Rt-1951-639
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1951-06-28 |
| Publisert: | Rt-1951-639 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 88 B/1951 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Stenersen, Kruse-Jensen, Berger, Thrap, Wold |
| Lovhenvisninger: | Samferdselsloven (1947) §1, §27, §7, Grunnloven (1814) §101, Straffeprosessloven (1887) §27, §377, §7, §20, §21, Samferdselsloven (1947) |
Dommer Stenersen: I denne sak, som er behandlet etter straffeprosesslovens §377, fjerde ledd, på grunnlag av forelegg utferdiget av Kristiansand politikammer 31. mars 1950, avsa Kristiansand byrett enstemmig dom 10. februar 1951 med denne domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av lov nr. 6 av 11. juli 1947 §27 jfr. §7 til en bot til statskassen stor kr. 500,-. Betales ikke boten inntrer fengsel i 10 dager.
Han erstatter statskassen saksomkostninger med kr. 50,-.»
Domfelte har begjært fornyet behandling ved lagmannsrett, men det er nektet av Høyesteretts Kjæremålsutvalg. Subsidiært har han anket over lovanvendelsen og straffutmålingen.
Om saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. Tiltalte er speditør og medinnehaver av et transportfirma, som i henhold til en kontrakt fra før krigen har besørget kjøringen for Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand og fremdeles gjør det med en rekke av sine lastebiler, som firmaet har løyve for etter samferdselslovens §7. Ved dommen ble han straffelt for at han i strid med denne bestemmelse hadde foretatt kjøring for Falconbrigde med 3 biler som han ikke hadde løyve for. Han gjorde gjeldende bl.a. at han var nødt til å gjøre det for å yte Falconbridge fornøden service og at det
Side:640
var uriktig at han var nektet løyve for også disse biler. Retten har ikke gitt ham medhold i det, og dette er ikke påanket. Det er for øvrig på det rene at Samferdselsdepartementet i mai 1950 - altså etter kjøringen, men for dommen - hadde tildelt hans firma 3 begrensede bevilgninger for å dekke nødvendig kjøring innen Falconbridges område. Heller ikke har tiltalte angrepet domfellelsen, for så vidt angår den ene av de 3 i saken omhandlede kjøringer, som gikk utenfor fabrikkområdet (nemlig til Hunsfos Fabrikker i Vennesla).
Derimot hevder han at retten har tatt feil, når den har antatt at samferdselslovens §21 jfr. §7 rammer de to andre kjøringer saken gjaldt, nemlig transport av stein og av nikkel, kobber m.v. inne på Falconbridges fabrikkområde. Han viser til den blant forarbeidene til loven inntatte innstilling fra Trafikkrådskomiteen 91-92, som viser at løyvetvangen begrunnes i at man ville utelukke konkurranse med løskjørere - et hensyn som ikke kan gjøre seg gjeldende i et tilfelle som det foreliggende. Enn videre viser han til Ot. prp. nr. 1 - 1947 til loven 4, annen spalte, hvoretter utkastets definisjon i §1 av transport som befordring av personer eller gods fra et sted til et annet ble sløyfet som overflødig. Han slutter derav at det er en selvsagt forutsetning for lovens anvendelse at det gjelder transport på et område der ikke som i nærværende sak var et lukket fabrikkområde. I denne forbindelse er det pekt på at lovens §20 unntar fra sin virkekrets transport for fortjeneste «innan et hamnedistrikt». Iallfall hevdes det at domsgrunnene ikke gir en slik beskrivelse at det kan prøves om loven i dette tilfelle er riktig anvendt. Han mener derfor at frifinnelse eller opphevelse av dommen må skje.
Det er også reist tvil om domstolene er kompetente og vist til at lovens §1 nr. 2 henlegger det til Samferdselsdepartementet i tvilstilfelle med bindende virkning å avgjøre om transport med motorvogn går inn under fyresegnene i lovens tredje kapitel (hvorunder bl.a. §7 hører).
Jeg finner det lite tvilsomt at domstolene må være kompetente til å avgjøre dette spørsmål i et tilfelle som det foreliggende, hvor departementets avgjørelse av spørsmålet hverken var begjært eller truffet før den påtalte kjøring fant sted. Jeg kan i denne forbindelse vise bl.a. til høyesterettsdom i Rt-1932-421 og kjennelse i Rt-1940-227.
Heller ikke for øvrig kan jeg finne at denne del av anken kan føre frem. Det er her på det rene at «fortenestekøyring utan rute» har funnet sted, og jeg kan ikke av det som fremgår av dommen om kjøringen, stedlig og saklig, finne at det er grunn til å anta at lovens ubegrensede forbud i §7 mot fortenestekøyring utan rute, når ikke løyve er meddelt, er uriktig anvendt til skade for tiltalte.
De for byretten reiste innsigelser mot grunnlovmessigheten av samferdselslovens heromhandlede bestemmelser er ikke gjort gjeldende for Høyesterett. Jeg finner dem grunnløse og innlater meg ikke på dem.
Side:641
Derimot mener jeg at straffen bør nedsettes. Jeg legger da vekt på hva byretten har anført om at kjøringen var samfunnsnyttig og at innstillingen av den ville bringe de to storbedrifter den tjente vanskeligheter, og ikke mindre vekt legger jeg på at administrasjonen - som foran nevnt - har imøtekommet behovet for ytterligere kjøretillatelser. Jeg antar at straffen passende kan settes til 100 kroner i bot, eller subsidiært 3 dagers fengsel.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at bøtestraffen nedsettes til 100 - ett hundre - kroner med en subsidiær fengselsstraff på 3 - tre - dager.
Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Berger, Thrap og Wold: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd J. Norem med domsmenn Aksel Akselsen og Signe Myhre Nielsen):
Ved beslutning av Kristiansand politikammer, datert 31. mars 1950, er A forelagt en bot til statskassen stor kr. 500,-, eller hvis boten ikke betales, fengsel i 80 dager for overtredelse av lov om samferdsla av 11. juli 1947 nr. 6 §27, jfr. §7, hvoretter fortenestekøyring utan rute ikkje er lovleg utan etter løyve frå samferdselsnemnda, derved at
a) han den 3. mars 1950 som medeier i transportfirmaet B, Kristiansand, utførte fortjenestekjøring for Falconbridge Nikkelverk, Kristiansand med lastebil K 1302, idet han mot betaling transporterte sten inne på fabrikkområdet skjønt han ikke hadde tillatelse hertil av samferdselsnemnda i Kristiansand,
b) han den 9. mars 1950 som medeier i transportfirmaet B, Kristiansand, utførte fortjenestekjøring med lastebil K 1038 for Hunsfos Fabrikker, idet han mot betaling transporterte syre fra Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand til Hunsfos Fabrikker i Vennesla, skjønt han ikke hadde tillatelse hertil av samferdselsnemnda i Kristiansand,
c) han den 9. mars 1950 som medeier i transportfirmaet B, Kristiansand, utførte fortjenestekjøring med lastebil K 501 for Falconbridge Nikkelverk, Kristiansand, idet han mot betaling transporterte nikkel, kobber m.v. inne på fabrikkområdet skjønt han ikke hadde tillatelse hertil av samferdselsnemnda i Kristiansand.
Boten har A ikke vedtatt, hvorfor nærværende sak er reist ved Kristiansand byrett.
A er født xx.xx.1900, han er speditør og medeier i transportfirmaet B, Kristiansand. Han er gift og har kun hustru å forsørge. Han har en formue på kr. 44000,- og hadde i fjor en inntekt av ca. kr. 15 000,., bopel Dronningens gate 4 og 6.
Side:642
Han vites tidligere ikke straffedømt, derimot er han en gang i 1944 bøtelagt, hvorom henvises til bøtefortegnelsen.
Det er ved tiltaltes egen innrømmelse bevist at tiltalte har forholdt seg slik som i forelegget nærmere beskrevet, og at han har kjent til at loven om samferdslen forbød den kjøring han har utført, idet han av politiet den 18. januar 1950 ble tilskrevet om å stoppe kjøringen og denne advarsel ble gjentatt muntlig 2. mars s. å. Da kjøringen fortsatte etter siste dag ble dette fastslått ved kontroll.
Før politiets advarsel meddeltes tiltalte, søkte tiltaltes bror, 2. vitne, samferdselskonsulent Olsen, 1. vitne. Denne siste uttalte at da «de fikk i Herrens navn kjøre og håpe at politiet lukket øynene» - -, en uttalelse der ikke kunne forståes på annen måte enn at kjørselen ikke var lovlig.
Tiltalte anfører at han forgjeves har søkt samferdselsnemnda om kjøreløyve for bilene K 1302, 1038 og 501, og at løyve ikke var innrømmet ham da kjøringen fant sted. Han mener at det er urettferdig at han ikke har fått løyve, men dette spørsmål er retten avskåret fra å prøve da det beror på et administrativt skjønn.
Tiltalte mener også at samferdslovens §7 strider mot Grunnlovens §101. Det er i statsrettslæren alminnelig anerkjent at Grunnlovens §101 ikke tilsikter å realisere frihet på næringslivets område, men derimot likhet. Det er derfor intet til hinder for at lovgivningen kan gjøre næringsvirksomhet betinget av bevilling, men bevillingen må ikke inneholde noen særrett for noen. Retten finner det ufornødent å drøfte at samferdselsloven ikke kommer i strid med Grunnlovens §101 §105 og §97.
For øvrig har tiltalte ment at samferdselsloven ikke forbyr fortjenestekjøring på privat område. Denne mening motsies av lovens egne ord der uten begrensning forbyr all kjøring uten løyve.
Tiltalte vil derfor bli å felle i overensstemmelse med forelegget og retten finner at en bot stor kr. 500,- må ansees passende. Betales ikke boten inntrer fengsel i 10 dager.
Ved straffutmålingen er i skjerpende retning lagt vekt på at tiltalte har forsøkt å trosse seg frem. I formildende retning at den kjøring der ble utført var samfunnsnyttig og at innstillingen av den ville bringe de to storbedrifter Falconbridge Nikkelverk og Hunsfos Fabrikker vanskeligheter, idet tiltalte hadde kontrakt, angivelig opprettet i 1935, med Falconbridge om kjøringen liksom hans biler var spesialinnredet på å kunne utføre den. - - -
Side:643