Rt-1930-137

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-02-14
Publisert:	Rt-1930-137
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 63/1 s.a.
Parter:	Jens Broen, Meraker (advokat Stuevold Hansen) mot A/S Meraker Bruk (overrettssakfører Finn Arnesen til prøve).
Forfatter:	Aars, Bugge, Christiansen, Næss, Scheel, Furu, Berg
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899) §4, §5, LOV-1857-10-12-§1, LOV-1857-10-12-§6, LOV-1857-10-12-§9, Skogloven (1863) §35, §38, §39, §42, §46, §59, §6, Skogloven (1863), LOV-1897-08-03-7-§2, §1, §34, §3, Jaktloven (1899)

Dommer Aars: Ved dom avsagt 17 juli 1921 av sorenskriveren i Stjør- og Verdal med meddomsmenn blev kjent for rett: «Innstevnte Jens Broen bør for citantskapet A/S Meraker Bruks tiltale i denne sak fri at være. Sakens omkostninger opheves».

Dommen er avsagt under dissens, idet sorenskriveren stemte for at Jens Broen skulde kjennes uberettiget til jakt eller fangst av ryper innen A/S Meraker Bruks heromhandlede eiendom Meraker skog.

Jens Broen paaanket dommen til Trondhjems overrett, hvor han likesom ved underretten hadde fri sakførsel. Ved overrettens dom av 23 november 1925 blev kjent for rett: «Innstevnte Jens Broen kjennes uberettiget til jakt eller fangst av ryper innen appellantskapet Meraker Bruks eiendom Meraker skog. Sakens omkostninger for begge retter opheves».

Denne dom er av Jens Broen efter erhvervet appellbevilling innbragt for Høiesterett, hvor han har nedlagt saadan paastand: «I. Trondhjems overretts dom av 23 november 1925 underkjennes. II. Jens Broen frifinnes for A/S Meraker Bruks tiltale i denne sak. III. A/S Meraker Bruk betaler til Jens Broen denne saks omkostninger for Høiesterett og til statskassen sakens omkostninger for overretten».

Innstevnte A/S Meraker Bruk har paastaatt overrettens dom stadfestet og Jens Broen tilpliktet at betale sakens omkostninger for Høiesterett.

Meraker kommune, som for underretten var stevnet for processens skyld, intervenerte ved underretten og henholdt sig til Jens Broens procedyre og paastand, men for overretten og Høiesterett har kommunen ikke intervenert.

Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til de underordnede retters domsgrunner. For Høiesterett er som nytt dokument fremlagt en skrivelse fra arkivkonsulent Tank av 7 mars 1929, som jeg ikke finner det nødvendig nærmere at referere. Forøvrig foreligger saken i samme skikkelse for Høiesterett som for overretten.

Jeg er tildels kommet til et annet resultat enn overretten. Det er paa det rene i saken at ved salget av Meraker almenning 1799 forbeholdtes «Almuen herefter som hidtil den Ret til Sæter og Fieldsletter, Fiskerie, Brændeveed, Gierdesfang og fornøden Huustømmer med videre Rettighed som Loven hiemler den i Almindelighed, uden at den af Kiøberen deri paa nogen Maade maa fornærmes». Videre er det paa det rene at Selbu Kobberverk i 1812

Side:138

hadde erhvervet eiendomsretten til hele almenningen, og at verket da matrikuleringen i henhold til loven av 1818 fant sted var eier av alle gaardsbruk i Meraker, bortsett fra de 5 beneficerte gaarder. Senere har verket paa ett tidspunkt eiet alle 63 gaarder i Meraker med undtagelse av en Nustadgaard. Som det fremgaar av overrettens dom hevdes det ikke fra Meraker Bruks side at dette forhold, at eiendomsretten til den tjenende almenning og de bruksberettigede gaarder var samlet paa en haand, i og for sig har medført at almenningsrettighetene er bortfalt. Men brukets prinsipale procedyre bygger paa at senere begivenheter har medført at almenningsrettighetene er falt bort, og dette har bruket faatt medhold i av overretten. Men dette kan jeg ikke være enig i. Naar Meraker Bruk hevder at de rettigheter som fra gammel tid har til ligget de bruksberettigede i almenningen er falt bort, slik at der overhodet ikke lenger er nogen almenning, maa det efter min mening paaligge brukets eiere at føre bevis for omstendigheter som klart og utvetydig viser at dette er forholdet. Men jeg kan ikke finne at der i denne sak er ført tilstrekkelig bevis i dette stykke. Jeg anser det godtgjort at ved matrikuleringen i henhold til loven av 1818 gikk man ut fra at almenningsrettighetene bestod, og henviser herom til hvad der er dokumentert av arkivkonsulent Tank i hans betenkning «Om matrikuleringer av Meraker skog og almenning, Færens og Tevldalens almenninger i Meraker i henhold til love av 17 august 1818 og 1 september 1830». At matrikuleringskommisjonen under skyldsetningen av gnr 49, bnr 1 tok med ikke bare Meraker almenning, men ogsa Meraker Gods's skog beviser efter min opfatning ikke at kommisjonen - saaledes som av Meraker Bruk hevdet - tok konsekvensen av konfusjonen. Det fremgaar nemlig av Tanks betenkning at kommisjonen tok gaardenes bruksrettigheter saavel i almenningen som i verkets andre skoger i betraktning ved ansettelsen av de enkelte gaardes skyld. Det er fra brukets side fremholdt at matrikuleringskommisjonen i 1819 betraktet disse rettigheter som en følge av bygselkontraktene, idet den taler om at gaardene har «tilbøgsiet sig Rettighed til saa megen Skov, som udkræves til Husbehov» og sier at den har betraktet denne rettighet «som en Servitut paa Participantskabets Eiendom». Jeg kan imidlertid ikke av denne uttrykksmaate trekke den slutning at kommisjonen skulde ha vært uopmerksom paa at gaardenes rettigheter hadde sitt utpring i almenningsrettigheter. Jeg henviser saaledes til at baade distriktskommisjonen og hovedmatrikuleringskommisjonen taler om Meraker almenninger. Og selv om bygslernes rettigheter var særlig regulert i bygselskontraktene, kunde dog dette ikke forrykke det forhold at almenningsrettighetene laa til gaardene, uten hensyn til de enkelte bygsleres kontrakter.

Bruket har ogsaa ment at kunne finne nogen støtte i de av overretten nevnte delingsforretninger av 1822, men jeg kan ikke finne at disse beviser mere enn at konfusjonen da muligens blev fullstendig. Men det er som nevnt fra Meraker Bruks side innrømmet at konfusjonen ikke i og for sig medførte at

Side:139

almenningsrettighetene falt bort. Bruket har videre paaberopt sig en skylddelingsforretning av 1833, hvorved skylden for gnr 49, bnr 1 blev noget redusert, men denne forretning er aldri blitt tinglyst, og der er i den offentlige matrikkel ikke tatt hensyn til den, og jeg kan ikke finne at der kan bygges noget som helst paa den.

Forsaavidt det har vært anført at der ikke er foretatt nogen saadan utskiftning som bestemt i skogloven av 22 juni 1863 §42, er jeg enig med overretten i, at man ikke derav kan trekke den slutning at der ikke lenger foreligger nogen privatalmenning. Jeg henholder mig til hvad overretten har anført om dette punkt.

Som bevis for at de gamle almenningsrettigheter nu er helt bortfalt er det imidlertid fra Meraker Bruks side med stor styrke fremholdt, at efterhaanden som de gamle bygselkontrakter paa gaardene falt bort blev de avløst av forpaktningskontrakter, og fra 1880-aarene og utover inneholder alle forpaktningskontrakter bestemmelser som særskilt regulerer de rettigheter som skulde følge med den bortforpaktende gaard, og dessuten inneholder kontraktene særskilt bestemmelse om at forpakterne ikke har rett til jakt og fiske. Videre begynte bruket fra omkring 1900 at selge fra baade gaarder og husmannsplasser, slik at det nu bare er faa usolgte gaarder igjen. Skjøtene paa gaardene inneholdt bestemmelse om «at de Gaarden fra Alders Tid af tilliggende og efter Matrikulen tillagte Brugsrettigheder i gnr 49, bnr 1, Meraker Skog», for fremtiden skulde utøves paa en nærmere angitt maate. De fikk sig tillagt en bestemt skogparsell av Meraker skog og en bestemt seter. Dessuten inneholdt skjøtene bestemmelse om at i salget medfulgte ingen vassdragsrettigheter og ingen rett til jakt og fiskeri paa selgerens eiendommer. De solgte plasser blev ved salgene henvist til at ta sitt trevirke i et avgrenset skogstykke, som de fikk sammen med en rekke andre plasser. Paa denne maaten er, efter hvad bruket hevder, ethvert preg av almenning bortfalt. Jeg kan imidlertid ikke finne det godtgjort, at hvad der saaledes er foregaatt har medført en saadan fullstendig avløsning av de gamle almenningsrettigheter, at der ikke lenger bestaar nogen almenning. Jeg skal ikke gaa inn paa spørsmaalet, om der fremdeles kan bestaa nogen almenningsrett for nogen av de solgte gaarder. Jeg finner det avgjørende for saken at det er paa det rene at ikke alle gaarder er solgt, men at der fremdeles er gaarder - hvor mange er ikke oplyst - som bare er bortforpaktet. Og for disse gaarders vedkommende kan de forbehold som er tatt bare ha virkning for dem som forpaktningskontrakten gjelder. Der er i og for sig ikke noget i veien for at de nuværende eller senere eiere av Meraker Bruk med tiden kan selge disse gaarder uten noget saadant forbehold, og da vil det vise sig at til disse gaarder hører almenningsrettighetene som de har vært fra gammel tid. Videre vil jeg ogsaa nevne at der foreligger en rekke vidneforklaringer om at bygdens folk har drevet ikke bare jakt og fangst, men ogsaa neverløpning, løvsamling og mosetak i almenningsomraadet, hvad der peker i retning av at ikke alle almenningsrettigheter har vært ansett som bortfalt.

Side:140

Efter hvad der saaledes foreligger maa jeg gaa ut fra at den utvikling, hvorved de gamle almenningsrettigheter efterhaanden blev avløst, ikke var avsluttet da den paagjeldende fangst foregikk, men at en del av Meraker skog fremdeles eksisterte som privatalmenning.

Jens Broen har gjort gjeldende, at han i kraft av almenningsretten har rett til jakt og fangst, saaledes som det har bært bruk fra gammel tid, uten hinder av bestemmelsen i §4 i jaktloven av 20 mai 1899. Dette kan jeg imidlertid ikke være enig i. Jens Broen er ikke eier av noget bruk, som har bruksrett i almenningen. Hans rett kan alene bygges paa den personlige rett til jakt og fangst som har tilligget enhver innvaaner av distriktet, og denne allemannsrett maa være underkastet de innskrenkninger som følger av jaktloven.

Fra Meraker Bruks side er det subsidiært hevdet at Jens Broen efter jaktlovens §4 hverken har rett til jakt eller fangst i almenningsomraadet. Jeg er enig i, at han efter jaktlovens §4 ikke har nogen rett til fangst, altsaa heller ikke rett til snarefangst av ryper. Jeg kan la det staa derhen, hvorvidt det forholder sig som fra appellantskapets side anført, at loven tildels bruker uttrykket jakt i betydning av b ande jakt og fangst. Slik som §4 er formet mener jeg nemlig at det er klart, at retten til fangst er forbeholdt privatalmenningens eier, og at det bare er jakt uten hund paa annet vilt enn elg, hjort og villren som staar aapen for innvaanerne av det distrikt som har bruksrett i privatalmenningen.

Det blir da bare spørsmaal om Jens Broen har rett til jakt overensstemmende med lovens §4, 3 punktum. Fra Meraker Bruks side er det hevdet, at med uttrykket «innvaanere av det distrikt som har bruksrett i privatalmenning» sikter loven til dem som bor paa nogen av de gaarder som har bruksrett i almenningen. Og Jens Broen eier ingen gaard, men bor paa sin fars gaard, og i farens skjøte er det uttrykkelig bestemt at der ikke følger jaktrett med gaarden. Jeg antar imidlertid at naar loven i §4 bruker uttrykket «innvaanere» osv., mens den i §5, hvor det gjelder bygdealmenninger, taler om «enhver beboer paa de eiendommer som har bruksrett i almenningen» kan den vanskelig forstaaes anderledes enn at «innvaanere» i §4 betyr noget annet enn beboere paa de bruksberettigede eiendommer. Det er ganske visst saa at der oprinnelig i formuleringen baade av §4 og §5 var tale om «innvaanere av det distrikt som har bruksrett i privatalmenningen», men at dette for §5's vedkommende blev forandret under debatten i Lagtinget, og det er meget mulig at det skyldes en forglemmelse at der ikke blev gjort en tilsvarende forandring i §4. Men jeg finner ikke at kunne betrakte dette som sikkert, og slik som loven lyder mener jeg det ikke lar sig gjøre at lese den anderledes enn at man ved innvaanere i §4 maa forsta dem som har sin bopel i det distrikt som har bruksrett i almenningen. Og det har Jens Broen. Og da har han - saaledes som jeg forstaar loven - efter §4 rett til jakt uten hund paa annet vilt enn elg, hjort og villren.

Side:141

Efter dette kommer jeg til det resultat at Jens Broen overensstemmende med paastanden maa kjennes uberettiget til fangst av ryper innen Meraker skog, men forøvrig frifinnes. Sakens omkostninger antar jeg bør opheves.

Dom:

Jens Broen kjennes uberettiget til at drive fangst av ryper innen Meraker Skog, men frifinnes iøvrig. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bugge: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Christiansen og Næss: Likesaa.

Ekstraordinær dommer justitiarius Scheel: Efter den opfatning jeg har av hvad der ligger i jaktlovens §4 er det for mig ikke nødvendig at ta stilling til spørsmaalet om hvorvidt der her fremdeles foreligger en privatalmenning. Det er helt paa det rene at appellanten for sitt vedkommende hverken er eier eller bruker av nogen almenningsberettiget eiendom, og jeg finner dessuten at maatte gaa ut fra, at heller ikke hans fars eiendom Broen har bruksrett eller paa den omhandlede tid hadde bruksrett i almenningen. Det forekommer mig at det med tydelighet fremgaar av hans skjøte, at det var meningen at avløse enhver almenningsrett med de rettigheter som blev ham positivt tillagt ved skjøtet, navnlig andel i eiendomsrett og bruksrett til en fra Meraker skog utsondret skogparsell. Spørsmaalet er da om appellanten allikevel i henhold til jaktlovens §4 hadde en viss rett til jakt som innvaaner av det distrikt som har bruksrett i privatalmenningen.

At jakt her ikke omfatter ogsaa fangst finner jeg med førstvoterende utvilsomt. Derimot kan jeg ikke være enig med førstvoterende i hans opfatning av hvad der ligger i uttrykket innvaaner av det distrikt som har bruksrett i almenningen. Forklaringen til den forskjellige uttrykksmaate som er brukt i §4 og §5 finner man i forhandlingene i Odelstinget og Lagtinget, da loven blev besluttet, og jeg finner det nødvendig noget i detalj at redegjøre for disse forhandlinger. Ifølge proposisjonen og komitéinnstillingen hadde efter disse paragrafer ingen andre enn almenningens eiere jaktrett i privat- eller bygdealmenninger. Ved behandlingen av §5 som handler om bygdealmenninger fremsatte imidlertid representanten Haga forslag om en utvidelse til andre av jaktretten, og han utformet bestemmelsen herom saaledes, at «i bygdealmenning skal enhver innvaaner av det distrikt som har bruksrett i almenningen» osv. Der blev i denne anledning adskillig diskusjon om hvad der laa i uttrykket distrikt, idet der reistes spørsmaal om hvorvidt dermed mentes det herred, hvori der var bruksberettigede eiendommer. Men denne opfatning blev temmelig bestemt tilbakevist, og navnlig uttalte representanten Schjødt sig med stor bestemthet i annen retning. Han sier: «Jeg vil ogsaa anbefale herr Hagas forslag. Det uttrykk «distrikt» som er brukt der, forekommer mig at være fullstendig klart. Adgang til jakt og fangst skal «enhver innvaaner av det distrikt som har bruksrett i almenningen» ha, det vil med andre ord si: enhver der bor paa

Side:142

nogen av de gaarder som har bruksrett i almenningen. Summen av disse gaarder utgjør det distrikt som det her tales om. Man kunde jo ogsaa referere det til gaardene og si likefrem: Enhver som bor paa en av de gaarder som har bruksrett i almenningen. Men det som staar her er jo aldeles likesaa tydelig. Derimot vilde det medføre uklarhet og heller ikke ramme forholdet som det faktisk eksisterer, om man vilde ombytte ordet «distrikt» med «herred». Senere sier han: «At la alle som bor paa de gaarder som har bruksrett i almenningen - det være sig gaardeiere eller plassmenn eller innerster eller hvem det er - ha jaktrett, det synes jeg som sagt staar i full overensstemmelse med herr Foss's forslag, som det blev vedtatt under §3, likesom det er rimelig i sig selv at man ikke gjør en saa radikal forandring i det bestaaende forhold, som komiteens innstilling foreslaar». - Den neste taler H. Jacobsen slutter sig til Schjødt, men tilføier: «Dog skulde jeg ønske, at man kunde faa et annet ord istedetfor «distrikt», idet jeg er enig med komiteens ordfører i, at det er et noget tøielig begrep. Paa det sted hvor jeg er kjent er det nemlig saa, at der er flere prestegjeld som eier en og samme almenning. Men utenfor disse prestegjeld er der nogen enkelte gaarder i et tilgrensende herred som ogsaa har eiendomsrett og bruksrett til den samme almenning. Den vanskelighet opstaar da: er det meningen at hele det distrikt hvor disse faa gaarder er beliggende ogsaa skal ha jaktrett? Hvis man fortolker det slik som det blev gjort av representanten fra Kristiania at i «distrikt» innbefatter man alle de gaarder med derunder værende innvaanere - enten de hører til det ene prestegjeld eller det annet - som har bruksrett i almenningen, da er jo fortolkningen grei og paa den fortolkning kan jeg stemme for forslaget som det foreligger fra herr Haga». - Haga som derefter hadde ordet sier til slutt: «Hvis begrepet «herred» fastholdes og tvinges inn, da vil jeg se mig nødt til heller at akseptere den begrensning av retten som komiteen har fastholdt, enn at komme inn i det villrede som her vil skapes ved ordet «herred». Man sier at «distrikt» er uklart. Ja, det er da ikke uklarere enn at man hver eneste gang man velger almenningsstyre maa finne ut hvad dette distrikt er. Man maa finne ut hvem der har rett til at delta i dette valg, og dermed har man ogsaa funnet ut hvad «distriktet» er, ti det er dette som skal avgjøre valget». - En senere taler Fraas sier: «Med hensyn til hvad der blev uttalt av den siste ærede taler representanten herr Okkenhaug, at han subsidiært kunde gaa med paa herr Hagas forslag, hvis uttrykket «distrikter» blev forandret til «herreder» vil jeg fraraa Haga at gjøre denne forandring. Jeg kan ikke være enig i det Efter den fortolkning som er lagt i herr Hagas forslag av representanten fra Kristiania og som har faatt tilslutning fra forslagsstilleren selv og av representanten fra Kristians amt holder jeg paa at uttrykket «distrikt» er bedre, for hvis der staar «herred» maatte man som det er fremholdt av disse to representanter ta hele herredet, om der kun er et par gaarder i herredet som hører til almenningsdistriktet. Men i dette tilfelle omfatter almenningsdistriktet kun de gaarder der har bruksrett eller eiendomsrett i almenningene». -

Side:143

Senere hadde atter Schjødt ordet og uttalte blandt annet: «Saaledes som ordet «distrikt» staar her, blir det at forstaa derhen at det er selve de samlede bruksberettigede eiendommer som konstituerer distriktet. «Distriktet» bestaar av alle de eiendommer - i en eller flere bygder - som er bruksberettiget i almenningen. Det blir «distriktet» og det kan ikke misforstaaes saaledes som det er uttrykt i herr Hagas forslag».

§5 i den endrede form blev derpaa enstemmig vedtatt, og da man senere gjenoptok behandlingen av §4 blev det efter forslag av representanten Konow fra Hedmark enstemmig besluttet, at paa samme maate jaktrett for innvaanere av det distrikt som har bruksrett i almenningen skulde innrømmes for privatalmenningenes vedkommende, idet dette blev betraktet som en naturlig konsekvens av beslutningen om §5.

Hadde nu Lagtinget vedtatt paragrafene i Odelstingets avfatning staar det for mig som overmaate lite tvilsomt at den av Schjødt med almindelig tilslutning hevdede forstaaelse av lovens uttrykk maatte legges til grunn. I ethvert tilfelle staar det for mig saa at der intet annet valg kunne være enn enten at akseptere denne fortolkning eller paa den annen side at gjøre gjeldende, at der med «distrikt» maa siktes til en administrativ enhet, altsaa da nærmest herred. Men dette er en fortolkning, som tydelig av forarbeiderne kan sees ikke at være stemmende med Odelstingets mening, og den forstaaelse har heller ikke vært hevdet under denne sak. Jeg mener ogsaa at selv bortsett fra det sterke argument, som ligger i Odelstingets forhandlinger, kunde man vanskelig komme til en annen forstaaelse, naar man først med «distrikt» mener en faktisk gruppering av gaarder og ikke en administrativ enhet. Det forekommer naturligvis, hvor ikke den hele bygd har almenningsrett, at de almenningsberettigede gaarder ligger helt samlet og med letthet kan avgrenses under ett fra den øvrige del av bygden, som ikke har almenningsrett. Men forholdet kan ogsaa være det, at de almenningsberettigede gaarder og de ikke almenningsberettigede gaarder til dels ligger om hinannen. Man vil da, hvis man ikke vil følge den av Schjødt som selvfølgelig uttalte forstaaelse, komme i stor vanskelighet, naar man her skulde si, hvad der hører til distriktet. Enten maatte de enkelte almenningsberettigede gaarder, som laa utenfor den mere samlede grend av lignende gaarder, utskilles fra distriktet og nektes jaktrett som ikke hørende til et almenningsberettiget distrikt, eller saa skulde den omstendighet, at der i nogen avstand fra den store gruppe ligger en gaard med almenningsrett medføre, at alle mellemliggende gaarder uten almenningsrett skulde ha jaktrett, fordi de hørte til et distrikt som omsluttedes av den grense som skulde omfatte alle almenningsberettigede gaarder. Det ene forekommer mig likesaa urimelig som det annet, mens derimot Schjødts forstaaelse er rimelig og grei og som ogsaa av Haga paavist lett at praktisere.

Imidlertid da loven var under behandling i Lagtinget og man kom til lovens §5, bad representanten Foosnæs om utsettelse med dens behandling, da han hadde et forslag under overveielse. Og under behandlingen fremsatte han forslag om, at «innvaanere av

Side:144

det distrikt» i første passus av §5 skulde ombyttes med ordene «beboere paa de eiendommer». Han uttaler herom: «Grunnen til at jeg bad om utsettelse ved behandlingen av denne paragraf er den at det forekommer mig, at det uttrykk som er benyttet i annen linje av første passus «distrikt» er dels for omfattende, dels for ubestemt. Der kan jo være mange bygdealmenninger som ligger bare i en grend, et lite dalføre eller saa, og da er det uheldig at benytte betegnelsen «distrikt». Man kommer derved nærmest til at tenke paa herredet. Det er altsaa for omfattende og saavidt jeg kan forstaa efter den forklaring som blev gitt i Odelstinget blev det innsnevret til at forstaaes som beboere av de eiendommer der har bruksrett i almenningen. Jeg synes derfor at vi bør skrive det vi mener, ti det kan være uvisst om den dommer, der skal dømme efter denne lov, har herr Hagas premisser - det herr Haga og andre har uttalt i Odelstinget - at holde sig til. Og det er ennu mere uvisst ja temmelig sikkert ogsaa, at de som skal drive jakt og leser denne lov ikke har odelstingsdebatten at holde sig til. Det er uheldig at lave en felle for folk paa denne maate. Ti naar de leser loven og det staar distrikt maa de naturligvis tro, at der menes bygden og saa driver de jakt». Denne tydeliggjørelse av bestemmelsen fikk saa almindelig tilslutning.

Spørsmaalet blir nu, om der under disse omstendigheter fra den ordlyd som §5 fikk i Odelstinget kan trekkes en motsetningsslutning hvor det gjelder forstaaelsen av §4. Jeg mener at saadanne motsetningsslutninger overhodet er en farlig ting, som man ikke lettelig bør gaa med paa, medmindre der foreligger sterk positiv grunn til at tro at den forskjellige uttrykksmaate virkelig er utslag av en forskjellig mening. Men naar det som her positivt kan dokumenteres, efter min mening paa den aller tydeligste maate, at meningen aldeles ikke har vært at uttrykke en forskjellig tanke ved de to forskjellige redaksjoner, men at meningen med den redaksjon som Lagtinget valgte, alene var at gjøre det mere forstaaelig for menigmann, hvad der mentes med det av Odelstinget brukte uttrykk, saa staar det for mig saa, at en motsetningsfortolkning her maa være utelukket. Jeg mener tvert imot, at denne omredaksjon i Lagtinget ytterligere styrker den opfatning, at der i §4 med uttrykket «innvaanere av det distrikt» menes «beboere av de eiendommer». At ikke ogsaa §4 paa denne maate blev tydeliggjort er naturligvis uheldig. Men det maa jo alene skyldes en overseen fra presidentens side. Naar Foosnæs først ved §5 fremsatte dette tydeliggjørelsesforslag, var det som man ser, fordi det efter hans mening her hadde nogen praktisk interesse for ham. Men selvfølgelig burde uansett herr Foosnæs's stilling til dette spørsmaal efter avstemningen over §5 ogsaa §4 vært bragt i overensstemmelse med denne. Men at en forsømmelse forsaavidt blev begaatt mener jeg at man trygt maa kunne se bort fra.

Sluttelig vil jeg tilføie at selv om man ikke vil akseptere den fortolkning, hvorefter ogsaa i §4 innvaaner av distrikt som har bruksrett vil si beboer av bruksberettiget eiendom, saa maa det da i ethvert fall være appellantens sak at gjøre gjeldende og dokumentere, at den eiendom hvor han bor er slik beliggende mellem

Side:145

almenningsberettigede eiendomme, at den kan sies at høre til et almenningsberettiget distrikt. Men herom vet vi ingenting.

Jeg stemmer efter dette for stadfestelse av overrettens dom og mener da ogsaa at appellanten maa paalegges at betale processomkostningene for Høiesterett. Men da jeg er i mindretall former jeg ingen konklusjon.

Ekstraordinær dommer byfoged Furu: I det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Berg: Likesaa.

Av underrettens dom:

- - - Den jakt- og fangstrett som kunde utøves i den tidligere Meraker statsalmenning efter n. 1 - 5 - 10 - 10 - 12 synes nærmest at ha vært en allemannsrett, kfr. Dahl landnæringsret side 216, Brandts tingsret side 182, 435, Norsk jæger- & fiskerforenings tidsskrift 1916 side 148 flg., Rt-1910-689. Antar man ikke dette maa retten formentlig, likesom andre almenningsrettigheter ha tilligget almuen, det vil si de i almenningen bruksberettigede gaardbrukere. Dahls landnæringsret side 141.

Da almenningen ved kongeskjøte 27 november 1799 solgtes til løitnant Rosenvinge blev det gjort med forbehold «av almuens rettigheter efter loven». Disse rettigheter er i auksjonskondisjonene anført at være rett til seter og fjellslaatter, fiskeri og brenneved, gjerdefang og fornøden hustømmer med videre, rettighet som loven hjemler dem i almindelighet. - I Rosenvinges skjøter 3 mai 1800 til Lie & Stalin, Henrik Angell og Selbu kobberverk er ogsaa almuens «rett ifølge landloven» forbeholdt.

Efter den almindelige lære at almuens bruksrett ikke forandres blott ved en almennings salg (Brandts tingsret side 182, 436, Dahls landnæringsret side 133, Rt-1887-369, Rt-1917-641) skulde den foran nevnte jakt- og fangstrett altsaa ha vært den samme, da Selbu kobberverk blev almenningens eier som før almenningens salg 1799. Dette skulde da være en følge av de for almenningen gjeldende rettsregler endog uansett det i skjøtene inntagne forbehold, som vel forresten nærmest var at betrakte som en almindelig skjøteformel.

Norske lovs bestemmelser om almenningsretten var imidlertid av deklaratorisk art; som følge derav kunde bruksrettigheter i almenning bortfalle baade ved avløsning overensstemmende med lov (f.eks. skoglovens §35, §59) og ved frafallelse efter mindelig overenskomst, saa almenningen kunde gaa over til fullkommen fri eiendom, kfr. Brandt tingsret side 185, Rt-1887-369, Rt-1895-147, Rt-1915-997, Rt-1917-97, se ogsaa Rt-1920-542 om Kristiania overrettsdom 21 oktober 1901.

Spørsmaalet blir da om der med hensyn til Meraker statsalmenning er inntraadt nogen forandring i det foran nevnte forhold, idet innstevnte prinsipalt hevder at han har drevet fangsten som utøvelse av almenningsrett.

Ved salget 1799 var denne almenning overgaatt i privat eie og da den - efter hvad foran er antatt - ikke benyttedes kun som fellesbruk blev den skyldsatt i henhold til lov 27 august 1818 §34. Efter almenningslov 12 oktober 1857 §9, kfr. skogloven 22 juni 1863 §35, maatte denne almenning forsaavidt den ikke var overgaatt til helt fri privat eiendom bli av dem som har faatt navnet privatalmenninger. - - -

Ved skylddelingsforretning 1833 blev gaardene kun forbeholdt rett til aavirke efter utvisning til husbehov (herunder formentlig ogsaa til

Side:146

seterbehov), der nevnes intet om at der for almuen eller gaardene forbeholdes nogen «rett efter loven» eller nogen almenningsrett. Forbeholdet om rett til aavirke er spesifisert og gir derfor inntrykk av at ha vært tenkt som uttømmende; en grunn hertil kan tenkes at ha vært, at Meraker almenning antokes at være i privat eie, var ophørt at eksistere som almenning og var gaatt inn under benevnelsen Meraker skog. Aavirkeretten er heller ikke begrenset til den tidligere almenning, den maa gjelde den hele Meraker skog. Nogen protest, innvending eller bemerkning fra leilendingene kan ikke sees fremkommet.

Selbu verk var fra 30 april 1812 eneeier av saavel almenningen som Meraker gods og derved altsaa ogsaa av de strekninger som fra ca. 1820 herfra blev utskilt under navnet Meraker skog. Som eiere av Meraker gods' gaarder og av Meraker skog, deri innbefattet den tidligere almenning, kunde altsaa Selbu kobberverks direksjon ordne forholdet mellem brukets gaarder og Meraker skog, deriblandt ogsaa den gaardene tilliggende bruksrett i Meraker skog, paa den maate som Selbu verk selv maatte finne for godt, forutsatt at det ikke derved krenket nogen tilværende rett. Meraker gods' gaarder antas efter procedyren at ha vært bortforpaktet til leilendinger, og der var likeoverfor senere tilkomne leilendinger intet til hinder for at verket kunde faa avløst enhver rett, som vedkommende gaard tidligere kunde ha hatt med hensyn til Meraker skog. Likeoverfor leilendinger efter eldre kontrakt kunde det samme skje ved at leilendingen - uttrykkelig eller stiltiende - frafalt rettigheten. Rt-1895-147, lov 12 oktober 1857 §6, §9, lov 22 juni 1863 §35, §39, kfr. §26, lov nr. 7 av 3 august 1897 §2.

Jaktloven 22 juni 1863 viser at eieren av privatalmenning betraktes som grunneier, men nevner ellers ikke noget om jaktretten i privatalmenninger. Denne rett maatte formentlig da - bortsett fra den grunneierrett (derunder retten til at sette gildre) som almenningens eier hadde - bli som tidligere, hvis strekningen qv. var privatalmenning.

Derimot har jaktloven 20 mai 1899 uttrykkelig uttalt at i privatalmenning tilkommer retten til jakt og fangst almenningens eier, dog saa at innvaanere av det distrikt, som har bruksrett i almenningen skal ha adgang til der at drive jakt uten hund efter alt vilt undtagen elg, hjort og villren.

Men denne rett gjelder kun jakt (uten hund), ikke fangst, kfr. uttrykkene i §4 sammenholdt med §5 og §3 .

Hvis altsaa den tidligere Meraker statsalmenning endnu i 1914-15 da innstevntes snarefangst paa gikk var privatalmenning var der da ingen adgang for innstevnte eller innvaanere i Meraker til at drive snarefangst i strekningen qv. paa grunnlag av almenningsrett, kfr. ogsaa Rt-1896-575.

Imidlertid antas ikke heromhandlede strekning at ha vært privatalmenning i 1914-15. Efter i lengere tid at ha vært i privat eie blev den skyldsatt ca. 1820 med nytt navn Meraker skog og ved forretningen 1833 blev den slaatt sammen med skog som tidligere hadde tilligget Meraker gods's gaarder, og betegnelsen Meraker skog blev fellesnavn for begge. Leilendingene paa Meraker gods' gaarder (alle bygdens gaarder undtagen de beneficerte bruk som før hadde faatt sin skog utskilt) fikk en begrenset bruksrett i Meraker skog, nlg. rett til aavirke efter utvisning til husbehov. Denne rett var efter forretningen 1833 ikke betegnet som almenningsrett, den var heller ikke innskrenket til den tidligere statsalmenning, men maatte hvile paa det hele matr.-nr. Meraker skog. Den herved etablerte endring

Side:147

i gaardsbrukenes og brukernes rett i Meraker skog, hvorav den tidligere Meraker statsmenning utgjorde endel, blev selvfølgelig bindende for de leilendinger som inngikk paa forandringen, og eftersom de eldre leilendingekontrakter ophørte (ved dødsfall, opgivelse av forpaktning osv.) maatte de ny oprettede kontrakter antas oprettet overensstemmende med de innskrenkninger som ved skylddeling 1833 var gjort i brukenes og brukernes tidligere rett i alfall saalenge et annet kontraktsinnhold for nogen leilending ikke er dokumentert; nogen saadan dokumentasjon foreligger imidlertid ikke i nærværende sak. Av de leilendinger, hvis forpaktning var stiftet før skyldsetningen 1833 har vel neppe nogen sittet som leilending efter 1880, ialfall sees ikke noget saadant tilfelle oplyst. - Og i bygselbrevene fra 80-aarene og senere blev - efter hvad der er in confesso - grunneieren uttrykkelig forbeholdt jakt og fiske. Det synes videre at være in confesso at der ca. 1900 foretokes utskiftning, saaledes at de gaarder, der senere solgtes fikk sin egen private skog, og at der avtaltes at ingen jakt maatte drives paa selgernes eiendommer.

At Meraker tidligere statsalmenning saaledes allerede paa et tidlig stadium har gaatt over til fullkommen fri privateiendom, at det har mistet sitt almenningsnavn (kfr. skyldsetning ca. 1820) og er antatt ikke lengere at være almenning av nogen art synes ogsaa at fremgaa derav at der aldri har vært tale om at denne tidligere statsalmenning skulde deles, saaledes som skogloven 22 juni 1863 §35, §39, §42 paabød for privatalmenninger. Den tidligere statsalmenning er ikke delt, deling har ikke vært forlangt og deling har ikke vært paabudt, og bruken i almenningen har ikke vært ordnet ved forskrifter efter skogloven §46, §39 flg. Naar der saaledes hverken har været tale om deling eller ordning av bruken efter de for privatalmenning opstillede lovregler maa det antas at bero paa, at her var intet at dele, almenningen var blitt helt ut privat eiendom. Herfor taler opsaa skogdireksjonens skrivelse 8 mai 1885 paa en avgjørende maate, likesom den viser at almenningen ikke har vært avglemt. At der ligger setre innen den tidligere almennings grenser antas ikke i og for sig at vise eller bevirke at den fremdeles er almenning. En almenning kan gaa over til fri privat eiendom uten at hele almenningen er uskiftet. Rt-1887-369, Rt-1917-97.

Da Meraker almennings eiere ogsaa eiet samtlige Meraker gods's gaarder, eiet de altsaa saavel de herskende som de tjenende eiendommer i det forhold som fra tidligere bestod mellem disse gaarder og Meraker almenning og de kunde som før anført ordne gaardenes bruksrett i den tidligere almenning efter eget ønske, leilendingene hadde all sin rett fra eierne, de hadde som gaardenes brukere ingen annen rett enn den de fikk overlatt av eierne, bortsett fra det som kunde kalles allemannsrett. Eierne kunde altsaa naar de ønsket faa almenningen befriet fra enhver bruksrett som gaardenes opsiddere qva. opsiddere hadde utøvet i almenningen; og at de har frigjort den tidligere almennings strekning for jakt- og fangstrett antas at fremgaa av hvad foran er anført, dels om skyldsetningen 1833, dels om det i bygselbrevene fra 1880-aarene inntagne forbehold, dels om den ca. 1900 foretagne utskiftning og avtale om at der paa selgernes eiendommer ikke maatte drives jakt.

Forsaavidt antas heromhandlede almenningsbruksrett ogsaa bortfalt ved konfusjon, Rt-1887-369, Rt-1917-97.

Efter lov 22 juni 1863 §6 var all jakt og fangst i hjemmarken -

Side:148

gaardenes innmark og deres tilliggelser i bygden - forbeholdte grunneierne, hvorimot saadan enerett ikke var forbeholdt grunneieren utenfor hjemmarken, dog hadde visstnok grunneieren ogsaa utenfor hjemmarken eneretten til at gildre.

Jaktloven 20 mai 1899 fastslog imidlertid i sin §1 den hovedregel, at grunneieren er eneberettiget til all jakt og fangst paa sin eiendom. Efter det foran antagne resultat at Meraker almenning ikke lengere var almenning, men privat eiendom, helt befriet for almenningsrettigheter var da innstevnte i 1914-15 uberettiget til at drive jakt eller fangst paa denne eiendom. - - -

Det er som nevnt in confesso at leilendingene fra 1880-aarene av i sine bygselbreve fraskrev sig jaktrett. Efter forholdet - kfr. forstmester Tepstads erklæring 30 mars 1916 og vidneforklaringene - synes det ikke tvilsomt at denne fraskrivelse maa ha omfattet ogsaa den for skogen skadelige snarefangst, og fraskrivelsen gjør efter det oplyste ingen undtagelse for nogen del av skogen, den maa altsaa gjelde den hele Meraker skog, ogsaa den skog som ligger fjernere fra bygden, ikke bare skogen innen bygden. Likesaa er det in confesso at der fra ca. 1900 utskiltes skog til gaardene, saaledes at de bruk som senere solgtes fikk sin egen skogstrekning og at det blev avtalt, at kjøperne ikke skulde øve jakt paa selgernes eiendommer; denne avtale antas at omfatte det samme som ved bygselkontraktene anført.

Det er in confesso at innstevnte selv ikke er eier eller bruker av jord i Meraker, han bor paa farens bruk Broen. Denne eiendom blev av innstevntes far Joh. J. Broen kjøpt ved skjøte 2 november 1910, der er fremlagt; i skjøtet er kjøperens rett til skogbruk spesifisert og kjøperen fraskriver sig vassdragsrett, jakt og fiske paa selgerens eiendom. Det maa altsaa være utelukket at innstevnte kan utlede nogen jakt- eller fangstrett fra faren eller fra dennes gaard. - - -

Efter dette antas innstevnte ikke at ha hatt den av ham paastaaede jakt- og fangstrett. - - - Paul Bøe.

Undertegnede meddomsmenn kan ikke efter sakens dokumenter bli sikker paa, at Meraker almenning er skyldsatt og ihvertfall finner vi ikke at de nuværende eiere av Meraker Bruk har erhvervet sig nogen rett til at forby Meraker innvaanere snaresetning i Meraker almenning. Det er oplyst at allerede i aarene blev det av brukets eiere ved nye leie- eller bykselkontrakter til opsittere i Meraker tatt forbehold mot jakt og fangst i Meraker skog og likeledes senere av de forskjellige eiere tatt det samme forbehold ved salg av eiendommer i Meraker. Men snarefangsten av ryper i Meraker almenning vedblev aapenlyst og uhindret at bli utøvet av Meraker innvaanere paa samme maate som fra eldgammel tid. Selv jaktloven av 1899 foranlediget ikke de daværende eiere av Meraker Bruk til at gjøre nogen innsigelse mot denne rypefangst. - - -

Naar de nuværende eiere i 1907 erhvervet disse eiendommer var retten til snarefangst av ryper i Meraker almenning utøvet av Meraker innvaanere i over 20 aar under 5 forskjellige eiere uten hensyn til at jakt og fangst fra først paa aarene i kontrakter mellem bruket og opsitterne i Meraker blev forbeholdt grunneieren.

Det forbehold som er gjort om jakt og fangst av brukets eiere kan saaledes ikke sees at ha nogen betydning for Merakers innvaanere med hensyn til retten av rypefangst i Meraker almenning. - - -

Side:149

Av overrettens dom:

- - - Som nye bevisligheter er av appellantskapet fremlagt: 1. Avhandling av arkivkonsulent G. Tank: «Hvilken rettsvirkning har utskiftning av en almenning.» Innstevnte har likeledes fremlagt: 2-3. Skrivelser av 18 mai og 23 juni 1923 fra G. Tank til innstevntes sakfører. 4. Betenkning av 23 juni 1923 avgitt av G. Tank om matrikuleringen av Meraker Skog og almenning, Færens og Tevildalens almenning i Meraker i henhold til lover av 17 august 1818 og 1 septembber 1830 med 3 i betenkningen innbundne subbilage. 5. Betenkning av 23 juni 1923 avgitt av G. Tank «Om Meraker almenning» med 28 i betenkningen innbundne subbilage. - - -

Saken angaar innstevntes rypefangst vinteren 1913/14 innenfor den saakalte Meraker almenning. Denne almenning gikk ved kgl. skjøte av 1799 over paa privat haand. I 1812 blev Selbu kobberverk eier. Det maa ansees paa det rene, at appellantskapet A/S Meraker Bruk representerer de eiendomsinteresser og herligheter, som i sin tid ved nevnte skjøte blev overdraget.

En stor del av partenes procedyre har vært knyttet til det spørsmaal, om almenningen ved matrikuleringen omkring 1820, kfr. forretningene av 1822 og 1833, blev innlemmet i Meraker skogs skyld. Innstevnte har her for retten fremlagt en betenkning av 23 juni 1923 fra arkivkonsulent G. Tank, dokument 18-21, hvor Tank kommer til det resultat, at almenningen under forskjellige betegnelser blev skyldsatt i henhold til loven av 1818, da det ikke kunde sies, at den i sin helhet kun benyttedes som fellesbruk av den bruksberettigede almue, kfr. lovens §34. Det var efter Tank, dokument 18-21 side 33 og 34 eiernes adgang til salgshugst i Meraker skoger overhodet - altsaa ikke blott i almenningen - som ved skyldsetningen blev tatt i betraktning. Skyldsetningen gjaldt foruten almenningsskogen ogsaa annen skog.

Innstevnte har efter fremleggelse av denne betenkning i sitt innlegg av 23 juli 1923 uttalt, at han bøier sig for det resultat som Tank saaledes er kommet til. Han pointerer dog, at der ved skyldsetningen ikke blev medtatt de gaardene tilliggende bruksrettigheter, idet disse rettigheter saavel i almenningen som i hjemrøsterne blev underlagt de enkelte gaardes skyld.

Dengang matrikuleringen i henhold til loven av 1818 fant sted var Selbu kobberverk eier av alle gaardsbruk i Meraker, dog frasett 5 gaarder, nemlig 3 beneficerte Nustadgaarder og 2 beneficerte Kirkebygaarder. Ved forretningen av 1822 blev der foretatt utskiftning av skog med de 5 beneficerte gaarder, som igjen ved en forretning avholdt senere samme aar delte den fra det større skogkompleks utskilte skog mellem sig. Senere i 30-aarene - gikk 2 av Nustadgaardene og i 50-aarene begge Kirkebygaarde over til Selbu kobberverks eie. Den ene Kirkebygaard solgte verket igjen til det offentlige til prestegaard, men tilbakeholdt verket fra denne eiendom skog, som under navn av «Kirkeby lille» saaledes forblev verket tilhørende.

Det eneste gaardsbruk i Meraker, som Selbu kobberverk paa et visst tidspunkt ikke har eiet, er saaledes den ene Nustadgaard. Om denne gaard er det ialfall av appellantskapet paastaatt, at den efter forretningen i 1822 ikke tilkommer rettigheter i Meraker skog, og at den heller ikke har gjort krav herpaa.

Det tilfelle som her foreligger knytter sig i første rekke til avgjørelsen av det spørsmaal, om den foretagne fangst har funnet sted innenfor et

Side:150

omraade, som skulde begrunne anvendelse av hovedbestemmelsen i jaktlovens §1, hvorefter grunneieren er eneberettiget til all jakt og fangst paa sin eiendom. Aastedet er helt paa det rene, idet det som ovenfor anført ligger innenfor den saakalte Meraker almenning - eller anderledes bestemt - innenfor det større omraade, som i matrikelen er betegnet som Meraker skog.

Det er av appellantskapet hevdet at det hele almenningsbegrep er ophørt. Selbu kobberverk og senere eiere bortforpaktet jordegodsets gaarder paa sine egne betingelser og gav rettigheter i Meraker skogs eiendommer efter sin egen bestemmelse, likesom eierne ogsaa tok undav rettigheter, alt i kraft av eiendomsforholdet saavel til den før tjenende almenning som til de i samme rettighetshavende gaarder. Eierne hadde saavel den fysiske som den juridiske raadighet til at regulere forholdet efter eget forgodtbefindende. Der har med andre ord funnet sted en konfusjon derved, at den tjenende eiendom almenningen og de herskende eiendommer gaardsbrukene er kommet paa samme haand.

Det maa ogsaa, mener jeg, være klart nok, at et forhold som det her nevnte har vært egnet til at avføde visse rettsvirkninger, ikke ved konfusjonen i og for sig, men ved de beføielser som konfusjonen har gift anledning til, den forandring i de bruksberettigede vilkaar, som eierne hadde det i sin makt at treffe sine bestemmelser om, efterhaanden som de tidligere bygselkontrakter med andre og videregaaende rettigheter falt vekk og nye kontrakter oprettedes. Det innrømmes ogsaa av appellantskapet, at de rettigheter eller mulige rettigheter, som bygslerne allerede hadde i almenningen, ikke bortfalt ved konfusjonen, men først efterhaanden ved inntredende ledighet gjennem oprettelse av nye og endre de kontrakter.

Det er dessuten av appellantskapet fremholdt, og sorenskriveren har ogsaa i sitt votum derpaa lagt vekt, at der i sin tid ikke er foretatt nogen saadan utskiftning som i skoglovens §42 bestemt. Dette hadde sin grunn, sies der, i det forhold, at der ingen bruksberettiget almue var, som kunde stille krav om utskiftning. Tank har i den annen fra ham fremlagte avhandling, dok. 22-50 utførlig behandlet dette spørsmaal under henvisning til den korrespondanse, som i aarene fant sted mellem skogdirektøren, det daværende Indredepartement og L. N. Jenssen paa Selbu kobberverks vegne. Tank har fremholdt at den dengang trufne avgjørelse maa sees i relasjon til skoglovens bestemmelser om deling. Disse bestemmelser tar nemlig sikte paa de privatalmenninger, i hvilke der tilkommer almuen hugstrett til gaardsfornødenhet, og omfatter saaledes ikke almenninger, i hvilke almuen kun har seterbruk i fjellslaatt. Den ovennevnte korrespondanse er inntatt i dok. 22-50 og sammesteds side 89 sees, at brukseier Jenssen har uttalt, at almuen ingen hugstrett til gaardsfornødenhet har i Meraker privatalmenning, og at annen slags rett enn sedvanlig seterbruksrett ikke vites nogensinde «paakrevet». Tank uttaler videre - se samme avhandling side 27 - at der med hensyn til en fjellalmenning, hvori der overhodet ikke finnes skog, og paa hvilken der som følge derav ikke hviler og heller ikke av rent faktiske grunner kan hvile hugstrettigheter, ikke kan være underkastet skoglovens bestemmelser. I nærværende tilfelle er forholdet det, at utskiftning blev undlatt, fordi man gikk ut fra - kfr. de av brukseier Jenssen givne oplysninger - at almuen ingen hugstrett hadde. Men der kan like godt foreligge en privatalmenning, fordi der til samme ikke knytter sig nogen hugstrett for almuen.

Tank kommer til det resultat, at almenningsbegrepet er helt uberørt av

Side:151

den avgjørelse, som fant sted i 80-aarene om at ingen utskiftning skulde finne sted.

Jeg henholder mig til Tanks utvikling som ovenfor kun i enkelte punkter er referert, idet jeg mener, at hans opfatning forsaavidt er riktig.

Tank mener videre, at Meraker privatalmenning fremdeles bestaar som saadan, og at konfusjonen forsaavidt ingen betydning kan tillegges. Jeg kan ikke se av nogen av de fremlagte avhandlinger, at Tank har optatt til spesiell drøftelse det foreliggende og i sig selv vanskelige spørsmaal om de juridiske følger av dette omfattende eierforhold til det hele bygdelag, til almenningen saavel som til samtlige bygdelagets gaarder, idet jeg her som nedenfor antar at kunne se bort fra den enkelte Nustadgaard. Lov av 12 oktober 1857 §9 uttaler, at der paa almenning, som eies av et mindre utall private enn i samme lovs §1 nevnt, skal komme til anvendelse de om statsalmenninger i lovens §6 1ste punkt givne regler. Det vil forsaavidt det har betydning for det foreliggende tilfelle si, at der for private almenninger skal etableres en bestyrelse. Skoglovens §35 uttaler, at en privatalmenning, hvor eierforholdet stiller sig saaledes som ovenfor nevnt, kan ved mindelig overenskomst deles mellem eierne og de bruksberettigede, disse representert ved bestyrelsen. Loven henviser altsaa her til en ordning i mindelighet. Videre uttales det i skoglovens §38, at den de bruksberettigede tillagte andel av almenningsskogen for fremtiden skal forvaltes efter de regler, som gjelder for bygdealmenninger. Saavidt jeg skjønner siktes der med disse bestemmelser kun til de av Tank nevnte almenninger, hvor almuen har hugstrett. Det vilde ogsaa være mindre rimelig om de beføielser av mindre vesentlig art, som lett kan tilligge almuen i en almenning, skulde gi anledning til oprettelse av noget almenningsstyre, og at der paa de samme beføielser skulde bygges op nogen bygdealmenning. Den nevnte §38 taler ogsaa om almenningsskogen. Det her nevnte synspunkt synes ogsaa at være fremholdt av skogdirektøren i hans skrivelse av 13 februar 1886, dok. nr. 22-50, side 93-94. Ialfall er det faktiske forhold ved Meraker almenning det, at der aldri har vært valgt nogen bestyrelse. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det da maa være overlatt eieren og de enkelte bruksberettigede at ordne almenningsforholdet efter fri overenskomst. Efterhaanden som de eldre bygselkontrakter med de videregaaende rettigheter falt vekk, er der ved ledighet oprettet nye kontrakter, hvor rettighetene i Meraker skog er blitt avgrenset. Spesielt trær denne ordning frem i de i den senere tid oprettede salgskontrakter. Innstevnte eier intet gaardsbruk. Han bor paa sin fars gaard, en tidligere plass, som faren kjøpte av appellantskapet ved skjøte av 2 november 1910. Skjøtet er inntatt i akten side 221-223, og sees det av samme, at plassens eller gaardens behov for trevirke er henlagt til et bestemt i Meraker skog avmerket skogstykke, altsaa om man vil til en ny almenning, idet ogsaa en rekke andre frasolgte plasser var henvist for sitt behov av trevirke til det samme skogstykke. Dessuten hat kjøperne av disse plasser fast beitningsrett og rett til at ta ved i selgerens skog i henhold til de nærmere bestemmelser i skjøte. Ved salg av de egentlige gaardsbruk er man gaatt frem paa en noget annen maate, idet der til den enkelte gaard er lagt en fra Meraker skog fraskilt bestemt parsell, se akten side 411-412, hvortil kommer beitningsrett og seterrett i Meraker skog. I begge slags skjøter er jaktrett i selgerens skoger undtatt. Det vil vistsok være forgjeves at paastaa, at kjøperne skulde ha andre rettigheter i det større kompleks Meraker skog, enn de man gjennem de oprettede

Side:152

kontrakter og under hensyntagen til det stipulerte vederlag er blitt enige om, alt dog forsaavidt der ikke for disse rettigheter kan paavises en særskilt privatrettslig hjemmel. Jeg nevner i denne forbindelse, at der i det akten side 411-412 inntagne skjema finnes en saadan klausul: «II. selger og kjøper er komne overens om, at de gaarden fra arilds tid av tilligende og efter matrikelen tillagte bruksrettigheter i gnr 40, bnr 1, Meraker skog for fremtiden skal utøves som nedenfor anført».

Jeg kommer altsaa til det resultat at der ikke lengere bestaar nogen privatalmenning. Almenningsbegrepet har gjennem tiden vært i en fremadskridende opløsning. Den stedfundne konfusjon har hatt sine virkninger forsaavidt som den har gitt eieren anledning til paa et fritt grunnlag efter forhandling med brukerne at regulere de rettigheter som almuen maatte ha hatt innenfor det større kompleks Meraker skog.

Jeg forstaar Tanks avhandling dok. nr. 9 saaledes, at lovene av 1857 og 1863 intet nyt inneholder med hensyn til den materielle adgang til deling av privatalmenninger. Der var, sies der paa avhandlingens side 9, allerede før disse lover full adgang til at utskifte slike strekninger i kraft av lovens almindelige kontraktsfrihet, og i disse regler har de nevnte lover ikke gjort nogen forandring. Lovenes hensikt ved at etablere almenningsstyre var kun at løse de processuelle vanskeligheter, som ellers vilde foreligge, naar der intet organ var for de i almenningen interesserte.

Jeg henviser forøvrig til underdommerens dissenterende votum og tiltrer hans resultat, idet jeg i alt vesentlig er enig i hans begrunnelse. Jeg er saaledes ogsaa enig i, at der her ikke er erhvervet nogen rett til jakt eller fangst for bygdens innvaanere gjennem alders tids bruk, likesom jeg er enig i hans forstaaelse av jaktlovens §4. - - - Olaf Smedal, kst.

Jeg er i det vesentligste og resultatet enig med førstvoterende. Dette gjelder ogsaa med hensyn til den befalte sakfører og dennes salær.

Harald Tessem.

Likesaa. Finn S. Brunn.