Rt-1952-150

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-02-16
Publisert:	Rt-1952-150
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 12B/1952
Parter:	John Brækstad (høyesterettsadvokat E. Midelfart) mot Trondheim kommune (overrettssakfører Svenn Landgraff - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Thrap, Nygaard, Helgesen, Grette
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §36, §37

Dommer Gaarder: Saken gjelder spørsmålet om kjøpmann John Brækstad kan skattlegges til Trondheim kommune for fortjeneste ved frimerkesalg under okkupasjonen. Brækstad drev kommisjonshandel med kolonialvarer i Trondheim, og hans ordinære inntekt var provisjon av denne omsetning. I utskrift av gevinst- og tapskonto pr. 8. september 1945, vedlagt oppgaven ved formuesregistreringen, førte Brækstad opp en inntektspost «Pr. Frimerkers konto kr. 34600,00.» Samme beløp førte han også opp i et bilag til selvangivelsen for 1945. Beløpet fremkom på følgende måte: I et skjema for tilleggsopplysninger til bruk ved formuesregistreringen høsten 1945 opplyste Brækstad å ha solgt frimerker i okkupasjonstiden for i alt ca. kr. 62 500,00. På den annen side hadde han kjøpt frimerker i samme periode for i alt ca. kr. 24 000,00. Videre er det på det rene at han i sin selvangivelse for 1944 hadde ført opp inntekt av frimerkesalg med kr. 4000,00. Kommunen skattla ham for dette beløp, men ved klagebehandlingen ble ligningen frafalt. Differansen mellom kr. 62600,00 på den ene side og på den annen side de kr. 24000,00 med tillegg av de nevnte kr. 4000,00 utgjør kr. 34600,00, som motsvarer det foran nevnte beløp.

Trondheim kommune har ilignet ham inntektsskatt for skattåret 1946-47 av beløpet. Brækstad lot seg pante og påklaget utpantningsforretningen til Strinda og Selbu namsrett. Namsretten overførte saken til behandling i søksmåls former. Strinda og Selbu herredsrett avsa den 7. oktober 1948 dom med denne domsslutning:

«1. Den hos John Brækstad den 21. februar 1948 avholdte utpantning for skatt til Trondheim kommune for 1946-47 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Brækstad påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Ved dennes dom av 22. november 1949 ble herredsrettens dom stadfestet. Saksomkostninger ble heller ikke tilkjent for lagmannsretten.

Side:151

Om den nærmere sammenheng av saken vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Brækstad har påanket lagmannsrettsdommen til Høyesterett. Han har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt:

Den hos John Brækstad den 21. februar 1948 avholdte utpantning for byskatt og alderstrygdavgift til Trondheim kommune for 1946-47 oppheves for så vidt den refererer seg til beskatning av Brækstads frimerkesalg.

Subsidiært:

Den hos John Brækstad den 21. februar 1948 avholdte utpantning stadfestes for det beløp som fremkommer i byskatt og alderstrygdavgift til Trondheim kommune for skattåret 1946-47 når det ved ny ligning skjer et ved rettens skjønn fastsatt fradrag i inntekten for den verdi de solgte frimerker hadde før krigen.

For øvrig oppheves utpantningen.

I begge tilfelle:

Trondheim kommune tilpliktes å betale John Brækstad sakens omkostninger for alle retter.»

Trondheim kommune har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at kommunen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Under prosedyren for Høyesterett er det ikke hevdet fra kommunens side at de solgte frimerker var ervervet av Brækstad for å avhendes med fordel eller for øvrig under slike omstendigheter som omhandlet i byskattelovens §37 annet ledd. Brækstad mener imidlertid - i motsetning til kommunen - at han heller ikke kan skattlegges for frimerkesalget etter byskattelovens §36, 1. punktum, idet han hevder at det ikke dreier seg om inntekt av «virksomhet» som der omhandlet. Subsidiært mener han at det i tilfelle ikke er Trondheim, men hans bopelkommune Strinda som er rette skattekommune. Og endelig hevder han at inntektsbeløpet er galt beregnet. Det må under enhver omstendighet sees bort fra det beløp som igjen er anbrakt i frimerker (de 24 000 kroner), videre fra de kr. 4000,00 som jeg innledningsvis har nevnt, og fra de resterende kr. 34 600,00 må bli å trekke den sannsynlige selvkostpris, som han anslår til 2/3 av salgsutbringendet.

Det er til bruk for Høyesterett foretatt bevisopptak i Trondheim, Oslo og Gøteborg. Videre er det fremlagt noen nye dokumenter. Jeg kommer senere tilbake til disse bevis.

Jeg har funnet saken tvilsom, men er blitt stående ved samme resultat som herredsretten og lagmannsretten. Jeg er således enig med lagmannsretten i at en ren realisasjon av en frimerkesamling ikke er gjenstand for inntektsbeskatning. Dette må prinsipielt gjelde enten samleren realiserer hele sin samling eller bare en del av den, og enten realisasjonen skjer under ett (en bloc) eller stykkevis, og videre uten hensyn til hvordan salget foregår (jeg skal senere i en annen forbindelse komme noe tilbake til dette siste). Hvis han derimot begynner forretning med samling som varebeholdning og

Side:152

supplerer denne med betydelige nyinnkjøp, er det ikke lenger tale om samling som hobby, men en næringsvirksomhet (når forholdet for øvrig har karakteren av «virksomhet»). Dette må så vidt skjønnes gjelde enten hensikten med nyinnkjøpene er å holde salgsvirksomheten gående eller han utelukkende for å skaffe seg en økonomisk fordel bytter ut sine gamle merker med nyervervede i billigere anskaffelse.

Ved en samlet bedømmelse av Brækstads transaksjoner under okkupasjonen antar jeg at de må bedømmes som en næringsvirksomhet, jfr. byskattelovens §36, 1, og jeg tiltrer i det vesentlige de underordnede domstolers bemerkninger herom. Jeg vil spesielt nevne at jeg mener det er riktig å se hans store realisasjoner i sammenheng med hans innkjøp i den samme eller praktisk talt den samme tidsperiode, spesielt kjøpet av den uensartede og uordnede varebeholdning til den avdøde frimerkehandler Grilstad for ca. kr. 22 000,00. En vesentlig del av denne beholdning måtte klarligvis forutsettes å bli gjenstand for videre avhendelse, slik som nevnt av lagmannsretten.

Jeg vil ikke unnlate å nevne at frimerker ikke helt kan sidestilles med f. eks. bøker eller kunstgjenstander som objekt for samlervirksomhet, idet frimerker er temmelig likvide verdier. Bl. a. derfor vil samlervirksomheten gjerne bli sterkt preget av økonomiske betraktninger. Dette må få betydning for de krav som kan stilles til beviset når det i et gitt tilfelle spørres om kjøp og salg i stor målestokk av frimerker er skattepliktig virksomhet. Og her kan det også få betydning som et bevismoment at virksomheten ytre sett har hatt et merkantilt ordnet preg, slik som i denne sak. Jeg henviser til beskrivelsen i lagmannsrettens dom, og kan tilføye til supplering at vitnet Schafferer under en bevisopptagelse i Gøteborg har forklart at han gjennom et halvt års tid mottok frimerker til salg pr. kommisjon i mindre porsjoner, vitnet nevner kr. 1700,00, kr. 3000,00 og kr. 5000,00 for hver samling. På slutten av forretningsforbindelsen kan etter vitnets fremstilling noen partier også være kjøpt kontant. Det samlede salg til Schafferer utgjør etter Brækstads egen fremstilling kr. 42 500,00. Jeg vil i samme forbindelse også nevne vitnet kontorsjef Hestnes, som er avhørt ved bevisopptagelse til bruk for Høyesterett. Dette vitnet forklarer følgende: «Det er riktig som gjengitt i herredsrettens dom av 7. oktober 1948 at vitnet som i 20 år har vært kontorsjef hos den ankende part, vet at kjøpere av frimerker ofte kom til kontoret og fikk utlevert hefter som Brækstad hadde tatt med seg. Kjøperen leverte hefter tilbake ved oppgjør på kontoret, og likeledes var det telefon til kontoret angående frimerker. - Slike salg foregikk så vel før som under og etter krigen, men hvor stort omfang de hadde kan vitnet ikke nærmere angi. Det var imidlertid ingen dagilg foreteelse at de fant sted. Det har forekommet at vitnet selv på Brækstads vegne har utlevert hefter til kjøpere og mottatt oppgjør. Etter hva vitnet har sett, har de enkelte kjøp foregått på den måten at kjøperen har henvendt seg til Brækstad, iallfall til dels på kontoret, og anmodet

Side:153

ham om å ta med utvalg av frimerker til gjennomsyn for kjøperen. Utvalget har kjøperen fått overlevert, og han har senere i forretningen levert tilbake hva han ikke var interessert i og betalt hva han ville beholde.»

Det her anførte mener jeg styrker den oppfatning at Brækstad har drevet næringsvirksomhet med sine frimerker.

Jeg vil til slutt i denne sammenheng bemerke at mitt resultat har noen støtte i høyesterettsdommer i Rt-1923-778 og Rt-1928-734, selv om disse dommer på ingen måte er avgjørende for saken.

Spørsmålet blir så om Trondheim er rett skattekommune. Jeg slutter meg her til lagmannsrettens resultat og begrunnelse og kan også henvise til den siterte forklaring fra vitnet Hestnes, videre til vitnet Schafferer, som har forklart at leveringen av frimerker og betalingen for disse foregikk på Brækstads kontor, og at vitnet ikke kan erindre å ha vært i Brækstads hjem i anledning av frimerkesalgene, «men ville heller ikke absolutt benekte at så kan ha vært tilfelle noen enkelt gang».

Fra den salgspris Brækstad oppnådde har han som nevnt fått et fradrag på kr. 28 000,00. Som tidligere referert hevder Brækstad at dette fradrag er for lite, idet han mener seg berettiget til fradrag av den sannsynlige selvkostpris, anslagsvis 2/3 av salgsutbringendet, samt at han i tillegg til dette ytterligere må få fradrag for de beløp som er anvendt til nyinnkjøp. I dette siste er jeg ikke enig. Jeg kan for øvrig ikke finne det sannsynliggjort at det fradrag Brækstad som nevnt er innrømmet, under noen omstendighet er for lite, og jeg savner helt materiale til noen annen beregning. Jeg går derfor heller ikke nærmere inn på prinsippene for fradragsberegningen. Fradragsbeløpet er for øvrig fremkommet på grunnlag av Brækstads egne oppgaver til skatte- og registreringsmyndighetene, jfr. det jeg innledningsvis har referert.

Jeg antar at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Helgesen og Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (hjelpedommer fhv. byfogd Ruth Sørenssen Bie):

- - -

Saken gjelder Brækstads ligning for inntektsåret 1945. Saksøkeren er kommisjonær en gros i kolonialbransjen med kontor i Nygt. 30, Trondheim. Han er lignet til Trondheim etter en samlet inntekt på kr. 47 766,00,

Side:154

hvorav kr. 13 166,00 er inntekt av forretningen og kr. 34 600,00 er inntekt ved salg av frimerker.

Han er ved siden herav lignet i Strinda for inntekt av sin eiendom Innherredsveien 71.

Saksøkeren gjør gjeldende at ligningen av forretningen er riktig. Derimot er det ikke riktig at frimerkesalget er skattlagt da dette ikke er gjenstand for inntektsbeskatning. - - -

Saksøkte gjør gjeldende at det ved formuesregistreringen i 1945 kom frem at saksøkeren hadde en formuesfremgang på kr. 43 000,00. Trondheim ligningsmyndigheter kunne da benyttet etterligning etter loven av 1946. Imidiertid har ligningsvesenet valgt den lempeligere fremgangsmåte å følge saksøkerens egen oppgave om at inntektstigningen skyldes salg av frimerker i 1945 for kr. 34 600,00. Heri ligger dog ikke noen erkjennelse for at stigningen skyldes bare frimerkesalg. - - -

Retten skal bemerke: Saksøkeren har opplyst at han har samlet frimerker fra guttedagene og etter hvert har øket sin samling med småinnkjøp og bytte. Han har ikke tenkt å tjene på dette men har drevet dette som en hobby. Og retten finner å kunne gå ut fra at dette fra først av er riktig. Men etter hånden og iallfall under krigen finner retten at hans frimerketransaksjoner er steget slik at virksomheten må karakteriseres som en forretningsvirksomhet.

Av de fremlagte skrivelser fra Arendal Forsikringsselskap over tegnede poliser for frimerker sees at hans samlinger fra 2. desember 1940 til 2. desember 1944 er forsikret for kr. 90 000,00, og fra 2. desember 1944 til 2. desember 1945 for kr. 110 000.00 samt ved en annen polise fra 1941 til 1948 for kr. 10 000,00. Disse poliser gjelder bare frimerker. Fra 1945 sees forsikringen for frimerker å være gått ned til kr. 35 000,00. Fra 1928 til 1932 sees frimerkene bare forsikret for fra kr. 10 000,00 til kr. 16 000,00 som del i en større forsikring. Fra 1938 til 1941 sees frimerkene å være forsikret med kr. 13 000,00. Dette kommer således i tillegg til forsikringen fra 2. desember 1940 til 28. oktober 1941.

Saksøkeren anfører at han ikke har solgt frimerker før under krigen men at disse da steg så sterkt at han fant det risikabelt å sitte med så store samlinger, og at han heller ville avhende dem og få penger i steden. Om hans salg under krigen er opplyst at han har solgt:

1. Walter Schafferer ca. kr. 42 500,00

2. Sjokoladehuset » » 7 000,00

3. Torgeir Utne » » 3 500,00

4. Hilding Dillner » » 1 500,00

5. Nordenfjeldske filatelistforening » » 7 700,00

6. Diverse » » 400,00

tilsammen kr. 62600,00

Om disse salg har han opplyst at de under post 2 til 5 er skjedd gjennom kommisjonær. Sjokoladehuset innehaddes dengang av hans hustru.

Side:155

Sine innkjøp under krigen har han oppgitt slik:

Grilstads dødsbo ca. kr. 22 000,00

Abraham Oddfjeld » » 1 000,00

Postvesenets frimerkesalg » » 1 000,00

tilsammen kr. 24000,00

Virksomheten som er drevet i dette omfang må etter rettens mening ansees som forretningsdrift og være gjenstand for inntektsbeskatning. Frimerker kan ikke ansees for løsøre som var benyttet i saksøkerens bopel eller husholdning, og de kan neppe heller ansees som verdipapirer, slik at deres anvendelse er unntatt for beskatning etter lovens §37, 2. Frimerkene må etter rettens mening ansees ervervet, for å avsettes med fordel eller iallfall ervervet i hans frimerkevirksomhet og benyttet i denne.

At frimerkesalget er gjenstand for beskatning anser retten således lite tvilsomt. - - -

Hva angår spørsmålet om ligningens riktighet bemerkes:

Retten er enig med saksøkte i at saksøkeren ikke kan ha ervervet sin store og verdifulle samling av frimerker bare ved hjelp av penger fra husholdningskonto. Den dokumenterte utskrift av hans husholdningskonto viser så lite forbruk at dette ikke kan antas selv om skatter og husleie ligger utenfor kontoen. Og det er uimotsagt anført at husholdningskonto for årene 1940 til 1945 ligger mellom ca. kr. 2100,00 og kr. 3900,00 og at husholdningskonto i selvangivelsen for 1939 er oppført med kr. 4707,00.

Hans selvangivelse og klager er ikke fremlagt i retten, men det er fra ligningsvesenet fremlagt en vurdering av hans formuesforhold. Av denne sett i forbindelse med sekretær Bjørnstads partsforklaring fremgår at saksøkerens formuesfremgang fra krigsårene var kr. 114 867,00 uten at det er redegjort på tilfredsstillende måte for denne formuesfremgang. Noe regnskap for frimerkesalget for 1945 er ikke ført, men saksøkeren har oppgitt en fortjeneste ved salg av frimerker for kr. 34 600,00. Han har ikke fremlagt noe bevis for at dette er bruttosalg eller hva disse frimerker har kostet i innkjøp og heller ikke påberopt seg andre utgifter forbundet med salget. Den fra dødsboet innkjøpte samling opplyses å bero urørt hos saksøkeren.

Retten finner derfor at ligningsmyndighetene må ha adgang til å beskatte det hele beløp som han oppgir, som nettoutbytte av salget i 1945. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ottar Stene og Jens Fagereng og sorenskriver Lundh):

- - -

Lagmannsretten, som er kommet til samme resultat som herredsretten, viser til saksfremstillingen i herredsrettsdommen, og skal ellers bemerke:

I sin selvangivelse til Trondheim ga John Brækstad, som er disponent

Side:156

for A/S J. E. Mowinckel, kommisjonslager i Trondheim, opp som inntekt ca. kr. 13 000,00. Av et vedlegg til selvangivelsen gikk imidlertid frem at han pr. 31. desember 1948 hadde ført opp som inntekt over frimerkers konto kr. 34 600,00. Brækstad ble deretter lignet etter en samlet inntekt i 1945 på kr. 47 766,00. Skjønt det senere har vist seg at det alt vesentlige av Brækstads frimerkesalg ikke hadde foregått i 1945, har han ikke reist noen innvending på det grunnlag at de nevnte kr. 34 600,00 i sin helhet er tatt med som inntekt i 1945.

Brækstad har i årrekker før krigen drevet en utstrakt samling av frimerker. Han er ansett som den største samler i Trondheim og som en av de største i landet. Før krigen foregikk samlingen vesentlig ved bytte og kjøp.

Under krigen har Brækstad solgt frimerker for tilsammen kr. 62 600,00. De største salg foregikk i de første krigsårene. Således solgte han i 194041 til en enkelt kjøper for kr. 42 500,00.

I fire tilfelle har Brækstad nyttet kommisjonærer til salg av frimerker. I tre av disse tilfelle foregikk salget fra butikker. Det dreier seg her om et samlet salg på ca. kr. 20 000,00. Disse salg foregikk til og med 1944. Fra tid til annen leverte Brækstad merker til kommisjonærene og hentet oppgjør.

Under krigen har han kjøpt frimerker for tilsammen ca. kr. 24 000,00. Det vesentlige av dette beløp, nemlig ca. kr. 22 000,00 gjelder et kjøp fra Grilstads dødsbo. Det dreier seg her ikke om kjøp av en samling i egentlig forstand, men om kjøp av en frimerkehandlers restvarebeholdning. Den var så uensartet at den for en ikke uvesentlig dels vedkommende måtte forutsettes å bli gjenstand for videresalg eller bytte.

Det må som utgangspunkt antas at utbringende av salg som er ledd i ren samlervirksomhet, ikke blir gjenstand for inntektsbeskatning. I det foreliggende tilfelle kan ikke lagmannsretten finne at Brækstads frimerketransaksjoner kan betegnes som ren samlervirksomhet. Etter omfang og art av kjøp og salg må Brækstads frimerketransaksjoner under krigen bli å vurdere som næringsvirksomhet og utbyttet av denne blir da å beskatte som inntekt.

Oppbevaringen av frimerkene og arbeidet med dem har foregått i Brækstads hjem i Innherredsveien nr. 71 i Strinda, men administrasjon av kjøp og salg har i det vesentlige foregått fra hans kontor i Trondheim. Konferanser, brevveksling og telefonering om kjøp og salg fant sted på kontoret, og likeså utlevering av merker og levering av oppgjør for salg. En samlet vurdering må etter rettens mening gi det resultat at det dreier seg om næringsvirksomhet som er stedbundet til Trondheim.

Brækstad har ikke ført noe slags regnskap for frimerketransaksjonene. Han har ikke kunnet gi eksakte opplysninger om hva de før krigen innkjøpte frimerker har kostet ham. Han har i det hele ikke ført noe bevis for utgiftsposter som han måtte ha krav på fradrag for. Videre er å merke at det beløp på kr. 34 600,00 som Brækstad selv ga opp som inn tekt på frimerkesalg, er anført som et nettobeløp.

Herredsrettens dom blir etter det anførte å stadfeste. Det bemerkes at i utpantningsbeløp inngår også skatt av Brækstads ikke omprosederte inntekt i 1945. - - -