Rt-1952-1045
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1952-09-27 |
| Publisert: | Rt-1952-1045 |
| Stikkord: | Åsetesovertakst opphevet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 81 B/1952 |
| Parter: | 1. Johanne Gjøstein, 2. Ole P. Nesttun (høyesterettsadvokat Finn R. Schjødt) mot 1. Kari Nesttun, 2. Mons P. Nesttun (høyesterettsadvokat Finn A. Doksæter). |
| Forfatter: | Eckhoff, Bendiksby, Thrap, Holmboe, Wold |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, Tvistemålsloven (1915) §384 |
Dommer Eckhoff: Under skifte mellom tidligere avdøde Paul M. Nesttun og gjenlevende ektefelle Kari P. Nesttun begjærte eldste sønn Mons P. Nesttun åsetestakst over den faste eiendom gnr. 42 bnr. 1, Nesttun i Fana.
Ved skjønnet som ble avgitt 19. april 1950 ble eiendommen satt til kr. 278 000,00.
Arvingene Johanne Gjøstein og Ole P. Nesttun forlangte overskjønn med den begrunnelse at de fant taksten for lav. Gjenlevende ektefelle Kari P. Nesttun og Mons P. Nesttun forlangte også overskjønn fordi de fant taksten for høy.
Ved overskjønnet 13. september 1950 ble eiendommen på i alt 175 mål som åsete satt i en verdi av kr. 220 000,00.
Side:1046
Johanne Gjøstein og Ole P. Nesttun har påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
De ankende patter har nedlagt denne påstand for Høyesterett:
«1. Åsetesovertakst avgitt av Midt-Hordland skifterett 13. september 1950 over gnr. 42 bnr. 1, Nesttun i Fana, oppheves. Saka hjemvises til ny skifteovertakst, subsidiært åsetesovertakst, med nye skjønnsmenn tatt utenfor tinglaget.
2. Kari og Mons P. Nesttun dømmes til in solidum å betale Johanne Gjøstein og Ole P. Nesttun saksomkostninger for Høyesterett.»
Motpartene Mons P. Nesttun og Kari Nesttun har hevdet at skjønnet er riktig, og deres påstand for Høyesterett lyder:
«1. Åsetesovertakst, avgitt av Midhordland skifterett 13. september 1950 over gnr. 42 bnr. 1, Nesttun i Fana, stadfestes.
2. Johanne Gjøstein og Ole P. Nesttun dømmes til in solidum å betale Kari Nesttun og Mons P. Nesttun saksomkostninger for Høyesterett.»
Det er til bruk for Høyesterett fremlagt utskrift av en bevisopptagelse ved Midhordland herredsrett holdt 21. juni 1951. Under bevisopptagelsen har parter og vitner gitt forklaring. Av annet bevisstoff som er fremlagt nevner jeg oppgave over salg av nærmere 100 parseller fra eiendommen i årenes løp og flere utredninger av ingeniør G. E. Bonde avgitt til de ankende parter. Bonde hevder bl.a. at oppnåelig pris på eiendommen, så vidt jeg forstår i fritt marked ubundet av prisforskrifter, ville beløpe seg til kr. 1340000,00.
Kort gjengitt gjelder anken over saksbehandlingen det forhold at skjønnet ikke tilfredsstiller de krav til begrunnelse som er bestemt i skjønnslovens §28.
De ankende parter har først pekt på at hele eiendommen etter deres mening er skikket som objekt for utparsellering. Tomteverdien skulle derfor helt ut ha vært lagt til grunn. Av skjønnet kan det etter de ankendes mening ikke sees om arealet for noen del er taksert som gårdsbruk eller ansett som uskikket for utparsellering.
Når det gjelder prisforskriftene slår overskjønnet fast at reglene av 19. desember 1947 ikke gjelder ved den foreliggende takst, men det sies ikke noe om skjønnet har ansett seg å være bundet av det prisnivå som har dannet seg ved prisnemndas praksis like til den siste tid, eller om det er ubundet av enhver prisforskrift overhodet. Også dette er en uklarhet etter de ankende parters mening.
Videre gir skjønnsretten ingen opplysning om fullverdi på eiendommen og hvilket prosentvis fradrag den har gjort for å komme frem til overtaksten. Det er grunn til å tro at det også her er gjort feil, mener de ankende parter, dette så meget mer som åsetestaksten ikke uten videre kan legges til grunn når det gjelder beregningen av gjenlevende ektefelles boslodd, jfr. bl.a. dom i Rt-1948-1151. I samme forbindelse er det anført at det synes meget tvilsomt om det skulle gis noe fradrag, når åsetesretten brukes med utparsellering for øye, jfr. Skeie: Odelsretten og åseteretten side 212.
Anken over rettsanvendelsen gjelder det forhold at de ankende parter mener at det her ikke foreligger noen åsetesrett overhodet.
Side:1047
Det gjelder etter deres oppfatning ikke en eiendom som i de senere år har vært drevet eller i dag kan drives som gårdsbruk.
Jeg kan ikke se at anken over rettsanvendelsen kan føre frem. Det må etter min mening ansees på det rene at de ankende parter så vel ved underskjønnet som ved overskjønnet selv har gått ut fra at taksten gjaldt en eiendom som var et åsete.
Det kan heller ikke finnes å være en feil som kan føre til opphevelse at det i taksten ikke er gitt uttrykk for eiendommens fulle verdi i motsetning til verdien etter billig takst. Når det i denne sammenheng er nevnt at det kunne være av betydning for lengstlevende og for mulig arv etter henne, bør det nevnes at lengstlevende selv åpenbart har ønsket at sønnen skulle overta eiendommen etter åsetestakst. Jeg nevner at jeg i den foreliggende sak ikke finner grunn til å ta standpunkt til den oppfatning professor Skeie har gjort gjeldende om berettigelsen av fradrag i de tilfelle hvor hele eiendommen er blitt et utparselleringsobjekt.
Jeg må videre anta at det som er sagt i skjønnsgrunnene om prisforskriftene er tilstrekkelig. Det synes å være all grunn til å tro at skjønnsretten har bygget på dagens prisnivå som det har dannet seg med støtte i prisnemndas praksis, om det enn kunne ha vært ønskelig at det var nevnt hvilke opplysninger over eiendommer, priser og tidspunkter som skjønnsretten måtte ha ervervet seg fra prisnemnda.
Når jeg dog er kommet til det resultat at overskjønnet bør oppheves, er det fordi jeg mener at den første ankegrunn må føre frem. Det er på det rene at skjønnet gjelder en delvis regulert og meget verdifull eiendom i et relativt tett bebygget strøk hvor verdiansettelsen i de senere år i flere private og flere offentlige takster har vært sterkt varierende. Gjennom sine prosessfullmektiger under overskjønnet gjorde partene rede for sitt syn på hvorledes eiendommen skulle takseres. Allikevel er det i skjønnsgrunnene bare sagt at dagens pris er lagt til grunn. Etter skjønnsresultatet kan jeg ikke finne det tvilsomt at retten har tatt vesentlig hensyn til tomteverdien. Men det kan være tvil om i hvilken utstrekning dette vurderingsprinsipp er fulgt. Det var så meget mer grunn til å gi opplysninger om det i skjønnet som eiendommen besto av forskjellige uensartede stykker, hvor det fra den ene side ble hevdet at enkelte av dem ikke egnet seg til bebyggelse eller annet formål som kunne forsvare tomtepris, mens dette på den annen side ble benektet. Det kan også som en følge av skjønnsgrunnenes taushet være uklart om visse deler av eiendommen er taksert som gårdsbruk, fordi det har vært drevet gårdsbruk der, uansett at det muligens forholder seg slik at verdien som byggegrunn lå høyere.
Jeg ser da saken slik at det kan være tvil om den måte skjønnsresultatet er vunnet på, og da det ikke i skjønnet er gjort rede for hva der i så henseende er lagt til grunn, er dette en feil som etter skjønnslovens §28 kan ha hatt betydning for resultatet, jfr. rettergangslovens §384.
Jeg antar at det i en sak som den foreliggende bør oppnevnes
Side:1048
nye skjønnsmenn. Når den ankende part har påstått at de nye skjønnsmenn skal tas utenfor herredet, finner jeg at spørsmålet bør avgjøres av skjønnsbestyreren.
Da saken har stillet seg tvilsom, mener jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for denne dom:
Åsetesovertaksten oppheves, og saken hjem vises til ny overtakst med nye skjønnsmenn.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap, Holmboe og Wold: Likeså.
Av overtakstens skjønn (herredsskriver Chr. Sveaass med skjønnsmenn Ole M. Drange, Sverre Myrtveit, Magnus Espetvedt, Johan Askeland og J. Ø. Sandvik):
Overrettssakfører Sandven fikk derpå ordet for å redegjøre for sine parters syn på hvorledes eiendommen skal takseres, og det prisgrunnlag som skjønnsretten skal legge til grunn. Overrettssakfører Walle sluttet seg til det som overrettssakfører Sandven hadde anført.
Overrettssakfører Friis-Petersen redegjorde for sine parters syn på hvorledes eiendommen gnr. 42, bnr. 1 skal takseres.
Etter at prosessfullmektigene og partene atter hadde uttalt seg, foretok skjønnsmennene sammen med partene og prosessfullmektigene en befaring av gnr. 42, bnr. 1 og gnr. 42, bnr. 104.
Etter forhandlingene og prosedyren anser skjønnsretten følgende fastslått:
1. At de gjeldende prisforskrifter ved omsetning av faste eiendommer av 19. desember 1947 ikke gjelder ved en takst som nærværende, jfr. §32A.
2. At Mons P. Nesttun på skifte etter Paul Monsen Nesttun og gjenlevende Kari Nesttun har krav på å få eiendommen gnr. 42, bnr. 1 utlagt til seg til åsetestakst.
Etter befaring fikk partene uttale seg på ny, og overrettssakfører Sandven anmodet om at retten i sine premisser måtte gi uttrykk for om prisnivået 1940 eller prisene i dag er lagt til grunn.
For lukkede dører ble derpå avsagt sådant skjønn:
Ved bedømmelsen av eiendommens areal er lagt til grunn den fremlagte oppgave over dette fra oppmålingssjefen i Fana av 18. april 1950.
Under hensyn hertil takseres eiendommen gnr. 42, bnr. 1 Nesttun av Fana til kr. 220 000,00.
Eiendommen gnr. 42, bnr. 104 takseres til kr. 23 000,00.
Skjønnet er enstemmig og ved skjønnet er prisene som de er i dag lagt til grunn. Det bemerkes at taksten for gnr. 42, bnr. 1 er fastsatt som åsetestakst.