Rt-1952-428
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1952-04-15 |
| Publisert: | Rt-1952-428 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 55/1952 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Normann). |
| Forfatter: | Wold, Schei, Bahr, Soelseth, justitiarius Stang |
| Lovhenvisninger: | Midl bakerilov (1918) §1, §2, Straffeprosessloven (1887) §377, Arbeidstidslov for bakerier (1906), Arbeidervernloven (1936) §13, §51 |
Dommer Wold: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Rogaland den 30. mars 1951 ble A forelagt en bot stor kr. 75,00 for forseelse mot lov nr. 8 av 19. juni 1936 §51 pkt. 2 jfr. §13. Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble pådømt av Hafrsfjord herredsrett i henhold til straffeprosesslovens §377. Under hovedforhandlingen ble subsumsjonen i det utferdigede foreleg endret til forseelse mot midlertidig lov om arbeidstid i bakerier av 4. juni 1918 §2, jfr. §1 femte ledd.
Hafrsfjord herredsrett avsa den 20. desember 1951 dom med slik domsslutning:
«Tiltalte, A, født xx.xx.1905, Stavanger dømmes for forseelse mot lov av 4. juni 1918 §2, jfr. §1 femte ledd,
Side:429
jfr. lov av 24. april 1906 til en bot til statskassen stor kr. 25,00, subsidiært 6 dagers fengsel.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Ved ankeerklæring av 5. januar 1952 har domfelte A påanket herredsrettens dom til Høyesterett på grunn av uriktig lovanvendelse.
Jeg finner at anken må forkastes, idet jeg tiltrer den av herredsretten gitte begrunnelse.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Schei: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bahr, Soelseth og justitiarius Stang: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Chr. Bergwitz-Larsen med domsmenn S. G. Roaldsø og Ola Sande):
- - -
Retten skal bemerke:
Sakens faktiske side er ikke omtvistet. Det er således på det rene at tiltalte som arbeidsgiver og medinnehaver av det i forelegget nevnte bakeri selv var i arbeidet den 16. mai i fjor fra kl. 0.400 om morgenen med brødbaklng, og at han fra samme tidspunkt lot sin konditor, B, være i arbeidet i bakeriet med baking av wienerbrød. Både tiltalte og B hevder at det ved anledningen ble laget danske wienerbrød, noe som da skulle bety at det ikke ble anvendt gjær, men kun bakepulver til nevnte bakverk. Retten finner å måtte legge tiltaltes forklaring til grunn også på dette punkt. Bakeriet er så vidt lite at tiltalte og B arbeidet i samme rom, og der er ingen atskilt konditoravdeling i bakeriet med dertil hørende ovner.
Tiltalte hevder selv at han var fullt på det rene med det klokkeslett da arbeidet ble utført, og Bs stilling som arbeidstager i bakeriet. Han anfører til sin frifinnelse at han trodde forholdet var lovlig da B ble betraktet som konditor og på angjeldende tidspunkt var beskjeftiget med konditorvirksomhet. Etter tiltaltes syn rammes ikke denne virksomhet av bakerloven.
Det er til støtte for tiltalte fremlagt en skrivelse fra bakermestrenes landsforening, datert 22. september 1950, hvori uttales at danske wienerbrød ikke kan betraktes som bakervare, men må betraktes som konditorvare, da de fremstilles uten anvendelse av gjær som hevningsmiddel.
Så vel påtalemyndigheten som forsvareren har påberopt seg dom i Rt-1932-58 til støtte for sitt syn.
Visstnok er det så at det håndverksmessige skille mellom baker- og konditorfaget i det vesentlige bestemmes ut fra om bakverket er laget med gjær eller ikke. Men at det er unntak fra denne hovedregel, viser de siterte skrivelser i ovennevnte dom. Så vidt retten kan forstå dommen, er det hva det straff bare angår, ikke lagt avgjørende vekt på de
Side:430
håndverksmessige grenser og således på om det er anvendt gjær eller ikke. Det uttales tvert imot at det ble ansett unødvendig å avgjøre om wienerbrød hører under baker- eller konditorfaget. Etter rettens forståelse av dommen, synes det avgjørende å være hva der ligger i uttrykket «bakerivirksomhet» i §6 i den eldre bakerlov av 24. april 1906, og at der ved forståelsen av nevnte uttrykk må legges avgjørende vekt på hvilke grunner lovbudet har. Det synes å fremgå av dommen og av en dom i Rt-1951-590 at det er forbudet mot nattarbeid diktert ut fra hensynet til det sunnhetsskadelige ved dette arbeid, samt hensynet til illojal konkurranse som lovbudet skal beskytte mot. Det kan da etter rettens syn ikke være tvilsomt at disse momenter gjør seg gjeldende med samme styrke hva enten wienerbrød bakes med gjær eller bakepulver, og retten antar at det foran beskrevne faktum må betegnes som bakerivirksomhet i lovens forstand og således rammes av den.
Den foreliggende rettspraksis viser dessuten at loven har vært gjenstand for en meget streng fortolkning, og det synes klart i strid med denne praksis hvis retten her skulle bygge på tiltaltes syn og således etablere en meget uklar straffbarhetsgrense.
Retten antar at tiltalte burde forstått at det ved anledningen ble handlet i strid med loven, og en finner ikke at hans villfarelse kan lede til frifinnelse. Han blir derfor å felle i samsvar med påstanden. - - -