Rt-1951-883

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1951-10-06
Publisert:	Rt-1951-883
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 113 B/1951
Parter:	Stavanger kommune (overrettssakfører Andreas Cappelen - til prøve) mot Thorvald Anda, (høyesterettsadvokat Anders Rekve).
Forfatter:	Berger, Nygaard, Thrap, Eckhoff, Soelseth
Lovhenvisninger:	Granneloven (1887) §1, Granneloven (1887), Vasdragsloven (1887) §8

Dommer Berger: Denne sak er reist av maskinist Thorvald Anda mot Stavanger kommune med krav om erstatning for skade som påståes påført hans eiendom Tjodolfsgt. 38 i Stavanger ved at de peler huset er bygd på er råtnet som følge av foranstaltninger fra kommunens side.

Stavanger byrett, som var satt med bygningskyndige domsmenn, avsa den 27. januar 1949 dom i saken med sådan domsslutning:

«Saksøkte Stavanger kommune betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse til saksøkeren maskinist Thorvald Anda kr. 10 000 med 4 pst. rente p. a. fra 15. november 1948 til betaling skjer, og i saksomkostninger kr. 200,-.»

Stavanger kommune påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og denne rett, som også ble satt med 2 bygningskyndige domsmenn, avsa den 22. august 1950 dom i saken med sådan domsslutning:

«Innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Stavanger kommune til maskinist Thorvald Anda kr. 15 000,- med 4 pst. årlig i renter herav fra 15. november 1948 til betaling skjer og saksomkostninger for byretten med kr. 1000,-.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Stavanger kommune til det offentlige innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen kr. 525,- og i tillegg hertil det beløp hvortil den beskikkede sakførers salær blir fastsatt etter endelig revisjon.»

Stavanger kommune har innbrakt denne dom for Høyesterett og har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Motparten Thorvald Anda som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel har ved sin oppnevnte prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Anders Rekve, nedlagt sådan påstand:

Side:884

«1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Undertegnedes salær som beskikket prosessfullmektig for Høyesterett, fastsettes av Høyesterett og utbetales av det offentlige.

3. Stavanger kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige ved det Kgl. Justisdepartement for Høyesterett.»

Sakens sammenheng fremgår av de tidligere retters domsgrunner.

Det bemerkes at begge parter for Høyesterett er enige om å godta lagmannsrettens avgjørelse av erstatningens størrelse for det tilfelle at kommunen er erstatningspliktig, således at saken for Høyesterett bare gjelder ansvarsspørsmålet. Motparten har for Høyesterett ikke prosedert på at kommunen er ansvarlig som selger av eiendommen i 1924, og dermed foreligger for Høyesterett ikke de spørsmål som står i forbindelse med dette, således ikke spørsmålet om et eventuelt krav i forbindelse hermed er foreldet. Heller ikke er det prosedert på at de peler som ble brukt var av dårlig kvalitet og at det er dette som har forårsaket skaden.

Det gjøres av Stavanger kommune gjeldende at den intet ansvar har for den skade motparten har lidt som følge av at fundamentene under hans eiendom sviktet. Det hevdes i det vesentlige at det ikke var uaktsomt at bygningsmyndighetene i 1920 i forbindelse med eiendommens bebyggelse ga pålegg om at de peler på hvilke grunnmuren ble lagt, skulle kappes minimum 30 cm under grunnvannstanden, og at det var fullt berettiget å gå ut fra at grunnvannstanden i myrjorden på tomten ville holde seg over den høyde hvori pelene ble kappet. Iallfall, anføres det, er en mulig feilbedømmelse fra bygningsmyndighetenes side ikke noe rettsstridig eller ansvarsbetingende forhold fra kommunens side overfor byggherren, idet bygningsmyndighetenes pålegg kun er minstekrav som stilles ut fra offentlige og samfunnsmessige hensyn, mens de ikke inneholder noen garanti overfor byggherren. Denne må bygge på eget ansvar, og må selv skaffe seg de opplysninger som trenges for å bestemme fundamenteringsmåten. Byggherren må selv ta risikoen for de virkninger som en bebyggelse av tomtene i nabolaget måtte få på grunnvannstanden. Den ankende part bestrider at arbeidet med kloakken i Tjodolfs gate i 1921-22 har hatt noen betydning for grunnvannstanden, og selv om- den det har hatt, kan det ikke bygges noe ansvar for kommunen på dette gravningsarbeid. Heller ikke er det etter kommunens mening grunnlag for objektivt ansvar.

Motparten har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye beviser. Spesielt nevner jeg at man nå har funnet en del dokumenter fra 1922-23 vedrørende den skade som oppsto på Tjodolfs gate 39 i forbindelse med det arbeid som da var gjort av kommunen med omlegging av kloakken i Tjodolfs gate, og man har derigjennom fått fastslått hvilken stilling kommunen inntok den gang. Videre nevner jeg

Side:885

at det er holdt bevisopptagelse ved Stavanger byrett 15.-17. mars og 15. mai 1951, hvor ankemotparten og 11 vitner har avgitt forklaring. Det er også fremlagt en erklæring avgitt 12. mai 1951 av to av Høyesterett oppnevnte sakkyndige, avdelingsingeniør H. Koll Frafjord og overingeniør L. Prante; erklæringen er bygget på delvis nye undersøkelser og opplysninger.

Saken foreligger ellers i alt vesentlig i samme stilling som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten og skal bemerke:

Det er på det rene at en fundamentering av en grunnmur til et hus på nedrammede trepeler er fullt forsvarlig under forutsetning av at pelene kappes så dypt at de blir stående i vann, idet de da holder seg friske og bevarer sin bæreevne. Så vel byggherre som bygningsmyndigheter må da gjøre seg opp et skjønn over hvorledes grunnvannstanden stiller seg. Selv om det i 1920 ikke synes å være foretatt en undersøkelse av den høyde grunnvannet ville stille seg på over lengere tidsrom, savnes det materiale til å fastslå at pelene ble kappet over grunnvannet slik som forholdet var i og omkring Tjodolfs gate på det tidspunkt. Etter min mening er det sannsynlig at det er forhold inntruffet etter byggingen av huset som har ført til at pelene delvis er tørket opp og råtnet. Selvsagt vil byggherren eller huseieren som alminnelig regel måtte bære følgene av en slik utvikling. Når det i dette tilfelle allikevel blir spørsmål om at kommunen må bære ansvaret, er grunnen den at bygningsmyndighetene i første rekke hadde foranledning og materiale til å bedømme den fremtidige bevegelse av grunnvannstanden på Kiellandsmyren, og at synkningen etter min oppfatning må antas å ha sin årsak i kommunens egne foranstaltninger.

Det er således på det rene at kommunen allerede i 1921-22 måtte foreta betydelige utbedringsarbeider av det gamle kloakkanlegg i Tjodolfs gate. Dette var et meget omfattende arbeid, der ble gravd en stor, 100 m lang og opp til 7 m dyp grøft som deretter ble fylt med stein og grus, hvorpå kloakken ble lagt ny i samme høyde som den gamle.

At selve gravingen mens den pågikk har virket uttørrende, er uten videre klart. Der inntraff da også skader på husene, deriblant også på Tjodolfs gate 38. Herom kan jeg henvise til de nå fremlagte dokumenter fra 1922-23 vedkommende disse forhold, og jeg fremhever særlig at det herav fremgår at de kommunale myndigheter den gang var fullt på det rene med at huset var fundamentert på peler og med faren ved at grunnvannet kunne synke. Det ble fra kommunens side i 1923 ikke reist tvil om at det var arbeidet med kloakkgrøften som foranlediget skadene på trapper og kjellergulv, og kommunen ga uttrykk for at den hadde «en viss moralsk plikt» til å ordne forholdet. - Stadsarkitekten innhentet også anbud på fundamenteringsarbeid til avhjelp av skadene på nr. 38 i to alternativer, nemlig I støpte fundamenter fra fast bunn for ytre vegger og pipe, ny hovedtrapp og sementgulv, anbudssum

Side:886

kr. 2477,-, II sementgulv og hovedtrapp samt ny pillar under pipe, anbudssum kr. 1123,-. I sin oversendelsesskrivelse til borgermesteren av 23. april 1923 uttaler stadsarkitekten:

«Alt. I tar sigte på nedstøpning av 8 stk. beton-pilarer i ca. 3,5 m dybde under grundmuren.

Grundmuren er nu støpt paa træpæler. Dette er forsvarlig og staar saalænge grundvandet er uforandret, men ved dettes synken tørres pælerne ind og raadner op. Der er foreløbig ingen øieblikkelig fare saaledes at det nuværende muligens kan staa i baade 1 og 2 aar eller kanske noget længer.

Alt. II tar sigte paa det som straks maa foretas, nemlig omlægning av cementgulve i kjælder og helt ny utvendig trap. For no. 38 maa ogsaa nu straks medtas en pillar støpt ned som fundament under pipe der er sunket. - Altsaa er henholdsvis summene kr. 800,- og kr. 1123,- nødvendige nu straks.

Hvis man foreløbig ikke finder at kunne ofre mer end utbedringen efter Alt. II maa man imidlertid ha opmerksomheten rettet paa forholdet med grundmurene og undersøke fundamenterne av og til.»

Etter ytterligere uttalelser, bl.a. fra bygningssjefen, ble utbedringer foretatt etter et noe endret alt. II for nr. 38 på kommunens bekostning med en utgift på kr. 900,

Jeg må videre anse det godtgjort at kloakkledningen i Tjodolfs gate med den nye pakning senere har virket drenerende på Tjodolfs gate 38. I den forbindelse henviser jeg til bygningssjef Nærlands og bygningsinspektør Olsens forklaringer under bevisopptagelsen. Det er visstnok så som av de sakkyndige for Høyesterett er antatt, at der ved nedre ende av omlegningen er en terskel som delvis holder vannet igjen. Nærmere opplysninger om dennes beskaffenhet har man ikke. Men at der kan gå meget vann i grøften, fremgår klart av vitnet Isaksens opplysning om at et 12" vannrør var knekket i 1940 og at vannet fra dette et par måneder hadde fulgt kloakkgrøften.

Jeg finner det også sannsynlig at den utparsellering av tomter som kommunen har foretatt omkring Kiellandsmyren med derav følgende bebyggelse, kloakker, gater, hageanlegg m.v., også har virket uttørrende. Jeg kan for så vidt særlig henvise til de sakkyndiges utredning og til Claus Høies vitneforklaring.

Kommunen som foretok reguleringen og som var den største grunneier og selger av tomter i området, var den nærmeste til å bedømme den virkning som utviklingen av området med bebyggelse m.v. måtte få.

Jeg mener at kommunen etter dette må bli ansvarlig fordi den ikke har opptrådt på forsvarlig måte. Den har ved oppførelsen av huset gitt pålegg om en fundamentering som ikke ville bli tilstrekkelig under en utvikling som man den gang måtte regne med og som senere er inntruffet, den har foretatt en kloakkutbedring som klarla en fare for husets sikkerhet, og den har latt forholdene utvikle seg slik at denne fare ble aktuell og medførte skade uten selv å sikre huset og uten å gjøre eierne oppmerksom på den fare den kjente til.

Side:887

Den må derfor betale erstatning. Om erstatningens størrelse er det som nevnt enighet mellom partene.

Etter mitt resultat må kommunen betale saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Stavanger kommune til Staten ved Justisdepartementet 2800 - to tusen åtte hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Nygaard: Jeg er kommet til det samme resultat som førstvoterende, men jeg kan ikke helt ut slutte meg til hans begrunnelse.

Jeg finner ikke å kunne legge til grunn at den nye kloakken i 1922 - etter at selve reparasjonsarbeidet var utført - har fremkalt noen større drenering av grunnen under huset i Tjodolfs gate 38 enn tidligere. Jeg viser her til de opplysninger som under bevisopptaket er gitt av brannsjef Evensen, som foresto omleggingen av kloakken. Han uttaler bl.a.: «Den nye kloakklednings anlegg har ikke bevirket noen sterkere drenering enn den gamle førte med seg.» Det samme uttaler avdelingsingeniør Eide. Videre må det etter min mening legges vekt på det resultat som de sakkyndige for - Høyesterett her er kommet til. I sin erklæring av 12. mai 1951 uttaler de sakkyndige at omleggingen av kloakken i Tjodolfs gate sannsynligvis ikke direkte har øvet noen nevneverdig innflytelse på grunnvannstanden under huset i nr. 38. De sakkyndige uttaler i den forbindelse videre: «Den store midlertidige senkning av vannstanden i hovedkloakken, som ble iverksatt mens reparasjonen pågikk, må utvilsomt ha senket grunnvannstanden under huset. Dette bevises også av de skader på trapp og kjeller som inntraff en tid etter at reparasjonsarbeidet var utført, og som skyldes at myren på grunn av den senkede grunnvannstand mistet en del av sin bæreevne og sank. Det er naturlig å slutte at denne midlertidige senkning har vært årsak til et svakt begynnende angrep på pelehodene, som imidlertid stanset da grunnvannstanden etter hvert igjen inntok sitt gamle leie.» Etter en vurdering av de bevis som foreligger i saken, har jeg ikke funnet å kunne sette meg ut over det resultat som de sakkyndige på dette punkt er kommet til.

Derimot finner jeg at kommunen må pålegges erstatningsansvar på grunn av bygningsmyndighetenes pålegg om kapping av pelene og på grunn av at kommunen senere ikke gjorde eierne oppmerksom på de foreliggende faremomenter ved husets fundamentering. For så vidt kan jeg i det vesentlige slutte meg til førstvoterendes begrunnelse.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff og Soelseth: Likeså.

Side:888

Av byrettens dom (dommer K. B. Helland med bygningskyndige domsmenn ingeniør Øyvind Osmundsen og byggmester Paul Hertervik):

Maskinist Thorvald Anda som eier av Tjodolfsgt. 38, Stavanger, ved prosessfullmektig overrettssakfører A. Rekve har ved stevning av 4. november 1948 anlagt sak mot Stavanger kommune og krevd erstatning for skade påført eiendommen ved at de peler huset er bygget på, er råtnet som følge av forføyninger fra kommunens side, hvorved huset er sunket, har slått sprekker og tatt annen skade. Erstatningskravet er ved påstand under hovedforhandiingen blitt begrenset oppad til kr. 25 000,-.

Stavanger kommune har møtt ved prosessfullmektig overrettssakfører John Noren Corneliussen, som har nedlagt påstand på at kommunen frifinnes.

Retten legger følgende saksforhold til grunn:

Stavanger kommune hadde i 1920 bortfestet tomten Tjodolfsgt. 38 til en person ved navn O. E. Wold for en tid av 60 år mot en årlig avgift. På tomten lot Wold oppføre en bygning i løpet av årene 1920 og 1921. Den ble oppført på peler, og kappinger av disse skjedde minimum 30 centimeter under grunnvannstanden, muligens atskillig lenger ned. Bygningsrådet godkjente kappingen, som også skjedde etter rådets anvisning. Dets arkiv brente i 1929, men målinger utført i 1948, har vist at pelene er kappet på kote 32,70. Eiendommen er beliggende like ved den såkalte Kiellandsmyren, kun atskiit fra denne ved selve Tjodolfsgt.

Antagelig i 1909 hadde kommunen lagt en kloakkledning fra Elektrisitetsverkets sekundærstasjon nordøstover forbi nærværende eiendom. Strøket var den gang ennå ikke bebygget. Kloakkledningen ble lagt på myrjord. I 1923 viste det seg at ledningen på en strekning av ca. 100 meter fra Tjodolfsgt. 38 og nordøstover dels hadde satt seg, så den lå i bølger, og dels var ødelagt, således at den måtte utbedres. Dette skjedde på den måte at myrjorden under ledningen ble fjernet og erstattet med steinfyll. Ledningens vertikale trasé ble ikke forandret, den ble liggende i samme høyde og med samme fall som den opprinnelig var bygget. Det gjennomsnittlige fall på strekningen er 1:100.

Ved at myrjorden ble erstattet med steinfyll, oppsto det et steinfylt basseng, hvis topp i øvre ende lå ca. 1 meter høyere enn toppen i nedre ende. Den del av steinfyllingen som lå høyere enn toppen av fyllingen i nedre ende, virket da som drenasje, og dette har medført at grunnvannstanden ved Tjodolfsgt. 38 ble senket bortimot 1 meter. Da huset nr. 38 ble oppført i 1920-21, må grunnvannstanden ha ligget på kote 33 eller høyere. Nå ligger den på kote 32,01. Etter at utbedringen av kloakkledningen ble foretatt i 1923, har altså toppen av pelene som huset er bygget på, ligget over grunnvannstanden, og det er etter rettens skjønn den direkte årsak til at flere av pelene er råtnet i toppen, og at bygningen er sunket og skadene derved oppstått.

Derimot kan anlegget i slutten av 1930-årene av kloakkledning i Hannasdalsgt. - på den annen side av Kiellandsmyren, ca. 100 meter og lenger borte - etter rettens skjønn ikke ha hatt noen innflytelse på grunnvannstandens høyde ved Tjodolfsgt.

Fra saksøktes side er hevdet at den bebyggelse som er kommet til i strøket rundt Tjodolfsgt. 38 i de år som er forløpet siden dette hus

Side:889

oppførtes, har virket drenerende. Etter rettens skjønn har bebyggelsen ikke hatt noen vesentlig innflytelse på grunnvannstandens høyde ved Tjodolfsgt. 38.

Wold som hadde oppført huset, og hans to sønner de sistnevnte er i live og har forklart seg som vitner - har hatt en formodning om at eder etter omleggingen av kloakkledningen ble tørrere, og at der kunne være en viss fare for huset. Det hevdes at det herom også ble konferert med byens ingeniørvesen den gang, og retten finner ingen særlig grunn til å tvile på riktigheten herav. Imidlertid måtte Wold kort etter gi huset fra seg, og det ble Stavanger kommune som overtok det. Tomten eiet kommunen som nevnt fra før av. I 1924 solgte kommunen eiendommen (hus og grunn) til en person ved navn Nilsen, og etter at eiendommen ennå en gang hadde skiftet eier, kjøpte saksøkeren den i 1930. Han var da helt ukjent med at der i husgrunnen forelå forhold som bevirket at pelene råtnet i toppen. I årenes løp viste det seg vanskeligheter blant annet med å få tapetet til å holde, det slo stadig sprekker. I 1943 begynte grunnmuren å sprekke. Saksøkeren selv var da til sjøs i kystfart og kun en sjelden gang hjemme, så at det ble hans hustru som måtte ta seg av forholdet. Det ble konferert med flere byggmestere og bygningskontrollen, og det hevdes av saksøkeren at disse antok årsaken var den strenge frostvinter. Det ble så utført reparasjonsarbeider, for hvilke kvitteringer er fremlagt, lydende på i alt kr. 4516,-. Det gjelder regning fra murmester Horve på kr. 300,-, fra malermester Ness kr. 64,12, fra entreprenør Ådnøy kr. 1891,50 og fra byggmester Drange kr. 2038,70 samt fra en rørlegger kr. 221,68. - Retten anser det overveiende sannsynlig at om det den gang var blitt gitt full opplysning til byggmester, murmester og bygningskontroll om alle de forhold vedrørende huset som hadde foreligget i de 13 år saksøkeren hadde sittet med det, ville disse instanser være blitt klar over at skaden ikke skyldtes frost. Man ville da ha måttet søke etter en dypere årsak og ha funnet skaden på pelene, så at det allerede i 1943 kunne ha vært gjennomført en solid fundamentering, og de ytterligere skader huset senere er blitt påført, ha vært spart.

I 1948 begynte huset ganske plutselig å synke i faretruende grad, angivelig hele 7 tommer på 2 måneder. Ved undersøkelser i grunnen ble pelenes miserable forfatning nå endelig konstatert, og omfattende arbeider satt i gang. Det er fremlagt anbud fra byggmester Sandvold på løftning og reparasjoner, deriblant rivning og oppsetning av kjellervegger, støpning av nye grunnmurer, løftning av huset samt en skorstein, reparasjon av dører m.v. Anbudssummen er kr. 3450,-. Disse arbeider er for en del utført og skal videre fullføres. Enn videre er fremlagt anbud fra malermester Liberg vedrørende malerarbeid og tapetsering m.v. for kr. 3500,- og kvittert regning fra Wikenes elektriske forretning for forandringer og utbedringer vedrørende den elektriske installasjon, pålydende i alt kr. 231,74. Det er også fremlagt et tilleggsanbud av 17. desember 1948 fra entreprenør T. Jensen på kr. 4100,- vedrørende gravning og ytterligere støpning. Om dette tilleggsanbud er det opplyst at arbeidene ikke er utført, men saksøkeren har ansett det ønskelig at de utføres for å sikre mot ytterligere skade. Entreprenør Jensens hovedanbud, som er fremlagt, lyder på kr. 4340,- og omfatter gravning

Side:890

av 8 stykker fundamenter og støpning av 8 stykker pilarer m.v., gravning av nødvendige kloakkgrøfter, pukning og støpning av kjellergulv. Disse arbeider er utført. Videre er fremlagt regning for murerarbeid fra Envald Ås, pålydende kr. 114,-, regning fra saksøkeren selv for kr. 100,20 som håndlanger for murer Ås og 2 regninger vedrørende sement og sementrør, pålydende tilsammen kr. 823,79. - De her nevnte anbud og arbeider fra 1948 lyder tilsammen på kr. 16 659,73.

Nabohuset nr. 36 som er bygget omkring samme tid som - nr. 38, er sannsynligvis bygget på peler på samme måte, etter det bygningssjefen har opplyst som vitne. Det er ikke opplyst at dette hus har sunket vesentlig, men kjelleren ligger her visstnok noe lavere. Det har vist seg at kjellermuren er sprukket.

Saksøkeren har bygget sitt krav på forskjellige grunnlag. Han har henvist til nabolovens §1 og i forbindelse dermed den omstendighet at der i 1923 ved omleggingen av kloakken ble gravet like ned til 7 meters dybde i gaten for å kunne legge steinfyllingen under kloakkledningen. Det ble den gang også foretatt en midlertidig fullstendig bortpumping av grunnvannet på stedet, hvorav følgen ble at husets utvendige trapp seg ut og kjellergulvet brast, idet jordens bæreevne sank. Skadene ble den gang utbedret for kommunens regning. - Videre har saksøkeren bygget sitt krav på at kommunen i 1924 solgte eiendommen med en skjult feil, idet forandringen i grunnvannstanden allerede da uvegerlig med tiden måtte medføre den katastrofe som nå faktisk er inntrådt. Saksøkeren har ment at han må kunne gjøre gjeldende regress mot kommunen, uansett at eiendommen har passert flere eiere i mellomtiden. - For det tredje har saksøkeren henvist til de dommer som statuerer ansvar for farlig bedrift og et rent risikoansvar og endelig også pekt på vassdragslovens §8. Det hevdes også at den måte kloakken opprinnelig omkring 1909 var blitt lagt på, var uforsvarlig, at dette har medvirket til den høyere grunnvannstand da huset ble bygget, med den følge at pelene er blitt kappet høyere oppe enn de skulle ha vært med henblikk på den lavere grunnvannstand som inntrådte ved utbedringen av kloakken i 1923. Når kommunen som tomteeier i strøket ved Kiellandsmyren senere i årenes løp for å kunne selge tomtene har gått til det store kloakkanlegg i Hannasdalsgt., mener saksøkeren at kommunen da også må ta følgene av dette kloakkanlegg, og til disse følger har saksøkeren også regnet en del synkning av grunnvannstanden ved Tjodolfsgt. Jfr. imidlertid herom ovenfor. - - -

Fra saksøktes side er i det vesentlige prosedert på at det ikke kan ansees bevist at det foreligger noen årsakssammenheng mellom noen handling fra kommunens side og skaden, at årsaken til katastrofen må ligge i den drenering en senere bebyggelse i strøket har voldt og i pelenes kvalitet. Noe ansvar for kommunen ved å ha godkjent pelenes tilstand kan ikke oppstå. I denne forbindelse er henvist til høyesterettsdom blant annet i Rt-1910-229. - - -

Retten må legge til grunn at kommunens vedkommende ved omleggingen av kloakken i 1923, på den måte dette gjennomførtes, måtte være klar over at grunnvannstanden ved hus nr. 38 måtte synke. Kommunen hadde også rede på at huset var bygget på peler. At det arbeid

Side:891

kommunen utførte i 1923, var årsak til st toppen av pelene kom til å rake opp over grunnvannet, er nevnt foran. Retten mener imidlertid videre at det kan bebreides kommunen som en uaktsomhet at dens instanser, som de sakkyndige på området, ikke klart og greit ga den daværende huseier beskjed om det sannsynlige videre forløp av begivenhetene som en sakkyndig instans forsvarlig måtte regne med. Nå er det imidlertid så at familien Wold selv synes å ha hatt atskillig mistanke om hva der allerede var skjedd og videre kunne komme til å skje. - Retten vil derfor intet ha uttalt vedrørende spørsmålet om et ansvar fra kommunens side hvis familien Wold var blitt sittende med huset, hadde lagt hendene i skjødet og latt katastrofen komme etter det nødvendige antall år. Forholdet var imidlertid her det at Wold, da han måtte gå fra huset, ga det hele over i kommunens hender, altså nettopp til den institusjon som selv hadde fremkalt den farlige tilstand og som selv hadde godkjent hvor pelene noen år i forveien skulle kappes. Da saksøkeren i 1930 kjøpte huset, hadde han ingen anelse om tilstanden, og hadde ingen oppfordring til å regne med at der forelå en situasjon som innebar slike konsekvenser som de der nå har vist seg. Under disse omstendigheter kan de formodninger familien Wold hadde, ikke frita kommunen for ansvaret like overfor saksøkeren. Retten har funnet at kommunen, ut fra det som her er sagt, må erstatte saksøkeren den skade som er en adekvat følge av at pelene ved kommunens handlemåte ble stående over grunnvannet.

Retten går under disse omstendigheter ikke nærmere inn på spørsmålet om et ansvar i henhold til reglene for farlig bedrift eller etter naboloven og vassdragsloven.

Det kan ikke fra saksøktes side med noen grunn innvendes at det var forskjellige instanser innen kommunen som hadde befatning med spørsmålene den gang, at således byens ingeniørvesen, som omla kloakken i 1923, ikke hadde rede på at huset var bygd på peler. Både måtte dette være nærliggende å anta i strøket der like ved myren, og følgene av et mangelfullt samspill mellom kommunale institusjoner innbyrdes kan ikke veltes over på den skadelidende huseier. Kommunen må her sees som en enhet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Henrik Svensen, sorenskriver Alf Hærem og lagdommer Helge Refsum med bygningskyndige domsmenn Arne Lyngholm og O. Halseide):

- - -

Lagmannsretten er enig med byretten i at kommunen er ansvarlig for skadene, men bygger resultatet på et annet grunnlag enn byretten har gjort. Som nevnt av byretten brente bygningsrådets arkiv i 1929 således at det ikke lenger er mulig å konstatere med sikkerhet hvilke pålegg som ble gitt i forbindelse med bebyggelsen av Tjodolfsgaten nr. 38 i 1920-21. Etter bygningssjefens vitneforklaring for lagmannsretten må man imidlertid legge til grunn at det ble gitt pålegg om kapping av pelene 30 cm under drensrør og at det ble påsett at kapping ble foretatt i samsvar med dette pålegg. Det er å det rene at pelene ble kappet på kote 32,70. Etter bygningssjefens forklaring må man videre legge til grunn at grunnvannstanden ikke ble målt og ikke hadde noen direkte

Side:892

innflytelse på pålegget om kapping av pelene. Kloakken, som var blitt anlagt i 1909, ligger utenfor nr. 38 på kote 32,0.

Enhver kloakk vil i noen grad virke drenerende og således at grunnvannstanden like ved kloakken vil stabilisere seg langs denne og stige etter en svakt stigende kurve til begge sider. Særlig er en viss gjennomløping av vann ikke til å unngå når pakket myrjord som her gjennomskjæres og tas ut og erstattes med fyll av andre materialer, enten det nå er stein, grus eller jord. De foretatte målinger viser da også at grunnvannet langs kloakken i Tjodolfsgate har innstillet seg etter kloakken, i en høyde som varierer noe med kloakkens fall mot avløp. Det kan ikke være tvilsomt at pelehodene er blitt stående over grunnvannet allerede fra kappingen av. Det er dette og den derav følgende forråtnelse som har forårsaket svikten og skadene.

Det er visstnok så som fremholdt fra kommunens side at de pålegg - som alene er å anse som minimumspålegg - som den offentlige bygningskontroll gir, har til formål å tjene offentlige og samfunnsmessige interesser, og ikke inneholder noen garanti overfor byggherren for at de under alle forhold vil vise seg tilstrekkelige. Denne betraktning kan imidlertid ikke føre så langt at kommunen ikke skal være ansvarlig for pålegg som det må fremstille seg som åpenbart er utilstrekkelige og som derfor må påregnes å ville medføre skadevirkninger. Bygningsmyndighetene som vet at eksempelvis de byggende vanligvis ikke bruker større dimensjoner eller foretar sterkere fundamentering enn påleggene innebærer, må ved utferdigelsen av disse anvende all mulig aktsomhet, og kommunen må etter alminnelige rettsgrunnsetninger være ansvarlig om slik aktsomhet ikke er utvist.

I det foreliggende tilfelle måtte det etter lagmannsrettens oppfatning være innlysende for de sakkyndige bygningsmyndigheter at kloakken i Tjodolfsgaten, ved hvis underkant grunnvannet ville stabilisere seg, måtte være bestemmende for kappingen, og at følgen av at man ikke bestemte kappingen etter kloakken uvegerlig måtte bli at pelehodene ville bli stående over grunnvannet og at deres levetid som følge herav ville bli forholdsvis kort.

Bygningsmyndighetene var de eneste som hadde materiale til og forutsetninger for å bedømme de hensyn som måtte være bestemmende for kappingen. Den usakkyndige byggherre måtte ha rett til å gå ut fra at de sakkyndige bygningsmyndigheters pålegg var bygget på foretatte undersøkelser av grunnvannstanden eller kjennskap til kloakkens høyde.

Det måtte etter lagmannsrettens oppfatning for bygningsmyndighetene fremstille seg som så meget mer nødvendig å pålegge kapping under kloakken som kommunen på angjeldende tidspunkt etter en foreliggende reguleringsplan arbeidet med planer om en omfattende bebyggelse av myren, hvor den selv var den største grunneier. Det kunne heller ikke regnes med at disse planer var kjent for den usakkyndige bygger av Tjodolfsgate 38. Den bebyggelse som også har funnet sted etter 1920 - og som kommunen også måtte regne med - har utvilsomt i ikke ringe grad virket uttømmende på myren, dels ved et mer omfattende kloakksystem, dels ved at en stadig større del av overflatevannet

Side:893

ledes i kloakken og endelig også ved at vann som holdes igjen i hageanleggene forsvinner ved fordampning.

Når den foretatte kapping er begrunnet med at pelene sto i myrjord, som det antokes ville holde på vannet og at forråtnelse således ville unngåes bemerkes at det under de forhold som forelå etter lagmannsrettens oppfatning nødvendigvis måtte regnes med uttørring av myrjorden under det punkt som kappingen ble foretatt på.

Lagmannsretten kan etter det anførte i det hele ikke annet enn anse det som en uaktsomhet fra bygningskontrollens side at kappingen ble foretatt som skjedd og antar at kommunen derfor må bære følgene av denne uaktsomhet.

De i 1923 foretatte arbeider med kloakken, om hvilke nærmere henvises til byrettens dom, antar lagmannsretten ikke har hatt annen virkning enn at de har påskyndet den forråtnelsesprosess som har funnet sted. Etter dette er det unødvendig å komme inn på de øvrige erstatningsgrunnlag som er gjort gjeldende av Anda. - - -