Rt-1952-282

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-03-15
Publisert:	Rt-1952-282
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 35/1952
Parter:	Snåsa fjellstyre (høyesterettsadvokat Asm. Schiefloe) mot Albert E. Gaulstad (høyesterettsadvokat Edv. Løchen).
Forfatter:	Thrap, Eckhoff, Nygaard, Schei, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1920) §30, Fjelloven (1920), Jaktloven (1899), §2, §31, §35, §3, §48, LOV-1951-12-14-8

Dommer Thrap: I sak anlagt ved Inderøy herredsrett av fjellstyret for Roknedal statsalmenning i Snåsa mot Albert E. Gaulstad og Helge Bjørnes nedla fjellstyret slik påstand:

«1. Albert E. Gaulstad og Helge Bjørnes kjennes uberettiget til jakt og fangst i Roknedal statsalmenning i Snåsa i medhold av §30 i lov av 12. mars 1920 nr. 5.

2. Begge idømmes saksomkostninger til statskassen som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Herredsretten avsa den 23. oktober 1933 dom i saken med slik domsslutning: «Snåsa fjellstyres påstand tas ikke til følge. Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Dommen ble av fjellstyret påanket til Frostating lagmannsrett, som 20. mars 1944 avsa dom med slik domsslutning: «Helge Bjørnes kjennes uberettiget til jakt og fangst i Roktdals statsalmenning i Snåsa i medhold av §30 i lov nr. 5 av 12. mars 1920. For øvrig stadfestes herredsrettens dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet rettens mindretall lagmannen stemte for å ta til følge fjellstyrets påstand også for Albert Gaulstads vedkommende.

Fjellstyret, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har påanket denne dom til Høyesterett og har ved den beskikkede prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Asm. Schiefloe nedlagt slik påstand:

«1. Albert E. Gaulstad, Ogndal, kjennes uberettiget til jakt i Roktdal almenning i Snåsa uten å ha ervervet tillatelse hertil i medhold av §31 i lov nr. 5 av 12. mars 1920.

2. Albert E. Gaulstad ilegges omkostninger for samtlige retter som om den ankende part ikke hadde hatt fri sakførsel for disse.

Side:283

3. Jeg tilkjennes salær som befalet advokat for Snåsa Fjellstyre for Høyesterett.»

Albert E. Gaulstad som også har fått bevilling til fri sakførsel, har ved den beskikkede prosessfullmektig høyesterettsadvokat Edv. Løchen nedlagt denne påstand:

«1. Albert E. Gaulstad frifinnes.

2. Snåsa Fjellstyre ilegges saksomkostninger for alle retter.

3. Høyesterettsadvokat Edvard Løchen tilkjennes salær av statskassen for sakens utførelse.»

Helge Bjørnes har ikke anket.

Saksforholdet fremgår av de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er 21.-22. mars 1949 holdt bevisopptak for Inderøy herredsrett med avhør av ankemotparten og 7 vitner. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til særskilt å nevne.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende at beboerne av Øvre Ogndal aldri har utøvet noen som helst almenningsbruk hverken i form av beite, slått, jakt eller fiske i Roktdal statsalmenning i Snåsa og at ankemotparten derfor er uberettiget til jakt og fangst i almenningen i medhold av fjellovens §30. Lagmannsrettens flertall har etter fjellstyrets mening uriktig antatt at beboerne av Øvre Ogndal har utøvet slik bruk i form av havning og slått. Videre er det hevdet at den jakt og fangst som beboerne har drevet i almenningsområdet bare kan oppfattes som utslag av allemannsrettigheter og ikke har sitt grunnlag i noen almenningsrett. Den ankende part har bestridt at beboerne har hatt noen rett til fiske i almenningen.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens mindretall og tiltrer i det vesentlige den begrunnelse, som mindretallet har gitt.

Jeg kan ikke finne at opplysningene i saken gir tilstrekkelig grunnlag for den ankende parts anførsel om at det område innenfor Roktdal-almenningen, hvor beboerne i Gulstadgrenda (Øvre Ogndal) påståes å ha utøvet almenningsbruk og som ligger i trekanten Grønlihø-Glupen (Halbakskaret) -Renshorntjern (Skjækerhatten), opprinnelig har vært en del av en større sammenhengende almenning som under navnet Østre Ogndal almenning har tilligget Gaulstadgrenda. I foged Sommers fortegnelse av 1792 over almenninger i Sparbu forekommer navnet Østre Ogndal almenning, men da fortegnelsen ikke inneholder opplysninger om almenningens utstrekning kan en ikke av dette dokument slutte seg til om det nevnte område ble ansett for å tilhøre almenningen. Jeg kan heller ikke se at befaringsforretningen av 1797 kan påberopes til støtte for den ankende parts anførsel. Ved denne forretning ble området ansett som hørende til Snåsa, idet det anføres «at merkerne fra Haardbackskallet til Sjækerhatten og derfra til Grønlifjeldet som for østre Ogndalens alminding i bem. specification er angivne, er indbefattede under bemeldte Rochnedals alminding i Sneaasens præstegield». Når området - trass i navnet på almenningen - den gang ble ansett som

Side:284

tilhørende Roktdal almenning i Snåsa, antas det å ha hatt sin grunn i at det stemte med de opplysninger som ved forretningen forelå om eierforholdene i området og om de faktiske interesser som knyttet seg til dette. Jeg viser i denne forbindelse til grensekommisjonens protokoll av 1742, hvorav fremgår at en bonde fra Skjelstad gård i Øvre Ogndal bl.a. har forklart «at dette ogndals Annex ej Stræcker Sig længer i øster, end til dend væstere Ende av Schiecker vandet, østen der for have de intet, mens Sneaasens Præstegield gaar fra Nord i Søer- og Werdalens Præstegield fra Søer i Nord, og eje det østre landskab i mellem Grændse-Mærcet og dette Schieckervandet, hvor fra denne Ogndalens bøijd aldelis er udelugt».

Når jeg således ikke kan finne bevis ført for at området opprinnelig har tilligget Gaulstadgrenda som almenning, blir det avgjørende for saken om beboerne fra gammel tid kan sies faktisk å ha utøvet slik almenningsbruk som nevnt i fjellovens §30.

Jeg antar at gårdene i Gaulstadgrenda ned gjennom tidene for den alt vesentlige del har fått dekket sitt behov for beite ved utnyttelsen av de vide utmarkstrekninger, som var gårdenes private eiendom, og som lå utenfor og støtte opp mot grensen for Roktdal almenning. Noe reelt behov for bruk av almenningen til beite kan gårdene ikke antas å ha hatt, og etter opplysningene i saken kan det heller ikke antas at grenseoverskridelsene har vært mange eller betydelige. Stort sett har almenningsgrensen falt sammen med beitegrensen for Gaulstadgårdene. Jeg finner grunn til her å nevne den forklaring som er avgitt av den 74 år gamle Martin Gulstad ved bevisopptaket for Høyesterett, da den belyser forholdet. Han var som gutt gjeter, og jeg oppfatter hans forklaring slik at han gjette på Skjelbredseteren, som lå i Gaulstad utmark, et stykke fra almenningsgrensen. I forklaringen heter det at «han undertiden gjette opp til Skjelbreitjernet og Åsvasslia. Han gjette til Andreastjønna. Han tror ikke han kom lenger nord under gjetingen, men der var han mange ganger. Han fikk aldri av sine foreldre beskjed om at han skulle gjete over almenningslinjen, men han fikk beskjed i hvilken retning han skulle gjete. Da han var gjeter, visste han ikke hvor almenningslinjen gikk.» Jeg tilføyer at Skjelbreitjernet, Åsvasslia og Andreastjønna som er nevnt i forklaringen ligger på eller like ved almenningsgrensen. I samme forbindelse er det grunn til å nevne den 92-årige Bereth Rennan som bodde på Gomolia mellom Skjækervann og Åsvann i 1860-årene, og som var med på å gjete kreaturene. Hun har forklart at Gomolia beitet mot vest til Ogndalsmerket, og at det nok kunne hende at Ogndalsfolket kom over grensen, men det var ikke meget.

De fleste Gaulstadsetrene lå i eiendommenes utmark i større eller mindre avstand fra almenningsgrensen. Et unntak for så vidt er Grønlihøseter som lå i delet og hvorfra det derfor i større utstrekning kan ha forekommet beiting over skillet. Men opplysningene om denne seter er ytterst mangelfulle. Det vites således ikke noe sikkert om når seteren ble tatt opp eller av hvem eller i hvor lang tid den ble drevet. Det er endog uklart om den overhodet

Side:285

noen gang har vært brukt som seter eller om husene bare var brukt av jegere og fangstfolk. Hertil kommer at Grønlihøseter grenser opp til området for de i almenningen liggende Åsvassetre (Skjækersetre). Disse var tatt opp allerede før 1801 av folk fra Snåsa, som senere, i hvert fall for den nordlige del av området, har hatt sammenhengende bygsel med rett til beite og slått innenfor et område begrenset «mod Nord til Grønlie-Klumpen, mod Øst til Middagskjønnen, mod Syd til Havbakskalet og mod Vest til Storskjæker-Vandet». Om Strugstadseteren, som lå på Skjækervatnets østside er det nok å nevne at den ikke ble tatt opp av folk fra Gaulstadgrenda.

Denne bruksutøvelse i form av beiting som sporadisk har forekommet i en utkant av almenningsområdet kan jeg ikke oppfatte som utslag av noen almenningsrett for beboerne i Gaulstadgrenda. Det dreier seg her om mindre vesentlige grenseoverskridelser som Snåsingene - for så vidt de overhodet har kjent til dem - ikke har funnet grunn til å skride inn mot. Noen betydning for Snåsingenes bruksutøvelse i almenningen antas grenseoverskridelsene ikke å ha hatt.

De samme synsmåter gjør seg også gjeldende med hensyn til slått og fiske. Jeg finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til lagmannsrettens mindretalls begrunnelse, som jeg tiltrer både når det gjelder bemerkningene om den faktiske bruksutøvelse og den rettslige bedømmelse. Jeg skal alene tilføye at den før nevnte grensekommisjonsprotokoll av 1742 inneholder opplysninger om at det var folk fra Snåsa som på det tidspunkt drev fiske så vel i Åsvatnet som i Skjækervatnet.

Tilbake står å behandle betydningen av den jakt og fangst som har vært drevet av Gaulstadfolk innenfor området. I faktisk henseende ligger forholdet her noe annerledes an enn for beite, slått og fiske. Det dreier seg ikke her om mindre vesentlige grenseoverskridelser, men om en bruk som må antas å ha strukket seg over hele det omhandlede område. Om denne bruk han sies å være utøvet «fra gammel tid», er det ikke nødvendig å ta standpunkt til i denne sak. Jeg kan nemlig ikke finne at den jagt og fangst som Gaulstadfolket har drevet i almenningen kan betraktes som utslag av noen almenningsrett for grenden. Den har vært drevet ut fra den oppfatning at jakt og fangst i statsalmenninger var fri for alle norske borgere og uten at det har vært reist innvendinger mot bruken fra den almenningsberettigede bygds side. Foruten av snåsinger og folk fra Gaulstadgrenda har det for øvrig i området vært drevet jakt fra andre bygder. Jeg må således anta at folk som var bosatt innenfor hele Ogndal herred og også folk fra Verdal har jaktet i området på samme måte som Gaulstadfolket.

Etter min mening foreligger det ikke her en bruksutøvelse som kan betegnes som «almenningsbruk» etter fjellovens §3. Uttrykket er ikke klart og forarbeidene til loven gir liten veiledning med hensyn til den rette forståelse. Jeg er imidlertid blitt stående ved at der etter loven kreves noe annet og mer enn faktisk bruksutøvelse («bruk i almenningen») fra gammel tid. For at vedkommende grendelag skal

Side:286

nyte godt av lovens rettigheter til jakt og fangst i almenningen på like linje med «innenbygdsboende», antas det å måtte foreligge en bruk som har sitt grunnlag i almenningsrett, en bruk som har sin hjemmel i almenningslovgivningen. Jeg finner støtte for denne oppfatning når jeg ser hen til de alminnelige prinsipper som fjelloven bygger på. Loven tar sikte på å regulere rettighetene til beite, fiske, jakt og fangst m.v. i Statens almenninger, den sikrer i §2 bygdens bruksrettigheter i almenningene og taler i §35 om dem som er berettiget til fiske. Hvis det hadde vært lovens mening i §30 å tillegge en faktisk bruksutøvelse rettsvirkninger uten hensyn til om bruken var knyttet til en virkelig rett i almenningen, måtte det etter min mening i hvert fall ha kommet klarere til uttrykk i loven enn skjedd.

Jeg tilføyer at den nevnte bestemmelse i fjellovens §30 ikke antas å komme til anvendelse i et tilfelle hvor bruksutøvelsen er utslag av en særrett og altså hviler på særlig atkomst. Dette forhold er regulert i lovens §48.

Jeg antar etter dette at den ankende parts påstand må bli å ta til følge, idet jeg tilføyer at det for de spørsmål denne sak gjelder er uten betydning at fjellovens §30 og §31 er endret ved lov nr. 8 av 14. desember 1951.

Sakskostnader antas ikke å burde tilkjennes hverken for herredsrett, lagmannsrett eller Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Albert E. Gaulstad, Ogndal, kjennes uberettiget til jakt i Roktdal almenning i Snåsa uten å ha ervervet tillatelse hertil i medhold av §31 i lov nr. 5 av 12. mars 1920.

Sakskostnader tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Schei og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Asbjørn Lindboe:):

- - -

De saksøkte, som begge bor i Gaulstadgrenda i Ogndal herred, hevder at de i samsvar med §30 i fjelloven har rett til å drive jakt og fangst i Snåsa Roknedal statsalmenning, selv om de ikke er bosatt i Snåsa.

De hevder at det fra så langt tilbake som opplysningene går og helt frem til våre dager fra Gaulstadgrenda er øvet den almenningsbruk i den nevnte statsalmenning, som de stedlige forhold og omstendighetene for øvrig gjorde naturlig. Denne bruk har omfattet så vel setring med beiting, bruk av slåtteng som fiske, fangst og jakt.

Saksøkeren, Snåsa fjellstyre har ikke bestridt at Roknedal statsalmenning i Snåsa er en statsalmenning, som helt ut er undergitt de vanlige almenningsrettslige regler, heller ikke at almenningsområdet faktisk har vært gjenstand for almenningsbruk. Men fjellstyret har med styrke

Side:287

fremhevet, at almenningen har ligget til Snåsa, at det er denne bygden som har hatt almenningsrett og at den er den eneste som faktisk har brukt almenningen. Fra gårdene i Gaulstadgrenda er det ikke faktisk øvet noen virkelig almenningsbruk. Saksøkeren innrømmer at det under det lange tidsforløp til enkelte tider og av enkelte gårder eller personer kan være øvet en begrenset bruk i almenningen fra Gaulstadgrenda. Men dette har vært en helt tilfeldig bruk, som ble tålt av de virkelig bruksberettigede på grunn av fjellstrekningens store omfang. Bruken var ikke fast sammenhengende, den hadde ikke sitt utspring i noen rett og har ikke kunnet lede til noe rettserverv. Avgjerdet av saken vil avhenge av om det kan antas, at det fra Gaulstadgrenda er øvet den almenningsbruk som §30 i jaktloven forutsetter.

Retten finner først å burde gi en kort oversikt over de geografisk-topografiske forhold.

Roknedals almenning i Snåsa ligger i herredets sydvestlige del. Den støter mot vest til Ogndal herred, og for denne delen av grensen i sin helhet til områder som er privat eiendomsrett undergitt. Mot syd grenser den mot Verdal herred. Grensene skal være beskrevet i en befaringsforretning av 1795, som ikke er lagt frem i salen. Partene er sams om, at de nåværende grenser stort sett faller sammen med de som ble beskrevet i 1795. Men det har gjennom tidene vært stor uenighet om den sydligste delen av grensen mot Ogndal og om sørgrensen mot Verdal. Etter det som er kommet frem under prosedyren, er disse forholdene ennå ikke klarlagt og det rår framleis uenighet om hvorledes grenselinjen skal trekkes.

Gaulstadgrenda er den østligste delen av Ogndal herred. Den ligger temmelig isolert fra de øvrige bygder i herredet. Grenda støter i øst opp til almenningen. Den deles av Lustadvatnet - som går i øst-vestlig retning - i 2 deler. På nordsiden ligger gårdene Skjelstad, gnr. 17 og Lustad, gnr. 18. På sørsiden ligger gårdene Skarptangen, gnr. 19, Gaulstad store, gnr. 20, Gaulstad lille, gnr. 21, Høen, gnr. 22 og Mokk, gnr. 23. Gårdene ligger temmelig høyt over havet, fra 300 til 400 m. Ut fra de resultater som den vitenskapelige navneforskning er kommet til, er det grunn til å anta, at bebyggelsen er meget gammel.

Tilgangen til almenningen fra Gaulstadgrenda er lett så vel fra gårdene nord som sør for Lustadvatnet. Avstanden til almenningens østre og søndre del er betydelig kortere fra Gaulstadgrenda enn fra de nærmeste grender i Snåsa.

Ogndal var tidligere en del av Sparbu herred. I Sparbu ligger flere statsalmenninger. Det er intet opplyst om at gårdene i Gaulstadgrenda har øvet almenningsbruk i disse andre almenninger bortsett fra noen enkeltstående opplysninger om at Mokk hadde seter i Kjesbu statsalmenning.

Retten skal i denne forbindelse bemerke, at det av de saksøkte er hevdet at den sydligste del av Snåsa-Roknedal statsalmenning tidligere het Østre Ogndal almenning, men ble slått sammen med Snåsa-Roknedal ved befaringsforretninger i 1795.

Om dette har saksøkerne vist til følgende dokumenter: Ifølge Rentekammerets 1ste nordenfjeldske journal for 22. desember 1792, kom det

Side:288

Det synes lite rimelig at vitnet kan sikte til den i 1795 fastslåtte gjennom stiftamtmannen fra foged i Inderøy, Sommer, inn en fortegnelse «over de i Inderøens fogderi værende almindinger», og som nr. 15 var oppført Østre Ogndalens almenningen i Sparbu.

Videre er lagt frem i utdrag en befaringsforretning av 1797 foretatt av sorenskriveren med «lagrettes og udvisningmænd». Fogdens fullmektig og distriktets lensmann var til stede. Foranledningen til befaringen var sikkerlig de pågående almenningsalg. Under denne befaringen førtes det 30. juni 1797 bl.a. til protokollen: «I henseende til den paastevnte befaring over Østre Ognedalens alminding kaldet, da har man ved befaringen over førbemeldte Baabu eller Hennings sogns alminding og ved conference med befaringsforretningene over Kjesboens alminding her i Sparboens prestegjeld og Rochnedals alminding i Sneaasens prestegjeld befunden, at de mærker som for Østre Ogndalens alminding i de af fogden under 12te januar 1793 meddelte designation over almindingen er anført, at indbefattede under disse almindinger saa som ........ 3) forklarer sidstbemeldte forretning (af 1795) endvidere at mærkerne fra Haardbackskallet til Skjækerhatten og derfra til Grønlifjeldet som for Østre Ognedalens alminding i bemeldte specifikation er angivne, er indbefattede under bemeldte Rochnedals alminding i Sneaasens prestegjeld, og modstøder ellers Stør- og Værdalens fogderier disse mærker paa søndre side. Og da den saakaldte Østre Ognedalens alminding efter foranstaaende forklaring saaledes er indbefattet dels under den i aaret 1785 afholdte befaringsforretning over Kjesboens Kgl. alminding og dels under den i aaret 1795 afholdte befaringsforretning over Sneaasens Rochnedals alminding, saa bortfaldes videre befaring derover ........».

I 1742 hadde en grensekommisjon tatt opp vitneforklaring om forholdene i disse grensestrøk av riket. 16. mai 1742 forklarte bonde fra Ogndal, Tarrald Olsen Schielstad følgende, som synes å stå i strid med det under befaringen protokollerte: «at dette Ogndals Annex ej Stræcker Sig længer i Øster, end til dend væstere Ende af Schicker vandet, Østen der for havde de intet, medens Sneaasens Præstegield gaar fra Nord i Søer - og Werdalens Præstegield fra Søer i Nord, og ej det Østere Landskab i mellem Grændse-Mærcket og dette Schiecker vandet, hvor fra denne Ogndalens bøijd aldelis er underlagt». Imidlertid forklarer det samme vitne noe senere (som svar på spm. 3) bl.a. følgende: «De nærmeste Gaarder paa dend Nordre Siide herfra ere de af Sneaasens Sogn 3 Stiive Miile i Nordost. Landskabet herimellem er Een myhret Skougdal, af Gran og Furru, fra Søer i Nordost 2 1/2 Miil, hvoraf Ogndals bøijden tilhører een Stræckning af 1 Miil til en Dahl Rochnedalen, hvor fra Sneaasingernes districht begynder ........ vel have de Sneaasinger fra Rochdalen af i Nord nogle høisletter og Sæterboliger j denne deris Skog Dahl, men ogndalingerne kand j deris andeel icke have nogen Lejlighed til Saadant, for jordens ufrugtbarheds skyld, breeden af denne Skoug Dahl fra væster i Øster kand være 1/2 miil, viidere i Nord var han icke bekiendt om landskabet.»

Et senere vitne, likeledes fra Ogndal, bekreftet riktigheten av vitnets forklaring. Retten finner grunn til å bemerke, at vitnets forklaring slik som den er protokollert, gir liten rettledning og til dels synes selvmotsigende.

Side:289

Det synes lite rimelig at vitnet kan sikte til den i 1795 fastslåtte grense mellom almenningene og Ogndal herred, idet beskrivelsen av topografiske forhold ikke passer på den del av Ogndal som støter opp til almenningen ved Roktdalen.

Retten finner å burde legge større vekt på den offentlige befaring, hvis ord er klare og entydige og hvor protokollasjonen er foretatt på grunnlag av befaring. Om formålet med sammenslåingen av en «østre Ogndal almenning» med den i Snåsa liggende almenning, er intet opplyst, men av hensyn til mulige almenningsberettigede kunne en slik sammenslåing godt foretas, da det ved salg alltid tokes forbehold om at bruksberettigedes rettigheter skulle kunne utøves etter salget på samme måten som før, jfr. om dette også en skrivelse av 10. oktober 1795 fra Rentekammeret til stiftamtmann Fjeldsted. Retten må derfor gå ut fra at den sydligste del av den nåværende Snåsa-Rokndal statsalmenning - d. e. området mellom en linje trukket fra Glupen (Halbakskaret) over Skjekerhatten og Grønlihø og tilbake til Glupen - før 1795 ikke hørte til denne almenning, men var et eget almenningsområde og gikk under navn av Østre Ogndal almenning. Av befaringsforretningen av 1797 går det frem, at Kjesbu og Østre Ogndal almenning ikke støter sammen, men at utmarken til Store og Lille Gaulstad grenset opp til Verdal herred, se det under punkt 2 protokollerte. Det kan i denne forbindelse videre merkes, at i 1860 ble den nordligste del av almenningen bygslet bort av fogden og da gitt navnet «Ogndalsslettet eller Jørstadslettet». Jørstad er en gård i Snåsa. Videre bemerkes, at i en liste utarbeidet av Statsarkivet i Trondheim over festesedler i almenningen, er det i anledning av at «Roktdalsslettet» i 1803 ble bygslet bort til 3 personer, hvorav iallfall de 2 var fra Ogndal, står tilføyet «Ligger i Sparbudelen av almenningen. (Bygs.prot. 32)».

Som uttrykk for den uklarhet over de faktiske forhold som gjennom lang tid har hersket i de heromhandlede fjellstrekninger - en uklarhet som ikke har innskrenket seg til hvorledes grenselinjene rettelig burde trekkes - skal retten videre vise til Inderøy sorenskriveris dom 14. februar 1832. Andreas Andersen Gaulstad ble saksøkt for å få ham tilpliktet til å fravike en strekning han hadde tatt i bruk «i Skjækkerdalen, Statens alminding formentlig til-hørende». I et forhør som ble tatt opp 28. januar 1830, ble det angitt at nevnte Andreas Andersen Gaulstad hadde tatt uberettiget bruk «i den saakaldede Schjækkerdalens Alminding», og det ble forklart at han hadde nedsatt seg i Gaulstadseteren. som ble angitt å ligge 1/4 mil søndenfor Strugstadseteren. Tillatelse til dette var gitt ham av grosserer Meincke, som eiet almenningen sør for grenselinjen mellom Sparbu (Ogndal) og Verdal herreder. Andreas Gaulstad angir selv at han mente «Schjaekkerdalens Alminding» etter de herredsgrenser han hadde fått oppgitt lå i Verdal.

Brukerne av Strugstadseteren og Gaulstadseteren protesterte mot bruken, da de mente at de ble krenket i sine seterrettigheter.

I dommen, som ble avsagt av sorenskriveren med 4 lagrettemenn, uttales det bl.a.: «Spørgsmaalet blir da altsaa om og hvorvidt det kan ansees bevist at denne omtvistede Strekning i Skjekerdalen er beliggende nordenfor den i nevnte forretning anførte Grændselinje og altsaa tilhører Statens almenning i Sparbo eller ikke.»

Side:290

Det er imidlertid helt på det rene at området nord for den her omhandlede del av grensen mellom Ogndal og Verdal herreder nå er privat eiendom. Det samme angir som foran nevnt befaringsforretningen av 1797.

Det kan i denne forbindelse også merkes, at etter forretningen av 1797 lå Mokk-seteren i Kjesbu almenning, mens den nå ligger i gårdens utmark. Noen opplysninger om hvorledes denne delen av almenningen er ervervet av Mokks eiere foreligger ikke. Det foreligger formentlig her en av de privatrettslige okkupasjoner av almenningsområder, som ikke er ukjent fra andre almenninger.

Opplysningene om almenningsbruken i Roknedal almenning i Snåsa er temmelig sparsomme. Det er ikke lagt frem andre eldre dokumenter til belysning av dette spørsmål enn den vitneforklaring som grensekommisjonen tok opp i 1742, som etter rettens oppfatning gir få faste holdepunkter til bedømmelse av spørsmålet. Retten kommer i en annen forbindelse på ny tilbake til dette dokument.

Hva setrene angår, ligger etter de foreliggende opplysninger ingen seter fra Gaulstadgrenda eller overhodet fra Ogndal innenfor almenningens nåværende grenser. Samtlige ligger dog tett inntil vestgrensen for den delen av almenningen som i forretningen av 1797 kaltes Østre Ogndal almenning. To av setrene, Grønlihøseteren og Strugstadseteren ligger akkurat i grenselinjen. På grunn av uklarheten ved grensen er det mulig at Strugstadseteren har ligget inne på selve almenningsområdet. Det kan neppe være tvil om at det iallfall for de østligste setrene regelmessig er beitet inn over almenningsgrenser. Dette synes direkte å gå frem av forholdene på stedet og stadfestes av foreliggende opplysninger. Bortsett fra Strugstadseteren, som skriver seg fra omkring år 1880, has der ingen opplysninger om setrenes alder. I matrikulen av 1723 og av 1823 angis det ikke fra noen gårder i Gaulstadgrenda at de har seter i almenningen. Atskillige gårder fra Snåsa har setre i almenningen, men de fleste av disse ligger i Roktdalen i den nordligste delen av almenningsområdet. I 1801 ble det gitt Snåsagårdene Gran og Jørstad bygsel på Skjekerseteren (Aasvaass-seteren) og det ble i bygselseddelen angitt, at gårdene også tidligere hadde brukt seteren. Området som ble lagt til seteren for beite omfattet foruten hele den nevnte «Østre Ogndal» almenning, også et minst like stort område nordenfor. Disse 2 gårdene har brukt denne seteren helt til setringen holdt opp for omkring 20 år siden. De 2 gårdene delte slåtteengene mellom seg og slo dem årvisst. Senere er det et par ganger gitt bygsel på en rydningsplass Gommolia, som ligger innenfor den foran angitte beitestrekning. Bygselen er gitt til personer fra Snåsa og bygslerne har ernært seg av jakt og fangst, fiske og noe kreaturhold. Rydningsplassen er nå ubebodd. Det foreligger noen få bygsler på slåttenger til Gaulstadgrenda for årene 1781, 1803, 1872, 1873 og 1879.

Det er videre lagt frem 11 bygselsedler på slåttenger til gårder i Snåsa. Samtlige disse slåttenger ligger så vidt retten har forstått i den nordlige del av almenningen. Etter designasjoner fra 1801 over statskassens inntekter av årlig avgift for slåttenger i almenningen, er det betalt avgift for 26 slåttenger og samtlige avgifter er betalt av gårder fra Snåsa.

Det er lagt frem 5 bygselsedler på fiske i ett eller flere vann, utstedt i 1799, 1804, 1824 og 1853 til bønder i Snåsa. Disse bygsler omfatter

Side:291

også fiskevann i den sydligste del av almenningen. I denne forbindelse kan bemerkes, at før nevnte vitne, Tarrald Olsen Schielstad, under den bevisføring som grensekommisjonen foranlediget i 1742, forklarte at det var folk fra Snåsa, som fisket i Aasvatn og Skjekervatn og han legger til, at fra dette siste vann «Ogndalens bøijd aldelis er udelugt».

Med hensyn til jakt og fangst fra Skjelstadgrendas side, has ingen andre opplysninger enn de parts- og vitneforklaringer som er gitt under hovedforhandlingen.

Saksøkte Albert E. Gaulstad angir at han av gamle folk - faren Ernst Andreassen, som var bygselmann på Lille Gaulstad - og andre, fikk beskjed om at det fra grenda var jaget og fanget småvilt i almenningen fra gammel tid og at de mente å ha rett til det, uten at de snakket om hva de bygget retten på.

Vitnet Kornelius Skjelstadbakken, som ved avhøringen var noe over 83 år, og som tidligere hadde drevet gården Skjelstadbakken, var 29 år da han kom til Gaulstadgrenda. Han hadde da av sin forgjenger og hjemmelsmann, den 80 årige Rasmus Olsen, fått uttrykkelig beskjed om at bygdefolket jaget og fanget i almenningen. Rasmus Olsen hadde selv jaget årvisst der oppe, og det samme hadde vitnet gjort, dels alene, dels sammen med andre. Jakten var til dels drevet slik at de overvintret oppe i fjellet. Vitnet kjente til at gammelt folk i bygden hadde drevet jakt og fangst oppe i almenningen, således Jonas Skjelstad, som var mellom 80 90 år da vitnet kom til bygden. Den 77 årige Johan Kristian Smådal flyttet i 37 års alderen fra Gaulstad. Han hadde, mens han var omkring 25 år, 4 ganger overvintret i fjellet og drevet snarefangst på ryper i almenningen. Han og de han drev sammen med gjorde det fordi de visste at det fra grenda var drevet slik fangst fra gammelt av. Dette vitne nevnte navnene på en rekke gamle folk, som han visste hadde regelmessig drevet jakt og fangst i almenningen. En av disse Peder Iversen Gulstad, var født i 1818.

Dette vitne forklarte også at Gaulstadgårdene pleiet å fiske i Storbrenta, en elv som går fra Fjellskjekra ut i Skjekervatnet. Han forklarer videre at en ogndaling som het Ola Lustad en del år bodde fast i Grønhaugen med familie og levet mest av jakt og fangst. Dette fant sted før hans tid, men moren snakket om at han pleiet komme innom de gangene han var på bygdebesøk.

Den 78 årige Anton Jonsen Gulstad var flyttet fra bygden da han var 40 år, men hadde før den tid drevet regelmessig jakt og fangst. Mens han var ungkar kunne han overvintre på fjellet. Han visste at folk i bygden hadde drevet med slik jakt og fangst, men ingen snakket om hva de bygget retten på. Det var gammel skikk de fulgte, mente vitnet.

Martin J. Gulstad, 64 år, hadde sammen med faren Jakob Jonsen, født i 1827, og brødrene Mikal og Johan drevet jakt og fangst i almenningen. Særlig hadde Mikal vært en ivrig jeger. Vitnet navnga andre som hadde jaget og fanget i almenningen.

Den 72 årige Martin Røysing hadde bodd på Høen fra han var 18 til han var 22 år. Han hadde i denne tid overvintret to ganger i fjellet og drevet snarefangst på ryper. Han hadde hørt at det var alminnelig fra gammel tid av å drive slik fangst.

Side:292

Det går etter rettens mening frem av vitnenes forklaringer, at det fra Gaulstadgrenda i temmelig stor utstrekning er drevet en jakt og fangst i almenningen, som tydelig har vært ervervsmessig preget. Vitnene uttalte uttrykkelig at om vinteren, når de ikke hadde annet arbeid, drev de fangst på ryper til salgs for fortjenestens skyld.

Jakten og fangsten var for det meste drevet på det område som falt innenfor grensene for «Østre Ogndal almenning», nevnt i befaringsforretningen av 1797, men snarene var også lagt nordenfor dette område.

Det er ført vitner om at det også fra Snåsa er drevet jakt og fangst på småvilt, delvis med overvintring i fjellet. Det foreligger ikke noen opplysninger om kollisjoner mellom snåsingene og ogndalsfolket, så det synes som om fangsten ikke er drevet på samme tid eller på de samme områder. Etter opplysningene å dømme synes jakten og fangsten fra Snåsas side ikke å ha hatt det omfang som fra Ogndalen. Også av bygslene i Gommolia er det drevet jakt og fangst, men denne bygsling varte i relativt kort tid.

Retten skal bemerke:

De opplysninger som er kommet frem gir ikke noe klart billede av bruken fra Gaulstadgrendas side i den her omhandlede almenning. Hverken omfanget av bruken eller karakteren av den kan ansees for helt klarlagt. Det samme må sies å være tilfelle også for Snåsas vedkommende, iallfall for den sydligste del av almenningsområdet «Østre Ogndals almenning.» - - -

Retten finner etter de opplysninger som er kommet frem, at det fra Gaulstadgrenda må være drevet en etter forholdene utstrakt fiske, jakt og fangst i Snåsa Roknedals almenning, og at denne jakt og fangst har sitt utspring i en gammel skikk og bruk, hvis opprinnelse og rettsgrunnlag nå ikke positivt kjennes. Det er naturlig at denne veiding er foregått utover de i senere tid fastslåtte almenningsgrenser. I denne forbindelse finner retten å burde peke på et karakteristisk forhold. Setrene i den østligste del av Ogndal - i Gaulstadgrenda - ligger tydelig samlet opptil den del av almenningsområdet som i befaringsforretningen av 1797 er kalt Østre Ogndal almenning, med regelmessig beiting innover grensen. Det viser seg at det også er i dette samme almenningsområde at jakt og fangst for den vesentligste del er øvet også i den senere tid. Som retten foran har gjort oppmerksom på, ligger dette område geografisk-topografisk godt til rette for bruk fra Gaulstadgrenda, med relativt kort avstand og med gode tilganger. Forholdet er i så måte vesentlig vanskeligere for bruk fra Snåsa. Det må medgis at nødvendigheten av å søke sitt livsopphold av fjellet, kan ha vært betydelig mindre i den tiden da Gulstad kobberverk ble drevet. Verket har sikkert gitt adgang til arbeid og fortjeneste. Imidlertid kan dette forhold neppe tillegges særlig betydning, da det var bare i relativt kort tid at verket var i drift.

Det er fra saksøkerens side holdt frem at den jakt og fangst av småvilt uten hund som måtte være drevet fra Gaulstadgrendas side, ikke kan tillegges noen betydning for avgjørelsen av denne saken. Fjellovens §30, som de saksøkte påberoper seg som sin hjemmel, gir, hevder saksøkeren, bare jakt- og fangstrett til norske borgere, som er fast bosatt i bygd eller grend, hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsrett.

Side:293

Saksøkeren hevder videre, at retten til jakt og fangst aldri har vært og heller ikke for tiden er anerkjent som noen almenningsrett. Det var før 1899 og er ennå en allemannsrett, hva saksøkeren mener er slått fast ved høyesterettsdommer, tatt inn i Rt-1930-137 og 1933 707. De saksøkte har hevdet at den her behandlede jakt og fangstrett i almenningen alltid har vært en almenningsrett og fremdeles er anerkjent som det.

Retten har den oppfatning at det for avgjerdet i denne saken ikke er nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om jakt og fangst uten hund på småvilt i statsalmenning prinsipielt må antas å være en almenningsrett eller ikke. Fjelloven nevner i §2 opp alle de bruksrettigheter fra gammel tid som bygdene har hatt i statsalmenningene og som ikke skal tas fra dem. Blant disse blir jakt og fangst uttrykkelig nevnt. Ordet «almenningsrett» i §30 må tolkes overensstemmende med dette, uten omsyn til om en mener det kan reises tvil om hvor jakt og fangst i almenning etter en strengt prinsipiell betraktning rettest bor henføres. For alle de rettstilhøve, som hører under fjelloven, må spørsmålet ansees løst av loven selv. §30 må etter rettens oppfatning tolkes ut fra det prinsipielle synet som er kommet til uttrykk i §2. Ordet «almenningsrett» i §30 må antas å omfatte alle de bruksformer som er regnet opp i §2.

At dette også har vært lovgivernes hensikt synes å gå direkte frem av forarbeidene til loven. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Chr. Blom, lagdommer Ludv. Fjærli og sorenskriver B. Berger):

- - -

Adgang til å drive jakt og fangst som i fjellovens §30 omhandlet har norsk statsborger som i det siste år har vært fast bosatt i bygd eller grend, hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsbruk innen vedkommende statsalmenning. Fra ankemotpartenes side er påstått at beboerne i Gaulstadgrenda i Øvre Ogndal fra gammel tid har utøvet almenningsbruk innen her omhandlede del av Roktdal statsalmenning. Ved saksanlegget var Albert E. Gaulstad beboer av denne grend. Helge Bjørnes hadde bodd der fra 1935 til 1936, men da stevningen ble uttatt 8. august 1938, var han forlengst flyttet til Skjellegrin lenger ned i Ogndalen. Da påstanden i saken ikke gjelder erstatning for tidligere uberettiget jakt, men blott går ut på å få fastslått om ankemotpartene nå har sådan rett som i fjellovens §30 omhandlet, og Bjørnes ved saksanlegget ikke oppfylte de av loven oppstillede vilkår, må fjellstyrets påstand bli å ta til følge for hans vedkommende. Det er fra hans side ikke påstått, at den grend i Ogndalen, hvor han nå bor, fra gammel tid har utøvet almenningsbruk innen her omhandlede strøk av Roktdal statsalmenning.

For Albert Gaulstads vedkommende vil det være avgjørende for sakens utfall, om det er ført bevis for hans påstand om, at beboerne av Gaulstad-grenda har utøvet almenningsbruk innenfor trekanten Grønlihø-Glupen Renshorntjern fra gammel tid.

Foreløpig bemerkes at den omhandlede trekant er trukket opp av Albert Gaulstad som grensene for det terreng hvori der fra beboerne av Gaulstadgrenda har vært drevet jakt og fangst. På samme kart har han avmerket et lite stykke ved nordvestre ende av Skjækervatnet og

Side:294

mellom dette og Åsvatnet, hvor han mener gården Nedre Bakken har hatt slått og beiterettigheter. Hele strekningen ligger ikke innenfor Roktdal statsalmenning. Partene er enige om at nordgrensen for Verdalsbruket i Verdal går fra Fintjernklumpen i vest til grenserøis 175 (Høgsete) i øst, og denne linje skjærer av den sydligste spiss av trekanten. Osen i Skjækervatnet blir således liggende i Verdal og da linjen Grønlihø-Glupen i trekanten skjærer over Skjækervatnet, blir den sydlige del av dette liggende i Ogndal. På vestsiden av Skjækervatnet støter almenningsgrensen bare mot private eiendommer i Ogndal, nemlig dels mot Ogndalsbruket, som nå eies av kommunen, og dels mot private setre, som tilhører gårder i Gaulstadgrenda, vesentlig småbruk, tidligere husmannsplasser under Gaulstad, men senere frasolgt denne.

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Fjærli og sorenskriver Berger er, for så vidt Albert Gaulstad angår, kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Den bruk som er utøvet fra Gaulstadgrendas side i området omkring nordre ende av Skjækervatn, er havning fra bygdelagets setre og bruk av fjellslåtter. Annen bruk - utenom jakt, fangst og fiske - kan det neppe bli tale om i dette område. Setrene fra Ogndalen ligger eller lå så nær opp til grensen for almenningen, at man må anta at grensen i sin tid er trukket opp med det for øye at setrene skulle komme utenfor denne. Men denne omstendighet kan ikke endre noe med hensyn til adgangen til havnegang fra disse setre. Rettigheten hertil må fortsette som før. Og denne rettighet kan neppe betegnes annerledes enn som rettighet i almenning. På samme vis forholder det seg med de gamle fjellslåtter. Det har vært slike slåtter fra gammel tid av, for noens vedkommende brukt av folk fra Ogndal, for andres vedkommende av folk fra Snåsa. Undertiden har det skiftet slik at når slåtten har vært oppgitt fra den ene av bygdene, er den tatt opp av folk fra den andre bygden. Det har vært et slags felles grenseområde for de to bygder, hvor bruken så vel med hensyn til beite som slått har gått om hinannen. Dertil er det hele forhold blitt ytterligere uklart ved private eieres disposisjoner og fogdenes praksis i slutten av 17-hundretallet og i den første halvdel av 18-hundretallet med å gi bygsel på slåtter og setre.

Alt dette kan dog ikke fordunkle den kjensgjerning at det fra ogndalingenes side har vært utøvet en etter forholdene anseelig bruk både av havnegang og slåtter i området rundt Skjækervatnet fra gammel tid av. Denne bruk må man etter forholdenes natur oppfatte som utøvelse av almenningsrett i den del av området som nå er almenning. Man må altså komme til det resultat at det foreligger almenningsbruk fra Gaulstadgrendas side i området rundt Skjækervatnets nordre halvdel.

Herav følger da videre at oppsitterne i denne grend også har jaktog fangstrett etter bestemmelsen i fjellovens §30. Ved dommen må da denne rett bli å fastslå for motparten i denne sak, Albert Gaulstad.

Området for jakt- og fangstrett må av naturlige grunner strekke seg noe videre enn til det område hvor havning og slått er utøvet. For jakt og fangst kan jo finne sted der hvor det ikke finnes havnegang eller slått. De dal- og fjellsider som skråner ned mot Skjækervatnet, må derfor naturlig høre med til jakt- og fangstfeltet, selv om der ingen

Side:295

havnegang eller slått finnes. Den avgrensning som Albert Gaulstad i denne henseende har gitt sin påståtte rett, finnes naturlig og rimelig.

Etter dette resultat blir det ikke påkrevet å undersøke eller drøfte nærmere om det engang har bestått en østre Ogndal almenning og dennes mulige utstrekning. Avgjørelsen bygger på den bruk som må ansees godtgjordt fra gammel tid av fra ogndølingenes side innenfor den nåværende Roktdal almennings grenser.

Lagmannen er kommet til et annet resultat og bemerker:

Ankemotpartenes teori er den, at den omhandlede trekant er en del av en større almenning, Østre Ogndals almenning, som i sin tid har tilhørt Øvre Ogndalen (Gaulstadgrenda) og som foruten trekanten også har omfattet en del av den nåværende Kjesbu almenning og dessuten betydelige strekninger, som etterhånden er frahevdet almenningen av gårdene i Gaulstadgrenda. Det er det strøk, hvori Gaulstadsetrene, Grønlihøseter, Tveråsseteren, Rognåsseteren og Skjelbredseteren nå ligger langs grensen fra Grønlihø til Glupen på vestsiden av Skjækervatnet.

Jeg kan ikke slutte meg til denne teori. Så vidt skjønnes bygger den ikke på annet enn at navnet «Østre Ogndalens almenning» finnes nevnt i Rentekammerets skrivelse av 22. desember 1792 som en almenning i Sparboens prestegjeld ved siden av Roknedals almenning og Kjesboens almenning i forbindelse med en befaringsforretning av 26. 30. juni 1797 vedkommende Båbud og Østre Ogndalens almenning, og hvori opplyses at Østre Ogndalens almenning er medtatt og beskrevet dels under Kjesbu almenning og dels under Roktdals almenning. Man kan herav neppe med sikkerhet slutte mer enn at Østre Ogndals almenning var navnet på den almenningsdel som ligger i dette strøk. Sitt navn antas den å ha fått av beliggenheten, den sees senere også kalt «Schjækkerdahls Alminding», men av navnet alene kan intet sluttes med hensyn til, hvilken bygd eller grend den tilhører. Noen formodning om almenningsbruk fra gammel tid fra Gaulstadgrenda, kan derfor ikke bygges på denne teori.

Spørsmålet blir da om der på annen måte er skaffet bevis for en faktisk bruksutøvelse fra Gaulstadgrenda fra gammel tid i det her omhandlede strøk. Det er bare beite, slått jakt og fangst samt fiske det da kan være tale om.

Hva beite angår, er dette bare knyttet til setrene. Innenfor trekanten er det ingen setre fra Gaulstadgrenda, men en enkelt ligger helt i grensen, nemlig Grønlihøseter. Også de øvrige ligger så nære grensen, at formodningen må være for at kreaturene har beitet inn på almenningen. Er den teori riktig at setrene med beitestrekninger i sin tid er frahevdet almenningen - og den synes å ha meget for seg kan beiting over almenningsgrensen ikke ansees som utøvelse av en bruksrett i almenningen. Almenningsgrensen, som her faller sammen med herredsgrensen mot Ogndal, er formentlig yngre enn setrene og trukket opp etter at disse var hevdet for å skille mellom de nå private setre og almenningen. Grensen trekkes i rette linjer mellom markerte terrengformasjoner og det er helt naturlig, at det i slike grensetrakter vil bli en fra begge sider tålt bruk over grensen, som også vanskelig lar seg konstatere i terrenget langs de flate dalene og innover de utstrakte fjellvidder hvor kreaturene

Side:296

går og hvorfra man ikke ser grenselinjens endepunkter. Beite av denne art kan neppe i alminnelighet betraktes som bruksutøvelse i den tilgrensende almenning. Det er ikke annet enn tålt grenseoverskridelse som finner sted over alt i fjellet. Å komme noe nærmere inn på dette spørsmål lar seg neppe gjøre, da samtlige setre forlengst er nedlagt og husene visstnok på de fleste steder fjernet, så bare tuftene nå kan påvises. Strukstadseteren på Skjækervatnets østside har sin egen historie, hvorom henvises til utskrift av Inderøy sorenskriveris justisprotokoll av 28. januar 1830. Den er forlengst nedlagt. Kun tomten kan påvises. Ifølge den nevnte forretning - et forhør angående formentlig uberettiget bruk i den såkalte «Schjækkerdahls alminding» - skal denne seter ligge på Verdalens almenning og den angis opptatt i 1800 av John Strukstad og Peder Bolaas uten tillatelse, «da strekningen før var ukjent og uten at nogen hadde bruksrett dertil». Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn herpå, da de to menn, som tok opp seteren i sin tid, ikke var fra Gaulstadgrenda. Det kan derfor ikke påberopes som bruksutøvelse fra gammel tid fra Gaulstadgrendas side.

Hva slåtter angår, er det opplyst under parts- og vitneforklaringene, at Rognås- og Skjelbredsetrene (Lars Grubben og Jakob Bakken) fra Gaulstadgrenda har hatt slått mellom almenningsgrensen og nordvestre hjørne av Skjækervatnet oppover mot Aasvatnet. De nevnte menn har fått bygselseddel den 23. august 1872 på den såkalte Skjelbredslåtten «fra almenningslinjen til Skjækervatnet i N til Snåsehei mot Gulstad eiendom», og den ligger innen almenningen. Så vidt skjønnes har det i dette strøk ligget flere slåtter med særskilte navn, Angelltjønnslettet, Brusettet, Slettet nord i lien, Kruslislettet og Bustadmyra. Den omstendighet at fogden så sent som i 1872 - formentlig uten tilstrekkelig hjemmel har gitt de nevnte menn bygsel på en engslette, kan neppe tas til inntekt for noen almenningsbruk fra gammel tid. Den strekning hvori slettene ligger, har også til dels vært bortbygslet tidligere til snåsinger og brukt av dem. Således hadde eierne av Snåsagårdene Jørstad og Gran iallfall siden 1801 bygsel på Åsvasseteren (Skjækerseteren) og bygselen omfattet den strekning hvori disse slåtter ligger. Etter Lars Johnsen Jørstads forklaring, avgitt 30. mars 1939 for Inderøy herredsrett han var den gang 91 år gammel - brukte Jørstad og Gran disse slåtter og delte dem mellom seg. De anså seg eneberettiget til bruk av dem. Det kunne hende at ogndøler slo innenfor grensen et lite stykke f. eks. på Filhaugen og på en liten slette rett vest for Angelltjønnslettet. De gjorde det ikke årvisst og de kom ikke bort i de slettene som Jørstad og Gran brukte, så det ble ikke gjort noe med det, men etter vitnets mening hadde de ikke noen rett til det. Hans sønn, 4. vitne Johan Larsen Jørstad, 67 år, har forklart at hans seter - Åsvasseteren (Skjækerseteren) - har vært brukt under gården både av faren og bestefaren. Seterens beitestrekning grenset mot Ogndalsbruket. Han beitet med kreaturene fra seteren helt til grensen mot Grønlihø og slo også i denne strekning. Han beitet etter linjen Grønlihø-Svarttangen. Det kunne hende man beitet over bekken fra Andreastjønn (Angelltjønn). Han har en gang sett ogndøler slå like i grensen ved Angelltjønnslette. Fra 1887 til 1891 var han gjeter på seteren.

Side:297

Fra Grønlihøseteren har det vært slått på den gamle setervollen av folk fra Gaulstadgrenda. Etter vitnet Lars Jørstads mening lå den imidlertid i Ogndalen.

På den gamle Strukstadsetervollen har en mann fra Gaulstad fått bygsel i 1879. Han har formentlig brukt slåtten der noen år. Imidlertid må det antas at selve setervollen har ligget utenfor almenningen.

Så er det endelig en mann ved navn Tøllev Knutsen fra Gaulstadgrenda som i sin tid slo seg ned i Grønhaugen innenfor almenningen. Opplysning herom foreligger i et forhør avholdt 28. januar 1830 ved Inderøy sorenskriveri. Tøllev har selv forklart, at han andro om nedsettelse fordi strekningen var så stor, at det var mer enn nok til de som var der før, deriblant mennene fra Jørstad og Gran på Åsvasseteren (Skjækerseteren). Det kan ikke sees å være opplyst noe om, hvorvidt Tøllev fikk bygsel på Grønhaugen. Men det er på det rene at han ryddet plassen.

Tøllev Knutsens rydning i Grønhaugen er så vidt skjønnes ikke utslag av noen almenningsbruk. Han var ikke eier av fast eiendom i Gaulstadgrenda hvorpå han kunne bygge bruksrett til slått i almenningen.

Samtlige de slåtter som her er omhandlet, er forlengst forlatt.

Etter omstendighetene kan det heller ikke innsees at Gaulstadmennenes bruk av slåttenger som foran nevnt i den korte tid som er hengått siden 1873, kan karakteriseres som almenningsbruk fra gammel tid.

Jakt og fangst i almenningen kan formentlig være almenningsbruk. Men den omstendighet, at en mann har drevet jakt og fangst er ikke ensbetydende med at han har utøvet almenningsbruk, idet bruken kan være utslag av den allemannsrett som enhver hadde til jakt og fangst i statsalmenning før jaktloven av 1899. Skal jakt og fangst i statsalmenning betraktes som almenningsbruk, må den derfor støttes av annen bruk i almenningen, og da sådan ikke er bevist å ha funnet sted fra gammel tid fra beboere av Gaulstadgrenda, kan den jakt og fangst som her har funnet sted ikke alene begrunne noen rett for beboerne av denne grend etter fjellovens §30.

Hva fiske angår, har dette vært drevet i Skjækervatnet ikke bare av folk fra Snåsa og Gaulstadgrenda, men fra hele Ogndalen og fra andre nærliggende bygder. De har formentlig rett til sådant fiske, da søndre del av vannet ligger i Ogndalen og er privat eiendom. Iallfall kan fjellstyret neppe motsette seg dette. Også utenfor selve Skjækervatnet - således også i Åsvatnet - har det leilighetsvis vært fisket både av folk fra Gaulstadgrenda og fra andre grender. Men i hvilken ut. strekning er ikke opplyst. Fisket her kan iallfall ikke ha vært utøvet som almenningsbruk fra gammel tid, så dets utøvelse ikke kan danne grunnlag for noen rett til jakt og fangst i Roktdals statsalmenning for Gaulstadgrendas beboere i henhold til fjellovens §30. Lagmannen stemmer for å ta til følge fjellstyrets påstand også for så vidt Albert Gaulstad angår. - - -

Side:298