Rt-1952-107

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-01-30
Publisert:	Rt-1952-107
Stikkord:	Inngrep i patentrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10B/1952
Parter:	Compania Argentina de Pesca (høyesterettsadvokat Ø. Thommesen) mot apoteker D.A. Hansen (høyesterettsadvokat C.A. Torstensen).
Forfatter:	Kruse-Jensen, Nygaard, Helgesen, Thrap, Grette
Lovhenvisninger:	Patentloven (1910) §5

Dommer Kruse-Jensen: I en sak om hvorvidt det er begått patentinngrep i apoteker D. A. Hansens patent på «Fremgangsmåte til utvinning av kraftfor og olje av oljeholdige deler av hval» (norsk patent nr. 60 346) avsa Sandefjord byrett - sorenskriveren med fagkyndige domsmenn den 25. januar 1941 dom med sådan domsslutning:

«De saksøkte nr. 1) Compania Argentina de Pesca, 2) L. Klaveness A/S og 3) konsul L. Klaveness frifinnes.

Side:108

Saksøkeren apoteker D. A. Hansen dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til de saksøkte kr. 6000,00 i saksomkostninger.»

Byrettens dom ble påanket til Agder lagmannsrett, som den 23. juni 1942 avsa dom med sådan domsslutning:

«Compania Argentina de Pesca tilpliktes å betale apoteker D. A. Hansen 50 000 kroner med 4 pst. årlig rente derav fra 28. juni 1939 til betaling skjer, men frifinnes for øvrig.

L. Klaveness A/S og konsul L. Klaveness frifinnes.

Hver av partene bærer sine omkostninger så vel for byretten som for lagmannsretten.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Også i lagmannsrettens behandling av saken deltok fagkyndige domsmenn.

Compania Argentina de Pesca har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og nedlagt påstand om stadfestelse av byrettens dom og tilkjennelse av saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Apoteker Hansen har erklært motanke og nedlagt denne påstand:

«1. At Compania Argentina de Pesca tilpliktes til apoteker D. A. Hansen å betale det som selskapet har innvunnet ved innførsel, falholdelse og forhandling av produkter fremstillet etter apoteker Hansens i saken omhandlede metode.

2. At den ankende part tilpliktes til den motankende å betale erstatning etter Høyesteretts skjønn for enhver skade som den ankende har forvoldt den motankende part ved den i saken omhandlede innførsel, falholdelse og forhandling av produkter som nevnt.

3. At den ankende part tilpliktes til den motankende å betale 4 pst. årlig rente av de under 1. og 2. omhandlede beløp fra 28. juni 1939 til betaling skjer.

4. At den motankende part hos den ankende tilkjennes sakens omkostninger for alle retter, og at den ankende dømmes til å betale statskassen de med byrettssaken forbundne rettsgebyrer.»

Den motankende part gjør for så vidt motanken angår, gjeldende at lagmannsretten feilaktig har antatt at patentinngrepet ikke er skjedd forsettlig eller uaktsomt samt at retten har tatt fen med omsyn til hva den ankende part har innvunnet ved patentinngrepet.

Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter. Av disse innskrenker jeg meg til å nevne spesielt: Skriv av 2. mai 1947 fra advokat Thommessen til dr. Thor Lexow med dr. Lexows svar av 5. s. m., skriv av 2. mai 1947 fra advokat Thommessen til ingeniør Johan Devik med ingeniør Deviks svar av 7. s. m., utskrift av bevisopptak avholdt ved Sandefjord byrett den 3. september 1946, skriv fra ingeniør A. T. Deinboll til advokat Torstensen av 27. februar 1951, skriv av 28. desember 1951 fra ingeniør Hallgrim Thoresen til advokat Thommessen og skriv av 2. januar 1952 fra ingeniør Per Onsager til advokat Thommessen.

Side:109

Om sakens sammenheng og nærmere omstendigheter henviser jeg til de tidligere dommer.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

De patentpåstander det her gjelder er avfattet således:

«1. Fremgangsmåte til utvinning av kraftfor og olje av oljeholdige deler av hval, karakterisert ved at sønderdelt oljeholdig råmateriale underkastes omrøring med varmt vann ved således avpasset temperatur, at koagulering praktisk talt unngåes, hvorefter massen presses og tørkes til kraftfor ved forhøiet temperatur.

2. Fremgangsmåte som i påstand 1 angitt, karakterisert ved at massen bringes på en behandlingstemperatur av mellom 30 og 65° C ved at råmaterialet i sønderdelt tilstand tilføres en avpasset mengde sjøvann hvis temperatur er vesentlig forskjellig fra det til behandling kommende materiale.»

Ved avgjørelsen av spørsmålet om Pesca har gjort inngrep i apoteker Hansens patenterte metode er det ganske visst så at selve påstandene må legges til grunn for utstrekningen av patentvernet. Ved fortolkningen av påstandene må man imidlertid ikke innskrenke seg til å bedømme disse isolert. De må sees i sammenheng med og på bakgrunn av den ledsagende beskrivelse, jfr. i denne forbindelse høyesterettsdom i Rt-1933-529. I innledningen til beskrivelsen gjøres først rede for den vanlige måte for utvinning av olje av hvalkjøtt, og i forbindelse dermed anføres det at denne fremgangsmåte krever store brenselsutgifter og meget lang tid. Det påpekes videre, at når en må anvende så lang tid og så kraftige midler, skyldes det at man har latt kjøttmassen koagulere, hvilket bevirker at oljen fastholdes. Deretter heter det: «Foreliggende oppfinnelse går ut på en fremgangsmåte ved hjelp av hvilken disse ulemper elimineres, idet den gjør det mulig å fjerne oljen fra hvalkjøttet på en enklere måte enn det hittil var mulig ved de kjente fremgangsmåter. Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fjernes oljen fra den sønderdelte ferske kjøttmasse ved omrøring med sjøvann ved så lav temperatur at kjøttmassen ikke i noen vesentlig utstrekning koagulerer. Hele oljeutvinningen tar da neppe mer enn 20 minutter. Den oljebefridde kjøttmasse kan presses og tørkes på alminnelig måte ved forhøyet temperatur (over steriliseringstemperaturen) til kraftfor med den sedvanlige vanngehalt (under 15 pst.). Men man må da påse at pressen ikke er så varm at kjøttmassen koagulerer under presningen, da dette vil vanskeliggjøre tørkingen i de vanlige tørkeapparater.»

Når jeg på dette grunnlag skal undersøke og ta standpunkt til hvilke rettigheter apoteker Hansen har fatt ved patent nr. 60 436, er det av stor viktighet å fastslå hvilken teknisk oppgave det er han har tenkt å løse ved sitt patent. Så vel formuleringen av påstandene som den beskrivelse som ledsager disse kan etter min mening ikke etterlate synderlig tvil om at oppgaven har vært å finne frem til en enklere metode enn den tidligere anvendte for å fjerne olje fra hvalkjøtt, en metode som foruten å spare brenselsutgifter fører til avvikling av prosessen meget hurtigere enn før. Og videre at det essensielle

Side:110

og karakteristiske ved den fremgangsmåte som bør anvendes for å oppnå en heldig løsning av denne oppgave er den «vannbehandling» som i detalj er beskrevet i tredje avsnitt i beskrivelsen, som jeg allerede har gjengitt.

Så vidt jeg forstår, har byretten gått ut fra at vannbehandlingen - som består i å underkaste oljeholdige deler av hval omrøring med varmt vann av så lav temperatur at kjøttmassen ikke i noen vesentlig grad koagulerer - etter apoteker Hansens metode må foregå forut for pressingen av kjøttmassen, dvs. før kjøttmassen blir utsatt for pressetrykket, jfr. ordet «hvoretter» i påstand 1. Det står for meg slik, og dette er så vidt forståes også Pescas standpunkt, at det ikke er grunn til å legge avgjørende vekt på denne uttrykksmåte, men at vannbehandlingen - hvis sådan foreligger - kan være et inngrep i patentet selv om den forekommer i selve presserommet.

Med utgangspunkt i dette går jeg over til å behandle den av Pesca siden sesongen 1934-35 på landstasjonen i Grytvika anvendte metode for fremstilling av kraftfor. Det heter om denne i byrettens dom, som på dette punkt ikke er bestridt: «Fra det plan hvor hvalen lemmes opp og flenses tas magert ryggkjøtt (ryggkjøtt av mager hval). Det hugges i passende stykker og passerer en Diamond Hog, hvorfra det kommer ut som en deiglignende masse. Denne faller ned i en samletank og går fra denne i en renne med perforert bunn (silbunn) hvorigjennom blodvann renner vekk, direkte i en skruepresse. Etter å ha passert pressen, hvilket tar ca. 10 minutter, går kjøttet (pressekaken) til en finfordeler og fra denne gjennom en elevator inn i en trommeltørke, en Schlotter Hose tørke, hvoretter det endelig blir malt i en mølle. Hele prosessen tar ca. 3 timer.»

Spørsmålet om å anvende en automatisk skruepresse til kraftforproduksjon ble tatt opp sommeren 1934, og det ble i samråd med firmaet A/S Mjølner, Bergen, konstruert en presse til dette bruk. Selve fabrikasjonen ble også utført av A/S Mjølner, og det er på det rene at pressen ble fabrikert etter samme modell som en alminnelig sildepresse og at den således fabrikerte presse var den som ble tatt i bruk på landstasjonen i Grytvika. Pressens konstruksjon er nærmere beskrevet i byrettens dom, som jeg henviser til.

Til belysning av spørsmålet om det under Pescas kraftforfremstilling brukes vannbehandling av kjøttmassen etter apoteker Hansens metode, m. a. o. om det foregår en omrøring av kjøttmassen med vann på en slik mate at den hai noen effekt for oljeutvinningen og derfor må betegnes som inngrep i patentet, er det fremlagt et omfattende bevismateriale. Apoteker Hansen har hevdet og heri har lagmannsretten gitt ham medhold at det er grunn til å nære mistro til enkelte av de forklaringer som er fremkommet om hvordan pressen virket under kraftforproduksjonen. Jeg er ikke enig heri. Det er på det rene at det for et par vitners vedkommende ikke er full overensstemmelse mellom deres forklaringer ved første gangs avhøring og senere avhøringer, men jeg kan ikke se annet enn at disse uoverensstemmelser kan føres tilbake til naturlige årsaker. Etter en samlet

Side:111

vurdering av det foreliggende bevismateriale må jeg gå ut fra at det hverken i forrommet eller i selve pressen etter at anlegget kom i ordinær drift har vært tilført vann til kjøttmassen på en slik måte at patentretten derved er blitt krenket. Når det gjelder vitneforklaringene, legger jeg i denne forbindelse særlig stor vekt på tekniker Sandøys forklaring. Sandøy kom til Grytvika i midten av oktober 1934 og var der i to år. Han monterte pressen og var i den første sesong til stede ved alle forsøk med pressen, «som var en ganske alminnelig sildepresse». På grunnlag av sine iakttagelser og ut fra sine erfaringer med bruk av tilsvarende presser for pressing av sildemasse konkluderer han med å uttale at det «aldri etter at de kom over det første stadium av prøvekjøringen ble tilsatt noe vann i samletanken og heller ikke annet steds».

At det i de første år, så lenge man arbeidet med å finne frem til den riktige behandling av skruepressen, av og til er blitt tilsatt vann i pressens inntaksrom gjennom en rørstuss som var montert, finner jeg ganske visst å måtte legge til grunn. Men jeg kan etter de foreliggende opplysninger ikke gå ut fra at denne vanntilsetting er foretatt i slikt omfang og for å realisere et slikt formål at det er rimelig holdepunkt for å betrakte dette som et inngrep i apoteker Hansens patent.

Spørsmålet blir da om den tilførsel av kondensvann som er en følge av damptilsettingen, innebærer et patentinngrep. Hensikten med damptilsettingen er etter de foreliggende opplysninger dels å varme opp selve skruen og holde den på en temperatur som reguleres ved damptilførselen, og dels å hjelpe skruen i dens mekaniske funksjon og minske friksjonen mellom skrue og pressegods, - ikke den å fjerne olje. Avgjørende for sakens utfall må det da bli om kondensvannet har effekt for oljeutvinningen i noen sådan grad at apoteker Hansens patent derved kan sies å være krenket. En gjennomgåelse og vurdering av det herom foreliggende bevismateriale har imidlertid overbevist meg om at det ikke kan sies å være tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at behandlingen med vann i selve pressen kan ha hatt noen påviselig betydning i retning av apoteker Hansens metode: Ved vannbehandling å fjerne olje fra hvalkjøttet. Jeg viser i denne forbindelse til hva den ene av de fagkyndige domsmenn i byretten uttaler: «Den kondensvannmengde som kan tenkes å komme inn i selve presserommet vil høyt regnet utgjøre 1/10 av den mengde kjøttvann som presses ut av massen. På grunnlag av apoteker Hansens forskjellige patentfremstillinger, som antas bygget på innvunne erfaringer fra praktiske forsøk, finner domsmann Ottesen å kunne slutte at vannmengden er utilstrekkelig til at der kan foregå en utvasking av kjøttmassen slik at denne skulle bli lettere pressbar eller tørkbar». Av særlig betydning er i denne forbindelse de tidligere nevnte erklæringer fra ingeniørene Thoresen, Onsager og Devik samt dr. Lexow.

Jeg er blitt staende ved at det etter omstendighetene ikke bør idømmes saksomkostninger.

Side:112

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes med den endring at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Thrap og Grette: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Einar Vigen med fagkyndige domsmenn W. Gulowsen og O. Chr. Ottesen):

Saken gjelder spørsmål om patentinngrep.

Saksøkeren apoteker D. A. Hansen har oppfunnet og fått patent på en metode til utvinning av kraftfor og olje av oljeholdige deler av hval. Metoden er patentert bl.a. i Norge med patent nr. 60 436 etter patentkrav inngitt 11. oktober 1933, fra hvilken dag patenttiden løper. Patentet ble endelig meddelt av 2. avdeling av styret for det industrielle rettsvern 19. desember 1938 og patentbrev er utferdiget 6. februar 1939. Ifølge den fremstilling som er vedheftet patentbrevet og som der i dette henvises til går patentpåstandene ut på:

«1. Fremgangsmåte til utvinning av kraftfor og olje av oljeholdige deler av hval, karakterisert ved at sønderdelt oljeholdig råmateriale underkastes omrøring med varmt vann ved således avpasset temperatur, at koagulasjon praktisk talt unngåes, hvoretter massen presses og tørkes til kraftfor ved fornyet temperatur.

2. Fremgangsmåte som i påstand 1 angitt, karakterisert ved at massen bringes på en behandlingstemperatur av mellom 30 og 65 °C ved at råmaterialet i sønderdelt tilstand tilføres en avpasset mengde sjøvann, hvis temperatur er vesentlig forskjellig fra det til behandling kommende råmateriale.»

Det er dette patent som påståes krenket av de saksøkte 1) Compania Argentina de Pesca, 2) firma L. Klaveness A/S, Sandefjord og 3) konsul L. Klaveness, Sandefjord, ved i flere år å ha innført, falholdt og forhandlet i Norge gjennom deres kontor i Sandefjord produkter fremstillet etter saksøkerens metode på saksøkte nr. 1's landstasjon på Syd-Georgia.

Saksøkte nr. 1 Compania Argentina de Pesca (nedenfor kalt Pesca eller selskapet) er et argentinsk hvalfangstselskap som har sitt sete (styre og hovedkontor) i Buenos Aires og som driver hvalfangst fra landstasjon i Grytviken på Syd-Georgia med engelsk lisens. Saksøkte nr. 2 firma L. Klaveness A/S, Sandefjord, er selskapets agent i Norge og saksøkte nr. 3 konsul L. Klaveneas er formann i styret i nevnte firma.

I fangstsesongen 1934-35 og de senere sesonger har Pesca på sin landstasjon hatt i drift et anlegg for fremstilling av formel av hvalkjøtt ved en fremgangsmåte som i sine hovedtrekk er følgende: Fra det plan hvor hvalen lemmes opp og flenses tas magert ryggkjøtt (ryggkjøtt av

Side:113

mager hval). Det hugges i passende stykker og passerer en Diamond Hog, hvorfra det kommer ut som en deiglignende masse. Denne faller ned i en samletank og går fra denne i en renne med perforert bunn (silbunn) hvorigjennom blodvann renner vekk, direkte i en skruepresse. Etter å ha passert pressen hvilket tar ca. 10 minutter, går kjøttet (pressekaken) til en finfordeler og fra denne gjennom en elevator inn i en trommeltørke, en Schlotter Hose tørke, hvoretter det endelig blir malt i en mølle. Hele prosessen tar ca. 3 timer.

Det er opplyst at Pesca også i årene 1927 1931 drev formelsproduksjon, og da ombord på selskapets skip «Ernesto Tornquist» og at der til det bruk var anskaffet nevnte Schlotter Hose tørke som er av tysk fabrikat samt en river. Dessuten har Pesca i Grytviken produsert guano av graks, avfall av spekk og kjøtt fra kokerne etter oljeutvinningen. Selskapets lisens er nemlig betinget av størst mulig utnyttelse av den fangede hval. Og i så henseende er de engelske myndigheters krav etter hvert blitt strengere. Da Pescas landstasjon hadde mer hvalkjøtt enn den kunne nyttiggjøre med det forhånden værende kokemateriell, tok derfor selskapets daværende hvalfangstbestyrer A. M. Abrahamsen sammen med dets kjemiker, kjemiingeniør Tormod Trøim opp til løsning spørsmålet om å søke å nyttiggjøre dette kjøtt til et produkt som hadde salgsverdi og fant at der burde gjøres forsøk med formelsproduksjon. Herom hadde Abrahamsen konferanser også med saksøkte nr. 3 Klaveness sommeren 1933 før sin avrelse fra Norge til Syd-Georgia om høsten, hvilken fant sted 5. september. De ble da enige om i kommende sesong å foreta prøver på formelsproduksjon av ukokt hakket kjøtt og i det øyemed anskaffe en Diamond Hog samt søke å få låne en skruepresse av Myrens verksteds fabrikat fra et av Unilevers hvalfangstselskaper som hadde hatt en sådan på sin landstasjon på Syd-Georgia. I skrivelse av 9. september 1933 foreslo Klaveness for selskapets direktør bl.a. å innkjøpe en amerikansk Diamond Hog, etter å ha innhentet anbud på en slik gjennom vedkommende amerikanske firmas representant i Norge, Atle Freng, Oslo. Klaveness har forklart at skrivelsen opprinnelig var skrevet og datert 15. august 1933, men ble omdatert og først sendt 9. september 1933 efter at han hadde mottatt tilbudet fra Freng med denne skrivelse av 8. s. md. Forslaget ble akseptert og hoggen innkjøpt. Klaveness rettet også en forespørsel til Unilevers representant (agent) i Sandefjord A. C. Olsen om å få låne ovennevnte presse, men det viste seg at pressen ikke lenger fantes på Syd Georgia, idet den bare hadde vært utlånt fra Myrens verksted og var sendt tilbake til verkstedet etter endt sesong 1930 31. Herom fikk L. Klaveness A/S meddelelse fra A. C. Olsen i skrivelse av 25. oktober 1933. Noen presse hadde Pesca derfor ikke til rådighet i fangstsesongen 1933-34. Men der ble i begynnelsen av 1934 allikevel foretatt forsøk med formelsproduksjon av rått kjøtt ombord på «Ernesto Tornquist» og her under ble benyttet så vel den nyanskaffede hog som Schlotter Hose tørken, der igjen ble tatt i bruk.

I begynnelsen av oktober 1933 (datoen er oppgitt til 5. oktober) henvendte apoteker Hansen seg til konsul Klaveness på dennes kontor i Sandefjord og anbefalte sin metode for fremstilling bl.a. av formel av hvalkjøtt.

Etter Hansens oppfordring overvar Klaveness følgende dag en

Side:114

demonstrasjon av metoden i et av Hansen benyttet laboratorium på Universitetet i Oslo. Det Klaveness etter hans erindring fikk se var overrisling av hvalkjøtt med varmt vann i en perkulator, hvorhos han ble forevist prøver på formel som Hansen hadde fremstillet og fikk metoden beskrevet. Hansen hadde den gang ennå ikke sendt ansøkning om norsk patent på den metode som denne sak gjelder, idet den som før nevnt ble sendt 11. oktober 1933. Derimot hadde han den 6. juli 1933 inngitt patentkrav nr. 52715 om norsk patent på en metode for fremstilling av kjøttekstrakt av hvalmel. Men Klaveness har for retten forklart at det kun var tale om formelsproduksjon der var det eneste som interesserte ham. Etter å ha overvært nevnte demonstrasjon besluttet Klaveness å anbefale Pesca å gjøre forsøk med Hansens metode. Og han traff samme dag en avtale med Christoffer Hannevig, som etter det Hansen har opplyst var medinteressert for en halvpart i utnyttelsen av hans metode, om rett for Pesca til å bruke metoden mot en avgift av 3 pst. av salgsprisen av produktet. Avtalen var betinget av at Hansen fikk patent på metoden og selvsagt også av at den viste seg å være brukbar i praksis. Klaveness bekreftet avtalen i skrivelse til Hannevig dat. 7. oktober 1933. Samtidig underrettet han Pescas direktør om at han for alle eventualiteters skyld hadde sikret Pesca metoden og anbefalte at der ble gjort forsøk med den. Slike forsøk ble også foretatt i sesongen 1933-34, etter at L. Klaveness A/S den 23. oktober 1933 hadde tilskrevet hvalfangstbestyrer Abrahamsen herom og gitt en fremstilling av metoden. Først ble der gjort laboratorieprøver etter metoden av selskapets kjemiker Trøim, og derpå forsøk ombord i «Ernesto Tornquist» etter skipets ankomst den 29. januar 1934 til Syd-Georgia. I skrivelse av 8. februar 1934 til L. Klaveness A/S meddelte Abrahamsen som et foreløpig resultat av forsøkene med rått overrislet kjøtt etter Hansens metode at produktet ble lyst og pent i farve, men at det ikke ble tørt nok «idet stoffet holdt 11.88 pst. vann og 18,4 pst. fett, altså uholdbart for transport». Samtidig meddelte han at der også ble gjort forsøk med å kjøre rått kjøtt i tørken uten vannbehandling og at analysen av produktet viste 9,8 pst. vann. Den 10. februar 1934 sendte Abrahamsen til Klaveness et telegram sålydende: «Hakket ryggkjøtt kan tørkes Tornquist tørke vannbehandling ikke nødvendig.» Om de forsøksresultater Abrahamsen hadde gitt meddelelse i skrivelsen av 8. februar 1934 ga L. Klaveness A/S hr. Hannevig underretning i skrivelse av 16. mars 1934 og tilføyet følgende: «Bestyrer Abrahamsen føyer imidlertid til at de resultater man er kommet til ikke må betraktes som endelige, idet det videre vil bli forsøkt på forskjellig vis.

Den amerikanske Hogg rapporteres å arbeide tilfredsstillende, idet den knuser kjøttet til en deiglignende masse.

Vårt transportskip «Ernesto Tornquist» er nå 14 dager på hjemveien og ventes hertil om ca. 3 uker. Vi vil da kunne få høre mer om resultatet av videre prøveforsøk.

Vi er av den formening at stoffet må passere en automatisk presse for å få mest mulig av vannet vekk og kanskje også fett, men noe forsøk med pressing er ikke utført i Grytviken, da der på Syd-Georgia ikke finnes presse av noen slags konstruksjon.»

Noen senere skriftlig meddelelse til Hansen eller hans

Side:115

medinteressent Hannevig om forsøksresultatene er ikke dokumentert, men Klaveness har forklart at han våren 1934 i Oslo har gitt begge muntlig beskjed om at Pesca hadde oppgitt Hansens metode, liksom han bestemt mener at han etter mottagelsen av ovennevnte telegram har underrettet Hannevig om innholdet av dette. Den 12. juni 1934 tilskriver L. Klaveness A/S Kværner Bruk og ber om anbud på en automatisk skruepresse med kapasitet 100 tonns råstoff (ukokt, hugget hvalkjøtt) i 24 timer. Kværner Bruk sendte forespørselen videre til A/S Myrens Verksted som i skrivelse av 19. juni 1934 svarer firmaet at det ikke godt lar seg gjøre å presse rått kjøtt i skruepresse.

Klaveness henvendte seg så til fabrikkeier I. P. Huse, Harøy, som han tidligere hadde hatt forbindelse med og som fabrikerer sildoljemaskiner, med forespørsel om han kunne konstruere en slik presse. Huse påtok seg oppgaven etter først å ha foretatt foreløpige forsøk. Han foretok også i overvær av Pescas bestyrer Abrahamsen forsøk med å presse rått kjøtt i en alminnelig sildemelsskruepresse på Ellingøy formelfabrikk ved Ålesund sommeren 1934. Huse konstruerte så en skruepresse i samråd med A/S Mjølner, Bergen, hos hvem pressen ble fabrikert etter samme modell som en sildepresse. Det er denne presse som brukes på Pesca landstasjon. Etter de for retten fremlagte tegninger og den beskrivelse som driftsingeniør ved A/S Mjølner, Tryggve Olsen og Huse har gitt i sine vitneforklaringer for Bergen byrett 19. august 1940, hitsettes følgende med hensyn til pressens konstruksjon: Pressen er en vanlig skruepresse som består av en skrue omgitt av presseskåler (mantler). I mantelen er der spalter for avsiling av vann og olje (pressestaver). For å fremkalle trykk i det stoff som blir presset, blir tverrsnittet suksessivt forminsket i skruens lengderetning, slik at stoffet under sin gang avpresses fuktighet, idet olje og vann kommer mellom pressestavene i de derværende åpninger. Inne i mantelen ved dennes begynnelse er der innebygget et stjernehjul for å hindre stoffet fra å rotere. Presseskruen er hul og tilføres damp gjennom et rør som går inn i skruen. I det felt av skruen som omgis av mantelen er skruen forsynt med 6 mm store huller. Der ble så vidt erindres anbrakt 30-40 slike huller. Skruekjernens diameter stiger fra 150 mm til 305 mm. I skruens forreste del er et felt hvor stoffet faller ned (innmatningstrakten). I dette felt er der ingen huller i skruen. Forrommets dimensjon langs skruen er 60 cm og skruens totale lengde er 3105 mm. Dessuten skal nevnes at innmatningstrakten (inntakskammeret) er forsynt med perforert bunn og luker i bunnen og på sidene samt med en rørstuss for eventuell vanntilførsel. Der er tillike truffet et slikt arrangement at inntakskammeret kan lukkes helt av.

Da Huse hadde foretatt sine forsøk og konstruert pressen, innga han den 3. august 1934 et patentkrav (nr. 55 139) om norsk patent på en fremgangsmåte for avvanning av hvalkjøtt. Under behandlingen i styret for det industrielle rettsvern fremsatte apoteker Hansen protest mot dette krav, men patent b le innvilget den 3. juli 1939 som norsk patent nr. 61 088. Patentpåstanden lyder slik:

«1. Fremgangsmåte for avvanning av hvalkjøtt, karakterisert ved at kjøttet i rå tilstand uten forutgående opphetning, etter å være opp malt eller opphakket, underkastes presning i en skruepresse.

Side:116

2. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at hvalkjøttet i pressen holdes på en temperatur av ca. 35 à 400 °C.»

I skrivelse av 23. juli 1936 varsler apoteker Hansen Pesca ved Klaveness om at såfremt selskapet anvender vann ved fremstilling av formel på dets hvalstasjon, er dette patentinngrep i henhold til hans engelske patentansøkning som da, opplyser han, har vært utlagt i den lovbefalte tid - 2 måneder. Den 17. august 1937 tilskriver advokat Torstensen på Hansens vegne Klaveness og påstår at Pesca bruker Hansens metode for fremstilling av hvalmel, men får avvisende svar fra L. Klaveness A/S i skrivelse av 18. s. md. Advokat Torstensen gjør senere i skrivelse av 28. juli 1939 henvendelse i samme anledning til Pescas direktør Fridthjof Jacobsen, som da oppholdt seg i Norge, men i svarskrivelse av 11. august 1938 bestrider direktør Jacobsen at Pesca anvender Hansens metode og tilføyer at han ikke vil kunne anbefale sitt selskaps styre å møte et krav fra apoteker Hansen som etter hans mening er helt uberettiget.

Etter at apoteker Hansen har fått bevilget ovennevnte norske patent, bar han ved advokat Torstensen som prosessfullmektig ved stevning av 24. mai 1939, forkynt for de saksøkte 28. juni 5. å., anlagt nærværende sak. - - -

Retten skal bemerke at selve den produksjon Pesca har drevet er foregått utenfor norsk territorium og er således ikke noe inngrep i saksøkerens patentrettigheter i henhold til det norske patent saken gjelder. Men etter patentlovens §5 omfatter det patentvern saksøkeren har fått for sin fremgangsmåte også det å innføre, falholde, forhandle eller bruke her i landet i nærings- eller driftsøyemed de gjennom fremgangsmåten fremstilte produkter. Det innrømmes fra de saksøktes side at Pesca har innført og solgt i Norge formel fremstillet i de pågjeldende år etter den ovenfor beskrevne fremgangsmåte, og denne virksomhet vil således være patentinngrep, forutsatt at den anvendte produksjonsmetode faller sammen med saksøkerens patenterte metode med hensyn til det som er det vesentlige eller karakteristiske ved metoden. Skiller derimot metodene seg fra hverandre på noe vesentlig punkt, foreligger der etter rettens mening ikke patentinngrep, selv om de for øvrig faller sammen.

Ifølge patentpåstandene og den fremstilling de knytter seg til er det karakteristiske for saksøkerens metode det som er den egentlige idé i hans oppfinnelse -, å underkaste oljeholdige deler av hval (oppdelt kjøtt) omrøring med varmt vann av passende temperatur så koagulasjon unngåes, før massen presses og tørkes til kraftfor, og det angis at hovedformålet med vannbehandlingen er å utskille olje av kjøttet før presningen. Det heter således i fremstillingen bl.a.: «Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fjernes oljen fra den sønderdelte ferske kjøttmasse ved omrøring av sjøvann ved så lav temperatur at kjøttmassen ikke i noen vesentlig utstrekning koagulerer. Hele oljeutvinningen tar da neppe mer enn 20 minutter. Den oljebefridde kjøttmasse kan presses og tørkes på alminnelig måte ved forhøyet temperatur (over steriliseringstemperaturen) til kraftfor med den sedvanlige vanngehalt (under 15 pst.)». Og videre. «Man kan f. eks. blande kjøttmassen og vann og oppvarme til under koaguleringstemperaturen. Men oljeutvinningen foregår hurtigere, når man sørger for størst mulig temperaturforskjell

Side:117

mellom kjøttmassen og vannet, hvorved dette trenger hurtigere gjennom. Saltet i kjøttvannet bidrar også hertil. Man kan også anvende ferskvann, men det krever noe lengere tid. For oljeutvinnings skyld må kjøttmassens temperatur under vannbehandlingen ikke komme lavere enn 30 °C. Den mest praktiske måte er å tilsette det sønderdelte kjøtt til oppvarmet vann og man kan også tilføre vann under omrøringen. Når oljen er utskilt, kan man enten avsile oljen sammen med vannet og presse den resterende masse, eller man kan la det hele gå i pressen, hvor både avsilingen og presningen kan foregå.»

Til belysning av dette spørsmål er det tillike av interesse å gjengi en del uttalelser i tidligere fremstillinger av metoden under patentkravets behandling.

I «ny fremstilling», datert 22. oktober 1934, er anført: «Et vesentlig karakteristisk trekk ved denne fremgangsmåte består i at kjøttet i oppdelt tilstand før det underkastes avvanning blir behandlet med vann (fortrinnsvis sjøvann eller annet saltholdig vann) av relativt lav temperatur under sådanne forhold og i så lang tid at det foregår utvaskning av hovedmengden av de i kjøttet inneholdte vannoppløselige stoffer», og videre: «Forbehandlingen med vann for utvaskning av vannoppløselige stoffer kan foregå på hvilken som helst måte og under benyttelse av apparater av den mest forskjellige art, forutsatt at der sørges for at vaskevannet bringes i så vidt mulig fullstendig berøring med alle massens smådeler». Fra fremstilling av 16. april 1935 hitsettes: «Den mest praktiske måte er å tilsette det sønderdelte kjøtt til oppvarmet vann og man kan også tilføre vann under roteringen. Når oljen er utskilt, kan man enten avsile oljen sammen med vannet og presse den resterende masse, eller man kan la det hele gå i pressen, hvor både avsilingen og presningen kan foregå. Hvis man vil unngå rotering, kan man la blandingen av kjøttmassen og vann henstå noen tid, helst ved vedlikeholdelse av varmen, men passe på at intet koagulerer.»

I fremstilling i skrivelse av 7. januar 1936 omtaler saksøkeren forskjellige måter å fremstille formel av hvalkjøtt på, først måten å tørke og male kjøttet, dernest den måte å presse og tørke det. Begge disse har etter hans mening forskjellige ulemper. Deretter uttaler han: «Så kommer det tredje alternativ, nemlig å behandle kjøttet med litt sjøvann før presningen under særegne temperaturer, og da er man inne på den rette vei. Man unngår da alle de ovennevnte ulemper og får oljen lett utvunnet, og kjøttmassen blir lett pressbar og tørkbar. Men her spiller som sagt temperaturen inn. Det viser seg nemlig at oljen lar seg lett utskille fra kjøttet når man sørger for at kjøttet ikke koagulerer, dvs. går over fra rått til kokt.»

Som sitatene også viser er saksøkerens metode ikke knyttet til noe bestemt apparatur. I hans fremstillinger er nevnt som tjenlige apparater for vannbehandlingen en perkulator, eller en alminnelig beholder, eller en sylindrisk trommel med roterende skovler. Men det kan ikke sees nevnt i noen av fremstillingene at vannbehandlingen kan foretas i selve presserommet i en presse. Tvert imot uttales i hans protestskrivelse av 14. mai 1937 til styret for det industrielle rettsvern mot Huses patentansøkning, at «der også i en skruepresse av den art som patentsøkeren vil benytte

Side:118

foregår omrøring av godset i den del av pressen, hvorigjennom godset passerer før det utsettes for pressetrykket».

Det skal i denne forbindelse tillike nevnes at i saksøkerens endelige fremstilling er ikke angitt hvor stort kvantum vann det bør tilsettes kjøttmassen og man går ut fra at kvantumet kan varieres, men i hans skrivelse til patentstyret av 20. mars 1935 hvormed han sendte sin nye fremstilling av s.d., omtaler han vannbehandling i en sylindrisk trommel med roterende skovler slik at 1 del hvalkjøtt roteres med 3 deler sjøvann av 55 til 60 °C og uttaler bl.a.: «Ved å anvende mindre vannmengde kan man øke tilsvarende temperaturen, når man påser at kjøttmassens temperatur ikke overstiger 55 til 60 °C. Men jeg er blitt stående ved forholdet 1 del hvalkjøtt og 3 deler sjøvann.

Hovedspørsmålet i saken blir etter det anførte om det under Pescas formelsfremstilling brukes vannbehandling av kjøttet svarende til den saksøkerens metode omfatter, eller med andre ord om det i Pescas presse foregår omrøring av kjøttmassen med varmt vann slik at massens temperatur ligger innenfor de grenser som er angitt i saksøkerens patentpåstander ved at det tilsettes varmt vann til kjøttet i forkammeret (innfyllingsrommet) og/eller i selve pressen.

Retten må erklære seg enig med saksøkeren i at i pressens forkammer vil en slik behandling kunne finne sted - iallfall i noen utstrekning - under forutsetning av at det regulært tilføres varmt vann til kjøttet, idet presseskruen under sin gang vil besørge omrøringen. Vanntilsetningen vil her ikke kunne skje gjennom tilførsel av kondensvann fra skruen, all den stund der ikke er huller i skruen i den del som går gjennom inntakskammeret. Derimot er det som før nevnt påstått av saksøkeren at der tilføres varmt vann gjennom rørstussen og dette bygger han hovedsakelig på kjemiker Trøims første forklaring som vitne og til dels også på bestyrer Abrahamsens prov. Under bevisopptagelsen 9. september 1937 forklarte Trøim herom følgende: «Ved fremstillingen av hvalmel brukes der ikke noen tilsetning av vann i samletanken, men i pressens forrom (der hvor stoffet ennå ikke er under presning) tilsettes vann og damp for at pressen skal arbeide på beste måte og etter vitnets mening uten annet formål. Vitnet anslår temperaturen av massen etter tilsetningen til ca. 40 grader, og tilføyer at han aldri har målt temperaturen. Så vidt vitnet vet koagulerer ikke massen på forromsstadiet, men massen har etter utpresningen en grålig farge». I samme rettsmøte forklarte bestyrer Abrahamsen: «Hverken i «hoggen» eller samletanken brukes noen tilsetning av vann, men stoffet inneholder i seg selv en del væske. I pressen kan det hende at der tilsettes vann, men det er ingen regel og ingen betingelse. Heller ikke blir vannets temperatur kontrollert av vitnet, og vitnet kjenner derfor ikke til om vannet blir benyttet oppvarmet eller uoppvarmet, når det ved en enkelt leilighet tilsettes. Vannet tilsettes bare for å hjelpe pressen i dens virksomhet.»

Under bevisopptagelsen 15. september 1939 endret imidlertid Trøim sin forklaring derhen at massen ikke blir tilsatt vann i pressens forrom. Når han tidligere hadde sagt noe annet, skyldes det en erindringsfeil og den omstendighet at der til å begynne med da anlegget var nytt, ble eksperimentert med å tilsette vann. Han tilføyet at han intet hadde hatt

Side:119

med selve driften av anlegg, og at han i sesongen 1937-38 igjen var kommet til Syd-Georgia og da undersøkte hvordan forholdet var i denne henseende. Vannledningen til forrommet er nå fjernet. Bestyrer Abrahamsen avga samtidig tilleggsforklaring. Også han opplyste at der ikke ble tilsatt vann. Bortsett fra noen forsøk med vann da pressen var ny, hvilke forsøk ikke ga gunstige resultater for så vidt som de hverken bedret eller forverret produktet og derfor ble sløyfet, har det ikke vært benyttet vann i hans tid. Han fratrådte som bestyrer høsten 1938. Om dette spørsmål foreligger der også vitneforklaringer fra tekniker Paul Sandøy, formann på Pescas landstasjon Olgeir Gudjonson der i 4 år har hatt med formelsanlegget å gjøre og Kristian Johansen som har vært tørker ved anlegget i 4 år. Samtlige forklaringer går ut på at der ikke har vært foretatt vanntilsetning til pressens forkammer unntatt på forsøksstadiet. Retten finner at Sandøys forklaring må tillegges avgjørende vekt i denne henseende. Efter først å ha vært ansatt hos I. P. Huse fikk han nemlig fra høsten 1934 engasjement hos Pesca til å være med på fangstfeltet og kjøre Pescas nye presse. Og det var han som ledet prøvedriften av pressen i den første sesong 1934-35. I den følgende sesong stelte han ikke personlig med formelsanlegget, men inspiserte det daglig. Det må således antas at det er på grunning av de erfaringer som ble gjort under hans ledelse og overensstemmende med de anvisninger han ga at anlegget senere er drevet. Hans forklaring for Bergen byrett 19. august 1940 går ut på at rørstussen i inntakskammeret var anbrakt for tilførsel av vann hvis det skulle vise seg at massen ble for tørr. Til å begynne med ble alle luker lukket og rørstussen åpnet så litt tilskudd av vann rant inn. Vannet kom fra en injektor og var en del oppvarmet, antagelig til 30 à 40 °C. Der ble så påfylt kjøtt og pressen satt i gang. Det viste seg at det første stoff ble så dårlig presset at de måtte stoppe vanntilførselen og etter hvert åpne alle lukene. Vannkranen ble senere overhodet ikke brukt fordi det viste seg ikke å være et problem å tilsette vann til stoffet, men å få vannet bort fra dette. For i størst mulig utstrekning å oppnå dette ble det laget en rist i bunnen av den skrårenne som førte fra samletanken til pressen og videre laget en rist i den forreste del av samletanken i bunnen med et rør som avløp. Gjennom disse rister var det avløp for blodvannet.

Ved de nevnte vitneprov finner retten enstemmig det godtgjort at der overhodet ikke har vært tilsatt vann til kjøttmassen i pressens forrom etter at anlegget kom i ordinær drift.

Med hensyn til spørsmålet om vannbehandling etter saksøkerens metode foregår eller kan foregå i selve pressen under driften finner rettens flertall - formannen og domsmann Gulowsen - det ikke bevist at så er tilfelle. Av det som ovenfor er sitert fra saksøkerens forskjellige patentbeskrivelser og av patentpåstandene må der etter flertallets mening trekkes den slutning at den omrøring av kjøttmassen med varmt vann som er det essensielle ledd i hans metode, skal gå forut for presning av kjøttmassen, altså før den utsettes for pressetrykket for å befries for væske. At dette tidligere og så har vært saksøkerens oppfatning fremgår av det ovenfor siterte fra chans skrivelse til patentstyret av 14. mai 1937. Det synes klart at saksøkeren under uteksperimenteringen og beskrivelsen

Side:120

av sin metode overhodet ikke har tenkt seg at den «utvaskning av vannoppløselige stoffer i kjøttet» han ved vannbehandlingen tar sikte på, skulle kunne foregå under selve avvanningsprosessen, altså i selve pressen. Skjønt det etter flertallets standpunkt da strengt tatt ikke er nødvendig å avgjøre spørsmålet om dette kan antas å være tilfelle i Pescas presse, skal dog bemerkes at flertallet finner at spørsmålet må besvares benektende. Dertil er den bevegelse i kjøttmassen (omrøring) som kan antas å finne sted i selve pressen og den mengde kondensvann som kan forutsettes tilført pressen altfor liten. Det er således kun i den første del av presserommet hvor pressetrykket er minst at noen rotering av kjøttmassen kan tenkes å foregå, men den antas å bli motvirket av det før omtalte stjernehjul. Det er også kun i denne del av presserommet at kondensvann kan antas å være i stand til å komme inn gjennom hullene i skruen. Ellers vil det ikke kunne trenge inn på grunn av pressetrykket og fordi hullene etter det opplyste lett blir tilstoppet. Når kjøttet under dets gang i pressen bare oppvarmes til ca. 40 °C og da pressen blir oppvarmet på forhånd ved at dampen blir satt på i opptil ca. 15 minutter før presningen begynner, kan det dessuten ikke settes på fullt damptrykk i skruens hulrom (ca. 60 punds trykk svarende til ca. 150 °C), men damptilførselen blir regulert etter behovet på grunnlag av kjøttets farve og konsistens. Paul Sandøy har således forklart at han etter hvert lærte seg til å se og føle på kjøttet om det var nødvendig å tilsette damp og i tilfelle hvor meget. Noe kjøtt krevet ca. en kvart omdreining av ventilen, annet kjøtt medfører at denne måtte lukkes helt eller være åpen bare med en liten gløtt. Hvis de satte på for meget damp, risikerte de at kjøttet limet seg fast i skruen fordi den ble for varm. Hvis skruen derimot ble for kold, ville blodvannet levre seg mellom stavene, så spaltene ble tettet og vannet ikke fikk avløp.

Under disse omstendigheter antas mengden av kondensvann som tilføres å bli forhoidsvis liten, og det er etter de foreliggende opplysninger tillike grunn til å tro at atskillig går ut igjen på den måte som av de saksøkte fremholdt uten å trenge inn i kjøttmassen. I tilslutning hertil skal nevnes at dr. Holwech har uttalt i sin før omtalte betenkning at det er selvsagt at mengden av det kondensvann som tilføres pressen blir liten når pressegodset bare oppvarmes til 40 °C. Han har - under hensyn til de ovenfor anførte omstendigheter - beregnet den varmemengde som vil medgå til å oppvarme hele den kjøttmasse som passerer pressen fra 0 til 40 °C og er kommet til det resultat at kondensvannets vekt ble 6 pst. av vekten av den rå masse som føres inn i pressen. Men dette er, anfører han, et maksimumstall som under de foreliggende arbeidsbetingelser av tekniske grunner ikke kan nåes. Ved å sammenholde de varmemengder som under de forskjellige arbeidsbetingelser kan over føres har han funnet at kondensvannmengden etter all sannsynlighet i praksis må være mindre enn 4 pst. av kjøttvekten. Beregningen er dog delvis bygget på faktorer av skjønnsmessig art. Så vidt man har forstått dr. Holwechs forklaring for retten er han dessuten av den mening at mesteparten av kondensvannet ikke vil trenge inn i kjøttmassen, men følge presseskruens vinger og gå ut igjen mellom pressestavene gjennom mantelen.

Side:121

Dr. Holwech som tillike har uttalt seg om forskjellige andre spørsmål i saken har konkludert med å uttale at den av Pesca benyttede fremgangsmåte er forskjellig fra den som er beskrevet i saksøkerens patent nr. 60 436, idet den mangler det trekk som oppgis å være karakteristisk for saksøkerens metode, nemlig at det sønderdelte råmateriale skal underkastes omrøring med varmt vann.

Det samme resultat er rettens flertall etter det anførte kommet til.

Rettens mindretall - domsmann Ottesen - slutter seg også til dette resultat, men med en noe annen begrunnelse med hensyn til det ovenfor sist behandlede spørsmål. Han går ut fra at der i pressen foregår opp varmning av kjøttmassen fra ca. 10 til ca. 40 °C. Den tilførte varmemengde skriver seg dels fra den energi som overføres fra drivmotoren og dels fra damptilførsel til pressekjernens hulrom. Denne varmemengde avgis til pressens omgivelser og til kjøttmassen. Betingelsen for at dampen skal kunne avgi sin varmemengde er at dampen får avløp i form av kondensvann gjennom hullene i snekkestammen. En anslagsvis beregning av den mengde kondensvann som nødvendigvis må passere gjennom hullene i snekkestammen, viser omtrent samme tall som dr. Holwech er kommet til i sin betenkning av 12. desember 1940, nemlig 4-6 pst. av vekten av den rå kjøttmasse. Den kondensvannmengde som kan tenkes å komme inn i selve presserommet vil høyt regnet utgjøre 1/10 av den mengde kjøttvann som presses ut av massen. På grunnlag av apoteker Hansens forskjellige patentfremstillinger som antas bygget på innvunne erfaringer fra praktiske forsøk finner domsmann Ottesen å kunne slutte at vannmengden er utilstrekkelig til at det kan foregå en utvaskning av kjøttmassen, slik at denne skulle bli lettere pressbar eller tørkbar.

I den første del av pressen som kjøttmassen passerer etter forkammeret, vil antagelig hovedmengden av kondensvannet komme inn i selve presserommet. I denne del av pressen vil pressetrykket være så lavt og kjøttmassen så vannholdig og klebrig at det på grunn av den større friksjon mellom massen og pressemantelen ann mellom massen og snekken, vil foregå en rotasjon av massen som kan karakteriseres som en omrøring.

Retten skal tilføye at det ikke finnes bevist at der er tilsiktet en, omgåelse av saksøkerens patenterte metode ved anbringelse av rørstuss i forkammeret til Pescas presse og av huller i presseskruen. Det er nemlig opplyst at lignende anordninger pleier gjøres i alminnelige sildepresser, iallfall de større, etter hvis forbilde Pescas presse er konstruert. Det, hender således under presning av sild at der må tilsettes vann til massen i forkammeret når den er for tørr, da den må ha en passende vanngehalt for å gli gjennom pressen. Og under sildepresning brukes der damptilførsel på samme måte som i Pescas presse. Det er imidlertid fremholdt fra saksøkerens side at i Pescas presse er det mange flere og større huller enn i en vanlig sildepresse. Om så er tilfelle, tør det ha sin naturlige forklaring i at konstruktøren har regnet med at det ved presning av rått hvalkjøtt ville vise seg nødvendig å ha kraftigere varmetilførsel enn ved presning av sildemasse som er kokt på forhånd. Dessuten er det opplyst. at hensikten med dette arrangement er ikke bare oppvarmning, men

Side:122

tillike at kondensvannet som før nevnt - skal virke som smøring, altså lette kjøttets gang i pressen.

Etter det resultat retten er kommet til vil de saksøkte bli å frifinne. Det blir derfor unødvendig å inngå på de øvrige i saken reiste spørsmål, således også spørsmålet om det er Huses patenterte metode (med eller uten modifikasjon) Pesca har anvendt. - - -