Rt-1951-626
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1951-06-28 |
| Publisert: | Rt-1951-626 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 108/1951 |
| Parter: | Glommens og Laagens Brukseierforening (høyesterettsadvokat R. Karlsrud) mot 1. Syver Bruøygard m.fl. (overrettssakfører Jack Holm Lie - til prøve), 2. Eldrid Garmo m.fl. (høyesterettsadvokat Olaf Trampe Kindt). |
| Forfatter: | Thrap, Berger, Holmboe, Wold, Grette |
| Lovhenvisninger: | Granneloven (1887) §12, §17, Tvistemålsloven (1915) §156, §157, Vassdragsloven (1940) §16 |
Dommer Thrap: Nord-Gudbrandsdal herredsrett avsa den 7. april 1943 overskjønn i anledning av ekspropriasjon for regulering av Tessevatn. Ved beslutning av 15. november 1943 har retten i
Side:627
medhold av rettergangslovens §156 og §157 foretatt en del beriktigelser i skjønnet.
Glommens og Laagens Brukseierforening har påanket overskjønnet til Høyesterett for en del punkters vedkommende og har nedlagt sådan påstand:
«I a. At den i overskjønnet fastsatte erstatning for skade på fiske oppheves for så vidt angår følgende parter:
Syver Bruøygard takstnr. 107
Torvald Biløygard » 108
Anton Runningen » 109
Olav Kvåle » 109a
Petter Byrløkken » 110
Johannes Hagen » 111
Hans Eklebakken » 112
Eiliv Bakke » 113
Hans Hagen » 114
Hans Bakke » 115
Anton Fjeldstad » 117
Bjarne Holø » 118
Andreas Grandrud » 119
Anton Hidemstrædet » 120
Pål Hidemstrædet » 121
Ola Larsen » 123
Jakob Botten » 124
Mari Hammer » 125
Mathias Runningen » 126
Ola Laingen » 127
Hans Eklebakken » 128
John Borgen » 129
Gunnar Byrøygard » 130
Kristian S. Brimi » 130 a
Håkon Kjøk » 131
b. At den til
Petter Byrløkken » 110
Hans Eklebakken » 112
Anton Fjeldstad » 117
og Bjarne Holø » 118
fastsatte erstatning for båtdrag oppheves.
II. At erstatning for skjemmende utseende oppheves overfor samtlige parter som er tilkjent slik erstatning, nemlig:
Jon T. Bakke takstnr. 12
Sven Løkken » 19
Johan Åsvang » 30
Per Åbakken » 59
Ole Lillehagen » 61
Jo Nebnesset » 77
M. E. Hagen » 89
Hans Bruøygard » 287
W. H. Brimi » 288
Side:628
Syver Garmo takstnr. 292
Henning Garmo » 293
Gunnar Frisvold » 296
Anders Brimi » 299
Georg K. Sole » 305
Sylfest Ødegård » 308
A. G. Mo » 309
Ole K. Lyngved » 312
Ola Hidem » 313
Torgeir Holø » 314
Jo E. Lyngved » 317
Syver Bruøygard » 318
Kristian T. Garmo » 325
Bjørner Laingen » 328
Torstein Bjørgen » 337
Erik Enersvold » 338
Rolv H. Frisvold » 346
Hans Hiden » 349
Pål Frisvold » 350
III. At Glommens og Laagens Brukseierforening hos ankemotpartene unntatt Jon T. Bakke, Sven Løkken, Johan Åsvang, Per Åbakken, Ole Lillehagen, Jo Nebnesset og M. E. Hagen tilkjennes saksomkostninger in solidum for Høyesterett.»
Ankemotpart nr. 1 - de som er nevnt i den ankende parts påstand under punkt I a og b - har nedlagt sådan påstand:
«I. Den av overskjønnet fastsatte alternative erstatning til takstnr. 107-115, 117-121 og 123-131 stadfestes, idet den av disse parter påståtte fiskerett ansees erstatningsberettiget for det tilfelle at nevnte parter senere får fastslått fiskerett i Tessevatn.
II. Den til takstnr. 110, 112, 117 og 118 fastsatte alternative erstatning for forlenget båtdrag stadfestes.
III. Høyesterettsadvokat Henrik Berghs salær for hans arbeid med høyesterettssaken fastsettes til utbetaling av statskassen.
IV. Glommens og Laagens Brukseierforening tilpliktes å dekke det offentliges utgifter i anledning av saken.»
Ankemotpart nr. 2 - de som er nevnt i den ankende parts påstand under punkt II - har nedlagt sådan påstand:
«1. Overskjønnet stadfestes for takstnr. 292, 293, 305, 287, 309, 313, 314, 318, 288, 296, 308, 312, 317, 328, 338, 325, 337, 349 og 350.
2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger som om saken ikke var benefisert.
3. Høyesterettsadvokatene Folkvard Bugge og Olaf Trampe Kindts salærer som offentlig beskikkede prosessfullmektiger fastsettes av Høyesterett.»
Begge grupper av ankemotparter har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett (nr. 1 delvis).
Jeg skal først behandle den anke som knytter seg til den ankende parts påstand under punkt I (erstatning for fiske og båtdrag) og deretter den anke som knytter seg til hans påstand under punkt II (erstatning for skjemmende utseende).
Side:629
I. Erstatning for fiske og båtdrag.
I overskjønnets premisser - slik som de lyder etter den foretatte beriktigelse heter det: «Gruppen «27 beboere av Garmo Sogn på sydsiden» utgjør nå 25 personer, idet det er tilkommet takstnumrene 109 A og 130 A, i gruppen fragår takstnr. 106, 122, 126 og 132, idet disse er anerkjente som fiskeberettigede som utskilt fra bruksberettigede eiendommer. De 25 er ikke anerkjent. Hvis de ved dom skulle bli tilkjent fiskerett blir en tredjedel å trekke fra i den erstatning som er tilkjent de anerkjente fiskeberettigede, idet fradraget også eventuelt skjer i den fiskeerstatning som måtte tilkomme de 12 gårdbrukere i Garmo på nordsiden. Overskjønnet mener at fiskeretten for de 25 står i samme stilling som for de øvrige ikke anerkjente beboere i Garmo sogn. Deres fiskerett må i tilfelle være utslag av en allemannsrett som vinnes ved bosettelse i Garmo sogn. Denne rett mener Overskjønnet ikke betinger erstatning. Det er tilkjent de 25 en alternativ erstatning, idet kun disse har fremsatt krav herom for skjønnsretten, men denne erstatning forutsetter at de 25 og dermed alle beboere i Garmo har en særrett til fiske.
Denne erstatning forandres til kr. 150,- for hver som engangserstatning, idet herved beriktiges at den ved Overskjønnet er fastsatt som en årlig avgift. Hertil kommer 25 pst.»
Den ankende part gjør gjeldende at overskjønnet ikke skulle ha fastsatt alternativ erstatning til de 25 innbyggere i Garmo sogn. Den rett til fiske i Tessevatn som de 25 påstår å ha «som beboere i Garmo», kan nemlig etter sin art ikke danne grunnlag for erstatning ved ekspropriasjon. Erstatningskravet måtte i tilfelle vært reist av almuen som sådan. Den enkelte innbygger kan ikke opptre hverken på almuens eller egne vegne. Videre hevder den ankende part at erstatningen for forlenget båtdrag må utgå, såfremt den påståtte fiskerett ikke gir grunnlag for erstatning.
Jeg finner at denne anke må gis medhold.
Jeg nevner først at Høyesterett, slik som denne sak foreligger, ikke skal avgjøre om ankemotpartene «som innbyggere i Garmo» har noen rett til fiske i Tessevatn sammen med de gårdbrukere, hvis fiskerett i vannet er anerkjent. Det som skal avgjøres i saken er alene om ankemotpartene - i tilfelle av at de har den av dem påståtte fiskerett - kan kreve erstatning.
Jeg er kommet til det resultat at spørsmålet må besvares benektende.
Ankemotpartene har erkjent at deres påståtte fiskerett i Tessevatn utelukkende beror på den omstendighet at de har fast bopel i Garmo sogn. De hevder at fiskeretten tilkommer alle som til enhver tid er innbyggere i sognet og at dette er en «særrett» for innvånerne i Garmo. På dette grunnlag kan en rett for den enkelte innvåner til erstatning ved ekspropriasjon etter min mening ikke anerkjennes.
Det er riktignok så at kretsen av de eventuelt fiskeberettigede ikke blir særlig stor. Det er opplyst at det samlede innbyggerantall i Garmo ved folketellingen i 1946 var 725 og at det - foruten de gårdbrukere som har fått anerkjent sin fiskerett - bare er 74
Side:630
husstander som har den påståtte fiskerett. Antallet av fiskeberettigede kan imidlertid i og for seg ikke tillegges noen vesentlig vekt. Det som etter min mening er avgjørende for resultatet er at den påståtte rett både når det gjelder dens stiftelse og dens opphør, utelukkende er knyttet til bostedsforholdet. Rettigheten kan ikke overdras. Den er ikke avhengig av om vedkommende er eier eller bruker av fast eiendom, og heller ikke av noe annet særlig forhold med hensyn til dens utøvelse. Når rettigheten er så ubestemt og tilfeldig, antar jeg at interessen i å utøve fisket ikke er av den art og betydning at den gir den enkelte innvåner krav på erstatning ved ekspropriasjon.
Om erstatning i et tilfelle som dette skulle ha vært tilkjent såfremt krav herom var satt frem på vegne av samtlige innvånere i Garmo ved et organ som kunne oppfattes som representant for fellesskapet, foreligger ikke til avgjørelse i saken. Noe slikt krav har ikke vært reist ved skjønnet. Jeg viser i denne forbindelse til følgende uttalelse i underskjønnet av 8. mai 1942: «Skulle der fastsettes en engangserstatning, måtte det i tilfelle ha vært til samtlige beboere som sådanne til enhver tid. Men noen organisasjon for disse beboere finnes ikke og lar seg neppe etablere. Å gi erstatning til fjellstyret for Loms almenninger på de nevnte beboeres vegne lar seg heller ikke gjøre. Fjellstyret har ingen erstatning villet kreve, antagelig fordi det anerkjenner de før nevnte gårdbrukere i Garmo som de eneste berettigede.»
Jeg tilføyer at overskjønnet har fastsatt samme alternative erstatningsbeløp til alle 25 ankemotparter. Det fremgår ikke av overskjønnet at noen av ankemotpartene har påberopt seg spesielle forhold med hensyn til fisket i Tessevatn. Jeg lar det under disse omstendigheter stå åpent om en innvåner i Garmo som i tilfelle har fiskerett i egenskap av innvåner, men som skulle kunne påvise særinteresser i fisket, av denne grunn kunne ha krav på erstatning.
Jeg antar etter dette at den fastsatte erstatning til ankemotpartene for skade på fiske må bli å oppheve. Det samme antas da å måtte gjelde den erstatning som overskjønnet har fastsatt til 4 av ankemotpartene for forlenget båtdrag.
II. Erstatning for skjemmende utseende.
I overskjønnets premisser heter det: «Overskjønnets flertall mener at seter- og hytteeiere har et økonomisk krav på erstatning for skjemmende utseende, som befryktes i betydelig grad å ville inntreffe som følge av den store regulering. Der må regnes med nedgang i omsetningsverdien så vel for gård, seter som for fiskehytter. Man mener også at rettsutviklingen har tatt den retning at skjemmende utseende er blitt en erstatningsfaktor. Mindretallet - de samme som foran nevnt - mener at der ingen rettsbeskyttet særrett foreligger som her kan være gjenstand for erstatning i dette tilfelle, mulig bortsett fra her mindre fremtredende interesser ved pensjonatvirksomhet. Heller ikke foreligger her noe direkte inngrep ved ekspropriasjonen i den skadede eiendom, jfr. høyesterettsdom i Rt-1932-973.»
Den ankende part mener at denne avgjørelse er uriktig. I
Side:631
ankeerklæringen er det bl.a. anført: «Dernest er ingen av partene grunneiere ved vannet, da Tessevannet er og ligger i statsalmenning, og de kan derfor ikke være berettiget til å kreve erstatning fordi om noe av denne grunn eventuelt får et skjemmet utseende. Staten, som er grunneier, har ikke fremsatt krav på erstatning. Skulle partene kunne høres med sin erstatningspåstand, måtte betingelsene i naboloven av 1887 §12 flg. foreligge, men overskjønnsretten har ikke uttalt noe om hvorvidt naboloven kommer til anvendelse, og det antas at overskjønnet heller ikke har kompetanse til å treffe avgjørelse om hvorvidt partene har noe krav etter naboloven.»
Det som Høyesterett først må ta stilling til er spørsmålet om eller i hvilken utstrekning overskjønnsretten har kompetanse til å avgjøre de fremsatte krav. Jeg antar at det her er grunn til å sondre mellom på den ene side de almenningsberettigede seter- og fiskebueiere og på den annen side de to hytteeiere (takstnr. 349 og 350). For de førstnevnte gjelder det at de direkte berøres av ekspropriasjonstiltaket, idet reguleringen volder skade på deres anerkjente almenningsrettigheter, retten til isvei, havning og/eller fiske. For hytteeiernes vedkommende er forholdet et annet. Også disse er riktignok ved overskjønnet tilkjent erstatning for fiske, men det er under prosedyren for Høyesterett enighet mellom partene om at den av hytteeierne påståtte fiskerett er bygget på det samme grunnlag som de 25 innvånere i Garmo har gjort gjeldende. Etter det som tidligere er sagt er denne fiskerett ikke gjenstand for erstatning, og hytteeierne berøres derfor ikke av ekspropriasjonstiltaket på annen måte enn at deres eiendommer er blitt verdiforringet på grunn av skjemmet utseende.
De forhold jeg her har nevnt antas å måtte føre til at hytteeierne står i en annen prosessuell stilling ved ekspropriasjonsskjønnet enn de almenningsberettigede seter- og fiskebueiere. Gjenstanden for ekspropriasjonsskjønnet er angitt i vassdragslovens §16 nr. 1, som blant annet nevner den skade eller innskrenkning som reguleringen måtte medføre for eiendom eller eiendomsherligheter. «Skade» antas her også å omfatte verdiforringelse ved usedvanlig eller upåregnelig ulempe som etter nabolovens §12, jfr. §17, kan kreves erstattet. Jeg kan imidlertid ikke anta at loven er slik å forstå at ekspropriasjonsskjønnet skal fastsette erstatning til enhver som - uten for øvrig å berøres av ekspropriasjonen - fremsetter et krav på erstatning for slik ulempe. Krav av denne art står etter min mening i en annen stilling enn krav på erstatning for rettigheter som umiddelbart berøres av ekspropriasjonen, og om man kan trekke slike krav inn under reguleringsskjønnet vil det kunne føre til at dette får et omfang som jeg ikke kan anta at loven har tenkt seg. Det er her etter min mening nødvendig å trekke en grense. Slike «naboer» er derfor etter min mening henvist til å gjøre sine krav gjeldende ved vanlig søksmål. Av denne grunn må den ankende parts påstand om opphevelse av overskjønnet tas til følge for så vidt det har truffet bestemmelse om erstatning til de to hytteeiere, som ikke har noen
Side:632
annen interesse i saken enn kravet på erstatning for skjemmet utseende.
Derimot antar jeg at det er i overensstemmelse med loven at de eiere av setrer eller fiskebuer som har krav på ekspropriasjonserstatning for skade på sin almenningsbruk, også får sitt mulige erstatningskrav bygget på naborettslige prinsipper avgjort under ekspropriasjonsskjønnet.
Jeg antar at overskjønnets avgjørelse når det gjelder erstatning til disse eiere for verdiforringelse på grunn av skjemmet utseende, etter omstendighetene bør stadfestes. At slik verdiforringelse foreligger, er med endelig og bindende virkning fastslått av overskjønnet, hvis skjønnsmessige avgjørelse ikke kan prøves av Høyesterett. Jeg kan ikke i skjønnspremissene finne tilstrekkelig holdepunkt for å anta at overskjønnsrettens flertall har bygget sin avgjørelse på en uriktig lovforståelse. Selv om det ikke direkte er uttalt i skjønnet at reguleringen medfører en skade eller ulempe av usedvanlig eller upåregnelig art, finner jeg det ubetenkelig å gå ut fra at flertallet har bygget på denne oppfatning. Jeg viser til flertallets bemerkning om at det er grunn til å frykte for at reguleringen i betydelig grad vil volde skade. Det dreier seg her om en regulering av et omfang utenfor det vanlige, idet eksproprianten er gitt tillatelse til senkning av Tessevatn 11,6 meter (hvorav 0,70 meter faller på Eidefoss Kraftanlegg).
Etter sakens art finner jeg at den ankende part bør betale det offentlige saksomkostninger vedkommende anken mot seter- og fiskebueiere. For øvrig vil saksomkostninger ikke bli tilkjent.
Jeg stemmer for denne dom:
I. Overskjønnet oppheves:
1. For så vidt erstatning for skade på fiske er tilkjent:
Syver Bruøygard takstnr. 107
Torvald Biløygard » 108
Anton Runningen » 109
Olav Kvåle » 109a
Petter Byrløkken » 110
Johannes Hagen » 111
Hans Eklebakken » 112
Eiliv Bakke » 113
Hans Hagen » 114
Hans Bakke » 115
Anton Fjeldstad » 117
Bjarne Holø » 118
Andreas Grandrud » 119
Anton Hidemstrædet » 120
Pål Hidemstrædet » 121
Ola Larsen » 123
Jakob Botten » 124
Side:633
Mari Hammer takstnr. 125
Mathias Runningen » 126
Ola Laingen » 127
Hans Eklebakken » 128
John Borgen » 129
Gunnar Byrøygard » 130
Kristian S. Brimi » 130 a
Håkon Kjøk » 131
2. For så vidt erstatning for båt fradrag er tilkjent:
Petter Byrløkken takstnr. 110
Hans Eklebakken » 112
Anton Fjeldstad » 117
og Bjarne Holø » 118
3. For så vidt erstatning for skjemmende utseende er tilkjent:
Hans Hidem takstnr. 349
Pål Frisvold » 350
II. Overskjønnet stadfestes for så vidt erstatning for skjemmende utseende er tilkjent:
Jon T. Bakke takstnr. 12
Sven Løkken » 19
Johan Åsvang » 30
Per Åbakken » 59
Ole Lillehagen » 61
Jo Nebneset » 77
M. E. Hagen » 89
Hans Bruøygard » 287
W. H. Brimi » 288
Syver Garmo » 292
Henning Garmo » 293
Gunnar Frisvold » 296
Anders Brimi » 299
Georg K. Sole » 305
Sylfest Ødegård » 308
A. G. Mo » 309
Ole K. Lyngved » 312
Ola Hidem » 313
Torgeir Holø » 314
Jo E. Lyngved » 317
Syver Bruøygard » 318
Kristian T. Garmo » 325
Bjørner Laingen » 328
Torstein Bjørgen » 337
Erik Enersvold » 338
Rolv H. Frisvold » 346
III. For så vidt angår de under II nevnte parter, betaler Glommens og Laagens Brukseierforening til det offentlige i erstatning for saksomkostninger 2200 - to tusen tohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.
Side:634
Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende unntagen for så vidt angår de to hytteeiere.
Etter min mening kan et ekspropriasjonsskjønn fastsette erstatning til enhver som fremsetter krav herom og som lider skade ved ekspropriasjonen. I dette tilfelle er alle skadelidende innkalt til ekspropriasjonsskjønnet ved en alminnelig stevning, de to hytteeiere har meldt seg som parter og er av underskjønnet og overskjønnet behandlet som parter. Jeg kan ikke finne grunn til at hytteeierne skal settes i en annen stilling enn setereierne, de lider jo med hensyn til nedsatt omsetningsverdi av sine eiendommer samme skade som. setereierne.
Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Wold og Grette: Likeså.