Rt-1952-1007

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-09-25
Publisert:	Rt-1952-1007
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 77 B/1952
Parter:	Nordiska Grufaktiebolaget v/styrets formann B. Stein, Ludvika, Sverige (høyesterettsadvokat E. Corneliussen) mot Den norske Stat v/Landbruksdepartementet (overrettssakfører Herm. Otto Krefting - til prøve).
Forfatter:	Bendiksby, Holmboe, Skau, Thrap, Soelseth
Lovhenvisninger:	Lov bergverker (1842) §18, §20, Jordskifteloven (1882) §103, LOV-1897-08-03-6-§1

Dommer Bendiksby: Under grensegangsforretning over eiendommen Dypelv, matr.nr. 39 i Repparfjord, avsa utskiftningsretten for Alta og Hammerfest sorenskriverier den 18. juni 1947 kjennelse med slik slutning:

Side:1008

«Grensen for matr.nr. 39, Dypelv i Repparfjord, Kvalsund herred, mot Statens grunn, går ut fra Repparfjorden, ca. 148 in syd for elvemunningen av elven Dypelv. Grensen tar til ut i sjøen så langt som privat eiendom rekker, går i retning 15 g vest for sydvest til nedsatt krysshogd merkestein som står 2 m ovenfor flomålet, videre samme retning 55,5 m til nedsatt merkestein ovenfor riksveien, og videre samme retning 8,5 m til krysshogd merkestein. Her vinkler grensen og går i retning 5 g nordfor nord-nordvest 71,7 m til kryss i jordfast stein, samme retning 60 m til nedsatt krysshogd merkestein på bakkekanten mot Dypelven, samme retning 27 m til kryss i jordfast stein under bakkefoten og videre i samme retning 10,5 m til Dypelven, og videre i samme retning ut i dypålen av elven. Her slutter grensen mellom matr.nr. 39 og Statens grunn. Fra dette punkt i dypålen går grensen mellom matr.nr. 39 og matr.nr. 40 etter elvens dypål i en lengde av ca. 115 m til elveutløpet i fjorden. Grensen for matr.nr. 39, Dypelv, følger så fjorden som før nevnt fra elveosen til utgangspunktet i en lengde av ca. 148 m.»

Kjennelsen ble av Nordiska Grufaktiebolaget påanket til Hammerfest herredsrett, som den 22. juli 1949 avsa dom i saken med følgende domsslutning:

«Nordiska Grufaktiebolaget, Ludvika, Sverige, kjennes eiendomsberettiget til det i saken omtvistede område beliggende i Repparfjord, Kvalsund, og som begrenses av Dypelven i syd, av Repparfjorden i øst, av Vestre Ariselv i nord og i vest av høyeste fjell slik som dette er synlig fra stranden (fjæren).

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom ble av Staten v/Landbruksdepartementet påanket til Hålogaland lagmannsrett. Hålogaland lagmannsrett avsa dom i saken den 4. oktober 1950 med følgende domsslutning:

«Grensene for matr.nr. 39, Repparfjord i Kvalsund herred går som beskrevet i slutningen i utskiftningsrettens kjennelse av 18. juni 1948.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Nordiska Grufaktiebolaget har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«At herredsrettens dom stadfestes, dog således at Nordiska Grufaktieholaget tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Den ankende part har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ikke har funnet at hevdbetingelsene er til stede. Særlig fremheves det at dommen er uriktig når lagmannsretten har funnet at den ankende part ikke har vært i velbegrunnet god tro. Subsidiært har den ankende part anført at han i hvert fall har hevdet en bruksrett til det omtvistede område.

Staten v/Landbruksdepartementet har bestridt at den ankende part har utøvet eksklusiv bruk av det omtvistede stykke og at dette er skjedd i begrunnet god tro. Staten v/Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Nordiska

Side:1009

Grufaktiebolaget tilpliktes å betale Staten sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

2. Nordiska Grufaktiebolaget tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Om sakens gjenstand og nærmere sammenheng viser jeg til de underordnede retters domsgrunner.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye beviser som jeg ikke finner grunn til å regne opp, men som jeg i det etterfølgende vil nevne i den utstrekning det ansees nødvendig.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Bolaget har gjort gjeldende at det har utøvet rådighet over det omtvistede område ved anlegg av kjørevei til kaien, oppførelse av kai, kontorbygning, stigerbolig og en hytte ved Arisberg, alt som ledd i den planlagte gruvedrift, videre ved erklæringer til veivesenet i 1917 og 1922 om avgivelse av fri grunn og fritt gjerdehold vedkommende veien Kvalsund-Repparfjordbunnen og ved erklæring til havnevesenet i 1923 om avgivelse av grunn til et kar og to fortøyningsringer. For det annet har bolaget påberopt seg at Sven Svensen i henhold til forbeholdet om bruksrett i kjøpekontrakten mellom bolaget og ham har drevet slått, beite, vedhogst og torvstikking i området og at han har krevet og fått landslott. For det tredje påberopes at bolagets tilsynsmenn på stedet har drevet handel og ekspedisjonsvirksomhet med innkrevning av avgifter fra bygninger på kaien.

Bolaget hadde ved Kronprinsregentens resolusjon av 31. mai 1905 fått tillatelse til å erverve nærmere bestemte mutinger på stedet og til å skjerpe, anmelde og mute innen et nærmere avgrenset felt i Repparfjord. Både gruveveien, kaien og de nevnte bygninger lå innenfor konsesjonsfeltet, og tre av skjerpene lå på det omtvistede område. Etter bergverkslovens §18, jfr. §20, ville bolaget, etter utvisning og mot erstatning, ha rett til benyttelse av den nødvendige grunn til de formål som er nevnt i §18, hvoriblant veier og «bygninger over dagen». Bygningen av gruveveien, kontorbygningen og stigerboligen lå, etter min oppfatning, innenfor rammen av de beføyelser med hensyn til grunnen som muteren etter bergverkslovens §18 kunne ha krevet å få rett til. Det gjelder, etter min oppfatning, også hytten ved Arisberg som må antas å ha vært en bygning til bruk for gruvedriften. Nå har bolaget ikke begjært utvisning av grunnen, og erstatning er ikke betalt, men dette gjelder på samme måte den grunn som bolaget benyttet til bygninger utenfor det omtvistede område i konsesjonsfeltet, således to barakker et «skrådhus» og en torvgamme. I hvert fall for disse sistes vedkommende gir opplysningene i saken positivt holdepunkt for å anta at årsaken til bolagets unnlatelse av å bringe sin bruksrett etter bergverkslovens §18 i formell orden, var at grunnen var av meget liten verdi og at erstatningen derfor ville bli bagatellmessig. Og når det på den annen side ikke er grepet inn fra Statens side mot bolagets benyttelse av grunnen uten utvisning og erstatning, må årsaken antas å ha vært at grunnen nærmest var ansett verdiløs og at det derfor ikke

Side:1010

ble lagt noen vekt på at bruksretten ikke var brakt i formell orden. Kaien går ikke inn under oppregningen i bergverkslovens §18, men også denne var nødvendig for gruvedriften og et naturlig ledd i det hele anlegg. Erklæringene om grunnavståelse til veivesenet og havnevesenet, var disposisjoner av liten betydning og rekkevidde og kan etter min oppfatning ikke telle synderlig ved avgjørelsen av spørsmålet om hevdbesittelse. Om erklæringene til veivesenet gjelder det dessuten, som herredsretten har bemerket, at de kunne gjelde selve boplassen, idet veien også går over denne. Etter det som er opplyst for Høyesterett må jeg gå ut fra at slått, beite, vedhogst og torvskur, om de ikke er allemannsretter i egentlig forstand - hva jeg ikke behøver å uttale meg om - i hvert fall faktisk har vært gjenstand for fri utnyttelse av almenheten, vedhogst og torvskur dog etter utvisning, jfr. om vedhogst kgl. res. av 27. mai 1775 §4 og om torvskur lov nr. 6 av 3. august 1897 §1. Slått finnes i det omtvistede område bare ved Arisberg, og om denne er det opplyst at den også er brukt av andre enn Sven Svensen. Svensens hogst og torvskur er foregått uten utvisning, men har vært av lite omfang fordi det er ubetydelig vedskog og torv i området. Jeg nevner i denne forbindelse at Svensen i kjøpekontrakten var tilsagt brensel på stedet. Det må ansees på det rene at Sven Svensen har krevet, og i en del tilfelle fått landslott, men at enkelte fiskere også har nektet å betale. Jeg er etter dette enig med herredsretten i at det ikke kan legges noen vesentlig vekt på betalingen av landslott. Tilsynsmennenes handel og ekspedisjonsvirksomhet fra bygninger på kaien kan, etter min oppfatning, heller ikke tillegges synderlig betydning. Det var naturlig å drive disse virksomheter i tilknytning til bolagets virksomhet.

Det fremstiller seg for meg som tvilsomt om den rådighet som er utøvet fra bolagets side har manifestert seg som eierrådighet på en så entydig og klar måte at den fyller de krav som må stilles til hevdsbesittelse. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette spørsmål, idet jeg i hvert fall anser det tilstrekkelig godtgjort at bolagets representanter ikke har vært i slik velbegrunnet god tro som kan begrunne hevd.

Jeg legger da særlig vekt på det som skjedde i forbindelse med salgsforhandlingene i 1906. Kjøpekontrakten er avsluttet i Repparfjord den 21. september 1906, og bolagets representanter, øverrettssakfører Klem og disponent G. O. Gregor, må antas å ha oppholdt seg på stedet fra utmålsforretningen den 17. september s. å. De må forutsettes å ha sett eiendommen, og de har hatt anledning til å sette seg inn i forholdene på stedet. Jordsalgsmann Sletbak har i en fremlagt skrivelse av 20. oktober 1951 opplyst at boplassene i Finnmark vanlig er fra 4 5 dekar, og at han aldri i Finnmark har hørt tale om eiendommer som tilsvarer strekningen mellom Dypelv og Ariselv. Det må etter min oppfatning ha falt sterkt i øynene at eiendommen, med de grenser som Svensen oppga, var uforholdsmessig stor etter Finnmarksforhold, ca. 1340 mål, vesentlig unyttbar ødemark med en strandlinje på ca. 2 km. Selve boplassen var bare

Side:1011

ca. 6 mål. Overrettssakfører Klem kan som sakfører i Harstad ikke antas å ha vært ukjent med forholdene i Finnmark. Jeg legger også vekt på at konsesjonen på mutingene uttrykkelig var gitt under den forutsetning «at der med hensyn til afstaaelse af grund og de nærmere betingelser opnaaes overenskomst med Landbruksdepartementet». Dette måtte oppfattes som et tilkjennegivende fra Statens side om at den eiet grunnen i konsesjonsfeltet og at bolaget måtte ordne seg med Staten om rett til benyttelse. Det er på det rene at både Klem og Gregor kjente resolusjonen, idet amtmannens brev til bolaget med underretning om resolusjonen var forevist under utmålsforretningen den 17. september 1906 hvor de begge var til stede. Etter hele situasjonen sett i sammenheng burde bolagets representanter, etter min oppfatning, ikke uten nærmere undersøkelser ha slått seg til ro med opplysningene fra Sven Svensen, som først fikk skjøte på eiendommen samme dag som skjøtet til bolaget ble underskrevet og som bare hadde vært på eiendommen en kort tid. Den omstendighet at bolaget heller ikke for de bygningers vedkommende som ligger utenfor det omtvistede område, har brakt sin rett til benyttelse av grunnen i formell orden, viser etter min oppfatning ytterligere at bolaget i sin alminnelighet ikke har opptrådt med slik forsiktighet som man naturlig må kreve. Jeg tilføyer at jeg ikke finner grunnlag for, slik som lagmannsretten har gjort, å trekke den slutning av Sven Svensens forklaring at hans opplysninger om eiendommens grenser har vært flytende og usikre. Han har forklart at han ikke kjente grensene mot fjellet, men han har ikke gitt uttrykk for usikkerhet for så vidt angår grensen mot Dypelven og Ytre Ariselv, og det er disse grenser som særlig har interesse i saken.

Det ville ikke ha vært forbundet med noen særlig vanskelighet å bringe på det rene at den opprinnelige grensebeskrivelse for eiendommen fantes i det tinglyste amtsskjøte av 1781, og å få utskrift av dette. Ved å sammenholde en utskrift av amtsskjøtet med terrenget ville det videre, etter min oppfatning, med letthet kunne konstateres at eiendommen bare kunne omfatte selve boplassen.

Etter det som er opplyst for Høyesterett antar jeg at overrettssakfører Klem sto i et slikt forhold til bolaget at hans forhold må utelukke hevd for bolaget. Han var bolagets representant under salgsforhandlingene sammen med dettes disponent, Gregor. Det er opplyst at Klem var medlem av styret og administrerende direktør i bolagets norske datterselskap, A/S Nordisk Grubekompani. Det tilføyes at det, etter min mening, heller ikke i tiden etter salgsforhandlingene er inntrådt omstendigheter som kan ha bevirket at selskapets gode tro kan betegnes som begrunnet. Jeg minner om at de beføyelser som er utøvet av bolaget, i det vesentlige er beføyelser som kan utøves av en muter, slik at det for de lokale tjenestemenn ikke var noen grunn til å gripe inn. Jeg kan således ikke se at denne sak ligger an på samme måte som saksforholdet i dom i Rt-1951-135.

Jeg har funnet det unødvendig å ta standpunkt til det spørsmål

Side:1012

som har vært berørt i prosedyren om Statens grunn i Finnmark er å anse som almenning.

Bolaget har subsidiært påberopt alders tids bruk. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett om bruken, finner jeg det klart at dette ikke kan føre frem.

Etter det resultat jeg er kommet til, kan bolaget heller ikke gis medhold i sin subsidiære anførsel om at det i hvert fall har hevdet en bruksrett til det omtvistede område. Spørsmålet om hevd på den grunn som kai og hus er oppført på, ligger utenfor saken.

Jeg har funnet saken så pass tvilsom at jeg finner at saksomkostninger bør oppheves også for Høyesterett.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmanns rettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans begrunnelse.

For meg ligger det nærmest å se saken slik at den rådighet som bolaget har utøvet, ikke med tilstrekkelig tydelighet fremtrer som uttrykk for at bolaget har ansett seg som eier av det omtvistede grunnstykke.

Dommer Skau: Som dommer Holmboe.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Christiansen):

I skrivelse av 27. juli 1943 begjærte Nordiska Grufaktiebolaget, Ludvika, Sverige v/overrettssakfører Pål Fredriksen, Hammerfest, grensegangsforretning fremmet i henhold til utskiftningslovens §103 mellom bolagets eiendom Dypelv, matr.nr. 39 i Kvalsund og tilstøtende eiendommer hvoriblant Statens umatrikulerte grunn. Den 18. juni 1947 avsa utskiftningsretten for Alta og Hammerfest sorenskriverier kjennelse med sådan slutning: - - -

Ved den bevisførscl som har funnet sted finner retten følgende godtgjort vedkommende den omtvistede eiendom:

Ved amtsskjøte av 3. april 1781, tgl. 30. mai 1782 ble Mathias Jansen, Repparfjord tilskjøtet en eiendom av Statens jord, gammelt matrikkelnummer 73 i Repparfjord, Kvalsund av skyld 2 kjør. Ifølge skjøtet omfattet eiendommen «boespladsen Tiønelis Jok Gedde» og 9 - ni - utslåtter som er navngitt i skjøtet og hvis beliggenhet omkring indre del av Repparfjord er nærmere beskrevet. Det er bl.a. anført i skjøtet: «Brænsel haves ved Steden.» Eiendommen ble ved skjøte av 30. mai 1787 udelt øverdratt Mathias Jansens sønn Johannes og ved skifte etter dennes hustru utlagt datteren Siri Johannesdatter og svigersønnen Anders Pedersen. Ved skjøte av 26. juni 1826 overdrar Anders Pedersen halvdelen av eiendommen av skyld 1 ko til Anders Nilsen som ved skjøte tgl. 25. juni 1835 overdrar en halvdel av sin eiendom av skyld 4 får til Rasmus

Side:1013

Nilsen. Sistnevnte eiendom, som således har 1/4 av det opprinnelige matr.nr. 73's skyld, er gitt nytt matr.nr. 39. Ved auksjonsskjøte datert 15. tgl. 20. september 1894 får Peder Rasmussen (Rasmus Nilsens sønn) hjemmel til matr.nr. 39 og ved kjøpekontrakt av 3. juli 1904 og skjøte av 21. september 1906 selger dennes enke Marit Andersdatter Rasmussen eiendommen til svigersønnen Sven Svensen, sakens 3. vitne. Ved kjøpekontrakt og skjøte av sistnevnte datum 21. september 1906 - overdrar så Sven Svensen eiendommen til den ankende part Nordiska Grufaktiebolaget - som senere har eiet den.

Av ankemotparten, Staten v/Jordsalgsformannen i Finnmark, er gjort gjeldende at matr.nr. 39 bare omfatter «boespladsen Tiønelis Jok Gedde» som er nevnt i amtsskjøtet av 1781 og hvis utstrekning i dette skjøte er angitt til 100 alen målt i syd og 150 alen målt i øst. Det er henvist til at det lappiske navn betyr «Dypelveng» og til beskrivelsen av boplassens beliggenhet hvoretter den ligger på søndre side av elven og nedenunder østre side av Rasa Tiok - en karakteristisk fjellhaug som også i dag er kjent under dette navn. På denne boplass hadde eierne av matr.nr. 39 sin gamme og senere 3. vitne Sven Svensen sin husbygning. Ankemotparten hevder at matr.nr. 39 bare omfatter denne boplass mens den ankende part - Nordiska Grufaktiebolaget - påstår at eiendommen foruten boplassen omfatter hele området mellom Dypelven i nord og vestre Ariselv i syd, en strekning på noe over 2000 meter langs fjorden. Grensen i vest mot fjellet påståes av den ankende part å gå til høyeste fjell slik som dette er synlig fra stranden (fjæren). Den ankende part har prinsipalt gjort gjeldende at hele området mellom de to elver opprinnelig har tilhørt det gamle matr.nr. 73 og senere matr.nr. 39 og har anført at der ved de delinger som har funnet sted synes å være forsvunnet en del av matrikkelskylden som kan antas å svare til det omtvistede områdes skyld. Til støtte for denne oppfatning har den ankende part henvist til 3. vitnes forklaring om at «de gamle» påsto at hele området hørte til matr.nr. 39. Ankemotparten har bestridt at så er tilfelle og har henvist til at det etter skjøtet av 1781 bare er boplassen (100 X 150 alen) som har vært utmålt av området mellom Dypelv og Vestre Ariselv. Ankemotparten gjør derfor gjeldende at hele området mellom elvene, boplassen unntatt, hele tiden har vært og fremdeles er statsjord. - Subsidiært har d.a.p. påstått at det omstridte område er ervervet ved hevd. D.a.p. gjør gjeldende at Rasmus Nilsen, Johannes Rasmussen, dennes enke og Sven Svensen i god tro har brukt eiendommen og ansett seg som eiere av hele området fra 1835 til salget til d.a.p. fant sted i 1906 og at den ankende part sistnevnte år i god tro ervervet hele eiendommen og senere - likeledes i god tro - har besittet og brukt den. Atter subsidiært gjør d.a.p. gjeldende å ha hevdet en bruksrett til eiendommen. Ankemotparten har bestridt at der foreligger hevd og har anført at det ikke er godtgjort slik besittelse og bruk av eiendommen som er vilkår for hevd og at der under ingen omstendighet foreligger aktsom god tro. En undersøkelse av panteregistrene således av skjøtet av 1781 - ville - anfører ankemotparten - ha vist at det omtvistede område har vært utvist og således fortsatt var statsjord.

Side:1014

Herredsretten er i spørsmålet om hvilke områder der opprinnelig var utmålt og hvilket område etter delingene i 1826 og 1835 ble liggende under matr.nr. 39 enig med utskiftningsretten og ankemotparten. Retten finner at matr.nr. 39 av skyld 4 får etter delingen i 1835 bare omfattet «Boespladsen Tiønelis Jok Gedde» og at det øvrige og betydelig større område mellom Dypelven og Vestre Ariselv ikke har vært utvist. Den utslått «Getsaje» som er nevnt i punkt 2 i skjøtet av 1781 finnes etter det som er opplyst å svare til det nåværende matr.nr. 40 på Dypelvens nordre side. Av de øvrige utslåtter ligger nr. 3 og 4 i Repparfjorddalen på Repparfjordelvens søndre side og nr. 5 10 på nordre side, av denne elv og Repparfjorden. Ingen av utslåttene ligger mellom Dypelven og Vestre Ariselv og det finnes derfor utvilsomt at det i dette område bare har vært boplassen som har vært utvist i 1781. At der etter den tid er foretatt noen ny utvisning i området er ikke opplyst.

For så vidt angår spørsmålet om det omstridte område kan antas ervervet ved hevd skal retten bemerke:

Der foreligger ingen sikre opplysninger om hvorvidt de første eiere av matr.nr. 39, Rasmus Nilsen og Johannes Rasmussen har utøvet noen eiendomsrådighet over det omtvistede område. 3. vitne - Sven Svensen - har forklart at «de gamle» har sagt ham at hele strekningen mellom de to elver hørte til matrikkelnummeret. Med «de gamle» sikter han bl.a. til svigerfaren Johannes Rasmussen og to eldre oppsittere i Repparfjorden, Mathias Lian og Mathias Andersen. - Da 3. vitne omtrent samtidig med at han ervervet eiendommen, solgte den til den ankende part, forbeholdt han seg i kjøpekontrakten bruksrett til eiendommen og han har forklart at han i henhold til denne kontrakt har utøvet rådighet over hele området ved 1. Slått, 2. Beite, 3. Hugst, 4. Innkrevning av landslott. - Uten at det foreligger nærmere opplysninger herom må retten gå ut fra at denne bruk av eiendommen i det vesentlige er den samme som den hans forgjengere har utøvet. Retten kan ikke finne at en bruk av den omtvistede strekning ved slått, beite og hugst uten videre kan ansees som uttrykk for besittelse av og eiendomsrådighet over strekningen. Det er opplyst at det ikke er engslått i området utenom en «sommerseter» hvor 3. vitnes datter og svigersønn har hatt boplass i en del år og det er også forklart av 3. vitne at han har drevet slått på grunn som uomtvistelig tilhører Staten, nemlig ved Asavann i fjellet på Dypelvens nordre side. Hva beitet angår har 3. vitne forklart at alle oppsittere i grenden lot sine kreaturer beite i det omtvistede område da det var tilstrekkelig til alle. Hugst antas matr.nr. 39 å ha rett til etter bestemmelsen i skjøtet av 1781 om at «Brensel haves ved Steden». Mer tvilsomt stiller spørsmålet seg overfor landslotten. Innkrevningen av denne synes å gi uttrykk for at eieren av matr.nr. 39 har ansett seg som eier av hele strekningen og har utøvet en eiers rådighet over den. Imidlertid har 3. vitne forklart at det ikke var alle som var villige til å betale landslotten og enkelte av dem som nektet å betale nektet under henvisning til at han ikke var eier av strekningen. Under disse omstendigheter har retten ikke funnet at det er ført tilstrekkelig bevis for at eierne av matr.nr. 39 før den ankende part kjøpte

Side:1015

eiendommen, har utøvet slik eierrådighet over det omstridte område at dette var hevdet til eiendom ved overdragelsen til den ankende part i 1906.

Da den ankende part Nordiska Grufaktiebolaget - ervervet matr.nr. 39 i 1906, ble forhandlingene med 3. vitne ført av bolagets stiger J. P. Kirkhus og ved kjøpets avslutning var en av selskapets svenske direktører og en sakfører fra Harstad, til stede. 3. vitne har forklart at han på den tid ikke snakket norsk og at han under forhandlingene brukte forannevnte Mathias Lian som tolk i lappisk. 3. vitne har opplyst at eiendommens grenser i nord og syd ble oppgitt å være Dypelv og Vestre Ariselv overensstemmende med hva «de gamle» sa. 3. vitne anfører at han, som først kom til Dypelv et par år før han kjøpte eiendommen, var i noen tvil om riktigheten av det som «de gamle» hadde opplyst om eiendommens grenser. Årsaken til denne tvil var at han syntes bruket ble for stort i forhold til de andre gårder i Repparfjord. Han har imidlertid ikke gitt uttrykk for denne tvil overfor de som forhandlet på den ankende parts vegne i 1906 og har i retten bekreftet at salget gjaldt så vel boplassen som hele det omtvistede område.

Det er av ankemotparten bestridt at det var partenes forutsetning i 1906 at hele området var gjenstand for overdragelse, ankemotparten gjør gjeldende at det bare var selve boplassen som handelen gjaldt. Retten kan imidlertid ikke finne det tvilsomt at det var hele strekningen mellom de to elver som ble solgt. Dette bekreftes av den etter den tids pengeverdi høye kjøpesum kr. 2500,00 + vederlagsfri bruksrett for selgeren for sin og hustrus levetid. Det bekreftes videre av uttrykksmåten i kjøpekontrakten hvor det heter i punkt «a. Jeg, Svend Svensen, beholder for min og hustru Serine Pedersens levetid fuld og ubehindret Brugsrett av al den Mark der ikke av Bolaget eller andre tages i Brug til Veie, Kaier, Bygninger og Anlæg forøvrig av enhver Slags. b. Bolaget eller senere retsinnehavere forpligter sig til, så lenge den under a. nevnte Brugsrett varer, at holde aaben Adkomst til Bumark og anden fornøden Færdsel på dertil lempelige Steder som Bolaget eller Ordre bestemmer ...... e. Uden eriæggelse av yderligere afgift end under d. nævnt eier Bolaget eller Ordre Ret til på nu Svend Svensens Eiendom at tage Bygningssten, Grustag og Fyldingsmaterialer» Det kan neppe antas at slike bestemmelser ville ha hatt noen interesse hvis overdragelsen bare gjaldt de ca. 6 mål innmark som boplassen utgjorde. - Det er forklart av Sven Svensen at det av bolagets folk var opplyst at dettes interesse i å erverve eiendommen bl.a. var å sikre seg grunn til grubevei. Da denne vei i sin helhet lå utenfor boplassen bekrefter også denne opplysning at overdragelsen gjaldt hele området mellom elvene. I det hele finnes det åpenbart at bolagets interesse har vært å erverve strandlinjen mellom de to elver hvor det var plass og dybdeforhold for kaianlegg, tomter for barakker og andre bygninger samtidig som ervervelsen uhindret ga bolaget anledning til å legge vei fra sjøen.

Herredsretten finner videre bevis ført for at den ankende part fra kjøpet i 1906 og til i dag har øvet en eiers rådighet over eiendommen. Således lot bolaget i de første år etter kjøpet anlegge en grubevei langs Repparfjorden nesten helt frem til Vestre Ariselv og oppførte barakke og en mindre kai på eiendommen. Bolaget lot sin stiger J. P. Kirkhus

Side:1016

og senere dennes sønn Erling Kirkhus og fra 1937 1. vitne Helge Øien, drive handel og dampskipsekspedisjon i det område som nå er omtvistet. Av en i saken fremlagt panteattest fremgår at bolaget i 1918 og 1922 har avgitt erklæringer om avståelse av fri grunn og gjerdehold m.v. vedkommende veien Kvalsund-Repparfjordbunnen. Da disse erklæringer kunne gjelde bare det mindre område - boplassen finner retten ikke å kunne tillegge dem noen vekt som bevis for eierrådigheten over det omstridte område. Derimot synes en erklæring om grunnavståelse til Statens Ringvæsen tgl. 13. september 1924 å burde tillegges noen vekt, idet det er på det rene at avståelsen gjelder grunn på matr.-nr. 39 utenfor boplassen. Under 11. september 1937 er tinglyst en erklæring av 19. september 1936 fra d.a.p. om at kai og pakkhus stående på eiendommen skal stå uten erstatning så lenge den «nuværende styrelse for bolaget er bolagets styrelse». 2. vitne Peder Svensen - Sven Svensens sønn - har forklart at han ved et par anledninger har rettet henvendelse til bolaget om kjøp av grunn i det omtvistede område og har fått som svar at han skulle få kjøpe for så vidt bolaget selv ikke hadde bruk for grunnen. I det ene tilfelle sendte han sin henvendelse til Kvalsund jordstyre som henvendte seg til den ankende part om avståelse av jord til fordel for 2. vitne. Retten finner det således godtgjort at den ankende part har besittet eiendommen i hevdstid. Hvorvidt hevdstiden hvor det gjelder Statens jord i Finnmark er den vanlige 20 år - eller som ved statsalmenninger - 30 år finnes det unødvendig å ta standpunkt til da en eventuell hevd ikke var avbrutt ved 30-årsfristens utløp i 1936.

Det hevdsvilkår som da gjenstår å drøfte og som kan gi anledning til noen tvil er spørsmålet om hvorvidt ervervelsen har funnet sted i aktsom god tro og i bekreftende fall om denne gode tro har vært til stede i hele hevdstiden. Noe bevis for at det svenske bolag var i ond tro da kjøpet fant sted er ikke søkt ført av ankemotparten, men det er som foran nevnt gjort gjeldende at en undersøkelse i panteregisteret ville ha vist kjøperen at selgeren ikke hadde hjemmel til hele området men bare til boplassen. Retten skal om dette spørsmål bemerke:

Det er på det rene at det svenske grubeselskap engasjerte en norsk sakfører til å bistå seg ved ervervelsen av eiendommen. Hvorvidt denne sakfører har foretatt undersøkelser i panteregisteret etter grensebeskrivelse foreligger der ingen opplysning om. Det skal imidlertid nevnes at den eneste kjente grensebeskrivelse foreligger i amtsskjøtet av 1781 som var tatt inn i en pantebok for «Øst- og Vestfinnmarkens Sorenskriveri». Dette sorenskriveri ble delt i 1815 i et Øst- og et Vest-Finnmarken sorenskriveri og det siste i 1840 i et Alten og et Hammerfest sorenskriveri. Det må derfor antas utelukket at nevnte pantebok har berodd hos sorenskriveren i Hammerfest i 1906, høyst sannsynlig var den på det tidspunkt sendt statsarkivet i Trondheim hvor den nå beror. Det ville således ha vært forbundet med noe bryderi og tidstap å skaffe utskriften til veie. Hertil kommer at skjøtet slik som det er formet, ikke uten en nøye granskning sammen med lokalkjente folk gjør det klart at det omstridte område ikke omfattes av det som ble utvist i 1781. Retten kan derfor ikke finne at det kan tillegges vedkommende sakfører som noen uaktsomhet

Side:1017

at han har nøyet seg med utsagn om grensene fra lokalkjente folk - således fra bl.a. tolken Mathias Lian - hva nå enten dette skyldes at han har unnlatt å skaffe til veie utskrift av skjøtet eller han har kapitulert overfor skjøtets noe uklare angivelse av de utslåtter som tilhørte boplassen. Og selv om det kunne antas at vedkommende sakfører ikke har handlet aktsomt ved sin undersøkelse av eiendommens grenser, kan dette etter rettens mening ikke ha til følge at oppdragsgiveren kommer i «uaktsom god tro». Det må i alminnelighet antas at en kjøper i denne henseende har oppfylt sin aktsomhetsplikt når han overdrar en sakfører å ta hånd om ordningen.

Retten kommer således til det resultat at den ankende part ved sin ervervelse av eiendommen i 1906 var i aktsom god tro.

Det er ikke ført bevis for at der fra 1906 og inntil hevden ble fullbyrdet i 1936 er inntruffet noe som har endret denne gode tro hos d.a.p. Det er visstnok opplyst at der etter at 1. vitne Helge Øien - i 1937 overtok stillingen som d.a.p. s tilsynsmann i Repparfjord, oppsto uoverensstemmelser mellom ham og 3. vitne om utstrekningen av sistnevntes bruksrett og om grensene mot de private eiendommer matr.nr. 40 og 305. Disse uoverensstemmelser førte til at 1. vitne på bolagets vegne begjærte grensegangsforretning hvorunder også Staten gjorde sine interesser gjeldende. Da imidlertid disse uoverensstemmelser, om de har vært av den art at de kunne ha betydning for den ankende parts fortsatte og aktsomme gode tro, først er oppstått etter at eiendomshevden var fullbyrdet i 1936, finner retten det unødvendig å komme nærmere inn på dem og de har da heller ikke vært gjort til gjenstand for nærmere drøftelser under forhandlingene i saken.

Det blir således etter dette rettens resultat at den ankende part ved hevd har vunnet eiendomsrett til det i saken omtvistede område.

I utskiftningsrettens kjennelse er anført at hevd ikke finnes å foreligge da det er en kjent sak at ingen kan hevde mot sin atkomst eller mot sine atkomstdokumenter. Herredsretten kan ikke være enig med utskiftningsretten i denne betraktning. Etter den oppfatning så vel utskiftnings- som herredsretten har av den opprinnelige utstrekning av matr.nr. 39, har d.a.p. ingen annen atkomst til det omstridte område enn eventuelt ved hevd. Noen hevd mot atkomst foreligger således ikke. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sigmund Walen og Torgeir Moi og byfogd Brynjulf Ohlsen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Det er på det rene mellom partene at det bare er den gamle boplassen ved Dypelv av det i 1781 utskilte areal som ligger innenfor det omtvistede felt. Alle i amtskjøtet nevnte utslåtter ligger utenfor feltet.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at så vel selgeren, Sven Svensen som ankemotparten ved salget av eiendommen i 1906 gikk ut fra at salget ikke bare omfattet boplassen, men også strekningen mellom de to elver, Dypelven og Ariselven. Lagmannsretten tiltrer for så vidt herredsrettens argumentasjon hva dette punkt angår.

Side:1018

Spørsmålet blir om det var aktsomt av ankemotparten ved kjøpet av eiendommen å gå ut fra at denne hadde de grenser som ble angitt av selgeren. Lagmannsretten bygger når det gjelder avgjørelsen av dette spørsmål - på følgende:

Selgeren, Sven Svensen, var kort tid forut kommet til Repparfjord, og han må derfor antas selv å ha hatt lite rede på hvor eiendommens grenser gikk. Han har forklart at han hadde hørt av «gamle folk» at de to nevnte elver dannet grenseskillet i nord og sør. Når det gjelder grensen i vest, fra Repparfjorden og oppover fjellet, har Svensen under hovedforhandlingen for lagmannsretten forklart at han ikke visste hvor denne grense gikk. Retten må herav kunne slutte at de opplysninger som Svensen har gitt ankemotpartens representanter under forhandlingene om salg i 1904 (jfr. den eldre kjøpekontrakt av 7. juni 1904, nevnt i kjøpekontrakten av 21. september 1906) og i forbindelse med salget som fant sted i 1906, om eiendommens grenser, har vært usikre og flytende. Ankemotparten hadde ved kongelig resolusjon av 13. mai 1905 fått konsesjon på å erverve mutinger og å skjerpe, anmelde og mute innen et felt i Repparfjorden hvis grenser nærmere er beskrevet i konsesjonen. I Landbruksdepartementets skrivelse til bergmesteren Tromsø distrikt av 2. juni 1905 er konsesjon meddelt bergmesteren med Justisdepartementets forutsetning gående ut på at der med hensyn til avståelse av grunn og de nærmere betingelser må oppnåes overenskomst med Landbruksdepartementet. Bergmesteren er i samme brev anmodet om å ha sin oppmerksomhet henvendt «paa de Forhold som eventuelt vil komme i Betragtning ved oprettelse af Kontrakt angaaende Afstaaelse af Grund m.v. I brev fra Amtmannen i Finnmark Amt av 22. juni 1905 er ankemotparten meddelt konsesjonen og betingelsene, herunder også departementets forutsetning. I følge en påtegning på sistnevnte brev er dette fremlagt ved utmålingsforretningen den 17. september 1906, og 4 dager deretter den 21. september 1906 er kjøpekontrakten opprettet mellom Svensen og ankemotparten. Ved opprettelsen av kontrakten var ankemotparten representert ved sin disponent G. O. Gregor, som har underskrevet kjøpekontrakten på vegne av selskapet som kjøper, og videre har ankemotpartens sakfører under kjøpet, Ole R. W. Klem, satt kontrakten i pennen, og har underskrevet som vitterlighetsvitne.

Konsesjonen i forbindelse med det kart som i 1907 ble laget over en del av konsesjonsfeltet, måtte gjøre det klart for ankemotparten at konsesjonsfeltet i alt vesentlig lå på Statens grunn. Det er ikke opplyst under saken noe om at der fra Statens side er utvist eller avstått grunn til veier i området (jfr. bergverkslovens §18). På den annen side er det på det rene at ankemotparten har ryddet en primitiv vei fra sjøen over det omtvistede område og videre over Statens grunn. Her er det for øvrig også ryddet små veistubber mellom de forskjellige skjerp. Det bemerkes at etter det opplyste i saken, kom det bare til litt prøvedrift i de første år etter kjøpet av eiendommen. Av bygninger ble der oppført en liten kontorbygning nede ved sjøen og i forbindelse med den en mindre trekai. Disse bygninger ble oppført på det omtvistede område.

Etter rettens mening måtte selgerens usikkerhet om grensene for eiendommen - i særdeleshet om dens utstrekning innover fjellet, i

Side:1019

forbindelse med konsesjonens anvisning på å ordne med eventuelle grunnavståelser ved henvendelse til Landbruksdepartementet, gi ankemotparten en sterk oppfordring til å bringe eiendomsforholdet på det rene ved å foreta de nødvendige undersøkelser i registre og pantebøker.

Retten antar at der i et tilfelle som dette, hvor en utmålt eiendom som nabo har Statens umatrikulerte grunn, ved hevd må stilles strenge krav til bevisene så vei for aktsom god tro som for besittelse og bruk. På grunn av den spredte bebyggelse i dette store område som Statens grunn utgjør, vil bruk og besittelse ofte forbli ubemerket og upåtalt. I denne sak utgjør det omtvistede område ca. 1350 dekar, mens de opprinnelige grenser for boplassen Dypelv, matr. nr. 39, bare utgjorde ca. 6 dekar. Et slikt tilfelle av påstått hevd vil neppe være tenkelig mellom private eiendomsbesittere.

Det er således hverken utvist aktsom god tro av ankemotpartens egen disponent, som skrev under kjøpekontrakten, eller av den sakfører som på ankemotpartens vegne ordnet med eiendomservervelsen. Hevdsvilkåret - aktsom god tro - har derfor manglet fra først av. At det ville volde en del bryderi og tidstap å skaffe frem den opprinnelige oppmåling fra 1781, og at det ville kreve en del undersøkelser for å få klarlagt om noen av de utslåtter som er nevnt i skjøtet av 1781, lå i det omtvistede område, kan etter rettens mening ikke være avgjørende for bedømmelsen av ankemotpartens forhold.

Det blir etter dette resultat ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til om hevdsbetingelsen, besittelse, foreligger, men retten er på dette punkt i alt vesentlig enig med herredsretten. Det bemerkes at den rådighet ankemotparten har øvet over eiendommen, egentlig bare har manifestert seg på visse nærmere bestemte deler av eiendommen, således på stranden hvor veien ble ryddet, og hvor kaien og kontorbygningen ble oppført. - - -