Rt-1952-1240

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-12-16
Publisert:	Rt-1952-1240
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr 94 B 1952
Parter:	A (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot den norske Stat v/ Samferdselsdepartementet (høyesterettsadvokat Knut Blom)
Forfatter:	Thrap, Holmboe, Helgesen, Mindretall: Qvigstad, Wold
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §22, Tjenestemannsloven (1918) §25, Tjenestemannsloven (1918), Landsfolkeskoleloven (1936) §32, LOV-1938-02-11-§11, Utrenskingsloven (1946) §2, §5, Utrenskingsloven (1946)

Dommer Thrap: I sak anlagt av fru A mot Staten v/ Samferdselsdepartementet til inntale av lønn for den tid hun var suspendert fra sin stilling som teknisk ekspeditør ved Telegrafverket, avsa Oslo byrett den 20. januar 1951 dom med sådan domsslutning:

«Den norske Stat frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A har med samtykke fra Høyesteretts Kjæremålsutvalg påanket dommen direkte til Høyesterett. Hun gjør gjeldende at byretten har tatt feil når den har ansett Staten berettiget til å trekke fra i lønnen tilsammen kr. 21 358,31, svarende til de inntekter hun i suspensjonstiden hadde i Det norske Luftfartsselskap A/S (kr. 13 041,20) og ved Meteorologiske Institutt (kr. 8317,11). For det tilfelle at Staten gis medhold i at fradrag kan gjøres for disse poster, gjør hun gjeldende at Staten i ethvert fall plikter å dekke forskjellige utgifter som hun og hennes mann har hatt i anledning av den tidligere utrenskningssak, tilsammen kr. 2 062 01. For byretten, hvor dette beløp var oppgitt til hr. 3 364,01, var kravet reist som et selvstendig erstatningskrav i tillegg til lønnskravet, men for Høyesterett gjøres det bare subsidiært gjeldende i relasjon til den eller de fradragsposter som Staten måtte få godkjent. På samme måte har den ankende part subsidiært gjort gjeldende at hun - hvis Staten får medhold i hovedspørsmålet - har rett til å bringe til fradrag i Statens fradragsposter sine økte utgifter til ervervelse av de inntekter hun hadde i suspensjonstiden - tilsammen kr. 2 320,80.

Side:1241

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Den norske Stat v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til fru A kr. 21 358,31 med 4 pst. rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer.

2. Den norske Stat v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til fru A saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Staten, som har godtatt den ankende parts anførsel om fradrag for utgifter til inntektens ervervelse, har nedlagt sådan påstand:

«I. Staten v/ Samferdselsdepartementet (Telegrafstyret) frifinnes mot å betale til A kr. 2 320,80.

II. A dømmes til å betale saksomkostninger til Staten for begge retter.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av byrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.

Det som er gjenstand for avgjørelse i nærværende sak, er spørsmålet om Staten kan trekke fra i den ankende parts lønn de inntekter hun i suspensjonstiden har skaffet seg i annen stilling. Saken gjelder ikke spørsmålet om fradrag kan gjøres for inntekter av tilfeldig art som en tjenestemann kunne ha skaffet seg uansett suspensjonen. Statens syn herpå er kommet til uttrykk i Finansdepartementets skrivelse av 8. januar 1951, hvor det blant annet heter: «I den utstrekning den tjenestefrihet suspensjonen medfører har muliggjort andre arbeidsinntekter må etter departementets oppfatning fradrag kunne gjøres i den lønn vedkommende har krav på i medhold av tjenestemannsloven. - I samsvar hermed er det Finansdepartementets oppfatning at inntekter i annen hovedstilling, det være seg i offentlig eller privat tjeneste, kommer til fradrag. For så vidt angår annen hovedstilling i Statens tjeneste, må fradrag kunne gjøres også under henvisning til prinsippet om at lønn ikke kan utbetales samtidig i to hovedstillinger, jfr. det som er uttalt herom i St. prp. nr. 1 tillegg 28 for 1939 3. - - - Med hensyn til mer tilfeldige inntekter, vil disse kunne tenkes ervervet selv om vedkommende fortsatt hadde vært i aktiv tjeneste i sin egentlige stilling. I disse tilfelle må en anta at fradrag ikke kan gjøres.»

Løsningen av det foreliggende spørsmål kan en etter min mening ikke finne frem til ved direkte tolkning av tjenestemannslovens §25. Denne bestemmelse gir riktignok tjenestemannen et ubetinget krav på lønn i suspensjonstiden. Heri ligger at han har et løpende krav av en viss størrelse, men loven har ikke dermed tatt standpunkt til spørsmålet om hvorledes det skal forholdes med tjenestemannens inntekter i annen stilling. Heller ikke lovens forarbeider (Ot. prp. nr. 38 for 1915) gir synderlig veiledning. Etter å ha pekt på at en suspendert fengselsvaktmester etter dagjeldende fengselsreglement bare hadde rett til den del av lønnen som ikke medgikk til å få tjenesten utført av en annen, heter det i forarbeidene: «Det synes dog principielt rigtigst at lønnen løper til vedkommende er avskjediget. Har han ved sit forhold paaført det offentlige utgifter, vil han

Side:1242

kunne være erstatningspligtig; men hvorvidt det offentlige har nogen ret til at søke sit krav dækket ved at holde lønnen tilbake, bør løses efter almindelige civilretslige regler.» Disse uttalelser viser at man ved lovens forarbeidelse bare tenkte seg at det kunne bli plass for å holde tilbake noen del av lønnen i de tilfelle hvor tjenestemannen på grunn av sitt forhold var erstatningspliktig overfor Staten, men en kan ikke herav slutte noe med sikkerhet med hensyn til avgjørelsen av det spørsmål som foreligger i nærværende sak.

Når spørsmålet om fradrag for inntekter i annen stilling ikke var framme ved tjenestemannslovens behandling og vedtagelse, har det - så vidt jeg forstår - sammenheng med at ved den i loven etablerte ordning ville avskjedsspørsmålet finne sin endelige avgjørelse i løpet av kort tid etter at suspensjonsvedtaket var fattet. Det ville derfor ikke kunne bli tale om at den suspenderte kunne overta annen stilling eller overhodet skaffe seg inntekter av betydning i løpet av supensjonstiden. Av samme grunner foreligger det heller ikke noen praksis som viser hvorledes det har vært forholdt med fradrag. Når spørsmålet nå er dukket opp i nærværende sak - og etter hva der er opplyst, også i en rekke andre lignende saker - skyldes det at utrenskningsloven i større grad enn tidligere overlot det til domstolene å treffe bestemmelse om avskjed, og at domstolene på grunn av landssvikoppgjøret var så overbebyrdet med arbeid at det tok lang tid før den endelige avgjørelse i utrenskningssaken kunne foreligge. Derved ble det faktisk åpnet adgang for den suspenderte til å ta annen stilling i suspensjonstiden, en adgang som i stor utstrekning er blitt brukt.

Utrenskningslovens §5, siste punktum, bestemmer at en offentlig tjenestemann som blir suspendert med hjemmel i lovens §2, 2. punktum «kan krevja løn i samhøve med gjeldande rettsreglar», og forarbeidene viser her blant annet til tjenestemannslovens §25. Heller ikke ved utarbeidelsen av denne lov (eller de tidligere utrenskningsanordninger) ble det gitt noe uttrykk for at Staten skulle ha rett til å gjøre fradrag for inntekter som den suspenderte tjenestemann oppnådde i annen stilling. Jeg nevner dette fordi de offentlige myndigheter på dette tidspunkt - iallfall da loven av 1946 ble vedtatt - måtte være klar over den situasjon som var oppstått ved at en ikke kunne gjøre regning med å få utrenskningssakene avgjort før etter lang tids forløp, og at det derfor var en særlig grunn til ved positiv lovbestemmelse å få løst et spørsmål som det i ethvert fall var begrunnet tvil om hvorledes skulle løses.

Det er fra Statens side gjort gjeldende at i private tjenesteforhold må en arbeider som ugrunnet blir oppsagt eller fjernet fra sin stilling finne seg i at det i hans tilkommende lønn eller erstatning gjøres fradrag for inntekter som han ellers ikke kunne ha oppnådd, og at en tilsvarende regel også må gjelde ved suspensjon av offentlig tjenestemann. Jeg er ikke enig heri. For det første kan det etter min mening på ingen måte fastslås som en sikker rettssetning for private tjenesteforhold at det generelt gjelder en slik regel som nevnt. Domstolene er så vidt jeg kan se, etter de konkrete forhold

Side:1243

i den enkelte sak kommet til resultater i begge retninger. Om et tilfelle hvor fradrag ikke er gitt, viser jeg til høyesterettsdom i Rt-1922-663. Men dernest kan jeg ikke se at den fradragsregel som en på grunnlag av rettspraksis kan fastslå som gjeldende for private arbeidsforhold, uten videre kan overføres på den offentlige tjeneste. Suspensjon er et særskilt rettsinstitutt som bare forekommer overfor offentlige tjenestemenn og som er regulert ved særskilte lovbestemmelser og er diktert av særskilte hensyn.

Da det foreliggende spørsmål ikke kan ansees for å være løst i tjenestemannsloven og jeg heller ikke kan se at det er plass for å trekke noen bindende analogislutning ut fra hva der gjelder i private tjenesteforhold, antar jeg at avgjørelsen i saken må bero på en vurdering av de reelle hensyn som gjør seg gjeldende ved suspensjon av offentlige tjenestemenn. Jeg kan ikke se at avgjørende grunner her kan påberopes til støtte for Statens standpunkt. Jeg er fullt klar over at det i og for seg kan virke urimelig og urettferdig at en suspendert tjenestemann ved å overta annen stilling i suspensjonstiden uten fradrag i lønnen, blir gitt adgang til å skaffe seg andre og kanskje større samlede inntekter enn han ville ha hatt hvis han ikke var blitt suspendert, og at suspensjonen på denne måte kan by på lønnsmessige fordeler som de ikke-suspenderte er avskåret fra å skaffe seg. Men en regel om at det skal gjøres fradrag for inntekter i annen stilling, vil etter min mening også kunne føre til uheldige resultater. Det eksisterer nemlig, så vidt jeg kan se, i vår gjeldende rett ikke noen plikt for en offentlig tjenestemann som er suspendert, til å ta annen stilling i suspensjonstiden. Uansett hva der måtte gjelde om dette i private tjenesteforhold i tilfelle av ugrunnet oppsigelse eller avskjed, antar jeg at Staten ikke kan stoppe utbetalingen av den lønn som en offentlig tjenestemann etter tjenestemannslovens §25 har krav på, selv om tjenestemannen uten rimelig grunn nekter å overta annet likeverdig arbeid i suspensjonstiden. Så lenge en ikke har noen bestemmelse herom, vil en fradragsregel som påstått av Staten uvegerlig føre til at en tjenestemann forlater den stilling han måtte ha overtatt, idet han ikke ser seg tjent med å skaffe seg slike inntekter i suspensjonstiden. I det hele antar jeg at de spørsmål som denne sak reiser, i utpreget grad er egnet til regulering ved positiv lov hvorved de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende, kan bli tilgodesett.

Det som jeg her har sagt, får etter min mening også anvendelse når det gjelder overtagelse av annen statsstilling i suspensjonstiden. Når en suspendert tjenestemann overtar slik stilling, vil det ofte - særlig når han ansettes i samme etat som han tidligere har tilhørt - være rimelig å forstå dette slik at han gir avkall på en tilsvarende del av sin lønn i den stilling han er suspendert fra. Fullt så nærliggende er denne slutning ikke når tjenestemannen ansettes i en annen etat, slik som i den foreliggende sak, hvor den ankende part tok stilling - først som vikar for radioassistent og senere som ekstra radioekspeditør - i Meteorologisk Institutt. Og den omstendighet at hun gikk til denne stilling fra en fast stilling i Det Norske

Side:1244

Luftfartsselskap, taler etter min mening avgjørende imot å legge en slik forståelse i hennes senere ansettelse.

Det har av Statens prosessfullmektig for Høyesterett vært anført at de offentlige tjenestemenn som under krigen ble avskjediget av okkupasjonsmakten, etter frigjøringen måtte finne seg i fradrag i lønnen ikke bare for alt hva vedkommende tjenestemann måtte ha tjent i annen stilling - privat eller offentlig - men også for det han hadde mottatt som frilønn, ventelønn, disponibilitetslønn, pensjon o. l., ja endog for den økonomiske hjelp han hadde fått fra hjemmefronten eller andre understøttelsessammenslutninger (jfr. Finansdepartementets rundskriv av 14. juli 1945). Jeg antar imidlertid at den ordning som her ble etablert, var begrunnet i krigsforholdene, og noen avgjørelse av om vedkommende tjenestemann var juridisk forpliktet til å finne seg i de nevnte fradrag, foreligger ikke.

Jeg tilføyer at jeg finner støtte for min oppfatning i forskjellige uttalelser fra Justisdepartementet. Jeg viser til Justisdepartementets brev av 12. mai 1948, hvor det generelt uttales: «Det antas ikke å være adgang til i lønn som utbetales i suspensjonstiden å gjøre fradrag for annen inntekt som vedkommende har skaffet seg ved arbeid i samme tidsrom. Dette gjelder også om vedkommende har hatt arbeid i offentlig tjeneste, med mindre det er tatt uttrykkelig forbehold ved ansettelsen om at lønnen helt eller delvis skal gå til fradrag i lønnen som utbetales i suspensjonstiden.» Denne oppfatning har Justisdepartementet opprettholdt i et senere brev av 30. januar 1950, idet departementet dog her tilføyer at det finner spørsmålet noe tvilsomt, og at departementet ikke hadde noe å innvende mot at det ble prøvd for domstolene.

Jeg nevner også at jeg finner noen støtte for resultatet i Høyesteretts plenumsdom av 13. september 1952 i sak Rolf Meyer m. fl. mot Staten.

Jeg antar at Staten må erstatte den ankende part saksomkostningene så vel for byretten som for Høyesterett, og stemmer for denne

dom:

Den norske Stat v/ Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til fru A kr. 21 358,31 - tjueett tusen tre hundre og femtiåtte 31/100 kroner - med 4 - fire - pst. rente fra 15. september 1950 til betaling skjer.

I saksomkostninger ved byretten og Høyesterett betaler Den norske Stat v/ Samferdselsdepartementet til fru A kr. 2 500,00 - to tusen fem hundre kroner - innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Qvigstad: Jeg er i resultatet enig med førstvoterende, bortsett fra spørsmålet om fradrag i den ankende parts lønn for hva hun har tjent i den tid hun var ansatt ved Meteorologisk Institutt. Jeg tiltrer med den samme begrensning hans begrunnelse.

Når jeg er kommet til et annet resultat med hensyn til den lønn saksøkeren har oppebåret av Meteorologisk Institutt, bygger jeg dette på følgende:

Side:1245

Det er opplyst at saksøkeren etter å være suspendert tilbød seg å overta en annen og lavere stilling i Telegrafverket - et tilbud som dog ble avslått. Videre at hun kort etter sin ansettelse i Det Norske Luftfartsselskap i januar 1947 ble meddelt at hennes lønn var stoppet fordi hun nå hadde overtatt annen stilling, og at Staten anså seg berettiget til i hennes lønn å gjøre fradrag for den arbeidsinntekt hun på denne måte oppebar.

Når saksøkeren med bevissthet om dette ca. 1 1/2 år senere sa opp sin stilling i Det Norske Luftfartsselskap og søkte ansettelse i en annen av Statens administrasjonsgrener, kan jeg ikke se annet enn at hun i handling på ny frivillig har stillet sin arbeidskraft i suspensjonstiden til disposisjon for sin arbeidsgiver Staten på lignende måte som om hennes første tilbud til Telegrafverket var blitt mottatt. Jeg tar da samtidig i betraktning at det arbeid hun overtok ved Meteorologisk Institutt, så vidt forstås var av lignende art som hennes tidligere arbeid i Telegrafverket. At Staten under disse omstendigheter skulle være forpliktet til å utbetale henne lønn i begge stillinger, forekommer meg å innebære en åpenbar urimelighet, og jeg kan ikke innse at det skjer den ankende part noen som helst urett ved at hun ikke får dobbelt lønn. Jeg finner også støtte for dette syn i det prinsipp som er kommet til uttrykk i St. prp. nr. 1 tillegg 28 for 1939 3, hvoretter ingen samtidig kan ha to hovedstillinger i Statens tjeneste.

Jeg kan ikke se at mitt resultat kommer i strid med den prinsipielle forståelse av tjenestemannslovens §25 annet ledd, som førstvoterende gjør seg til talsmann for og som jeg er enig i; det er alene de særlige omstendigheter jeg ovenfor har pekt på, som i dette tilfelle bringer saken i en annen stilling.

Det er mellom partene enighet om at det i den bruttolønn som den ankende part har oppebåret hos Det Norske Luftfartsselskap og Meteorologisk Institutt, må gjøres et fradrag for økte omkostninger til inntektens ervervelse med kr. 2 320,80, og at dette fradrag i tilfelle bør fordeles pro rata over de to lønnsposter.

Da jeg etter rådslagningen forstår at jeg er i mindretall, blir det ikke nødvendig for meg å foreta en nærmere utregning av hva den ankende part etter min oppfatning har krav på.

Med hensyn til den ankende parts krav på erstatning for udekkede omkostninger i forbindelse med utrenskningssaken er jeg enig med byretten og tiltrer den begrunnelse som er gitt for dette i den nevnte dom.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Helgesen: Likeså.

Dommer Wold: Jeg er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre den av byretten gitte begrunnelse.

Jeg er enig med første voterende i at Høyesteretts dom i plenum av 13. september 1952 ikke er avgjørende for denne sak.

Høyesteretts avgjørelse i plenumsdommen er begrunnet med at det ikke var bevist at «arbeidet for noen av de tre nevnte ankende

Side:1246

(politiembetsmenn) har vært av sådan art at det bør gjøres noe fradrag for hva de har tjent i suspensjonstiden». Høyesterett har dermed ikke tatt prinsipielt standpunkt til om det overhodet er rettslig adgang for Staten til å gjøre fradrag i en suspendert tjenestemanns lønn for hva tjenestemannen tjener i den tid suspensjonen varer. Men dommen utelukker ikke - den forutsetter nærmest - at tjenestemannens arbeid kan være av slik art at fradrag kan skje.

Det er i denne sak på det rene at fru A har krav på lønn for den tid hun var suspendert fra sin stilling i Telegrafverket. Dette følger direkte av tjenestemannslovens §25 annet ledd, jfr. utrenskningslovens §5, siste punktum. Derimot sier loven intet om hvorvidt Staten har rett til å gjøre fradrag i lønnen for den fortjeneste fru A har oppnådd som følge av at hun i suspensjonstiden var fritatt for å tjenestegjøre i sin stilling.

Tvisten gjelder tidsrommet 1. januar 1947 til 1. juli 1950. For denne tid utgjør hennes lønn i Telegrafverket kr. 28 605,11. I samme tidsrom tjente hun som fast ansatt fjernskriveroperatør i Det Norske Luftfartsselskap kr. 13 041,20 og som ekstra radioekspeditør ved Meteorologisk Institutt kr. 8 317,11 - tilsammen kr. 21 358,31. Det spørsmål som foreligger til avgjørelse er derfor i virkeligheten om tjenestemannslovens §25 må forstås slik at fru A i forhold til Staten kan kreve økonomisk å tjene på at hun i suspensjonstiden har full lønn og dessuten sin arbeidstid til fri rådighet. Jeg kan ikke forstå loven på denne måte. Både tjenestemannsloven og utrenskningsloven har ikke hatt oppfordring til å uttale seg om annet enn lønnen i suspensjonstiden. Om Staten har rett til å gjøre fradrag i lønnen i spesielle tilfelle, f. eks. til dekning av skattekrav, erstatningskrav eller på annet grunnlag, det uttaler loven seg overhodet ikke om. Hvorvidt Staten har en sådan rett, må derfor i det enkelte tilfelle løses etter alminnelige rettsgrunnsetninger. Jeg henviser i denne forbindelse til tjenestemannslovens forarbeider (Ot. prp. nr. 38 for 1915 50) hvor dette uttrykkelig er uttalt for erstatningskrav som måtte tilkomme Staten. Det uttales her i forbindelse med forslaget om lønn i suspensjonstiden: «Det synes dog prinsipielt riktigst at lønnen løper til vedkommende er avskjediget. Har han ved sitt forhold påført det offentlige utgifter, vil han kunne være erstatningspliktig. Men hvorvidt det offentlige har noen rett til å søke sitt krav dekket ved å holde lønnen tilbake, bør løses etter alminnelige sivilrettslige regler». Jeg innser ikke at noe annet bør gjelde for det krav Staten gjør gjeldende i denne sak. Når loven sikrer tjenestemannen lønn i suspensjonstiden, er dette begrunnet i hensynet til å beskytte tjenestemannen mot vilkårlighet og sikre hans økonomiske stilling i den tid som går fra suspensjonen til spørsmålet om avskjed kan bli endelig avgjort. Men lenger går lovgrunnen ikke. En suspendert tjenestemann har intet rimelig krav på økonomisk å bli stillet bedre enn om han ikke var blitt suspendert. For private arbeidsforhold er det mellom partene for Høyesterett enighet om at en arbeidsgiver som uberettiget avskjediger en funksjonær, som alminnelig regel har krav på å få trukket fra i lønnen det som

Side:1247

funksjonæren har tjent på annen måte i den tid han etter kontrakten skulle stått til rådighet for arbeidsgiveren. Jfr. Paal Berg: Arbeidsrett 115. Dette må i ethvert fall gjelde hvor det dreier seg om et kontraktsforhold av lengere varighet. Begrunnelsen er at det vil stride mot sunn rettsfølelse og fra et samfunnsøkonomisk synspunkt være helt forkastelig om en arbeidstaker som uten grunn blir avskjediget skulle enten gå ledig i årevis og heve lønnen eller vedbli å heve full lønn etter at hun har fått ny stilling.

Jeg er oppmerksom på at det ikke uten videre er gitt at det for et offentligrettslig kontraktsforhold gjelder det samme som for private arbeidsforhold. Men det som gjelder for de private arbeidsforhold i samfunnet i dag og som bygger på alminnelige rettsprinsipper og alminnelig rettsoppfatning, må etter min mening tillegges atskillig vekt når spørsmålet er hva som gjelder for de offentligrettslige tjenesteforhold. Også det offentlige tjenesteforhold er et kontraktsforhold med gjensidige rettigheter og forpliktelser.

Jeg kan således ikke anse det tvilsomt at en offentlig tjenestemann som uberettiget blir avskjediget, må tåle fradrag i sin lønn for hva han har tjent i annen stilling etter at han ble avskjediget.

Spørsmålet er om stillingen er en annen når tjenestemannen uberettiget (eller berettiget) blir suspendert. Det kan jeg ikke anta.

Jeg nevner først at embetsmenn etter Grunnlovens §22 annet ledd, bare kan suspenderes av Kongen og ikke kan avskjediges uten etter dom. En embetsmann skulle - dersom fradrag ikke kan skje - kunne gjøre krav på full lønn fra suspensjonen til endelig dom er falt, kanskje flere år senere, selv om det er helt klart at suspensjonen betegner hans endelige fratreden og han i mellomtiden har fått en ny stilling. Embetsmennenes rett til lønn i suspensjonstiden kan etter min mening ikke forståes på denne måte. Men prinsipielt må tjenestemennene og embetsmennenes rettsstilling i dette forhold være det samme, selv om tjenestemennene kan avskjediges av ansettelsesmyndigheten uten at dom først avsies.

Det er nok så at suspensjon er et eget offentligrettslig institutt, og i alminnelighet vil det ikke bli tale om at Staten krever fradrag i lønnen for hva en tjenestemann tjener i suspensjonstiden. Det vil under normale forhold ikke gå lang tid mellom suspensjonen og ansettelsesmyndighetens avgjørelse av avskjedsspørsmålet. Det vil da ikke være rimelig i en slik kortere tid å gjøre noe fradrag gjeldende. Heller ikke vil det da være særlig praktisk at tjenestemannen oppnår noen fortjeneste på annen måte. Men forholdet kan stille seg annerledes. Under den opprydding i den offentlige tjeneste som var nødvendig etter krigen, har situasjonen således vært en annen. Utrenskningsloven forutsetter at de som ble suspendert, skulle få sin sak avgjort ved domstolene. Dette måtte nødvendigvis ta forholdsvis lang tid. Det var da rimelig at de offentlige tjenestemenn som etter landets frigjøring i 1945 ble suspendert fikk rommelig tid til å områ seg og i den tid fikk sin lønn ubeskåret uten fradrag. Men jeg kan ikke se det annerledes enn at det i den situasjon som oppryddingen i den offentlige tjeneste nødvendigvis førte med

Side:1248

seg, ikke er urimelig å kreve at de suspenderte tjenestemenn utnyttet den mulighet som har vært til stede for å gjøre bruk av sin arbeidskraft og at Staten gjør krav på fradrag for hva de har tjent på denne måte i andre stillinger. Lønnen i suspensjonstiden skal betales etter hvert. Men når en tjenestemann har overtatt ny privat eller offentlig hovedstilling, må det være helt ubetenkelig at fradrag foretas.

Det sier seg selv at fradrag ikke kan kreves i de tilfelle hvor tjenestemannen ville ha kunnet overta arbeidet eller stillingen selv om han fremdeles hadde fungert i sin offentlige stilling, likesom det ikke kan fordres at han skal overta noen stilling på slike vilkår at han ikke kan gjeninntre i sin offentlige stilling når suspensjonen heves.

I den foreliggende sak er forholdet det at A fra 1945 til 1. januar 1947 fikk sin fulle lønn uavkortet. Da hun den 13. januar 1947 ble ansatt i hovedstilling i Det Norske Luftfartsselskap, stoppet Staten utbetalingen av hennes lønn. Det er på det rene at utbetalingen ble stoppet på grunn av at hun hadde fått den nye stilling. Hun hadde også kjennskap til Statens standpunkt da hun søkte og fikk stillingen ved Meteorologisk Institutt. Det forekommer meg særlig urimelig om fru A på denne måte skulle ha krav på å få lønn i to hovedstillinger på samme tid i Statens tjeneste. Dette samsvarer dårlig ikke bare med Stortingets vedtak av 30. januar 1940 om at ingen samtidig kan ha to faste hovedstillinger i Statens tjeneste, men hun kunne heller ikke ha noen berettiget forventning om å få beholde begge stillingers lønn uavkortet. Fradrag for lønnen til Meteorologisk Institutt må Staten derfor i ethvert fall kunne kreve. - Men hennes inntekt i Det Norske Luftfartsselskap må stå i samme stilling. Også dette var en hovedstilling hvor hun utnyttet sine kunnskaper og innsikt som telegrafutdannet, og hennes overtagelse av stillingen var kun gjort mulig ved at hun var fritatt for å tjenestegjøre i sin stilling i Telegrafverket.

Jeg finner således at Telegrafstyrets påstand må bli å ta til følge, idet de særlige utgifter fru A har hatt i anledning av de to stillinger, må bli å godskrive henne i oppgjøret.

Jeg skal tilføye at det resultat jeg er kommet til, støttes av den praksis Staten har fulgt mot de tjenestemenn som under krigen ulovlig ble fjernet fra sine stillinger av okkupasjonsmyndighetene. I den ekstraordinære situasjon som derved oppsto, fant Staten det riktig å gjøre fradrag i tjenestemennenes lønn for de inntekter tjenestemennene i annen stilling måtte ha oppebåret. Bare direkte lønnstap ble erstattet. Forholdet er ikke direkte sammenlignbart med den foreliggende sak, men gir dog et godt uttrykk for hva som må ansees rimelig i den ekstraordinære situasjon for den offentlige tjeneste som var en følge av krigen og okkupasjonen.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Side:1249

Av byrettens dom (dommer Bjørn Stensvold):

Saken gjelder krav på lønn i den tid fru A var suspendert fra sin stilling i Telegrafverket, hvor hun har vært ansatt siden 1927. Under okkupasjonen var hun teknisk ekspeditør ved Rjukan Kringkaster. Den 19. juli 1945 ble hun suspendert fra denne stilling med den begrunnelse at hun under okkupasjonen hadde hatt intim omgang med en tysker, Sonderführer B. Det ble anlagt utrenskningssak mot henne med påstand om at hun skulle avskjediges. Ved Tinn og Heddal herredsretts dom av 25. september 1948 ble hun frifunnet og tilkjent kr. 500,00 i saksomkostninger. Med samtykke av Høyesteretts Kjæremålsutvalg ble saken brakt inn for Agder lagmannsrett. Ved denne retts enstemmige dom av 27. oktober 1949 ble hun på ny frifunnet. Herredsrettens tilkjennelse av saksomkostninger ble opprettholdt. Påtalemyndighetens begjæring om å få saken inn for Høyesterett, ble avslått.

Etter at dommen i avskjedigelsessaken var blitt endelig, ble fru A inntatt i Telegrafverket igjen. Rjukan Kringkaster var i mellomtiden automatisert, og fru As stilling der inndratt som følge av det. Hun ble overført til Hamar Kringkaster, hvor hun tiltrådte 1. juni 1950 og hvor hun nå tjenestegjør som telegraffullmektig av klasse III.

I suspensjonstiden fikk hun til å begynne med utbetalt full lønn. Utbetalingen av lønn ble imidlertid stanset ved utgangen av 1946. Fra 1. januar 1947 til 1. juni 1950 har hun ikke fått utbetalt lønn for sin stilling i Telegrafverket. Hun har gjort krav på å få utbetalt lønn også for dette tidsrom. Lønnen er beregnet til kr. 28 605,11. Staten har ikke bestridt hennes krav på lønn, men har ment at det i lønnen må gjøres enkelte fradrag. Fru A har ikke villet godta dette standpunkt, og har anlagt denne sak for å få fastslått sin rett til å få lønnen utbetalt uavkortet. Samtidig har hun gjort krav på erstatning for en del utlegg som hun og hennes mann har hatt i forbindelse med avskjedigelsen.

De fradragsposter saken gjelder, er den lønn fru A har fått utbetalt i tiden 13. januar 1947 til 8. mai 1949, mens hun var ansatt i Det Norske Luftfartsselskap A/S (D.N.L.) kr. 13 041,20 og i tiden 3. mai 1949 til 15. juni 1950 mens hun var ansatt ved Det Meteorologiske Institutt kr. 8 317,11, tilsammen kr. 21 358,21. - - -

Saksøkeren hevder at hennes lønnskrav er hjemlet i tjenestemanns lovens §25, annet ledd. Hun mener at når det i denne lovbestemmelse er sagt at en suspendert tjenestemann kan kreve «sin lønn», så betyr det at hun skal ha sin fulle lønn. Noen hjemmel for å foreta avkortning i denne lønn for det som tjenestemannen måtte tjene, i suspensjonstiden, finnes ikke. Til støtte for sitt standpunkt har saksøkeren henvist til enkelte spesiallover som omhandler suspenderte tjenestemenns rett til lønn, således lov av 11. februar 1938 om lærerskoler §11 sammenholdt med lov av 16. juli 1936 nr. 8 om folkeskolen på landet §32 pkt. 2.

Overfor de billighetsbetraktninger som saksøkte har gjort gjeldende til støtte for sitt standpunkt, har saksøkeren anført at de hverken er avgjørende overfor lovens klare ord eller overbevisende i seg selv. Det kan anføres like gode billighetsbetraktninger til støtte for saksøkerens standpunkt.

Overfor saksøktes anførsel om at saksøkeren i den tid hun arbeidet

Side:1250

ved Det Meteorologiske Institutt, var ansatt i Statens tjeneste og således hadde lønn av den samme arbeidsgiver som hun ville ha hatt om hun hadde gjort tjeneste i Telegrafverket, har saksøkeren gjort gjeldende at det her er tale om to helt forskjellige administrasjonsgrener og at Staten i begge disse relasjoner ikke kan betraktes som samme arbeidsgiver.

M. h. t. erstatningskravet har saksøkeren opplyst at hun ikke ville ha gjort dette gjeldende hvis hun hadde fått sin lønn uavkortet, men når hun nå er tvunget til å gå til rettssak, har hun tatt det med. De utgifter som hun og hennes mann hadde i forbindelse med avskjedssaken, var en følge av den uberettigede suspensjon. Hun mener at hun har krav på å få erstattet det tap som Staten således har påført henne, og at det ikke er noe til hinder for at erstatningskravet gjøres gjeldende i en sivil sak som denne.

De utgifter til inntektens ervervelse som hun mener ikke under noen omstendighet kan bringes til fradrag i lønnskravet, er utelukkende utgifter som er påløpet dels som følge av at hun ble nødt til å søke seg arbeid annet steds og samtidig beholde sin leilighet på Rjukan inntil avskjedssaken var avgjort, dels som følge av at hun ble nødt til å føre husholdning under vanskelige forhold og på den måte fikk større utgifter enn om hun var blitt boende på Rjukan, dels som følge av at hun har måttet bruke befordringsmiddel mellom sin bopel og sitt arbeidssted osv.

Det er fra saksøkerens side opplyst at hun, før hun tok annet arbeid tilbød Telegrafverket sin arbeidskraft og endog erklærte seg villig til å gjøre tjeneste i lavere stilling, men ble avvist. - - -

Saksøkte har innrømmet at saksøkerens lønnskrav er hjemlet i loven, utrenskningslovens §5, tredje punktum jfr. tjenestemannslovens §25 Det følger imidlertid ikke herav at lønnen skal utbetales uavkortet. Tjenestemannslovens §25 uttaler seg ikke om det skal gjøres fradrag i lønnen for den arbeidsinntekt en suspendert tjenestemann har i suspensjons tiden. Lovbestemmelsen må ikke gjøres til gjenstand for en ren ordfortolkning, den må gis et innhold som svarer til dens hensikt og mening. Den må ikke fortolkes slik at en suspendert tjenestemann stilles bedre enn en som ikke har vært suspendert. Dette må gjelde hva enten suspensjonen er foretatt med rette eller urette. Bestemmelsen har til hensikt å sikre tjenestemannen mot å lide skade ved en vilkårlig suspensjon.

Fra saksøktes side er det henvist til de regler som er trukket opp for utbetaling av lønn til tjenestemann som ulovlig ble avskjediget under okkupasjonen. For disse gjøres fradrag for oppebåret inntekt m.v. Det standpunkt som saksøkeren gjør gjeldende, virker høyst urettferdig overfor denne bestemmelse.

Saksøkte har også henvist til at den alminnelige regel er at det i et privat arbeidsforhold gjøres fradrag for oppebåret inntekt i lønnskrav etter uberettiget avskjed eller for oppsigelsestid. Det er i denne forbindelse henvist til en rekke rettsavgjørelser og til uttalelser i teorien.

Det som saksøkeren har tjent i sin stilling ved Meteorologisk Institutt må under enhver omstendighet komme til fradrag. Denne lønn er utbetalt av saksøkte.

Saksøkte har bestridt erstatningskravet. Det gjelder

Side:1251

saksomkostninger i avskjedssaken, er helt uten hjemmel og kan ikke gjøres gjeldende i denne sak. - - -

Retten behøver etter det standpunkt som saksøkte har inntatt, ikke å drøfte spørsmålet om saksøkeren har krav på lønn i suspensjonstiden. Dette krav er ikke bestridt av saksøkte. - - -

Hovedspørsmålet i saken blir om det i saksøkerens lønn skal gjøres fradrag for det som saksøkeren har tjent i suspensjonstiden. Hvorledes dette spørsmål skal besvares, er noe tvilsomt, og det har gjort seg gjeldende delte meninger om løsningen. Ordlyden i tjenestemannslovens §25 annet ledd synes - som også hevdet av saksøkeren - å gi en offentlig tjenestemann rett til full lønn i suspensjonstiden uansett om vedkommende i den tid har hatt inntekt ved annet arbeid. En slik streng ordfortolkning leder imidlertid til så urimelige resultater at det må være en meget sterk formodning mot at loven er slik å forstå. Etter saksøkerens standpunkt har hun krav på full lønn som telegrafekspeditør også i den tid hun var assistent ved Meteorologisk Institutt. Hun var da lønnet av Staten, og hvis hun gis medhold i sin påstand, vil resultatet bli at Staten som arbeidsgiver må lønne henne i to stillinger. Det kan ikke antas at tjenestemannslovens §25 annet ledd gir en offentlig tjenestemann en slik rett.

I vår lovgivning finnes det riktignok lovbestemmelser som gir en arbeidstager rett til full lønn etter at han har fratrådt sin stilling, og det selv om han opptjener lønn i en ny stilling, jfr. Paal Berg: Arbeidsrett 105-6. Arbeidstagerens lønnskrav er da ment å skulle dekke et tenkt normaltap. I slike tilfelle foreligger det imidlertid rent spesielle forhold som begrunner en regel av denne art, f. eks. ønsket om å unngå rettstvister. Også når det gjelder offentlige tjenesteforhold, kommer til dels andre momenter i betraktning enn hvor det er tale om private arbeidsforhold, men disse spesielle momenter er ikke av den art at de skulle tilsi en regel svarende til f. eks. sjømannslovens. Hensikten med tjenestemannslovens §25 annet ledd må formodes å være å sikre tjenestemannens økonomiske stilling i suspensjonstiden. At den skulle gi tjenestemannen økonomiske fordeler, f. eks. adgang til å oppebære dobbelt lønn, kan ikke antas å ha vært meningen; heller ikke at den skulle virke som en slags «straffebestemmelse» overfor Staten eller ansettelsesmyndighetene. De beste grunner synes å tale for at tjenestemannslovens §25 annet ledd gis en anvendelse som svarer til hva der etter rettspraksis må sies å være gjeldende rett når det f. eks. gjelder krav på lønn i vanlige private arbeidsforhold etter uberettiget avskjed eller lignende; jfr. Rt-1914-895 og den dom som er gjengitt hos Rømcke i «Vern mot oppsigelser i arbeidslivet» 34-37 samt fremstillingen hos Paal Berg: Arbeidsrett side 115. Det kan også henvises til Rt-1921-625 ff. spesielt 631-2. Det er neppe grunnlag for å stille en offentlig tjenestemann gunstigere i denne henseende enn en arbeidstager i et alminnelig privat arbeidsforhold. At det i lov om folkeskulen på landet av 16. juli 1936 nr. 8 §32 post 2 er tatt inn en regel om at en lærer som er satt ut av skolearbeidet, får «si fulle løn», er ikke avgjørende for det fradragsspørsmål som er reist i denne sak, hverken i den ene eller annen retning. Retten er således blitt stående ved at saksøkte må gis medhold i at det kan kreves fratrukket i saksøkerens lønnskrav det som hun har tjent i

Side:1252

suspensjonstiden. Dette må gjelde både det hun har tjent i Meteorologisk Institutt og i D.N.L. Begge disse stillinger var hovedstillinger, og det skyldtes den omstendighet at hun ikke var i arbeid i Telegrafverket at hun kunne overta dem. Det er således i dette tilfelle ikke tale om bistillinger eller ekstraarbeid som saksøkeren kunne ha hatt ved siden av sin hovedstilling.

Hvorvidt en tjenestemann plikter å ta annet arbeid i suspensjonstiden og på den måte skaffe seg inntekt, foreligger ikke til avgjørelse i denne sak.

Spørsmålet om fradragsrett for annen inntekt i et tilfelle som det foreliggende, kan ikke sees å være behandlet av domstolene tidligere, bortsett fra at Oslo byrett har vært inne på spørsmålet i en dom avsagt 30. mars 1950 i en sak mellom en del tidligere politiembetsmenn og Staten. Fradrag ble der nektet i ett tilfelle, men forholdet lå der helt annerledes an enn her i denne sak. - - -