Rt-1951-856

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-09-28
Publisert:	Rt-1951-856
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 109 B/1951
Parter:	Kjellaug Aarset (høyesterettsadvokat H. Edv. Norstrand) mot Kristian A. Støfring (høyesterettsadvokat Sigurd Eikeset).
Forfatter:	Thrap, Helgesen, Schei, Wold, Grette
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §65, §33, Arveloven (1854)

Dommer Thrap: I sak anlagt av Kjellaug Aarset ved hennes verge, moren Johanne Aarset, mot Kristian A. Støfring og Karoline Nielsen avsa Sunnfjord herredsrett den 9. september 1941 dom med sådan domsslutning:

«De saksøkte Kristian A. Støfring og Karoline Nielsen frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble av Kjellaug Aarset ved vergen påanket til Gulating lagmannsrett. For lagmannsretten ble anken i saken mot Karoline Nielsen tilbakekalt, hvoretter denne ankesak ble hevet ved lagmannsrettens kjennelse. I saken mot Kristian A. Støfring avsa lagmannsretten den 10. juni 1942 dom med sådan domsslutning:

«I forhold til Kristian A. Støfring stadfestes herredsrettens dom.

Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Denne dom har Kjellaug Aarset ved vergen påanket til Høyesterett. Etter at Kjellaug Aarset i 1945 ble myndig, har hun selv

Side:857

opptrådt som part. Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«1. Skjøte av 5. august 1940, tinglyst 6. n. e., fra Anfin Nielsen til Kristian A. Støfring på eiendommen Vassenden nedre, g.nr. 61, b.nr. 1 og 2 i Jølster, og det salg av løsøre av enhver art som derved fant sted, kjennes ugyldig overfor Kjellaug Aarset.

2. Skjøtet blir å slette av grunnboken.

3. De ved salget overdragne eiendommer og eiendeler blir å inndra i Anfin Nielsens dødsbo som tilhørende boet.

4. Kristian A. Støfring dømmes til å betale til statskassen saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten og til Kjellaug Aarset for Høyesterett.»

Ankemotparten har nedlagt sådan påstand:

«1. Prinsipalt: at lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Subsidiært: at Kr. A. Støfring anerkjennes som testamentsarving i boet etter avdøde Anfin Nielsen.

3. at Kjellaug Aarset dømmes til å betale Kr. A. Støfring sakens omkostninger for alle retter.»

Saksforholdet fremgår av de tidligere retters dommer.

For Høyesterett er fremlagt bevisopptak ved Sunnfjord herredsrett av 16.-19. oktober 1945 med avhør av ankemotparten, 7 sakkyndige og 15 vitner. Det er også fremlagt en del nye dokumenter. Det nye bevisstoff vil det bli gjort rede for senere i den utstrekning det har betydning for avgjørelsen.

Den ankende part gjør i det vesentlige gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Støfring ved å overta eiendelene for kr. 55 000,- har ytet fullt vederlag. Hvis eiendelene var blitt realisert hver for seg og jordveien var blitt utparsellert og solgt som tomter, ville den ankende part kunne ha oppnådd en betydelig høyere pris. Da det ikke er betalt fullt vederlag, er overdragelsen til Støfring delvis en gave ytet på dødsleiet, og ugyldig etter reglene i arvelovens §65. Men uansett om det foreligger en gave eller ikke, er skjøtet etter den ankende parts mening ugyldig fordi skjøtningen er en dispositio mortis causa og som sådan i strid med arvelovens formkrav og pliktdelsreglene.

Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter.

Det er etter min mening ikke noe grunnlag for å anta at de eiendeler som Anfin Nielsen overdro til Støfring hadde en høyere verdi enn den pris som Støfring overtok dem for, nemlig kr. 55 000,- med tillegg av kår til fru Nielsen. Jeg viser for så vidt til den begrunnelse som de tidligere retter har gitt og som jeg i det vesentlige tiltrer. Jeg kan ikke finne at de nye opplysninger som foreligger for Høyesterett med hensyn til verdsettelse av eiendelene, gir grunn til å fravike de tidligere retters skjønnsmessige avgjørelse, som bl.a. er bygget på besiktigelse av eiendommen. De 3 sakkyndige som har avgitt uttalelse til bruk for Høyesterett har ansatt salgsverdien av den samlede eiendom (inklusive hotellinventar og det øvrige løsøre som omfattes av skjøtet til Støfring og med påhefte av det deri betingede kår til fru Karoline Nielsen) til kr. 54 000,- etter prisene på den tid da skjøtningen fant sted. Kåret til fru Nielsen har de

Side:858

sakkyndige verdsatt til kr. 2000,-, og en fiskerett som ikke var tatt med i skjønnsbeløpet, har de verdsatt til kr. 1000,-, eventuelt til kr. 500,- for det tilfelle at det ikke dreier seg om enerett til fiske. De sakkyndige er således kommet til at det i alt var verdier for kr. 57000,- (eventuelt kr. 56 500.-). Dette beløp ligger så nær opp til det beløp Støfring ga at det etter min mening heller ikke på grunnlag av disse sakkyndigerklæringer lar seg konstatere noe misforhold mellom ytelse og vederlag.

Som nevnt har den ankende part for Høyesterett gjort gjeldende at det kunne vært oppnådd en høyere pris ved stykkevis realisasjon i tiden etter Nielsens død, og det er for så vidt vist til at de sakkyndige er kommet til at eiendommene solgt etter hvert (husene solgt stående på tomten som før og jordveien solgt tomtevis) kunne utbringes til i alt kr. 67 730,-. Jeg kan imidlertid ikke tillegge dette noen betydning. Slik som forholdene lå an, var det en naturlig og rimelig ordning at Nielsen solgte eiendelene en bloc. Han hadde ikke grunn til å regne med muligheten av økt pris ved stykkevis realisasjon. Etter det som er opplyst i saken, har han da også ment at den pris han fikk var i høyeste laget, og at salget ikke inneholdt noen gave til Støfring. Arvelovens §65 kommer etter dette ikke til anvendelse i det foreliggende tilfelle.

Tilbake står å avgjøre spørsmålet om overdragelsen er i strid med andre arverettslige regler, spesielt om den på grunn av sitt innhold krever testaments form eller støter an mot pliktdelsreglene. Jeg er etter en vurdering av de foreliggende opplysninger om de nærmere omstendigheter ved skjøtningen kommet til at spørsmålet må besvares benektende. Jeg har allerede nevnt at overdragelsen skjedde mot et vederlag som sto i rimelig forhold til ytelsenes verdi. Jeg nevner videre at Nielsen ved disponeringen etter min mening først og fremst tok sikte på å få ordnet forholdet til sine kreditorer. Slik som hans økonomiske stilling var med en gjeld på over kr. 54 000,-, måtte det fremstille seg for ham som det mest hensiktsmessige at gjelden ble dekket på den måte som nevnt i skjøtet. Det er ikke noe i saken som tyder på at ikke den ordning som ble truffet i enhver henseende var rasjonell. Den ble også gjennomført og fullbyrdet mens Nielsen ennå levde. Støfring tiltrådte eiendommen og overtok gjelden i og med at skjøtet ble undertegnet. Han betalte renter på banklånene allerede før Nielsen døde. - Om Nielsen ved sin disposisjon også hadde den hensikt helt eller delvis å sikre livspolisen for Kjellaug - slik som lagmannsretten anfører - behøver jeg ikke ta standpunkt til. Det er nok for meg i denne forbindelse å peke på at de foreliggende opplysninger ikke gir noe holdepunkt for å anta at Nielsen ved skjøtningen har villet forringe Kjellaugs utsikt til arv eller på annen måte har villet gå hennes rettigheter for nær. Når forholdene er slik, kan jeg ikke tillegge det noen vekt at Nielsen da skjøtningen fant sted, var dødssyk og selv var klar over at han ikke hadde lang tid igjen å leve. Jeg kan ikke se at arvelovens bestemmelser var til hinder for at Nielsen fritt kunne treffe en slik disposisjon som det her gjelder.

Side:859

Etter dette antar jeg at ankemotpartens prinsipale påstand må bli å ta til følge. Jeg antar etter omstendighetene at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, og stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schei, Wold og Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver F. Krogh):

Saksøkte Karoline Nielsen er enke etter hotelleier Nikolai Nielsen som døde i 1914. De eiet gården Vassenden nedre og Løsæter gnr. 61 bnr. 1 og 2, av samlet skyld mark 0,57 i Jølster herred og drev hotell og skysstasjon på stedet. Nielsen var også poståpner og hadde telefonstasjon. I 1913 ble eiendommen solgt på tvangsauksjon og senere overdratt til Nielsens sønn Anfin Nielsen. Etter det som er opplyst, må en gå ut fra at han overtok stedet i 1919, samme år som han ble myndig, for ca. kr. 39 000.

Anfin Nielsen forble ugift og det var moren som foresto husholdningen og driften av hotellet. Hun var også poståpnerske til 1930 da hun ble 65 år gammel. Poståpnerstillingen gikk da over til sønnen. Høsten 1929 kom saksøkte Kristian Støfring som er fru Nielsens søstersønn, til Vassenden som sjåfør og var der i to år. Han hjalp også til med forskjellig annet arbeid og skulle ha kost og losji og kr. 50,- pr. måned i kontantlønn. Han kom tilbake igjen til Vassenden i samme stilling våren 1937 og har vært der siden, dog var han fraværende noen tid i 1937-38. Gårdsbruket på Vassenden er ikke stort, etter de saksøktes oppgave 13 mål innmark og ca. 12 mål havnegang, ingen utmarksrettigheter. Bygningene er brannforsikret for kr. 49 500,-. En butikkbygning er bortleiet. Leien for den har i de senere år utgjort kr. 900,-, fra 1. januar 1941 kr. 1000,- årlig. Hotellet som er basert på sommersesongen har 30 senger. Ifølge forevist kassabok har dets bruttoomsetning i årene 1934-39 utgjort henholdsvis kr. 5301,90, kr. 3326,10, kr. 4056,05, kr. 4213,68, kr. 5685,40 og kr. 6086,46 for hver sesong. I kontorleie av distriktslægen oppebæres kr. 240,- årlig. Poståpnerlønnen er kr. 1100,- og telefongodtgjørelsen kr. 300,- årlig. - - -

I mars 1940 hadde Anfin Nielsen i noen tid følt seg syk og reiste etter distriktslægens råd til Bergen for å bli røntgenundersøkt. Dr. Tschudi Madsen stillet diagnosen kreft i spiserøret den 2. april og i tiden 9.-29. april 1940 lå Anfin Nieisen i hospitalet Betanien i Bergen. Etter morens forklaring regnet han etter hjemkomsten ikke med å leve mer enn noen måneder. Dette uttalte han også til 2. vitne lensmann Øvrebø første gang denne traff ham etter hjemkomsten fra Bergen. - - -

Den 5. august 1940 utferdiget Anfin Nielsen skjøte til Kristian Støfring på sin eiendom Vassenden nedre gnr. 61 bnr. 1 og 2, med løsøre, innbo, buskap, avling, gårdsredskaper og to biler, for en kjøpesum på

Side:860

kr. 55 000,- og rett for sin mor til fritt husrom, lys og brennefang på eiendommen for hennes levetid. Ifølge skjøtet, hvorav avskrift er fremlagt som dok. nr. 2 er av kjøpesummen regnet kr. 30 000,- for den faste eiendom og kr. 25000,- for løsøre og innbo m.v. Videre heter det i skjøtet: «Kjøpesummen er avgjord på den måten, at kjøparen overtek all fast og laus gjeld, som tilsaman tilsvarer nemnde kjøpesum, og skal soleis gnr. 61 bnr. 1 og 2 heretter høyra Kristian A. Støfring til som hans lovlege eigedom.»

Skjøtet bærer følgende vitnepåtegning av sykesøster Helga Fluge og distriktslæge T. Bydal: «Underskrivne vitnar med dette at Anfin Nielsen sjølvhendt og i vårt nervær har underskrivet dette skøytet, at han var ved full sans og samling og sa frå, at skøytet var heilt i samsvar med hans vilje, og at underskrivaren er over 21 år.»

Deretter har Kristian A. Støfring s.d. påtegnet skjøtet sin vedtagelse, hvoretter det ble tinglyst neste dag.

Den 20. s. m. døde Anfin Nielsen. Hans bo står under offentlig skiftebehandling ved Sunnfjord skifterett, idet han som sin eneste livsarving har etterlatt seg en umyndig datter Kjellaug Aarset, født xx.xx.1924. - - -

Kravet om omstøtelse av skjøtet til saksøkte Kristian A. Støfring er bygget på den betraktning, at Anfin Nielsen ved dets utferdigelse var en dødssyk mann og transaksjonen var en disposisjon som tok sikte på å ordne formuen etter dødsfallet. Overdragelsen påståes å være skjedd til underpris og å innebære en gave som krevet testaments form og dessuten krenker saksøkerens pliktdelsrett. Verdien av de ved skjøtet overdratte eiendomsgjenstander må etter saksøkerens mening være atskillig større enn den stipulerte pris kr. 55 000,-, og denne er heller ikke basert på noen nøyaktig oppgave over gjelden. Her foreligger en gavedisposisjon som kolliderer med arvelovens §33 og §65. Selv om det skulle være likevekt mellom aktiva og passiva, må disposisjonen allikevel underkjennes som følge av arvelovens §33. Livsarvingen formenes å ha en ubetinget rett til å få sin pliktdel av arven bestemt ved skifterettens mellomkomst og ikke ved disposisjoner av arvelateren på dødsleiet, jfr. høyesterettsdom i Rt-1915-381.

Herimot har de saksøkte gjort gjeldende at skjøtet er en dispositio inter vivos, ikke mortis cause. Det er ikke avgjørende hvor lenge før dødsfallet disposisjonen er truffet, men hva den går ut på og det formål den forfølger. Anfin Nielsen ville overdra stedet til Støfring fordi han mente denne hadde betingelser for å kunne drive det og fordi han derved oppnådde en pris som dekket kreditorene, hva han ikke regnet med at det kunne oppnåes ved et eventuelt auksjonssalg. Videre oppnådde han å sikre sin mor som nå er 76 år gammel, fritt husrom m.v. på eiendommen for hennes levetid. Å betinge seg selv noen slik kontraktsmessig rett var etter omstendighetene unødvendig når hensees til slektskapet mellom ham og kjøperen. Disposisjonen var en fra begge sider helt fullbyrdet kontrakt i det øyeblikk Anfin Nielsen døde, den ble fullbyrdet i og med kontrahentenes underskrift på skjøtet den 5. august. Men selv om man vil anse skjøtet som en dispositio mortis catisa, mener de saksøkte at det fyller kravet til et lovmedholdig testament og i tilfelle må sees som

Side:861

en arvepakt, en disposisjon som er bundet slik at hverken arvelateren eller hans arvinger kan gjøre noe ved den. Det er selvfølgelig den formue som blir til gode i boet når kreditorene har fått sitt, som det spørres om, det er den arvingene får, og arvelodden er ikke blitt mindre for saksøkeren ved denne transaksjon, noe salg til underpris foreligger ikke. De saksøkte mener at den faste eiendom ikke kan settes til høyere verdi enn kr. 30 000,-, og registreringstaksten på løsøret er kr. 14 060,10. Ved bedømmelsen av salgsverdien kan en ikke regne med inntekten av poståpnerstillingen og telefonen, disse inntekter er ikke knyttet til stedet som sådant, men er personlige inntekter for den som får disse stillinger. Nikolai Nielsen gikk konkurs på stedet og Anfin Nielsen overtok det til en så høy pris at han ikke har kunnet makte å betale avdrag på gjelden, men har måttet låne morens pensjon for å kunne holde det gående, og oppta nye lån både til oppførelse av nytt forretningshus (butikken) og til de påbudte utbedringer av hotellet. Hotellnæringen i Jølster står nå i en relativt dårligere stilling enn da avdøde overtok stedet i 1919, hotellet har seilet akterut absolutt og ubestridelig. Avdøde hadde en livspolise på kr. 1500,- hvorpå det hvilte et lån på kr. 500,-. Polisepengene ville han at saksøkeren skulle ha, og det oppnådde hun også ved salget til Støfring.

Saksøkte Kr. Støfring har forklart at Anfin Nielsen av og til kom med hentydninger i retning av at Støfring skulle overta stedet etter ham. Etter at gjeldsbrevet til moren var utstedt, det var enten i slutten av mai eller i juni 1940, sa Nielsen at det hadde vært hans tanke å selge stedet til Støfring, og han uttalte videre: «Eg anser det slik at gjelden her er så stor, at hvis en mann ikke får posten og telefonen, så kan han ikke greie å drive det her.» Det var grunnen til at han ikke før hadde snakket direkte ut om det. Støfring svarte bare: «Ja, det er gjerne så.» Nielsen var ikke sengeliggende ved den anledning. Den 5. august lå han til sengs. Fru Nielsen sa den dagen til Støfring at nå var Anfin betenkt på å selge stedet eller få gjort noe med stedet, og ville ha fatt i noen som kunne skrive. Støfring kjørte da etter lensmannen som ble med ham med det samme, og de gikk opp på værelset til Anfin Nielsen i 18-18,30-tiden. Lensmannen spurte om det var så at han ville ha noe ordnet med stedet, og om at det var slik at Støfring skulle overta det. Nielsen svarte ja, at det ville han. Lensmannen spurte så hvorledes han hadde tenkt det skulle gjøres, og Nielsen nevnte det slik som det står i skjøtet. Han nevnte at gjelden var stor og at en mann som skulle overta og drive stedet, ikke kunne betale mer enn gjelden på det, men det ville han ha dekket. Han gjorde et overslag over gjelden, både pantegjelden, gjelden til moren og annen løsgjeld og regnet det sammen til ca. kr. 50 000,-. Støfring ble deretter spurt om han ville gå med på en kjøpesum på kr. 55 000,- for at gjelden skulle bli dekket. Støfring erklærte seg villig til det og forsto det slik at han skulle overta eiendommen straks. Det ble nevnt at sykesøsteren og doktoren som var på Skei i Jølster den dagen, skulle være vitner, og Støfring ringte derfor doktoren opp i telefonen og ba han komme innom på nedturen. Da dr. Bydal kom, gikk doktoren, sykesøsteren og Støfring opp til Anfin Nielsen. Klokken var da 20 à 21. Nielsen var våken og helt klar. Doktoren

Side:862

leste opp skjøtet og spurte om det stemte slik som Nielsen ville ha det, og om han ville underskrive dokumentet. På begge disse spørsmål svarte Anfin Nielsen ja, han satte seg opp i sengen og skrev egenhendig under.

Saksøkte Karoline Nielsen har også forklart at etter at gjeldsbrevet til henne var utstedt, nevnte sønnen flere ganger at han syntes Kristian kunne overta stedet, og det var hun enig i. Anfin mente at han måtte ha så meget for det at han dekket gjelden, deriblant hennes krav. Han snakket både 5. august og før den dagen om å få skjøtet skrevet når det var noen som kunne skrive det. Da lensmannen kom den 5. august, spurte han henne hvor høy sum de skulle ta, og hun svarte at de fikk iallfall ha så meget at ingen mistet penger. Hun trodde Kristian skulle overta det med en gang, idet Anfin innså at han ikke selv kunne greie med dets lenger. Før hadde Anfin sagt at Kjellaug skulle ha polisen. Anfin var klar hele tiden han var syk.

1. vitne distriktslæge Bydal har forklart at han syntes å erindre at Anfin Nielsen allerede en gang før 5. august var inne på tanken om å overdra stedet til Støfring, men han (Nielsen) visste ikke om Støfring var interessert i det. Nielsen nevnte også en livspolise som han mente Kjellaug skulle få. Den 5. august var vitnet anmodet om å være vitne på overdragelsen og bevitne at Anfin Nielsen var ved full sans og samling. Vitnet leste skjøtet opp for ham og Anfin Nielsen skrev egenhendig under, liksom vitnet og sykesøsteren skrev under i hans påsyn. Nielsen var ved full sans og samling. Vitnet var også mandagen etter (12. august) innom Anfin Nielsen som da uttalte sin tilfredshet med at det nå var ordnet med overdragelsen til Støfring og mente at det skulle ha vært gjort før.

2. vitne lensmann Øvrebø har forklart at da han den 5. august på anmodning kom til Vassenden for å skrive skjøte på eiendommen til Kr. Støfring, spurte han Anfin Nielsen om vilkårene for overdragelsen og skrev dokumentet overensstemmende dermed. Nielsen refererte de forskjellige gjeldsposter og kom til et beløp litt over kr. 50 000,-, men regnet med å kunne ha glemt enkelte mindre beløp og fikserte derfor kjøpesummen til kr. 55 000,- for å være sikker på å dekke alt. Pantegjelden hadde han nøye greie på og nevnte også de 7000 kroner til sin mor og sa at det var hennes pensjon som i alle år hadde gått inn i driften for å holde det gående. - Nielsen beklaget at gjelden skulle være så stor for stedet svarte ikke for den gjelden. Den av hensyn til stempelavgiften foretatte fordeling av kjøpesummen på den faste eiendom og løsøret, skjedde også i samråd med Nielsen som mente at de ikke kunne regne mer enn kr. 30000,- på eiendommen. Vitnet snakket også med ham om det ikke var hensiktsmessig å få doktoren og sykesøsteren til å være vitner på at han var ved full sans og samling, og det var han enig i. Når vitnet fant dette formålstjenlig, var det fordi Nielsen var en syk mann så det for så vidt ikke gjaldt et vanlig skjøte. Vitnet oppfattet det dog ikke som en dispositio mortis causa, men som en overdragelse av eiendomsretten med det samme. Da doktoren kom, fortalte vitnet hva det gjaldt og at han hadde avtalt med Nielsen å be doktoren være vitne sammen med sykesøsteren. Vitnet ba dem ta dokumentet med opp til den syke, lese det opp for ham og be ham underskrive og selv skrive

Side:863

under oppe på sykeværelset. Da de etter noen minutters forløp kom ned igjen med skjøtet i underskrevet stand, skrev vitnet kjøperens vedtagelsespåtegning som Støfring deretter underskrev i overvær av de samme vitner. Så kom det bud ned om at vitnet skulle komme opp til den syke. Vitnet satt da og snakket med ham en stund. Anfin Nielsen var da svært glad for at det var brakt i orden, for han kunne ikke ønske seg noen bedre ordning. Vitnet spurte hvorfor det ikke var gjort før. Til det svarte Nielsen at han ikke hadde hatt anelse om at Støfring var interessert i å kjøpe stedet, han selv visste hvor tung gjelden var. Men ved et tilfelle hadde han fått forståelsen av at Støfring kanskje ikke var uinteressert. 2. vitne har videre forklart at Jølster Sparebank har hatt pant i eiendommen for nær kr. 40 000,- og fikk gjentatte ganger kritikk av bankinspeksjonen for at det ikke ble betalt avdrag, men banken lot det gå fordi Nielsen holdt eiendommen i god stand. Vitnet erklærte seg enig med Anfin Nielsen i at kr. 55 000,- var for dyrt, men Nielsen ville dekke sine forpliktelser. Eiendommen var etter vitnets mening toppbelastet med gjeld iallfall fra 1910-11.

3. vitne hotelleier Tollef Skrede, Skei i Jølster, har forklart at han kjøpte Skei hotell i 1920 for kr. 30 000,- som var gjelden. Hotellet har 45 senger, grunnarealet er 10 à 15 mål, hvortil kommer 26 mål innmark og 59 mål utmark. Det har ikke vært noen god forretning, og vitnet erklærte at om han skulle kjøpe Vassenden, ville han ikke gi mer enn 25 à 30 000 kroner for stedet.

4. vitne Ludvig D. Klakegg har forklart at den gang Anfin Nielsen kjøpte Vassenden for ca. kr. 40 000,-, syntes vitnet det var høy pris. Som revisor i sparebanken fant han at det burde kreves avdrag på gjelden og gjorde revisjonsmerknad om det. Foreholdt skjøtet til Støfring og hva den deri stipulerte kjøpesum kr. 55 000,- omfatter, erklærte vitnet at han fant prisen høy. Vitnet er formann i prisnemnda for fast eiendom i Jølster.

5. vitne handelsmann Knut Hylderaas, Vassenden har erklært at hvis han kunne få kjøpe forretningshuset (butikkbygningen) og tillagt det areal av eiendommen Vassenden som ligger mellom hovedveien og Jølstervannet (anslagsvis ca. 1 mål) så kunne han gi kr. 12 000,- for det.

Retten skal bemerke at Anfin Nielsen ved skjøtets utstedelse må antas å ha gått ut fra at døden ville ramme ham innen kort tid. Det var fire måneder i forveien konstatert at han led av kreft i spiserøret, og han uttalte selv til sin mor og 2. vitne etter hjemkomsten fra hospitalet at han ikke regnet med å kunne leve mer enn noen måneder. Dette tør antas å være en beskjed han har fått av den læge som behandlet ham i Bergen. Det var hans uhelbredelige sykdom og forestående død som foranlediget ham til å selge eiendommen til sitt søskenbarn som i noen år hadde vært i hans tjeneste og hjulpet til med driften.

Denne omstendighet er i seg selv dog etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig til å karakterisere rettshandelen som en dispositio mortis causa i rettslig forstand, og frakjenne den karakteren av det som skjøtet etter sitt innhold går ut på, nemlig en for begge parter bindende overdragelse inter vivos av eiendomsretten mot at kjøperen avgjør kjøpesummen ved å overta all fast og løs gjeld, en forpliktelse som kjøperen

Side:864

påtok seg i og med sin underskrift på dokumentet. Heller ikke finner retten å kunne legge noen vekt på at Anfin Nielsen ikke i skjøtet tok noe uttrykkelig forbehold om sitt eget opphold på stedet. Det har vært en stilltiende forutsetning at han skulle beholde sitt sykerom og få sin pleie der i den tid han hadde igjen å leve, og han hadde jo dessuten inntektene av posten og telefonen. Hvis en under disse omstendigheter skal nekte å godkjenne skjøtet som en virkelig dispositio inter vivos, må det etter rettens oppfatning gjøres sannsynlig at kjøpesummen ikke svarer til de solgte eiendelers verdi, og at skjøtet derfor delvis innebærer en gaverettshandel som krenker livsarvingens pliktdelsrett.

Retten kan ikke anta at dette er tilfelle her. Det er ikke i saken fremkommet noe som tyder på at avdødes hensikt med transaksjonen har vært å borteliminere eller forminske arven for sitt utenfor ekteskap fødte barn. Men han hadde i over 20 år arbeidet med en stor gjeldsbyrde som han ikke maktet å redusere, men tvert imot har øket i sin driftstid. Og med de erfaringer han satt inne med angående virksomhetens avkastning, var han bekymret for at hans bo ved en eventuell realisasjon etter hans død ikke ville bli fullt solvent. Dette har han villet forebygge ved salget til Støfring, hvorved han oppnådde full dekning for gjelden. Da dette salg var brakt i orden, følte han seg glad og tilfreds, sikkert ikke fordi han mente derved å ha tilsidesatt eller krenket saksøkeren, men i bevisstheten om å ha gjort rett og skjell mot alle sine kreditorer og sikret moren rett til å forbli på gården. Hva denne rett til husvær m.v. for moren angår, kan det nok sies at den var en gaverettshandel for så vidt som hun neppe ville ha kunnet gjennomføre et krav herom på skifte. Det var dog ikke annet enn en naturlig sønnlig plikt avdøde derved oppfylte mot sin mor, og det antas ikke at denne byrde har spillet noen nevneverdig rolle ved fastsettelsen av kjøpesummen i dette tilfelle.

Retten er etter vitneforklaringene spesielt fra 2. vitne lensmann Øvrebø og 4. vitne Ludv. D. Klakegg, og etter sitt eget inntrykk ved besiktigelsen, ikke i synderlig tvil om at her ikke foreligger noe salg til underpris. Retten finner ikke å kunne legge noen større vekt på at avdøde de to siste år har vært skattlagt etter en nettoformue på henholdsvis kr. 12 000,- og kr. 10 000,-. Noen egentlig verdsettelse av eiendommen kan ikke sees å ha funnet sted ved ligningen, en har uten videre lagt branntaksten til grunn overensstemmende med sjølvmeldingen. Det kan neppe på denne oppgave bygges noe bevis for avdødes egen verdsettelse av den faste eiendom. Selv om den faste eiendom turde settes i noen høyere salgsverdi enn kr. 30 000,-, så kommer løsørets realisasjonsverdi ikke på langt nær opp i kr. 25 000,- registreringstaksten er som nevnt kr. 14 000,-. Det er ikke brakt endelig på det rene om den gjeld som Støfring har overtatt, løper opp i et så stort beløp som kr. 55 000,-. Det er mulig at det vil vise seg å mangle 5 à 600 kroner på det. Denne forholdsvis ubetydelige differanse har han under hovedforhandlingen erklært i tilfelle å ville innbetale til boet uaktet han ikke er klar over om han har noen juridisk plikt til det. I denne forbindelse bemerkes at lensmann Øvrebø som skrev skjøtet i sitt vitneprov har gitt uttrykk for den oppfatning at beløpet i tilfelle pliktes erlagt til boet.

Side:865

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Carl Iversen, Andreas Jynge og Olaf Erdal):

- - -

Etter begjæring av den ankende har hotelleier J. Sivertsen og byggmester S. Lie vært oppnevnt som sakkyndige og har foretatt en verdsettelse av den faste eiendom, jordveien unntatt, og av løsøret. De har under 6 forskjellige poster verdsatt de på eiendommen stående bygninger til kr. 34 700,-. Løsøret har de under 11 forskjellige poster verdsatt til kr. 14 860,-. Samlet takstsum kr. 49 560,-. Om jordveien er opplyst, at det av gården Løset er tillagt eiendommen 6,45 mål innmark og 16,1 mål utmark. Annen utmark har eiendommen ikke. Den innmark som tillå eiendommen for ervervelsen av bnr. 2 anslår lagmannsretten, etter å ha besiktiget den hele eiendom, til ca. 8 mål, således, at den hele innmark antas å utgjøre 14-15 mål. Den ankende gjør nå gjeldende, at jordveien er så meget verd, at eiendommen, når takstsummen tillegges, får en atskillig høyere verdi enn 55 000 kroner. Lagmannsretten antar imidlertid ikke, at den av de sakkyndige foretatte verdsettelse kan være avgjørende for sakens utfall. Verdsettelsen er etter den ankendes begjæring foretatt på den måte, at hver enkelt bygning og hver enkelt løsøregjenstand er verdsatt som en særlig eiendomsgjenstand, ikke som en del av det hele anlegg, bygningene er verdsatt til bortflytning. Lagmannsretten antar imidlertid ikke, at det i august 1940 ville ha lykkedes å selge de enkelte bygninger til priser svarende til de sakkyndiges verdsettelser. For jordveien kunne der vel ha vært oppnådd et ganske betraktelig beløp, men hotellbygningen kunne neppe selges uten som en del av det hele anlegg. For Anfin Nielsen synes det også å ha stillet seg så at avhendelse av den hele eiendom har vært det fordelaktigste.

Med hensyn til eiendommens verdi, hotelldriftens lønnsomhet og Anfin Nielsens økonomiske stilling, henvises til de i herredsrettens dom gjengivne forklaringer. Vitnet hotelleier Skrede, der for lagmannsretten i øvrig har forklart seg som for herredsretten, har her for retten uttalt, at han ikke tror, han ville kunne drive Vassenden hotell etter en kjøpesum av 55 000 kroner. Vitnet, lensmann Øvrebø, der var medlem av Jølster Sparebanks direksjon, har for lagmannsretten forklart, at bankinspeksjonen påtalte, at bankens pant i heromhandlede eiendom var for svakt, enten måtte gjelden nedbetales eller pantet forbedres. I øvrig har vitnet i det vesentlige forklart seg overensstemmende med gjengivelsen i herredsrettens dom.

Den sakkyndige hotelleier Sivertsen, uttalte på rettens forespørsel, at han anså det umulig for en mann, der skulle drive hotell, i august 1940 å by kr. 49 560,- for eiendommen eller, med mindre han fikk stillingen som poståpner og telefonbestyrer, å by kr. 55 000,-, eller kr. 54 000,- for den hele eiendom.

Etter de for lagmannsretten avgivne forklaringer, der i så henseende i det vesentlige faller sammen med de i herredsrettens dom gjengivne, har Anfin Nielsen arbeidet tungt, mens han satt med eiendommen. Når han har kunnet klare seg, er det fordi han hadde inntektene som poståpner og telefonbestyrer, og fordi hans mor skjøt til sin pensjon og var ham en billig arbeidshjelp for øvrig. Ganske visst har han påkostet anlegget

Side:866

atskillig ved oppførelse av ny butikkbygning og ny løe, og ved andre forbedringer, samt ved anskaffelse av løsøre, deriblant en automobil, men samtidig er hans gjeld steget. Eiendommen kostet ham i 1919 3940 000 kroner. Noen gjeld utover hva der ble stiftet på grunn av eiendommens kjøp, vites han ikke å ha hatt. Ved hans død var gjelden ca. kr. 54 075,-.

Etter det således foreliggende, antar lagmannsretten, at Støfring ved å overta eiendommen for kr. 55 000,- har ytet fullt vederlag. Kårytelsen til fru Nielsen antas ikke å ha hatt noen innflytelse på kjøpesummen, der er avpasset etter gjelden. Det antas følgelig i overdragelsen ikke å ligge noen gave.

Etter den av distriktslæge Bydal avgivne forklaring hadde Nielsen, da skjøtet ble utferdiget, kun dager eller uker igjen å leve. Han må derfor ansees for å ha ligget på dødsleiet, og overdragelsen fant sted med døden for øye. Hans hensikt var imidlertid ikke å fordele eller på annen måte å disponere over sine etterlatenskaper, men å sikre seg, at hans gjeld ble betalt, og at en vesentlig del av hans livspolise kunne tilfalle hans datter Kjellaug Aarset. Han mente - og visstnok med rette - at hvis overdragelsen ikke fant sted, ville hans bo gi underskudd og der ville intet bli til overs for hans datter. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten som herredsretten, at den foreliggende overdragelse må ansees som en disposisjon mellom levende. Støfring overtok eiendommen «på dagen», som vitnet lensmann Øvrebø uttaler seg, (han begynte å betale renter til banken før Nielsens død), og Nielsen døde som en gjeldfri mann. - - -