12. november 1944 da saksøkte blir eier ifølge testament.

For så vidt angår Jens Johnstens halvpart av eiendommen anfører saksøkte at så lenge Hans og Jens sitter med eiendommen i sameie løper ingen preskripsjon for Hans' odelsrett til Jens' halvpart. Da Hans således har hatt best odelsrett til hele eiendommen har dette vært til hinder for at den dårligere prioriterte Georg og hans linje kunne gå i gang med løsningssak mot Jens Johnsten. Også for så vidt angår denne halvpart av eiendommen løper derfor preskripsjonen først fra den dag Jens Johnsten får tinglyst hjemmel til hele eiendommen. Også for denne halvpart er derfor fristen brutt før 3 år er gått. - - -

Rettens mening. - - -

Rettens mindretall, som utgjøres av rettens formann, finner at saksøkte under enhver omstendighet har tapt odelsretten til den halvpart av eiendommen som har tilhørt Jens Johnsten, idet Georg Johnsten (hans linje) har latt sin yngre og dårligere odelsberettigede bror Jens sitte med en halvpart av eiendommen lenge ut over preskripsjonstiden.

Rettens formann finner det ikke nødvendig å ta stilling til det i teorien omtvistede spørsmål om den eldre sameier Hans' odelsrett til den yngste sameier Jens' andel i eiendommen preskriberes i sameietiden, idet Georg og hans linjes odelsrett må være tapt selv under den forutsetning at Hans ikke taper sin odelsrett til Jens halvpart. Det må nemlig være på det rene at Georg er bedre prioritert enn Jens og hadde full anledning til å gå til løsningssak mot ham for hans halvpart av eiendommen. En annen sak er at han kunne risikere å ikke komme noen vei med sitt søksmål, idet Hans som den bedre prioriterte kunne gå til lesning og således hindre sin yngre bror Georgs løsning av eiendommen.

Det kunne utvilsomt anføres atskillig til fordel for den løsning at preskripsjonen ikke løp for Georg når en bedre og en dårligere prioritert bror sitter med eiendommen i sameie. Rettens mindretall mener imidlertid at ordlyden i odelslovens §9, 2. punktum, ikke er til å komme forbi.

Selv under forutsetning av at preskripsjon ikke løp for Georg så lenge hans eldre og yngre bror satt med gården i sameie, så måtte imidlertid preskripsjonen for så vidt angår den yngre bror Jens' anpart begynne å løpe ved den bedre prioriterte Hans' død 10. juni 1941. Da

Side:624

saksøkte tidligst ble eier ved Jens Johnstens død 12. november 1944, er således 3 års fristen under enhver omstendighet overskredet.

Mer tvilsomt finner rettens mindretall forholdet når det gjelder den halvpart av gården som har tilhørt Hans Johnsten. Hans døde som nevnt 10. juni 1941 og på skiftesamling 4. september 1941 ble samtlige arvinger enige om at Jens Johnsten skulle få overta Hans' halvpart av gården.

Saksøkte Jens G. Haugsten har altså etter oppfatningen til rettens mindretall, som arving, dvs. som en slags sameier i gården, frivillig gått med på å overlate Hans' halvpart av eiendommen til Jens Johnsten, til tross for at han selv var den best odelsberettigede. Heri må, etter mindretallets oppfatning, på samme måte som ved vanlig salg være berettiget å legge at Jens G. Haugsten fraskriver seg sin løsningsrett overfor Jens Johnstens og hans etterkommere. Men hvis eiendommen kommer på Jens G. Haugstens hånd før odelsretten er preskribert, mister han ikke sin odelsrett.

Spørsmålet blir da om Jens Johnsten har sittet med eiendommen så lenge at saksøktes odelsrett er preskribert. Avgjørende blir da når preskripsjonsfristen begynner å løpe. Odelsloven har ingen bestemmelse herom. Den vanlige regel er imidlertid, ifølge sikker rettspraksis, at det er tinglysingen av atkomstdokumentet som danner utgangspunktet for preskripsjon, idet det regelmessig først er tinglysingen som skaper en fullt beskyttet eiendomsrett. Annerledes ville dog forholdet stille seg hvor en eiendom overtas av en arving etter testament eller av en enearving etter loven (jfr. Skeie, Afhandlinger I 1912 28 og Valentin Voss, Odelsrett 5. utg. 34). I disse siste tilfelle erverves eiendommen eo ipso ved arvefallet, jfr. arvelovens §76 og arvingen har fullt rettsvern helt fra dødsfallet. Odelspreskripsjonen løper følgelig fra dette tidspunkt. Når en arving også i disse tilfelle sørger for å få sin hjemmel anmerket i grunnboken så er dette derfor ikke av hensyn til rettsvernet, men fordi grunnbokhjemmel er nødvendig for eierens legitimasjon til å disponere over eiendommen ved frivillige transaksjoner.

I nærværende sak er imidlertid ikke Jens Johnsten enearving etter Hans Johnsten. Preskripsjonen kan derfor under ingen omstendighet løpe fra dødsfallet. Heller ikke fra skiftesamlingen 4. september 1941 kan imidlertid preskripsjonen løpe. Beslutningen i skiftesamlingen må nærmest bli å likestille med en kjøpekontrakt. Jens Johnsten må nemlig tinglyse sin atkomst for å få en fullt rettsbeskyttet eiendomsrett (jfr. Harbek og Solems kommentar til tinglysingsloven 2. utgave 1942 142). Det er følgelig neppe noen grunn til å gjøre noen unntagelse fra den vanlige regel om at det er tinglysingsdatoen som danner utgangspunktet for preskripsjonen. Jens Johnsten fikk tinglyst skifteskjøte på Hans' tidligere halvpart av eiendommen 16. desember 1941 og det blir således denne dag som danner utgangspunktet for fristen.

Spørsmålet blir da om fristen er avbrutt tidsnok.

Rettens mindretall er her, dog under sterk tvil, kommet til samme resultat som de 3 domsmenn, nemlig at fristen brytes ved Jens Johnstens død 12. november 1944, og kan i det vesentlig tiltre det som er anført av disse til støtte for dette resultat.

Rettens mindretall mener altså at det riktige resultat i saken ville

Side:625

være at saksøkte kjennes best odelsberettiget til Hans' tidligere halvpart av eiendommen, men at han har tapt sin odelsrett til Jens Johnstens halvpart.

Under henvisning til rettergangslovens §172 annet ledd er retten enstemmig av den oppfatning at saksomkostninger ikke bør ilegges, idet den har funnet saken å være uhyre tvilsom.

Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann M. Ubberud, lagdommerne Birger M. Gaden og H. C. Kviberg):

- - -

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn herredsretten, skal bemerke:

Kristian Kirkerød er som sønnesønn av Kristine odelsberettiget til eiendommen. Spørsmålet er om Jens Haugsten som sønn av Kristines bedre odelsberettigede bror Georg har sin odelsrett i behold, således at Kristian må stå tilbake for ham.

Brødrene Hans og Jens fikk odelsgodset sammen ved skjøte fra sin far Ole Johnsten i 1900. Etter den alminnelige regel i odelslovens §9, siste punktum, skulle da den i forhold til Jens bedre odelsberettigede bror Georg og hans linje ha tapt sin odelsrett i 1903, til Jens' andel. Her hevder imidlertid Jens Haugsten at denne regel ikke kan gjelde i et slikt sameieforhold. Hans beholdt sin odelsrett også etter utløpet av 3-årsfristen, mens han derimot må ansees å ha frafalt sin løsningsrett overfor sameierens Jens. Og når Hans ikke har tapt sin odelsrett, kan heller ikke den etter ham berettigede bror Georg eller hans linje ha tapt odelsretten.

Lagmannsretten er med hensyn til det her reiste spørsmål enig med herredsrettens formann. Det er ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om Hans' odelsrett, idet Georg og hans linje må ha tapt sin odelsrett ved preskripsjon, uansett om man ville oppstille en særregel for sameieren Hans. Det er mulig at det kan sies at en fra lovens §9 avvikende regel til fordel for den odelsberettigede som ikke er sameier, ville ha atskillig for seg. Men en slik regel lar seg ett er lagmannsrettens mening ikke oppstille i mangel av positiv lov, selv om man ville anta at den best odelsberettigede sameiers odelsrett er i behold så lenge sameiet består. Med hensyn til dette siste spørsmål, skal man alene peke på at sameiet her ikke var oppstått under et skifte, men ved overdragelse fra faren i levende live.

For så vidt angår den halvdel av gården som Jens fikk i 1900, finner retten således med herredsrettens formann at Jens Haugsten ikke har odelsrett, og at Kristian Kirkerød altså er løsningsberettiget.

Hva angår Hans' halvdel som etter hans død 10. juni 1941 ble overtatt av Jens på skiftesamling 4. september samme år og hjemlet ham ved skifteskjøte tinglyst 16. desember s. å., er å bemerke:

Arvinger etter Hans var Kristines og Georgs etterkommere og broren Jens. Jens ble således i og med Hans' død eier av en tredjedel av Hans' halvdel i gården. For så vidt denne andel angår, trengte han ingen overdragelse fra de andre arvinger. Odelspreskripsjonen skulle derfor for denne tredjedel løpe fra arvefallet. Det er dog mulig at det riktige er å regne at preskripsjonsfristen begynte sitt løp fra den tid det ble fastslått

Side:626

at han skulle beholde andelen på sin lodd - hvilket skjedde på skiftesamlingen 4. september 1941. Preskripsjonsfristen for Georgs linje og altså for Jens Haugsten utløp således senest 4. september 1944, mens Jens Haugsten tidligst er blitt eier av odelsgodset 12. november s. å.

Kristian Kirkerød har således løsningsrett også til denne tredjedel av Hans' halvdel.

De to andre tredjedeler fikk derimot Jens overdratt ved skifteskjøte, og lagmannsretten antar med herredsretten at preskripsjonsfristen først kan ansees å ha begynt sitt løp ved skjøtets tinglysing. Det kan ikke skjønnes her å foreligge grunnlag for å oppstille noen annen regel enn den som ellers gjelder når odelsgods blir solgt.

Preskripsjonsfristen utløp altså 16. desember 1944. Men før dette tidspunkt var Jens Haugsten blitt eier av odelsgodset gjennom testamentet fra Jens Johnsten. Det heter i testamentet at eiendommen «skal tilfalle Jens G. Haugsten etter en pris av kr. 45 000,- ...... der blir å tilsvare mitt dødsbo innen 1 - ett - år fra min død.» Ved codisil av 3. april s. å. er beløpet nedsatt til kr. 40 000,-. Der kan her reises tvil om hvorvidt gården skal ansees å være blitt Jens Haugstens eiendom allerede ved Jens Johnstens død 12. november s. å., eller om dette først skal ansees skjedd på et senere tidspunkt. Lagmannsretten antar at Jens Haugsten i hvert fall må ansees å være blitt fullt rettsbeskyttet eier fra det øyeblikk av da det i skiftesamling ble avgjort at han skulle overta eiendommen på de i testamentet fastsatte vilkår. Dette skjedde den 1. desember 1944.

Da preskripsjonsfristen etter det anførte ikke finnes å være utløpet før Jens Haugsten ble eier, er han for de her omhandlede to tredjedeler av Hans' andel i odelsgodset bedre odelsberettiget enn Kristian Kirkerød og blir således for så vidt å frifinne.

Lagmannsrettens resultat er altså at Kristian Kirkerød blir å kjenne odelsberettiget til to tredjedeler av odelsgodset, mens Jens Haugsten for øvrig blir å frifinne. - - -