Rt-1951-871
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1951-09-29 |
| Publisert: | Rt-1951-871 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 163/1951 |
| Parter: | Enke Elise Johansens dødsbo v/Tromsø skifterett (overrettssakfører Ivar Elstad - til prøve) mot 1. Forsikringsselskapet Norvegia v/styrets formann, 2. bileier Meyer Sørensen (høyesterettsadvokat Leif S. Rode). |
| Forfatter: | Nygaard, Dæhli, Holmboe, Bahr, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Motorvognloven (1926) §30, Norske Lov (1687) 3-, §17 |
Dommer Nygaard: I en erstatningssak som var anlagt av enke Elise Johansen ble de saksøkte, Forsikringsselskapet Norvegia og bileier Meyer Sørensen, frifunnet ved Lyngen herredsretts dom av 19. april 1948, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent. I herredsretten
Side:872
var det oppnevnt domsmenn utenfor utvalgene fordi det trengtes særlig kyndighet.
Elise Johansen påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, som ved dom av 22. februar 1950 stadfestet herredsrettens dom, idet saksomkostninger heller ikke ble tilkjent for lagmannsretten. Elise Johansen var avgått ved døden i april 1949, men hennes dødsbo, som var tatt under behandling ved Tromsø skifterett, hadde besluttet å fortsette saken.
Elise Johansens dødsbo har pånnket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Den ankende part gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at den omkomne Leonhard Johansen ikke ved anledningen ble befordret «mot betaling». Han må - hevdes det- betraktes som betalende passasjer, slik at regelen om objektivt ansvar i motorvognlovens §30 første ledd kommer til anvendelse. Det fremheves i den forbindelse i ankeerklæringen at turen fra Tromsø inn til Nordkjosbotn ikke i første rekke gjaldt kjøringen av materialer og at det forelå avtale med bileier Meyer Sørensen (ankemotpart nr. 2) og iallfall med dennes sjåfør, Peder Berntsen, om at også personer skulle følge med på turen. Endelig hevder den ankende part at lagmannsretten under enhver omstendighet har tatt feil når den har funnet at sjåføren ikke har vist noen ansvarsbetingende uaktsomhet. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
«1. Forsikringsselskapet Norvegia og bileier Meyer Sørensen dømmes til in solidum å betale til Elise Johansens dødsbo ved Tromsø skifterett erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 9000,- med 4 pst. renter fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.
2. Forsikringsselskapet Norvegia og bileier Meyer Sørensen dømmes til in solidum å betale den ankende parts saksomkostninger for alle retter, idet omkostningene for herredsretten erstattes det offentlige med kr. 770,-.»
Ankemotpartene har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at de in solidum tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Tromsø byrett og Malangen herredsrett. Her er bileier Meyer Sørensen og 4 vitner avhørt. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelse som lagmannsretten har gitt.
Jeg finner å måtte legge til grunn at avtalen mellom Bernhard Andersen og Meyer Sørensen gikk ut på at Andersen skulle få bruke lastebilen på turen inn til Nordkjosbotn, men at Sørensen ikke skulle ha noen direkte utgifter i anledning av turen. Andersen skulle således betale utgiftene til bensin og olje og eventuell godtgjøring til Sørensens sjåfør, Peder Berntsen. Leonhard Johansen, som var
Side:873
en gammel arbeidskamerat av Andersens far, ble med på turen for å hjelpe til med noe arbeid på Andersens hytte. Jeg finner det videre godtgjort at Johansen ikke skulle betale noe for selve transporten og at han ikke skulle ha utgifter til oppholdet i Nordkjosbotn. Videre bygger jeg på at det ikke var truffet noen avtale om at Johansen skulle ha betaling for det arbeid han utførte på hytten.
Under disse omstendigheter finner jeg at Sørensen ikke har mottatt noen betaling for transporten av Johansen. Jeg kan heller ikke se at Johansen i forhold til Andersen har betalt for turen, idet det etter mitt skjønn ikke ville være naturlig å si at Johansen har ytet «betaling» ved det arbeid som han utførte på hytten. Mitt resultat blir etter dette at kjøringen for Johansens vedkommende ikke skjedde «mot betaling» etter motorvognlovens §30, 5. Det foreligger således ikke grunnlag for objektivt ansvar i dette tilfelle. Hvorledes jeg ville ha bedømt forholdet dersom Johansen i forhold til Andersen hadde betalt for turen, er det ikke nødvendig for meg å uttale meg om.
Heller ikke kan jeg finne holdepunkt for å fravike de tidligere retters vurdering når de er kommet til at sjåfør Berntsen ved anledningen ikke opptrådte uaktsomt. Jeg tar også i betraktning at sakkyndige domsmenn var med i herredsretten. I anledning av at den ankende part har vist til høyesterettsdom i Rt-1932-1116, vil jeg nevne at den faktiske situasjon i den saken etter min oppfatning på vesentlige punkter var forskjellig fra den situasjon som foreligger i nærværende sak.
Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes. Den ankende part bør betale ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Elise Johansens dødsbo til Forsikringsselskapet Norvegia og Meyer Sørensen 1200 - tolv hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Dæhli: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Holmbo og Bahr og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Ivan Løvdal med domsmenn Agur Nilsen og Alf Dahl):
Om ettermiddagen den 24. august 1946 kjørte lastebil X 4360 fra Tromsø til Nordkjosbotn i Balsfjord til en hytte som butikkekspeditør Bernhard Andersen, Tromsø holdt på å bygge. Bilens eier er saksøkte nr. 2, Meyer Sørensen, og den ble på turen kjørt av sin vanlige sjåfør Peder Berntsen som var ansatt hos saksøkte Sørensen. Med på turen til hytten var foruten Andersen og sjåføren ytterligere 6 personer, bl.a. saksøkerens ektefelle, tømmermann Leonhard Johansen, som under
Side:874
oppholdet i Nordkjosbotn utførte noe arbeid på hyttebygget til Andersen, men det er noe uklart om dette gjaldt taklister eller hengsling av dører. Bilen førte også omtrent halv last av hyttematerialer på turen innover. Dagen etter, søndag den 25. august antagelig ved 10-tiden, begynte tilbaketuren til Tromsø med samme sjåfør. Foruten de som hadde vært med innover, fulgte det også med to unge piker som- hadde fått lov å være med til Tromsø. Leonhard Johansen, B. Andersen og tre mann til samt de to pikene satt på lasteplanet, mens sjåføren hadde to mann i førerhuset. På en lengere rett strekning i Lavangsdalen møtte lastebilen en personbil som kom i motsatt retning i sterk fart og som etter det i saker, opplyste må antas ikke å ha holdt tilbørlig ut til høyre side av veien. Det har ikke vært mulig å etterspore denne møtende bilen. På passeringsstedet er veien 5 meter bred og veidekket var hårdt og fint. Overgangen fra kjørebanen til veigrøften besto av en ca. 30 cm bred gresskant som var meget løs. Like etter forbipasseringen kom X 4360 ut på den løse veikanten og høyrehjulene skar seg ned i veigrøften som ikke er dypere enn at vognen allikevel kunne kjøre videre. Det må overensstemmende med sjåfør Berntsens egen forklaring antas at han før passeringen hadde satt på bremsen, men, da høyre forhjul skar seg ned, slapp han denne for å forsøke å få bilen opp på veien igjen. Dette mislyktes og etter at bilen hadde kjørt 8 meter i veigrøften, ble retningen vridd mer mot høyre og etter ytterligere 4 meter, tørnet bilen mot en jordbakke, venstre forhjul skar seg ned og bilen veltet helt rundt slik at den ble liggende nesten på tvers i veien med hjulene i været.
Saksøkerens mann Leonhard Johansen slo seg bevisstløs da han ble kastet av lasteplanet og døde på veien til sykehuset i Tromsø.
Sjåføren var ved anledningen edru. Han er forelagt og har vedtatt en bot for å ha hatt to personer i førerhuset på turen, mens det bare er tillatt å ha en, men politimesterens innstilling som er tiltrådt av statsadvokaten går for øvrig ut på at «ulykken antas å måtte betegnes som hendelig, og det synes ikke å være noe grunnlag for å sikte sjåføren for uaktsomt drap.»
Saksøkeren som ved ulykken mistet sin forsørger, Leonhard Johansen, har etter forgjeves avholdt forliksmegling anlagt denne sak.
Hun hevder at de saksøkte er solidarisk ansvarlige for det økonomiske tap hun har lidt ved å miste sin forsørger, - og det er ansvarsregelen i motorvognlovens §30 første ledd som kommer til anvendelse. Riktignok skulle Leonhard Johansen hverken betale Meier Sørensen eller Bernhard Andersen for kjøreturen, men han var leiet av sistnevnte til å arbeide på hytten mot betaling og fri transport. Saksøkeren hevder videre at Bernhard Andersen for anledningen hadde leiet bilen med sjåfør av saksøkte nr. 2 for å kjøre materialer og arbeidshjelp, og Leonhard Johansen er da ikke gratispassasjer, jfr. motorvognlovens §30 femte ledd.
Noen uaktsomhet har Leonhard Johansen ikke utvist.
Subsidiært fremholder saksøkeren at selv om Leonhard Johansen skulle ansees som gratispassasjer etter motorvognlovens §30 femte ledd, er saksøkte nr. 2 ansvarlig etter N. L. 3-21-2, idet hans sjåfør Peder Berntsen ved ansvarsbetingende uaktsomt forhold har forvoldt ulykken. Det anføres at veien var oversiktlig og lastebilen helt i orden. Årsaken
Side:875
til ulykken må derfor søkes i den omstendighet at lastebilen hadde for stor fart ved anledningen, og at sjåføren da bilen kjørte i grøften formodentlig har satt opp farten istedenfor å bremse. Det vises her bl.a. til at den tunge bilen med iværende passasjerer ble kastet helt rundt enda den bare støtte mot en myk bakke og til at gresstorven ifølge politirapporten var opprevet og kastet 3 meter fremover. Saksøkeren hevder at sjåføren ikke har kjørt forsvarlig varsomt, jfr. motorvognlovens §17 første ledd, og det at han hadde to personer hos seg i førerhuset, må også antas å ha vanskeliggjort manøvreringen for ham. Han hadde også særlig oppfordring til å være forsiktig da han ikke var noen øvet sjåfør. - - -
De saksøkte hevder at Leonhard Johansens føring med bilen ikke skjedde mot betaling. Det var for å få frakte materialene at Bernhard Andersen trengte lastebilen, og selv om det ikke ble avtalt pris for turen og for øvrig heller ikke er betalt noe for den, så var nok forutsetningen at Meier Sørensen skulle ha noe for føringen av lasten, men ikke full normal betaling, og for passasjerene skulle han ikke ha noen betaling. Det vises her til at saksøkte Meier Sørensen ikke spurte om det skulle følge passasjerer med og selv om Sørensen har forstått at B. Andersen, slik som denne pleiet, ville ta med seg personer på turen, blir ikke disse av den grunn betalende passasjerer. Det vises videre til at Leonhard Johansen ikke var med på turen som engasjert arbeider. Sjåfør Peder Berntsen hadde heller ikke sertifikat for personbefordring og Meier Sørensen har forklart at han trodde sjåføren tok det som en fornøyelsestur, men hadde han krevet betaling ville han fått det. De saksøkte viser til at Meier Sørensen før har gjort Bernhard Andersen tjenester ved å føre hyttematerlaler innover da Sørensen drev vedkjøring fra Målselv, og at Sørensen da ved en anledning sa til noen personer som Andersen ville ta med seg, at de kjørte på eget ansvar. - - -
Retten skal bemerke:
Det finnes godtgjort, spesielt ved prøvene til Bernhard Andersen og hans far snekker Emil Andersen, at avdøde Leonhard Johansen ikke var med på turen som leiet arbeider, men at han ble med som gammel kjenning av Emil Andersen. Turen fant sted på de to siste dagene av Johansens ferie, hans hustru var bortreist da og han spiste hos fremmede. Det er således ganske naturlig at han kunne ha lyst til å bli med på en gratis tur. At han utvilsomt arbeidet noe på hytten lørdag kveld endrer ikke turens karakter. Han skulle ikke betale noe for transporten.
Retten finner det videre godtgjort at bilen av Andersen ble leiet for lasskjøring av hyttematerialer og at det var forutsetningen at Meier Sørensen skulle beregne en særlig lav pris for leien. Det må videre ansees på det rene at det ved avtalen ikke var snakk om hvorvidt det skulle være andre personer med enn Bernhard Andersen. Denne ville for øvrig først låne bilen og få en bekjent av seg til å kjøre den, men dette ville Sørensen etter en del betenkning ikke gå med på, og ba derfor sin egen sjåfør Peder Berntsen ta turen, hvilket denne som foran anført også gjorde.
Turens karakter av lasskjøring fremheves også ved det forhold at avreisen fant sted ved 14-tiden lørdag og hjemreisen begynte allerede
Side:876
ved 10-tiden søndag formiddag. Hvis formålet med turen hadde vært å utføre arbeid på hytten, og særlig da med leiet hjelp, ville man selvsagt utnyttet søndagen til arbeidet og ikke foretatt en biltur på omkring 15 mil for å arbeide litt på lørdagskvelden.
Etter det foran anførte kan ikke den omstendighet at det var meningen Bernhard Andersen skulle betale en liten godtgjørelse for leie av bilen til denne turen lede til at Leonhard Johansens føring med bilen skjedde mot betaling, og det blir således de alminnelige ansvarsregler som kommer til anvendelse.
Hva angår sjåførens forhold ved ulykken, skal retten bemerke:
Det finnes ikke godtgjort at X 4360 har hatt for stor fart da den møtte og passerte den ukjente personbil, som må antas å ha holdt for meget midt i veien. Møtet fant sted ved 11-tiden om formiddagen og lastebilens fører hadde da solen i ryggen, så han hadde fritt utsyn, men det er godt mulig at solen kan ha sjenert personbilens fører, uten at det selvsagt er mulig å si noe sikkert om dette. Det var heller ikke uaktsomt av sjåføren å vike ut til siden som han gjorde, da det ikke kan antas at han visste eller kunne regne med at overgangen til grøften var så løs som tilfelle var på dette sted. Veibanen selv var som foran anført hård og fin. Sjåføren måtte jo også gjøre hva han kunne for å unngå kollisjon med den møtende bil. Da bilen kjørte ned i veigrøften etter passeringen, er det på det rene at sjåføren slapp bremsen han hadde satt på og forsøkte å få bilen opp på veien, og retten antar at han samtidig har gitt mer gass under dette forsøket. Retten antar at mange øvede sjåfører ville reagert på samme måte, selv om det forsiktigste og objektivt riktige i det foreliggende tilfelle hadde vært å bremse opp. Ulykken ville da sikkert vært unngått. Når det i foreliggende tilfelle gikk så galt at bilen veltet, antar retten at dette skyldtes de særegne forhold på stedet med den løse veikant og grøft, og jordbakken på dennes høyre side. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdomuler Sigmund Walen, sorenskriver Finn Palmstrøm og hjelpedommer Astrup Rindahl):
- - -
Lagmannsretten kommer under tvil til samme resultat som herredsretten, og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.
Etter bevisførselen for lagmannsretten finnes det godtgjort at lastebilen ikke var godtatt for personbefordring og at sjåføren, Peder Berntsen, ikke hadde sertifikat for personbefordring.
Selv om lagmannsretten - i motsetning til herredsretten - finner det bevist at Leonhard Johansen var med på turen for å arbeide på hytten, så er det på den annen side godtgjort at avtalen med bileieren i første rekke gjaldt kjøring av materialer til hytten. Selv om bileieren nok regnet med at hyttens eier og muligens andre kunne bli med under transporten, så var ingen avtale truffet herom.
Når retten under tvil har funnet at det ikke forelå befordring mot betaling, har det avgjørende for den vært at den finner det bevist at der for transporten bare skulle dekkes bileierens direkte utlegg til bensin, olje og sjåførlønn. Etter rettens mening må bruken av lastebilen
Side:877
nærmest betraktes som et lån. Det foreligger ikke fortjenestekjøring hverken av godset eller av de passasjerer som fulgte med bilen. Dette skyldes det spesielle forhold mellom bileieren og Bernhard Andersen. De hadde også tidligere ytet hverandre gjensidige tjenester.
Etter dette vil motorvognlovens §30, 1 om objektivt ansvar ikke komme til anvendelse.
Også når det gjelder spørsmålet om ansvar kan bygges på uaktsomt forhold fra sjåførens side, er lagmannsretten enig med herredsretten. Den finner det ikke godtgjort at sjåføren har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet, og viser til hva herredsretten har anført herom. - - -