Rt-1951-652
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1951-06-30 |
| Publisert: | Rt-1951-652 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | Dissens: 4-1 |
| Saksgang: | L.nr. 114/1951 |
| Parter: | Statsadvokat Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Eckhoff, Skau, Helgesen, Stang, Dissens: Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §17, Straffeloven (1902) §49, §29, Motorvognloven (1926) |
Dommer Eckhoff: Ved dom av Moss byrett avsagt 26. april 1951 ble A frifunnet for overtredelse av lov om motorvogner av 1926 §29 jfr. §17 annet ledd, 1. punktum.
Etter rettens beskrivelse har tiltalte sittet ved rattet i sterkt påvirket tilstand. Bilen var satt i gear, og den måtte skyves fremover på flat vei, fordi den ikke hadde noen mulighet for å rulle ved egen tyngde. Tiltaltes venn, som var edru, gikk ved siden av bilen klar til å overta rattet for det tilfelle at motoren kom i gang. Men det lyktes ikke for tiltalte å få motoren i gang.
Rettens flertall, domsmennene, var av den oppfatning at det forhold som er beskrevet ikke kunne betegnes som kjøring i motorvognlovens forstand, jfr. loven av 1926 §17 annet ledd, 1. punktum. Rettens formann unnlot å ta standpunkt til dette spørsmål.
Retten behandlet deretter spørsmålet om tiltalte som nevnt i den samme bestemmelse hadde «prøvet å kjøre motorvogn».
I en felles begrunnelse sier retten følgende: «Retten finner det bevist at tiltalte har prøvd å starte bilens motor, da han var best kjent med den. På den annen side er det på det rene at tiltalte ikke hadde til hensikt og ikke prøvde å få motoren i gang for å sitte ved rattet, mens motoren drev bilen fremover. Det var utelukkende hans mening å sette motoren i gang, for straks å overlate rattet til vitne nr. 3.»
Deretter fremholdt rettens flertall, domsmennene «at den minimale veistrekning som en må regne med at motoren ville ha trukket bilen, hvis den hadde startet, ikke kan ansees som kjøring i motorvognlovens forstand, og flertallet finner derfor at tiltalte heller ikke har gjort seg skyldig i forsøk på kjøring, og at han må bli å frifinne». Her dissenterte formannen som fant at det under enhver omstendighet forelå forsøk på kjøring.
På dette punkt er dommen av påtalemyndigheten påanket til Høyesterett. Det hevdes i ankeerklæringen «at retten har anvendt loven uriktig, når den har funnet at tiltaltes forsøk på å starte bilens motor ved å sette vognen i gear, mens den ble skjøvet, ikke er forsøk på kjøring i motorvognlovens forstand. En viser til den motivering som er gitt av rettens mindretall samt til Rt-1939-252».
Som det vil sees har flertallet frifunnet tiltalte med den begrunnelse at den veistrekning som motoren, om den var kommet i gang, hadde drevet bilen, ville ha vært så minimal at det ikke kunne
Side:653
regnes som kjøring, og tiltaltes arbeid med å få motoren i gang er derfor ikke betegnet som forsøk på kjøring. Jeg finner ikke at denne begrunnelse kan føre frem, og slutter meg her til rettsformannens betraktninger. Med formannen legger jeg vekt på at om motoren var kommet i gang, måtte vognen, avhengig av hvor raskt tiltalte kunne få clutchen trådt inn, vært drevet frem et kortere eller lengere stykke. Det ville ha vært kjøring, og tiltaltes forsøk på å få motoren i gang på denne måte vil da måtte betegnes som forsøk på kjøring. Jeg legger her med formannen også vekt på det faremoment som forelå om. motoren startet, og tiltalte ikke reagerte tidsnok, et moment som Høyesterett har tillagt betydning i lignende saker.
Jeg er derfor kommet til det resultat at dommen må oppheves.
Ved den bevisførsel som har funnet sted i herredsretten er det klarlagt at det foreligger særdeles formildende omstendigheter ved tiltaltes forhold. Tiltalte var den gang dette skjedde klar over at han var påvirket, og han fikk derfor en venn til å kjøre bilen. Da den av en eller annen grunn stoppet, og vennen ikke fikk motoren startet overtok tiltalte rattet utelukkende i den hensikt å få motoren i gang for så atter å overlate bilen til den annen. Dette og den fremstilling retten for øvrig har gitt av tiltaltes forhold bør føre til at påtalemyndigheten overveier om påtale nå kan unnlates.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Holmboe: Jeg stemmer for at anken forkastes. Jeg nevner først at tiltalte, etter hva byretten har funnet bevist, i ord og gjerning har gitt tydelig til kjenne at han ikke ville kjøre bil i sin påvirkede tilstand. Først da han fikk tak i en edru bekjent som ville kjøre, stillet han sin bil til disposisjon. Jeg nevner også at da det ikke lyktes denne å få motoren i gang og tiltalte derfor skulle prøve å starte bilen, da han kjente den bedre enn den som kjørte den, gikk kjøreren ved siden av bilen for å kunne komme inn på førersetet hvis motoren startet.
Jeg finner at det gir uttrykk for et riktig skjønn at byrettens flertall har funnet at det her ikke er plass for straff og jeg kan ikke av domsgrunnene se at retten her har gått ut fra en uriktig lovforståelse. Når byretten uttaler at «den minimale veistrekning som en må regne med at motoren ville ha trukket bilen, hvis den hadde startet, ikke kan ansees som kjøring i motorvognlovens forstand» og derfor finner at tiltalte ikke har gjort seg skyldig i forsøk på kjøring, forstår jeg den slik at den ikke finner det godtgjort at tiltalte har foretatt noen handling hvorved ulovlig kjøring «tilsiktedes påbegynt», jfr. straffelovens §49.
Jeg medgir at domsgrunnene kunne ha vært mer fullstendige, men over dem er det ikke anket, og jeg finner som nevnt ikke holdepunkt for å fastslå at loven er uriktig anvendt. Det hypotetiske spørsmål om motoren, hvis den var kommet i gang, ville ha trukket
Side:654
vognen så langt før tiltalte ble avløst at han måtte dømmes for ulovlig kjøring, og hertil kreves etter Høyesteretts praksis ikke meget - behøver jeg da ikke å ta standpunkt til. Også på dette punkt finner jeg for øvrig at flertallets domsgrunner er for knappe.
Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Helgesen og justitiarius Stang: Likeså.