Rt-1948-1151

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1948-12-18
Publisert:	Rt-1948-1151
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 340/1948
Parter:	Hanna Flesvig og hennes barn Ole, Adolf, Fridtjof, Torbjørn, Svein, Helga, Olga og Sigrid Flesvig samt Solveig Oppsahl - Svein og Sigrid Flesvig v/verge Otto Flesvig (høyesterettsadvokat M. Sterri) mot Oscar Flesvig (høyesterettsadvokat Valentin Voss).
Forfatter:	Eckhoff, Fougner, Krog, Stang, Dissens: Holmboe
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §63, Odelsloven (1821) §10, LOV-1851-06-30-§12, Arveloven (1854), LOV-1863-05-09

Dommer Eckhoff: Saken gjelder en tvist om odels- og åsetesrett.

I juni 1944 avgikk Olaus Flesvig ved døden. Han etterlot seg en sønn, Oscar Flesvig, som var eneste barn i første ekteskap, og hustruen Hanna Flesvig i annet ekteskap og deres 9 barn der. Ektefellene hadde formuesfellesskap til de to eiendommer i Feiring som saken gjelder.

Under skiftet avga Hanna Flesvig, som selv ikke hadde odelsrett, erklæring om at hun ønsket å overta eiendommene etter skifteloven av 1930 §63. Dette førte imidlertid ikke frem, da Oscar Flesvig, som var nærmeste odelsmann, ønsket å overta eiendommene. Han har i 1945 tiltrådt dem, og tvisten gjelder hva han skal betale for overtagelsen.

Det ble i 1944 holdt skiftetakst over eiendommene. Under overtaksten ble det satt følgende alternative takster:

Side:1152

1. Odelstakst, dvs. full verdi på eiendommene etter

gangbar pris i egnen kr. 98 000,-

2. Åsetestakst («billig takst») for eiendommene » 74 000,-

3. Under forutsetning av at den ene halvpart settes i

full verdi og den annen settes etter billig takst » 86 000,-

Under tvisten for skifteretten krevet Oscar Flesvig prinsipalt at eiendommene skulle utlegges ham etter åsetestakst for kr. 74 000 (alt. 2). Subsidiært krevet han eiendommene utlagt etter full verdi, når det gjaldt enkens boslodd, og billig takst for den halvdel som tilhørte arvingene, dvs. for kr. 86 000 (alt. 3).

Hanna Flesvig og hennes barn krevet på sin side at eiendommene skulle betales etter full pris (alt. 1).

Skifteretten avsa 29. oktober 1945 kjennelse i saken. Oscar Flesvigs prinsipale påstand ble tatt til følge og eiendommene ble utlagt ham for kr. 74 000 etter alt. 2.

Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Hanna Flesvig og hennes barn har påanket dommen til Høyesterett. De har nedlagt denne påstand: «Ankemotparten Oscar Flesvig har ikke rett til å overta eiendommene Flesvig i Feiring uten etter full takst.

Han dømmes til å betale saksomkostninger for skifteretten og Høyesterett.»

Oscar Flesvig har på sin side nedlagt påstand:

«Skifterettens kjennelse stadfestes. De ankende parter Hanna Flesvig m. fl. tilpliktes én for alle og alle for én å betale saksomkostninger til det offentlige.

Den beskikkede sakførers salær fastsettes av Høyesterett.»

Forholdet foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for skifteretten. Det er således som nevnt på det rene at Hanna Flesvig ønsket eiendommene utlagt på sin lodd, men at hun måtte vike, fordi odelsmannen Oscar Flesvig fant grunn til å bruke sin sterkere rett. Og spørsmålet er fremdeles om Oscar Flesvig skal betale eiendommene etter full verdi eller om han kan overta dem etter billig takst. I denne forbindelse må det nevnes at Oscar Flesvigs prosessfullmektig for Høyesterett har gjort gjeldende at åsetesfradraget dog ikke skal gå ut over gjenlevende ektefelles boslodd. Eiendommene skal således etter advokatens mening oppføres med full verdi under bodelingen. Åsetesfradraget vil måtte bæres av arvingene, men for arveloddens vedkommende vil gjenlevende måtte dele skjebne med de øvrige arvinger.

Jeg er kommet til et annet resultat enn skifteretten. Etter min oppfatning finner jeg det ikke nødvendig å oppta til drøftelse odels- og åsetesrettens historiske sammenheng fra gammel tid eller forutsetningene for lovene av 1851 om uskifte og av 1863 om åsetestakst.

Avgjørende for meg er at jeg finner de foreliggende spørsmål løst i senere rettspraksis. Jeg viser her til den høyesterettsdom av 1911, som er gjengitt i Rt-1912-154, jfr. også en senere dom i Rt-1931-842. Begge avgjørelser er kjent og behandlet av skifteretten.

Side:1153

I dommen av 1911 er denne rettsoppfatning lagt til grunn:

1. At barn som overtar eiendom på skifte i konkurranse med gjenlevende ektefelle, som ikke er dets «kjødelige Fader eller Moder», bruker sin odelsrett og den alene

2. at følgen av dette er at prinsippet for odelstakst - full verdi - må legges til grunn, og

3. at dette må skje så vel i oppgjøret med ektefellen som overfor arvingene.

Jeg nevner her at det er på det rene at dommen var i overensstemmelse med synspunkter som var fremholdt av Platou og Hagerup.

I motsetning til skifteretten kan jeg ikke finne at uttalelsene i den siterte proposisjon og innstilling er av interesse for det foreliggende spørsmål. Derimot bør det nevnes at Knoph i 1. utgave av arveretten (1930) godtok dommen, og at Augdahl i sin kommentar til skiftelovens §63 (1931) og senere i sin lærebok om skifte (1934) gjør det samme. Jeg nevner her at jeg forstår skiftelovens §63 slik at lovgiveren bestemmer at ektefellen viker for odelsrett og unnlater å nevne åsetesrett, vel vitende om hvilke konsekvenser dette ordvalg på bakgrunn av dommen fra 1911 måtte få for takstene.

Jeg er oppmerksom på at det senere i teoretiske fremstillinger er kommet en annen oppfatning til orde om det spørsmål som her er behandlet. Disse fremstillinger har dog ikke kunnet endre mitt syn på saken. Jeg finner ikke at saksomkostninger bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Oscar Flesvig har ikke rett til å overta eiendommene Flesvig uten etter full takst.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten.

Det fremgår av loven av 9. mai 1863 at den livsarving - odelsberettigede eller ikke som etter reglene om åsetesrett overtar boets faste eiendom - åsetet - på skifte, skal ha den etter «billig takst». Jeg finner det ikke synderlig tvilsomt at bestemmelsen gjelder hele den boet tilhørende eiendom, ikke bare avdødes halvpart av den.

At lengstlevende ektefelle ved lov om uskiftet bo av 30. juni 1851 §12, eller nå skiftelovens §63, er tillagt rett overfor ikke odelsberettiget livsarving til å overta etter takst, kan etter min mening ikke føre til at en livsarving berøves fordelen ved «billig takst» når han overtar eiendommen, hvor han har adgang til det, enten fordi han som odelsberettiget har bedre rett enn gjenlevende ektefelle, eller fordi denne ikke benytter sin rett. Jeg bemerker i denne forbindelse at bestemmelsen om lengstlevende ektefelles rett til å utta på sin lodd boets eiendeler etter takst så vidt jeg kan forstå ikke tilsikter å sikre ektefellen noen økonomisk fordel,

Side:1154

men alene å gjøre det mulig for ham å beholde de gjenstander av det felles bo som han ønsker. Når dette formål på grunn av et barns bedre rett ikke kan nåes, ser jeg ingen grunn til at skifte ikke skal foregå etter lovens alminnelige regler, derunder også «billig takst» for åsetet.

Den av førstvoterende påberopte teori bygger så vidt jeg kan forstå på en oppfatning på forholdet mellom odelsrett og åsetesrett som etter mitt skjønn ikke er riktig og ikke stemmer med de nevnte rettigheters natur og historiske forutsetning. Jeg kan i denne forbindelse henvise til professor Robberstads artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.242 i. f., særlig 249 i. f. og 258 i. f. og de av ham der siterte arbeider av professor Skeie. At den foran nevnte teori synes å ligge til grunn for skiftelovens motiver, kan jeg ikke tillegge noen vekt, all den stund motivene ikke særskilt drøfter det heromhandlede spørsmål, som loven heller ikke inneholder noen bestemmelse om. Større vekt legger jeg på at den nevnte teori er lagt til grunn for de av førstvoterende nevnte høyesterettsdommer av 1911 og 1931, men jeg antar ikke at det på grunnlag av disse dommer har dannet seg en så festnet rettsoppfatning at Høyesterett er avskåret fra å fravike dem.

Premissene til skifterettens kjennelse inneholder også uttalelser om hvorledes overtakstsummen for den faste eiendom skal fordeles mellom enken og arvingene. Jeg finner ingen grunn til å gå inn på dette, idet den foreliggende sak alene omhandler mellomværendet mellom den odelsberettigede og boet, og ikke berører forholdet mellom lodd-eierne.

Med hensyn til omkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Da jeg etter konferansen går ut fra at jeg står alene med min oppfatning, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Krog og justitiarius Stang: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (sorenskriver Falch):

- - -

Saksøkeren har opplyst at hans far giftet seg første gang i 1889 og annen gang i 1908. Saksøkerens bestefar, Ole Flesvig, satt den gang med eiendommene, som han først i 1923 solgte til sin sønn Olaus Flesvig. Ole Flesvig døde i 1929, hvoretter Olaus og Hanna Flesvig opphevet sin før ekteskapet - etter påtrykk av Olaus' far - opprettede ektepakt om fullstendig særeie, og opprettet ektepakt om fullstendig formuesfellesskap. Hvis Oscar Flesvig ikke får overta eiendommene etter billig takst, får han bare 3/8 av boet, idet Hanna Flesvig beholder 1/2, arver 1/4 av resten, tilsammen 5/8, og Oscar arver 1/10 av de resterende 3/8. Han hevder at skiftelovens §63 ikke setter hans krav på billig takst ut av kraft, men bare har tilsiktet å beskytte gjenlevende ektefelle, slik at billig takst bare skal gå ut over medarvingene. Der foreligger her et sammensatt skifte. Først må det ekteskapelige felleseie deles mellom gjenlevende ektefelle og avdødes bo. Deretter må dette siste bo deles mellom arvingene, og her har åsetesmannen sitt krav på billig takst

Side:1155

i behold når han overtar fast eiendom. De saksøkte hevder at skiftelovens §63, som bare stadfester den tidligere gjeldende rett, nettopp er til hinder for at en arving, som får overta boets faste eiendom, kan kreve overtagelse for billig takst. Denne regel har vært alminnelig hevdet i teorien (- dog unntatt Skeie) og har fått Høyesteretts stadfestelse i en enstemmig dom i Rt-1912-154. Jfr. også enstemmig høyesterettsdom i Rt-1931-842 ff.

Retten finner ikke grunn til nærmere å referere prosedyren, idet dens egne resonnementer nedenfor i stor utstrekning er hentet fra denne.

De ovennevnte høyesterettsdommer er visstnok rene prejudikater for den av de saksøkte hevdede forståelse av skiftelovens §63. Der skal da særdeles sterke grunner til å fravike denne forståelse.

Nærværende rett er ikke enig i de nevnte høyesterettsdommer, og og finner at meget sterke grunner taler mot dommenes riktighet. Den av saksøkte hevdede oppfatning, at det skifte det her dreier seg om er et sammensatt skifte: først deling av boet mellom lengstlevende og arvingene, - så deling av arvingenes halvpart arvingene imellom, deriblant lengstlevende, forekommer retten helt riktig. Den er et naturlig uttrykk for hva der i virkeligheten foregår, ikke noen kunstig konstruksjon. At odelslovens §10 er til hinder for at åsetesrett kan gjøres gjeldende når der er gjenlevende ektefelle, kan retten ikke innse. Hvor lengstlevende ikke i kraft av skiftelovens §63 - eller før lov av 31. juli 1851 §12 - har krevet seg gården utlagt er det sikkert alminnelig praksis og stemmende med bøndenes oppfatning at avdødes barn kan gjøre åsetesrett gjeldende og kreve billig takst, enten nå lengstlevende boslodd beregnes etter full takst på åsetesgården eller bare etter den billige takst. Der kan for så vidt også henvises til de fremlagte uttalelser fra Numedal og Sandsvær, Nord-Østerdal, Voss, Nedre Telemark og Nedenes sorenskriverier og til innst. O. X for 1906-07 6, 2. spalte, eks. 3.

Uttrykksmåten i skiftelovens §63 - liksom i lov av 31. juli 1851 §12 - kan videre ikke skjønnes å være til hinder for at den ellers åsetesberettigede, når han på skiftet etter førstavdøde overtar gården, også får den etter billig takst, - bare at dette ikke må gå ut over beregningen av lengstlevendes boslodd, men bare over medarvingene. Dette vil heller ikke være noen urimelighet overfor overtagerens halvsøsken - lengstlevendes barn - som jo iallfall som regel i sin tid helt ut arver lengstlevende. Som følge av lengstlevendes arverett etter førstavdøde arver de på denne måte samlet mer enn de ville ha gjort om i dette tilfelle - moren var død før faren.

Når der etter avdøde og gjenlevende ektefelle bare er felles barn og boet har odelseiendom som straks utlegges til den odelsberettigede med bruksrett for lengstlevende, vil der i praksis som regel ikke være uenighet om at han skal ha åsetestakst. Og den åsetesberettigede vil under ingen omstendighet arve mindre enn sine søsken. Problemene og urimeligheten oppstår regelmessig bare når den best odelsberettigede er førstavdødes særkullsbarn. Selv om han tidligere har arvet etter den førstavdøde av sine foreldre, er det jo alminnelig så, at eiendomstakstene ved summarisk skifte er bestemt nettopp etter de hensyn som også tilsier billig åsetestakst, slik at den arvelodd han før har fått derigjennom er redusert.

Som arveloven var da skifteloven ble vedtatt, arvet han så ved den

Side:1156

gjenlevende av hans foreldres død sin andel sammen med halvsøskene - av det halve bo og arvet så deretter ikke mer etter foreldrene.

Måtte han da betale full takst for odelsgården, ville dette i mange tilfelle virke nærmest prohibitivt - han ville ikke forsvarlig kunne påta seg byrdene ved å overta sin fedrenegård på skiftet etter faren (eller moren).

Enn mer understrekes urimeligheten etter at arveloven har gitt den gjenlevende stemor (eller stefar) arverett til 14 av den nå avdødes boslodd.

De hensyn som for lovgivningsmyndighetene har vært de avgjørende for bestemmelsen om billig åsetestakst blir derfor på urimelig måte tilsidesatt overfor sistavdødes odelsberettigede særkullsbarn ved den regel som den omhandlede høyesterettsdom i Rt-1912-154 har ansett som norsk rett, et forhold som meget skarpt kommer til syne i nærværende skifte, hvor den odelsberettigede, hvis boets formue etter fradrag av skatter m v. når opp i kr. 160 000 (hva det neppe gjør), vil arve kr. 6 000, mens odelsgodsets fulle verdi er taksert til kr. 98 000. Dette så meget mer som odelsmannen tidligere intet eller lite har arvet, om han enn til tid og annen har fått en del av faren. Retten anser det lite tvilsomt, at de lovgivende myndigheter særlig Stortinget - med klarhet derover ville vedta en lovbestemmelse med slike konsekvenser.

For så vidt finner retten det å være av interesse hva som er uttalt i Ot. prp. nr. 14 for 1906-07 33 spalte 1, annet avsnitt, og i innst. O. X 1906-07 6 eksempel 3. Videre skal her nevnes at Justisdepartementet i ovennevnte Ot. prp. nr. 14 for 1906-07 31-32 uttalte, at hvis den av avdøde eiers etterkommere, som ifølge åsetesrett ville være nærmest, måtte vike for en nærmere odelsberettiget, da fant departementet at det eneste naturlige var at den odelsberettigede løser også fikk billig åsetestakst. Og departementet antok at denne regel var gjeldende rett. - Det samme hevder Knoph i sin arverett 264-65 som nevner at så vel Motzfeldt som Hallager hevdet samme regel.

Og underskrevne dommer kan etter sitt kjennskap til landsens forhold i en rekke distrikter ikke anse det tvilsomt at bondebefolkningens rettsoppfatning jevntover er den, at den av barna som på skifte etter foreldre eller en av dem overtar odelsgården skal ha den for billig takst.

Tross denne sin oppfatning av det reiste spørsmål står retten sterkt tvilende, om den ikke må være bundet av de foran nevnte høyesterettsdommer.

Imidlertid er ikke det foreliggende spørsmål av slik art, at folk på forhånd kan innrette seg etter en bestemt løsning, hvorfor en endret avgjørelse av spørsmålet ikke griper forstyrrende inn i hva publikum har innrettet seg på. De hensyn som taler for prejudikaters bindende kraft har derfor her ikke særlig styrke. Og de resultater de nevnte høyesterettsdommer fører til er etter rettens mening så urimelige og urettferdige i forhold til åsetesinstituttets bærende tanke, at den finner å burde legge sin egen forståelse av loven til grunn for avgjørelsen. - - -

Side:1157