Rt-1952-378

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-03-29
Publisert:	Rt-1952-378
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 43/52
Parter:	Johannes Stenersen (overrettssakfører Aage Holm - til prøve) mot Petra Holmen (høyesterettsadvokat Roald Angell).
Forfatter:	Dæhli, Thrap, Holmboe, Bahr, Grette
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §11, §3, §5, Odelsloven (1821), Skjønnsprosessloven (1917) §66

Dommer Dæhli: I odelsløsningssak anlagt av Johannes Stenersen mot Petra Holmen, datter av hans stemor, ga Salten herredsrett (dommerfullmektigen med domsmenn) 12. desember 1949 dom med denne domsslutning:

«1. Petra Holmen tilpliktes å gi Johannes Stenersen skjøte på eiendommen Haugen gnr. 77 bnr. 9 av skm. 0,28 i Bodin, og fravike denne til første faredag mot at Johannes Stenersen betaler henne takstsummen kr. 5750,00, med fradrag av påhvilende pengeheftelser kr. 3100,00 eventuelt det mindre beløp som heftelsene er effektive for ved skjøtningen. Like med kontant betaling stilles sikkerhetsstillelse som omhandlet i skjønnslovens §66 første ledd punkt a.

2. Hver part bærer sine omkostninger.»

Domsslutningen var enstemmig, men når det gjelder grunnene delte retten seg i to fraksjoner.

Petra Holmen påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 19. januar 1951 ga enstemmig dom med denne domsslutning:

«Petra Holmen tilpliktes å gi Johannes Stenersen skjøte på halvparten av eiendommen Haugen, gnr. 77, bnr. 9 av skyld mark 0,28 i Bodin og fravike denne innen 14. april 1951 mot at Johannes Stenersen betaler henne kr. 2825,00 med fradrag av de på denne halvpart hvilende pengeheftelser eller stiller sikkerhet som omhandlet i §66 3. p. i lov om skjønn, ekspropriasjonssaker og odelsløsning av 1. juli 1917.

Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ingen av partene hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Lagmannsrettens dom er påanket både av Johannes Stenersen og av Petra Holmen, som begge har fått bevilling til fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer.

Johannes Stenersen påstår:

«I ankesaken:

Petra Holmen dømmes til å gi Johannes Stenersen skjøte på eiendommen Haugen, gnr. 77 bnr. 9 av sk.m. 0,28 i Bodin, og fravike denne til faredag 1953 mot at Johannes Stenersen betaler henne takstsummen kr. 5750,00 med fradrag av påhvilende pengeheftelser, nemlig til Bodin fattigvesen kr. 100,00 og til Bodø Sparebank kr. 3000,00.

Petra Holmen betaler Johannes Stenersen saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett og det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

Side:379

I motankesaken:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Petra Holmen betaler det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

I begge saker:

Overrettssakfører Aage Holm tilkjennes som oppnevnt sakfører salær av det offentlige.»

Petra Holmen påstår:

«Petra Holmen frifinnes.

Johannes Stenersen tilpliktes å betale sakens omkostninger til Petra Holmen for herredsrett og lagmannsrett samt det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.

Mitt salær for høyesterettssaken fastsettes til utbetaling av det offentlige.»

Jeg viser om saksforholdet til de nevnte dommer. Petra Holmen har for Høyesterett frafalt den innsigelse at Johannes Stenersen ikke skulle ha odelsrett fordi eiendommen ikke kunne bli gjenstand for odelshevd på grunn av det forbehold om gjenkjøpsrett som ble gjort av R. M. B. Schjølberg ved salget av eiendommen i sin tid til Johannes Stenersens far Leonhard Stenersen. Ellers foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og slutter meg i det vesentlige til de grunnene som herredsrettens formann og en av domsmennene har gitt for sin oppfatning. Jeg er således enig i at når den ene ektefelle har brakt en landeiendom inn i fellesboet og odel erverves av ektefellene i fellig og når ektefellene ikke har felles barn, men hver av dem har særkullsbarn fra tidligere ekteskap, er ved avgjørelsen av prioritetsrekkefølgen for barnas odelsrett den løsning mest i samsvar med odelslovens prinsipper, at særkullene behandles som en samlet barneflokk. Kjønn og alder blir da avgjørende for alle barna under ett, uansett om vedkommende er barn til den ektefelle som har brakt eiendommen inn i fellesboet og uansett om vedkommende er barn til førstavdøde eller lengstlevende av de to ektefeller.

Da tvisten gjelder et odelsrettslig spørsmål som ikke vites løst av rettspraksis og som har vært tvilsomt, finner jeg ikke grunn til å idømme sakskostnader.

Jeg stemmer for denne

dom:

Petra Holmen dømmes til å gi Johannes Stenersen skjøte på eiendommen Haugen, gnr. 77 bnr. 9 av skyld mark 0,28 i Bodin, og å fravike eiendommen til faredag 1953, mot at Johannes Stenersen betaler henne takstsummen kr. 5750,00 med fradrag av påhvilende pengeheftelser, nemlig til Bodin fattigvesen kr. 100,00 og til Bodø Sparebank kr. 3000,00.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Holmboe, Bahr og Grette: Likeså.

Side:380

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Kjell Grimsvang med domsmenn Kjartan Kristensen, Johannes Næss og Hans Ilstad):

Saksøkerens far Leonhard Stenersea kjøpte i januar 1910 av overrettssakfører R. M. B. Schjølberg eiendommen Haugen av Knaplund søndre, gnr. 77 bnr. 9 av skm. 0,28 i Bodin for kr. 400,00. Skjøte ble tinglyst 1. februar 1910. Leonhard Stenersen var da enkemann og satt i uskiftet bo etter hustruen Anna Jakobsen som døde i 1909. Eiendommen ble på skifte etter hustruen utlagt Leonhard Stenersen ved skifteskjøte tinglyst 1. juni 1910. Saksøkeren er sønn av Leonhard Stenersen og Anna Jakobsen.

Noe senere visstnok i 1912 giftet Leonhard Stenersen seg på ny. Hans annen hustru, Martha, var enke og hadde to døtre i sitt tidligere ekteskap, hvorav den ene senere er død ugift og barnløs. Den andre datteren er saksøkte, Petra Holmen. Leonhard og Martha Stenersen har ingen felles barn. Leonhard døde i februar 1944 og hans bo ble tatt under offentlig skiftebehandling. På skiftet ble eiendommen utlagt til den gjenlevende ektefelle Martha. Skifteskjøte er utstedt og tinglyst 18. april 1945. Martha Stenersen døde i september 1947.

Etter hennes død mener saksøkeren seg bedre odelsberettiget til eiendommen enn saksøkte som nå sitter med eiendommen som eneste og selvskiftende arving etter avdøde Martha Stenersen. Saksøkeren henvendte seg i november 1947 til saksøkte med forespørsel om hun frivillig ville avstå eiendommen hvilket hun ikke var villig til. - - -

Retten skal bemerke: - - -

II. Odelsrekkefølgen.

Det spørsmål tvisten i denne sak gjelder kan ikke sees å være løst i odelsloven av 1821. En har heller ikke kunnet finne at rettspraksis gir noen bestemt anvisning på hvordan tvisten skal løses. Partenes prosessfullmektiger har i sin prosedyre nevnt forskjellige løsninger som kan tenkes mulige. Av disse grunner finnes det hensiktsmessig først å nevne noen av de mulige løsninger på konflikten, for senere å gå nærmere inn på hver enkelt. Følgende 4 løsninger har retten funnet grunn til å ta opp til behandling:

1. Lengstlevendes særkullsbarn går foran førstavdødes særkullsbarn uansett alder og kjønn. 2. Hvert av særkullene har best odelsrett til hver sin ideelle andel av eiendommen. 3. Særkullsbarn etter den av ektefellene som har innbrakt jorden i felleseiet, går foran. 4. Odelsrekkefølgen bestemmes etter alder og kjønn uansett kull, idet man betrakter de to særkull som en barneflokk.

Ad 1. Denne løsning har saksøkte lagt til grunn for sin påstand, idet han mener å ha en sterk analogi i odelslovens §3a som lar eldste sønns datter beholde jorden mot enhver annen hvis hennes far først har eiet den, men lar henne stå tilbake for hennes farbrødre hvis jorden ennå er på hennes farfars hånd. Til støtte for sin analogislutning fremhever han at §3 er fremkommet som en reaksjon mot det eldre systemet, nemlig «farbrorretten», hvoretter eldste sønns datter kunne fordrives fra gården av hennes fars yngre brødre. Løsningen av konflikten i favør av lengstlevendes særkullsbarn menes å være i overensstemmelse med det prinsipp

Side:381

som ble fastslått i §3. Det trekkes den slutning at når saksøkeren ikke hadde kunnet fordrive Martha Stenersen, kan han heller ikke fordrive hennes datter.

Retten mener at man i dette tilfelle ikke kan trekke noen analogislutning fra §3a, idet den finner at det er stor ulikhet mellom nærværende konfliktsituasjon og de forhold som §3a antas å skulle regulere. Saksøktes prosessfullmektig hevder at siste punktum i §3a bare er et eksempel blant flere mulige tilfelle som kan forekomme og som paragrafen skal regulere. Retten innrømmer at setningen muligens kan fremtre slik, men antar dog at setningen først og fremst er ment som en konklusjon på det foranstående.

Hvis konflikten alltid skulle avgjøres i favør av den lengstlevendes særkullsbarn, ville det bero på en tilfeldighet hvilket av særkullene som skulle få overta odelsjorden, idet det vil være avgjørende hvilken av de to ektefeller som dør først. En kan heller ikke se at det er i overensstemmelse med systemet i odelsloven at en begivenhet av denne art, til og med på et sent stadium, skal bestemme hvem som skal bli den best odelsberettigede. Resultatet vil ofte bli at det hersker uvisshet med hensyn til hvilket av de to særkull som skal få overta jorden. Det må sies å være av viktighet at dette blir klarlagt på et tidlig tidspunkt. En er dog oppmerksom på at uvisshet på dette område ikke helt vil kunne utelukkes også etter andre av de mulige løsninger på konflikten som er nevnt foran under punktum 1 til 4, men den må antas ikke å ville bli så fremtredende etter disse løsninger.

Det nevnes at det i lovutkastets §6 fantes en bestemmelse om at odelsretten skulle tilfalle lengstlevendes særkullsbarn i de tilfelle hvor selve eiendommen, og ikke bare odelsretten, slik som i nærværende sak, er ervervet i fellig. Noen lignende bestemmelse er ikke kommet med i innstillingen eller loven. Retten finner dog ikke å kunne trekke noen bestemt slutning av den omstendighet at en slik løsning har vært inntatt i utkastet men ikke er medtatt i loven.

Etter det som er anført foran finner retten å måtte forkaste løsningen under punkt 1.

Ad 2. Denne løsning av konflikten er foreslått av følgende forfattere: Brandt: Tingsrett 2. utg. 1878 274, Motzfeldt: Odelsretten og Aasædesretten 1846 53 og Platou: Arverett 2. utg. 482.

Etter rettens mening er løsningen uhensiktsmessig og medfører praktiske vanskeligheter. Å anvende regelen om deling av odelsgodset vil i svært mange tilfelle, og antagelig også i det foreliggende, bevirke en oppstykning av jorden i enheter som ikke er egnet til selvstendig gårdsbruk. Selv om den opprinnelige hensikt med odelsinstitusjonen blant annet var den å motvirke større oppsamling av jordegods på en hånd, kan retten ikke finne at dette berettiger til å anvende en rettsregel som kan føre til oppstykking av jord i så små enheter at jorden ikke kan utnyttes rasjonelt.

En er oppmerksom på at en deling i visse tilfelle ikke vil være til å unngå, nemlig når to ektefeller som har odlet i fellig, skilles, og de ikke blir enige om hvem som skal beholde jorden udelt. Delingsregelen i denne konfliktsituasjon er bare en følge av at man har villet stille ektefellene

Side:382

i levende live helt likt når det gjelder odelsrett til den hele i fellig odlede eiendom. Men dette gir ingen grunn til å anvende delingsregelen i denne sak.

Ad 3. Denne løsning synes å være foreslått i §6 i utkastet til odelsloven (Stortingsforh. 1821 538), men er gått ut under innstillingen. I sin kritikk av utkastet sier innstillingskomitéen blant annet at den har funnet å kunne forkorte utkastet, idet det dels inneholder forklaringer som kan misforståes, og dels bestemmelser som er altfor spesielle.

De to domsmenn Kjartan Kristensen og Johs. Ness mener at denne løsning må bli å legge til grunn for avgjørelsen. Dette først og fremst av den grunn at det menes å være i overensstemmelse med den alminnelige rettsoppfatning blant landbefolkningen av avkom etter den ektefelle som har brakt jorden inn i felleseiet, skal ha den beste rett i en odelskonflikt som den foreliggende. De legger også betydelig vekt på det moment at det etter denne løsning allerede på et tidlig tidspunkt vil være på det rene hvem som for ettertiden vil ha best odelsrett.

Domsmann Hans Ilstad og rettens formann finner ikke å kunne bygge noe på den omstendighet at løsningen er inntatt i utkastets §6, idet en ikke kan se bort fra at grunnen til at bestemmelsen ble utelatt i den senere lovbehandling, kan være at man ikke ønsket løsningen.

Ad 4. Domsmann Hans Ilstad og rettens formann bygger avgjørelsen på denne løsningen som saksøkeren har lagt til grunn for sin påstand. Løsningen er valgt av Valentin Voss: Odels- og åsætesretten, 5. utg. 45 og 6. utg. 24 og 53. Saksøkte har anført at det er en rent vilkårlig løsning. Av samme grunn er den kritisert av Motzfeldt i Odels- og Aasædesretten 1846 53.

En er ikke enig i denne kritikk. Når en skal ta standpunkt til spørsmålet må en ha for øye det alminnelige prinsipp som er kommet til uttrykk i §5 første ledd i odelsloven, nemlig det at ektefeller som har odlet i fellig, skal stå helt likt med hensyn til odelsrett til den hele eiendom. En mener da å være på lovens grunn når en velger den løsning som stiller ektefellenes særkull likt i spørsmålet om odelsrett til den hele eiendom. Og denne likhet kom mer naturligst til uttrykk ved å behandle de to særkull som en barneflokk, for dernest å la alder og kjønn være avgjørende for odelsrekkefølgen etter de vanlige regler i odelslovens §11. Hermed har en også holdt seg til det prinsipp som helt klart er kommet til uttrykk i loven, nemlig at man har villet la alder og kjønn være et grunnleggende moment i odelsrekkefølgen.

En er oppmerksom på at odelsrekkefølgen vil kunne forrykkes på et sent stadium i de tilfelle hvor en enkemann med barn, og ennå ikke fullt odelshevdet eiendom, gifter seg i høy alder, og hans nye hustru, som sammen med ham fullbyrder odelshevden, har eldre særkullsbarn av mannkjønn, eller av kvinnekjønn når mannen bare har døtre. Som før nevnt under punkt 1, antas en slik sen forrykning ikke å ville forekomme så ofte og utgjør etter de to dommeres mening intet avgjørende argument mot løsningen, som en for øvrig anser for å være den, som i forhold til de tre forannevnte, løser konflikten på en måte som er mest i samsvar med hovedprinsippene i vår odelslov.

Som det fremgår av det som er anført foran, har to domsmenn stemt for løsning nr. 3 mens de øvrige har stemt for den siste løsning. Da de

Side:383

to løsninger i det foreliggende tilfelle fører til samme resultat, nemlig løsningsrett for Johannes Stenersen, blir dommen enstemmig i konklusjonen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi, sorenskriverne T. B. Njaa og Jørstad Hansen):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Hva angår selgerens forbehold om gjenkjøpsrett, er lagmannsretten enig med herredsretten i at forbeholdet ikke kan være til hinder for odelservervelse, og tiltrer i alt vesentlig herredsrettens begrunnelse.

Ved rettspraksis anser lagmannsretten det for sikker rett at ektefeller uten felles barn erverver odelsrett til felles eiendom. Dette er også antatt av de fleste teoretikere. Professor Skeie hevder riktignok noe annet i sin nye bok om Odels og åsetesretten. Imidlertid finner lagmannsretten det fastslått ved Høyesteretts dom i Rt-1938-364, jfr. Rt-1939-875, at ektefeller uten fellesbarn erverver odelsrett i fellig.

Etter dette finner lagmannsretten at Leonhard og Martha Stenersen erverver likeprioritert odelsrett til den i saken omhandlede eiendom den 1. juni 1930. Herav må videre følge at særkullsbarnene, Johannes Stenersen og Petra Holmen også samtidig ervervet odelsrett til eiendommen. Det er prioritetsrekken for deres odelsrett som skal avgjøres i denne sak.

Med hensyn til spørsmålet om Petra Holmen er beskyttet av odelslovens §3a mot Johannes Stenersens odelssøksmål, vil lagmannsretten bemerke:

Lagmannsretten forstår §3a slik at den alene regulerer odelsrekkefølgen mellom odelsberettigede som utleder sin rett fra samme odelserverver. I nærværende tilfelle utleder sakens parter sin odelsrett fra forskjellige personer som selvstendig hver for seg og på like fot ervervet odelsrett til eiendommen. Bestemmelsen i §3a antas derfor ikke å kunne få anvendelse her.

I denne forbindelse vil lagmannsretten bemerke at det for så vidt ikke kan være av noen betydning at Martha Stenersen overtok eiendommen etter sin mann ved skifteskjøte av 18. april 1945.

Lagmannsretten kan heller ikke finne plass for noen analogisk anvendelse av §3a. Odelsloven er en spesiallov som må fortolkes strengt. Hertil kommer at denne bestemmelsen danner et brudd på odelslovens grunnleggende prinsipp for odelsrekkefølgen, hvilket gjør det enn mer betenkelig å anvende den analogisk.

I denne forbindelse vil lagmannsretten nevne at i utkast til loven av 1821 var det foreslått bestemmelse i §6 om at hvor ektefeller uten fellesbarn ervervet og odlet i fellig, tilfalt odelen lengstlevendes særkullsbarn. Da dette forslag ikke ble lov, og da eiendommen i det foreliggende tilfelle alene er odlet, ikke ervervet, i fellig, finner retten ikke noen støtte i utkastet for en analogisk anvendelse av odelslovens §3a i nærværende tilfelle.

For øvrig slutter lagmannsretten seg i det vesentlige til de betenkeligheter som herredsretten har fremkommet med mot et slikt resultat.

Endelig vil lagmannsretten ikke unnlate å peke på at det ikke kan sees at de forfattere som har drøftet odelsprioriteten mellom

Side:384

særskullsbarn har gitt anvisning på en slik løsning som av den ankende part anført.

Når det gjelder åsetesretten er det i teorien stort sett enighet om at særkullene i et kollisjonstilfelle, som det i denne sak foreliggende, må slåes sammen til en søskenflokk, og at åsetesretten deretter bestemmes etter alder og kjønn overensstemmende med odelslovens §11, jfr. Brandts Tingsrett 2. utg. noten på side 274, Platous Arverett 2. utg. 481, Knophs Arverett 2. utg. 346, likeledes Voss 6. utg. av Odels- og åsætesretten 24 og 53.

Derimot synes Voss å stå alene når han antyder den samme løsning i tilfelle av kollisjon om odelsretten.

Lagmannsretten finner at løsningen på kollisjonen må bli forskjellig etter som det er spørsmål om åsetesrett eller odelsrett. Åsetesrettens formål antas å være det å bevare eiendommen udelt for den åsetesberettigede til hele familiens beste, hvorfor en deling ville stride mot instituttets hensikt. Annerledes med odelsretten, hvis opprinnelige formål antas å ha vært å forhindre opphoping av fast eiendom på en enkelt hånd. Dette formål har muligens med tiden endret karakter, slik at odelsinstitusjonen nå i det vesentlige tilsikter å medvirke til at en odelseiendom bevares for slekten.

Det er ved høyesterettsdom inntatt i Rt. for 1939 875, jfr. Rt-1938-364, fastslått at ektefeller som odler i fellig får like sterk odelsrett. Det synes i teorien å være enighet om at i kollisjonstilfelle, f. eks. ved oppløsning av formuesfellesskapet ved skilsmisse, må odelsgodset deles mellom ektefellene.

Lagmannsretten antar at en kollisjon som den i saken foreliggende - kollisjon mellom ektefellenes særkullsbarn - bør løses på samme måte, altså ved deling. Retten bygger her på at hver av partene utleder sin rett fra like odelsberettigede foreldre. Det synes da lite rimelig at den ene parts avledede odelsrett skal bli sterkere enn den annens, hvilket ville bli resultatet i nærværende tilfelle ved sammenslåing av særkullene til en søskenflokk for deretter å bestemme odelsprioriteten etter alder og kjønn. En deling ville være uunngåelig såfremt særkullsbarnene var av samme kjønn og alder, jfr. odelslovens §11.

Lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på de mulige uheldige konsekvenser en deling kan medføre.

I teorien har denne løsning funnet tilslutning av bl.a. Motzfeldt Odels og Aasædesretten 1846 53, Brandts Tingsrett 2. utg. 274 og Platous Arverett 2. utg. 482.

Lagmannsretten kommer derfor til det resultat at partene har odelsrett til hver sin ideelle halvdel av eiendommen. Ankemotparten vil derfor bare kunne gis medhold i løsning av den ideelle halvpart. Ankemotparten har også subsidiært nedlagt påstand om løsning av den ideelle halvpart av eiendommen.

Det foreligger imidlertid takst alene over den hele eiendom. Partene har under hovedforhandlingen uttrykkelig godkjent halve takstsummen som takst på den ideelle halvdel. Lagmannsretten antar da at det er prosessuell adgang til å legge den foretatte takst til grunn for løsningen, jfr. Rt-1914-801. - - -