Rt-1952-172
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1952-01-22 |
| Publisert: | Rt-1952-172 |
| Stikkord: | Lov 25 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 18/1952 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Lous, aktor mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Mellbye). |
| Forfatter: | Holmboe, Bahr, Kruse-Jensen, Wold, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Kinoloven (1913) §1, Straffeloven (1902) §332, Lov om tillegg til politilovgivningen (1932) |
Dommer Holmboe: Lyngdal herredsrett avsa 28. januar 1951 dom med denne domsslutning:
«A og B dømmes for forseelse mot straffelovens §332 første ledd jfr. lov om offentlig forevisning av kinematografbilder av 25. juli 1913 nr. 4 §1 til for hver en bot til statskassen kr. 50,00 eller om boten ikke betales, for hver en straff av fengsel i 9 dager.»
Det forhold dommen gjelder var at de domfelte som henholdsvis leder av kinodriften ved Lista ungdomslag og formann i laget, i mai - juni 1950 «har latt fremvise offentlig kinematografbilder i Lista ungdomslags lokale i Lista, nemlig i angivelige «lagsmøter» for Lista ungdomslag hvortil ethvert innskrevet medlem har adgang mot å betale kr. 1,50 pr. møte.» Tiltalen var alene reist etter lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder av 25. juli 1913 §1, som de tiltalte også ble dømt etter.
De domfelte har begjært fornyet behandling ved lagmannsrett, subsidiært har de anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Lagmannsrettsbehandling ble avslått av Høyesteretts Kjæremålsutvalg.
I ankebegrunnelsen anfører de domfelte: «Når det gjelder saksbehandlingen må vi hevde at domspremissene er uklare og ufullstendige. Det er således på flere punkter uklart hvilket faktisk forhold retten har bygget på. Og viktige omstendigheter er i det hele ikke nevnt. Således er reglene og vilkårene for å kunne bli medlem av laget ikke nevnt. Når det gjelder den kommunale kinoen på Vanse, som det er trukket sammenligning med, så er det ikke nevnt hvilke forutsetninger den har for å eksistere i det hele tatt og om de stedlige forhold er slik at noen egentlig konkurranse i det hele tatt er mulig.»
Og videre anfører de domfelte vedrørende lovanvendelsen: «Det må således være åpenbart uriktig å anvende det utvidede offentlighetsbegrep i loven av 17. juni 1932 og i politivedtektene for Lista av 1938 på kinoloven av 1913.» Og videre: «Så vel etter loven som etter alminnelig språkbruk ville det være uriktig her å tale om offentlige møter og filmforestillinger. Det er på det rene at det er streng kontroll med at bare medlemmer kan komme inn på møter.»
Jeg finner at anken må tas til følge. Med hensyn til lovanvendelsen skal jeg bemerke at det er en feil når herredsretten ved fortolkningen av uttrykket «offentlig» i loven av 25. juli 1913 §1 har lagt til grunn lov om tillegg til politilovgivningen av 17. juni 1932. Denne lovbestemmelse har et annet formål enn kino-loven av 1913, og kan etter mitt skjønn ikke tillegges betydning ved fortolkningen av den 19 år eldre bestemmelse. Om forståelsen av denne henviser
Side:173
jeg til Høyesteretts kjennelser i Rt-1927-792 og Rt-1929-337. Det avgjørende for de tiltaltes straffeskyld må etter min mening være om man etter en total vurdering av det forhold saken gjelder må komme til at det i virkeligheten dreier seg om kinodrift beregnet på offentligheten. I domsgrunnene finnes forskjellige opplysninger som er av betydning for denne vurdering, men de er etter min mening ufullstendige. Mot å anta at det her foreligger overtredelse av kinoloven av 1913 taler etter min mening at det er tale om et gammelt lag som var stiftet i 1892 og med almene kulturelle formål, samt at etter hva dommen fastslår har bare medlemmer bosittende på Lista fått adgang til forestillingene. I motsatt retning taler den omstendighet at det har vært avholdt to lagmøter med filmfremsyning i uken, at laget i første del av 1949 hadde bevilling til offentlig fremvisning av kinematografbilleder, og at det fortsatte denne virksomhet i noenlunde samme omfang etter at bevillingen var trukket tilbake, samt at etter det opplyste synes som om kinodriften er blitt en vesentlig del av lagets virksomhet.
For å kunne avgjøre spørsmålet om det her er tale om offentlig fremvisning av kinematografbilleder er det etter min mening også nødvendig å bringe på det rene bl.a. hvilke betingelser laget stiller for medlemskap, hvorved det blir å ta hensyn både til lagets lover og til den måte hvorpå disse praktiseres av lagets styre. Videre har det betydning i hvilket forhold medlemstallet, som i domsgrunnene er oppgitt til 325, står til den befolkning som naturlig sogner til kinematografforestillingene, og endelig vil den måte hvorpå forestillingene er annonsert kunne tillegges betydning. Og endelig er det av betydning å bringe på det rene om der på motene, hvor film ble forevist, regelmessig har vært behandlet andre saker.
Da de sistnevnte punkter ikke er omhandlet i domsgrunnene, finner jeg at dommen må bli å oppheve og stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Bahr: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Wold og justitiarius Stang: Likeså.