Rt-1952-475
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1952-04-19 |
| Publisert: | Rt-1952-475 |
| Stikkord: | Erstatningsansvar for Staten |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 41B/1952 |
| Parter: | Staten ved Fiskeridepartementet (overrettssakfører Hans M. Michelsen - til prøve) mot Inn-Trøndelag Skogeierlag (høyesterettsadvokat Sverre Lie). |
| Forfatter: | Nygaard, Grette, Kruse-Jensen, Berger, Schjelderup |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Nygaard: I en tvist mellom Inn-Trøndelag Skogeierlag (senere kalt Skogeierlaget) og Staten ved Fiskeridepartementet avsa Oslo byrett 20. desember 1950 dom med denne domsslutning:
«Staten ved Fiskeridepartementet dømmes til å betale til Inn-Trøndelag Skogeierlag 116 043 kroner og 94 øre med 4 prosent årlig rente fra 13. august 1949 til betaling skjer.
Erstatning for saksomkostninger idømmes ikke.
Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra dommens forkynnelse.»
Staten har påanket denne dom, og Høyesteretts Kjæremålsutvalg har samtykket i at ankesaken bringes inn direkte for Høyesterett. I ankeerklæringen er det fremholdt at byretten har tatt feil når den på bakgrunn av «den aktive, kontrollerende og regulerende stilling myndighetene inntar på ervervslivets forskjellige områder», fant det fullt forsvarlig at Skogeierlaget etter Fiskeridepartementets inntrengende henstilling fikk satt hogst i gang. Den henstilling som Fiskeridepartementet rettet til Skogeierlaget, hadde - hevdes det - intet å gjøre med noen regulering fra statsmyndighetenes side. Videre uttales det i ankeerklæringen bl.a. at byretten har tatt feil når den har funnet at det ikke kunne bebreides Skogeierlaget at det også ble avvirket råved. Det er fra Statens side pekt på at henstillingen fra Fiskeridepartementet bare gjaldt «æser og hjellestøtter». Skogeierlaget måtte forstå at det bare var disse arter av hjellematerialer man trengte og ikke råved. Det er også fremholdt fra Statens side at byretten har tatt feil når den ikke har lagt til grunn at henstillingen om å produsere hjellematerialer bare gjaldt seisesongen 1947. Staten gjør gjeldende at Fiskeridepartementet overhodet ikke har opptrådt på noen klanderverdig måte overfor Skogeierlaget. Men selv om man skulle finne at det er noe å bebreide Fiskeridepartementet, må Skogeierlaget selv bære det økonomiske tap som er lidt, fordi skaden er oppstått ved lagets egne disposisjoner, idet laget har satt seg ut over de begrensninger som var stillet fra departementets side. Staten har nedlagt påstand om frifinnelse og om saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Skogeierlaget har i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som i byretten og har nedlagt påstand om stadfestelse av byrettens dom og om saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Side:476
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt to bevisopptak - et ved Inderøy herredsrett 13. september 1951 og et ved Oslo byrett 27. oktober 1951. Ved disse bevisopptak er Skogeierlagets disponent Henrik Bartnes og byråsjef Olaf Grønaas i Fiskeridepartementet blitt avhørt. For øvrig er det for Høyesterett fremlagt flere nye dokumenter.
Til supplering av saksfremstillingen i byrettens dom finner jeg særlig grunn til å nevne et brev fra Norges Råfisklag til Fiskeridepartementet, Kontoret for tilvirkning, av 1. juli 1947 - et brev som ikke var fremlagt under byrettssaken. Det uttales i dette brev: «En bekrefter telegramveksling og telefonsamtaler angående hjellmaterialer til hengning av sei i dette distrikt og erkjenner også mottagelsen av Deres brev av 26. f. m. med avskrift av skrivelse av 21. juni 1947 fra Sør-Trøndelag Tømmersalgslag. Da vi nå er kommet frem til makketiden, hvor det blir vanskelig med hengning av sei, er det ikke aktuelt lenger med hjellmaterialer og en må derfor la saken utstå til neste vår.»
Under bevisopptaket ved Inderøy herredsrett forklarte disponent Bartnes bl.a. at Skogeierlaget ikke tidligere hadde levert hjellematerialer. De nye maksimalpriser som ble fastsatt av Prisdirektoratet 2. juli 1947 ble av Skogeierlaget oppfattet som et ledd i henstillingen om å skaffe hjellematerialer. Etter at de nye priser var fastsatt, så Skogeierlaget det som sin oppgave å skaffe mest mulig av de materialer som trengtes. Skogeierlaget oppfattet ikke uttrykket «æser og hjellestøtter» som noen begrensning, idet man gikk ut fra at det også måtte råved til for å få satt opp hesjene. Skogeierlaget kjente ikke til når seisesongen var og fant ikke grunn til i den anledning å rette noen henvendelse til Fiskeridepartementet. Laget oppfattet situasjonen slik at det gjaldt å handle hurtig på grunn av mangelen på hjellematerialer.
Endelig refererer jeg følgende avsnitt av byråsjef Grønaas' vitneforklaring under bevisopptaket ved Oslo byrett: «Forutsetningen for Fiskeridepartementets henvendelse til skogeierlagene var som tidligere nevnt at kjøper og selger selv skulle tre i kontakt med hverandre for å gjøre de nødvendige avtaler om omsetningen av hjellematerialer. Det var ikke kommet noen opplysninger til Prisdirektoratet som tydet på noe annet. Vitnet gikk derfor ut fra at situasjonen var på det rene overfor Inn-Trøndelag Skogeierlag og for kjøperne av hjellematerialer. Sistnevnte hadde for øvrig interesse av å skaffe seg hjellematerialer selv om det ikke ble bruk for det i 1947. Det var jo på det rene at det var knapphet med trematerialer og det ville i alle fall ikke være rimelig for Fiskeridepartementet å si til skogeierne at de ikke måtte produsere hjellematerialer fordi om seifisket akkurat i juli 1947 slo feil. Det ble derfor ikke gjort noen henvendelse til Inn-Trøndelag Skogeigarlag om å stoppe produksjonen av materialer til seien.» Byråsjef Grønaas uttalte også under sin forklaring bl.a.: «Fiskeridepartementet var merksam på at Inn-Trøndelag Skogeigarlag i skrivet av 15. oktober opplyste at det var innmeldt en god del råved eller, som det står i skrivet, vesentlig
Side:477
råved. Det hadde imidlertid helt siden krigen var slutt vært mangel på råved, når man ser hele landet under ett, og man hadde i 1946 gjort store anstrengelser for å få importert råved slik at fisket ikke måtte stoppe. Det var derfor ingen grunn for Fiskeridepartementet på det tidspunkt til å stoppe produksjon av råved.»
Jeg er kommet til det samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte meg til hovedsynspunktene i den begrunnelse som byretten har gitt.
I brevet av 5. juni 1947 hadde Fiskeridepartementet henstillet til Skogeierlaget «å gjøre sitt ytterste for å skaffe det nødvendige kvantum trelast». Jeg er enig med byretten i at Skogeierlaget handlet forsvarlig når det på grunnlag av denne sterke henstilling fikk sine medlemmer til å sette i gang hogst uten at det fra lagets side ble anstillet nærmere undersøkelser om avsetningsmulighetene. Ganske visst dreiet det seg ikke her om noe pålegg fra departementets side, men det var naturlig at laget la betydelig vekt på henstillingen og gjorde hva det sto i dets makt for lojalt å etterkomme oppfordringen. Etter de opplysninger som departementet hadde gitt om behovet for hjellematerialer, måtte Skogeierlaget ha grunn til å gå ut fra at det ikke ville bli vanskelig å få solgt materialene. Departementet på sin side var ved mottagelsen av det tidligere refererte brev fra Norges Råfisklag av 1. juli 1947 blitt kjent med at det ikke lenger var behov for hjellematerialer til hengning av sei i 1947. Jeg finner at det må bebreides departementet - og det legger jeg atskillig vekt på - at ikke Skogeierlaget fikk underretning om dette brev, idet departementet måtte forstå at brevet inneholdt opplysninger som det etter departementets tidligere henstilling var av avgjørende betydning for laget å bli kjent med. Dersom slik underretning var blitt sendt, må jeg gå ut fra at Skogeierlaget i 1947 overhodet ikke ville ha satt i gang noen produksjon av hjellematerialer. Men i stedet for å gi denne underretning viste departementet i sitt brev til Skogeierlaget av 7. juli 1947 til sitt brev av 5. juni, som inneholdt den tidligere nevnte sterke henstilling om å sette hogst i gang.
Spørsmålet blir så om Skogeierlaget handlet forsvarlig når det også satte i gang produksjon av råved. Departementet var fullt klar lover at det til seihjeller - i motsetning til torskehjeller - ikke nåtildags brukes råved, men galvanisert jerntråd. Etter den forklaring som er gitt av disponent Bartnes må jeg gå ut fra at Skogeierlaget, som ikke tidligere hadde levert hjellematerialer, på sin side var av den oppfatning at det ble brukt råved til hengning av sei. Etter den korrespondanse som hadde funnet sted og som byretten nærmere har redegjort for, finner jeg det - i likhet med byretten - fullt forståelig at Skogeierlaget gikk ut fra at det også trengtes råved som hjellematerialer ved hengning av sei. Jeg legger her særlig vekt på at Fiskeridepartementet 7. juli 1947 uten kommentarer oversendte til Skogeierlaget avskrift av brevet av 2. juli 1947 fra Prisdirektoratet til Priskontoret for Trøndelag. I dette brev hadde Prisdirektoratet «for å stimulere hugsten av hjellemateriell» fastsatt nye maksimalpriser for hjellematerialer i Trøndelag
Side:478
og Møre. I de nye prisbestemmelser var særlig prisene for råved blitt forhøyet. Riktignok viste Fiskeridepartementet i sitt brev av 7. juli 1947 til sitt tidligere brev til Skogeierlaget av 5. juni 1947, der departementet mente å ha gitt uttrykk for at det bare var spørsmål om tilvirkning av «æser og hjellestøtter». Men denne henvisning til brevet av 5. juni 1947 er etter min mening ikke tilstrekkelig. Departementet burde i brevet av 7. juli klart og tydelig ha presisert at det ikke skulle produseres råved. Jeg har også festet meg ved at departementet ikke svarte på Skogeierlagets brev av 15. oktober 1947 der det bl.a. ble opplyst at det til laget var «innmeldt ca. 100 000 stk. tilsammen, vesentlig råved». Om grunnen til denne passivitet fra departementets side viser jeg til siste del av det som jeg tidligere har referert av byråsjef Grønaas's vitneforklaring. Under disse omstendigheter finner jeg heller ikke at det kan bebreides Skogeierlaget at det ble satt i gang produksjon av råved i så stort omfang som skjedd, selv om det nok på dette punkt kunne ha vært en viss oppfordring for laget til å søke orientering hos departementet på et tidligere tidspunkt enn 15. oktober 1947.
Staten har endelig gjort gjeldende at Skogeierlaget måtte forstå at de hjellematerialer som ble produsert, måtte leveres før utløpet av seisesongen 1947; dersom Skogeierlaget var i tvil om hvilken sesong det gjaldt eller om sesongens varighet, burde laget etter Statens mening ha spurt Fiskeridepartementet om dette. Heller ikke på dette punkt finner jeg å kunne gi Staten medhold, idet jeg for så vidt slutter meg til byrettens begrunnelse. Jeg legger her avgjørende vekt på at Fiskeridepartementet ved brevet fra Norges Råfisklag av 1. juli 1947 var blitt klar over at på dette tidspunkt var det «ikke aktuelt lenger med hjellematerialer og en må derfor la saken utstå til neste vår». Når departementet likevel i brevet til Skogeierlaget av 7. juli 1947 viste til sitt tidligere brev av 5. juni og således måtte oppfattes slik at henstillingen om å produsere hjellematerialer ble fastholdt, kan Staten ikke gis medhold i at henstillingen var begrenset til å gjelde seisesongen 1947.
Jeg nevner til slutt at saksforholdet i høyesterettsdom i Rt-1940-469 - en dom som har vært påberopt fra Statens side - er vesentlig forskjellig fra det saksforhold som foreligger i denne sak.
Etter dette finner jeg at Staten har pådratt seg plikt til å dekke hele det økonomiske tap som Skogeierlaget har lidt ved å følge departementets henstilling. Om størrelsen av dette tap har det heller ikke for Høyesterett vært noen uenighet mellom partene.
Jeg finner at Staten bør betale saksomkostninger både for byretten og for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Staten ved Fiskeridepartementet dømmes til å betale til Inn-Trøndelag Skogeierlag 116 043,94 - etthundreogsekstentusenogførtitre 94/100 kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 13. august 1949 til betaling skjer.
Side:479
I saksomkostninger for byretten og Høyesterett betaler Staten til Inn-Trøndelag Skogeierlag 3500 - tretusenfemhundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Kruse-Jensen, Berger og Schjelderup: Likeså.
Av byrettens dom (dommer G. Gulbrandsen):
Saken gjelder påstand om betaling for avvirket hjellemateriell - subsidiært om erstatning for tap lidt ved at hjellemateriellet ikke kunne omsettes.
Sakens sammenheng er i hovedtrekkene følgende:
Den 31. mai 1947 mottok Inn-Trøndelag Skogeierlag fra Landbruksdepartementet Skogeierkontoret, Tømmer- og Trelastkontoret - sålydende skrivelse:
«Ad hjellematerialer til Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre.
Tømmer- og Trelastkontoret har mottatt brev fra Det kgl. Fiskeridepartement av 20. mai d. å., der departementet gjør regning med å måtte henge ca. 1,4 mill. kg sei utover det som en har hjellematerialer for.
Tømmer- og Trelastkontoret har gjort Det kgl. Fiskeridepartement merksam på at det nå lir så langt ut i tømmersesongen, at en ikke med noen rimelighet kan få bort imot det kvantum en har behov for å få dekket.
En har i dag skrevet til Det kgl. Fiskeridepartement og anmodet departementet om å sende en nærmere spesifikasjon over de sortimenter som trenges til hjellematerialer i den utstrekning det er mulig for Dem å klare og underrette Tømmer- og Trelastkontoret om hvordan saken stiller seg.
Likelydende brev er sendt til Nord-Møre Salgsforening og Sør-Trøndelag Tømmersalgslag.»
Om det samme forhold mottok Skogeierlaget direkte fra Fiskeridepartementet en skrivelse av 5. juni 1947.
I denne skrivelse heter det:
«Hjellematerialer til Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre.
Fiskeridepartementet antar at det i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre i inneværende sesong må henges ca. 1,4 mill. kg sei. Etter foretatte beregninger trenger en ca. 70 000 fot reisverk (æser og hjellestøtter) for å få satt opp det nødvendige antall hesjer.
Fiskeridepartementet har i den anledning henstillet til Landbruksdepartementet snarest mulig å tildele produsentene i de nevnte fylker de nødvendige kvanta trematerialer for tilvirkning av æser og hjellestøtter.
I skrivelse av 2. ds. hertil har Landbruksdepartementet opplyst at da en allerede er kommet så langt ut i sesongen vil det på grunn av mangel på arbeidshjelp osv. bli vanskelig å skaffe det nødvendige kvantum trelast. Landbruksdepartementet vil imidlertid henvende seg til salgsforeningene i de nevnte fylker og anmode dem om å skaffe trelast. Landbruksdepartementet har videre uttalt:
Side:480
«Tømmer- og Trelastkontoret mener at hjellematerialer må rasjoneres og bare selges til godkjente oppkjøpere, enten mot anvisning fra de kommunale forsyningsmyndigheter eller fra det ærede departement.
Det ville da være meget gunstig om det ærede departement ville sende en nærmere spesifikasjon over de hjellematerialer som trenges, til salgsforeningen i Nordmøre, Sør-Trøndelag og Inn-Trøndelag med gjenpart til Tømmer- og Trelastkontoret. For fullstendighets skyld skal en meddele Dem salgsforeningens navn og adresse: Nord-Møre Salgsforening, Vågbø, tlf. Tingvoll 67 A, Sør-Trøndelag Tømmersalgslag, Trondheim, tlfødt xx.xx.49, Inn-Trøndelag Skogeierforening, Steinkjær, tlf. 266 og Namdal Skogeiersamlag, Skage i Namdal.»
Fiskeridepartementet henviser til det som er anført ovenfor og henstiller til den ærede forening å gjøre sitt ytterste for å skaffe det nødvendige kvantum trelast.»
I anledning av saken henvendte Skogeierlaget seg i skrivelse av 6. juni 1947 til Landbruksdepartementet som var det naturlige bindeledd i saker med myndighetene. I skrivelsen anføres at det vel er små utsikter til at det kan skaffe særlig store kvanta på denne årstid, og at Skogeierlaget under enhver omstendighet må ha kjennskap til hvilke dimensjoner som kreves og hvilke priser gjelder for sådant virke. Uten opplysninger herom anser Skogeierlaget en henvendelse til skogeierne å være av liten verdi. En skrivelse av vesentlig samme innhold sendte Skogeierlaget Fiskeridepartementet direkte den 11. juni 1947.
Landbruksdepartemeutet tok saken opp med Fiskeridepartementet i skrivelse av 13. juni 1947. Landbruksdepartementet henviser til skrivelsene fra Fiskeridepartementet og Skogeierlaget av henholdsvis 5. juni og 6. juni 1947 og anmoder Fiskeridepartementet om snarest mulig å foranledige utarbeidet en spesifikasjon (antall, lengde og toppmål) på den rundlast som trenges. Videre anmodes Fiskeridepartementet om å konferere med Prisdirektoratet for å få fastsatt prisene på de nevnte sortimenter innen de nevnte distrikter. Orientering herom ble Fiskeridepartementet anmodet om å sende salgsforeningene direkte med gjenpart til Landbruksdepartementet. Endelig redegjorde Landbruksdepartementet i skrivelse for de maksimalpriser som i november 1946 var gjeldende for æser, råved og hjellestøtter.
Om denne henvendelse til Fiskeridepartementet underrettet Landbruksdepartementet Skogeierlaget i skrivelse av 23. juni 1947.
I skrivelse til Priskontoret for Trøndelag av 2. juli 1947 ga Prisdirektoratet bestemmelser om priser, dimensjoner og leveringsvilkår for hjellemateriell i Trøndelag og Møre. Bestemmelsene innebar en forhøyelse av prisene. Om dette uttaler Prisdirektoratet at forhøyelse er foretatt for å stimulere hugsten av hjellemateriell. Bestemmelsene omfattet foruten æser og hjellestøtter også såkalt råved av nærmere angitte dimensjoner - et forhold som er tillagt særlig betydning i saken -, og så vidt sees var det vesentlig til denne råved de foretatte prisforhøyelser knyttet seg.
Med skrivelse fra Prisdirektoratet av 2. juli 1947 mottok Skogeierlaget gjenpart av direktoratets bestemmelser. I skrivelsen bemerker direktoratet at forhøyelse av prisene er foretatt på grunn av vanskeligheter med å skaffe hjellemateriell i Trøndelag. Gjenpart av bestemmelsene
Side:481
mottok Skogeierlaget den 7. juli 1947 dessuten fra Fiskeridepartementet, som var underrettet av Prisdirektoratet.
Med grunnlag i det som således forelå, sendte Skogeierlaget til sine tillitsmen og til herredsskogmestrene en rundskrivelse, datert 7. juli 1947. I skrivelsen meddeler Skogeierlaget at henvendelse er mottatt fra Fiskeridepartementet om å skaffe hjellematerialer for kystdistriktene. Videre refererer Skogeierlaget i skrivelsen Prisdirektoratets bestemmelser av 2. juli 1947 om priser, dimensjoner og leveringsvilkår og bemerker at det ifølge Fiskeridepartementets opplysninger er et stort udekket behov for disse materialer og at skogeierne i løpet av sommeren bør avvirke mest mulig.
Med innholdet av denne skrivelse ble skogeierne i distriktet gjort kjent, og en del ble hugget utover sommeren - så vel råved som æser og hjellestøtter. Noen kjøpere av hjellemateriell meldte seg imidlertid ikke eller kom Skogeierlaget ikke i forbindelse med.
Den 15. oktober 1947 sendte Skogeierlaget Fiskeridepartementet følgende skrivelse:
«I henhold til Deres brev av 5. juni d. å., jnr. 3606/1947, Fb, PBH/AL, gjorde vi forsøk på å skaffe hjellemateriell. På grunn av vanskeligheter med fremkjøring på sommerføre og mangel på arbeidshjelp var det ikke mulig å få materiell for straks levering.
Det er imidlertid nå interesse for hogst av slikt virke med levering til våren, i mars april. Hittil er innmeldt ca. 100 000 stk. tilsammen, vesentlig råved. En tør spørre om det er utsikt til avsetning av et så stort kvantum eller mer. Vi har nemlig ikke hatt kontakt med noen kjøpere av slikt virke og har heller ikke kjennskap til hvor behovet er størst. Vi må derfor også få opplysning om hvem som kan være kjøpere.
Vi ber om å få de nødvendige opplysninger så snart som mulig, da vi i tilfelle må stoppe hogsten når behovet er fylt.
Gjenpart av dette brev sendes Landbruksdepartementet, Tømmer- og Trelastkontoret.»
På denne henvendelse fikk Skogeierlaget intet svar fra departementet. Derimot mottok Skogeierlaget den 8. november 1947 en skrivelse fra Norges Råfisklag. Det sies her at Skogeierlagets skrivelse til Fiskeridepartementet av 15. oktober 1947 er oversendt Råfiskiaget, og at dette har sendt ut sirkulærer til sine salgsorganisasjoner. Dette skritt fra Råfiskiagets side synes imidlertid heller ikke å ha ført til noe, og noen interesse for hjellemateriell var ikke å spore. Den 20. november 1947 ble hugsten derfor stoppet. I skrivelse av 28. november 1947 henvendte Skogeierlaget seg på ny til Fiskeridepartementet. Skogeierlaget gjennomgikk utviklingen av saken og pekte på den fare som forelå for vanskeligheter med omsetningen av det avvirkede materiell og det tap som dette måtte befryktes å føre med seg. «Da hjellemateriellet er avvirket i henhold til departementets henstilling» heter det til slutt, «forbeholder vi oss at Fiskeridepartementet dekker det tap som vi kan komme til å få som følge av at vi har etterkommet departementets henstilling.
Da Skogeierlaget heller ikke på denne skrivelse mottok noe svar, ble saken i skrivelse av 17. februar 1948 tatt opp med Landbruksdepartementet. Skogeierlaget henviser til det passerte, redegjør for den oppståtte
Side:482
situasjon og for forsøkene på å få omsatt materiellet, angir hvilke kvanta er usolgt og meddeler at store utbetalinger er foretatt til skogeierne som i god tro var gått inn for avvirkning og som derfor måtte ha krav på oppgjør. Videre ber Skogeierlaget om at henvendelse må bli gjort til Fiskeridepartementet og en ordning truffet slik at det avvirkede materiell snarest kan bli omsatt. Sluttelig bemerker Skogeierlaget at det gjør krav på å få sine utgifter dekket og at det blir nødt til å gå rettens vei hvis en ordning ikke blir truffet i nær fremtid. Gjenpart av skrivelsen sendte Skogeierlaget samtidig til Fiskeridepartementet.
Den 24. februar 1948 skrev Landbruksdepartementet til Fiskeridepartementet om saken. Landbruksdepartementet henviste til Skogeierlagets skrivelse av 17. februar 1948, til oppgaven i denne over usolgte kvanta avvirket hjellemateriell og til Skogeierlagets krav om å bli holdt skadesløs. Videre gjennomgikk departementet detaljert sakens utvikling og bemerket til slutt:
«Siden den tid har det ikke vært noen korrespondanse om saken, og Tømmer- og Trelastkontoret har derfor gått ut fra at saken var ordnet. En ble derfor ikke så lite overrasket da en mottok brevet av 17. ds. fra Inn-Trøndelag Skogeierlag.
Det er innlysende at det ærede Fiskeridepartement må ta konsekvensene av den henstilling som departementet sendte til Tømmer- og Trelastkontoret den 26. mai 1947. En gjorde fra dette kontors side alt som var mulig for å skaffe til veie det omsøkte kvantum hjellematerialer. Dette fremgår med all ønskelig tydelighet av den siterte korrespondanse.
En finner det derfor helt rimelig at Inn-Trøndelag Skogeierlag forlanger at det ærede Fiskeridepartement finner kjøpere for de kvanta hjellematerialer som er fremdrevet og ferdig for skipning.
En tør derfor anmode det ærede Fiskeridepartement om å holde Tømmer- og Trelastkontoret underrettet om sakens utvikling.
Gjenpart av dette brevet er sendt Inn-Trøndelag Skogeierlag.»
Endelig skrev Skogeierlaget til Fiskeridepartementet den 1. april 1948.
Skogeierlaget henviser her til den stedfunne korrespondanse, meddeler at det fremdeles ikke har meldt seg avtagere til det avvirkede materiell, ber omgående beskjed gitt om hvorledes materiellet ønskes disponert og påstår sine utlegg dekket.
Endelig - den 9. april 1948 - mottok Skogeierlaget en skrivelse fra Fiskeridepartementet. I denne skrivelse hvori Fiskeridepartenientet gir uttrykk for sitt syn på saken, heter det:
«Hjellematerialer.
Deres skriv av 1. ds.
Det fremgår av Deres opplysninger at det gjennom Skogeierlaget er foranlediget avvirket 62 000 stkr. råved som er usolgt. Man kan imidlertid ikke se at Fiskeridepartementet har henstilt til Dem å foranledige satt i gang produksjon av råved til bruk i fiskeridistriktene i Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Møre.
Det vil fremgå av Fiskeridepartementets skrivelse av 5. juni f. å. at man regnet med at det trengtes ca. 70 000 fot reisverk (æser, hjellestøtter) i fjorårets sesong. Man henstillet i samme skrivelse til det ærede
Side:483
Skogeierlag å gjøre sitt beste for å skaffe det nødvendige kvantum trelast til produksjon av æser og hjellestøtter for sesongen 1947. Som svar herpå mottok man Deres skrivelse av 11. juni f. å. hvori det bl.a. heter: «Det er små utsikter til at det på denne årstid kan skaffes særlig store kvanta av disse materialer fra vårt distrikt.»
Det vil av ovenstående fremstilling fremgå at Fiskeridepartementets henstilling bare gjaldt å skaffe hjellematerialer (æser og hjellestøtter) for sesongen 1947.
Det fremgår imidlertid av senere korrespondanse at Skogeierlaget etter sesongens utløp har avvirket en del hjellemateriell (æser og hjellestøtter) som er usolgt. Man går ut fra at det fremdeles er et udekket behov i ovennevnte distrikt for hjellematerialer og at det vil lykkes Skogeierforeningen å selge det avvirkede kvantum til sesongen i år. Man antar at det vil være praktisk at den ærede forening gjør henvendelse direkte til forbrukerne av hjellematerialer, eventuelt gjennom Norges Råfisklag, Trondheim.
Fiskerimyndighetene har ikke anledning til å dekke noe av et eventuelt tap som måtte oppstå i forbindelse med den produksjon av hjellematerialer som ovenfor er nevnt.» - - -
Saksøkeren har fremholdt at Fiskeridepartementet ved sine henvendelser har engasjert seg så sterkt at et direkte kontraktsforhold er skapt mellom departementet og Skogeierlaget.
Under enhver omstendighet måtte Skogeierlaget etter departementets inntrengende henstilling og på grunn av de opplysninger departementet ga om behovet, kunne gå til avvirkning uten noen nærmere undersøkelser angående avsetningsmulighetene. Det ligger i tråd med utviklingen å motta og rette seg etter den slags henstillinger fra myndighetene. Å oppfatte henvendelsene som «et tips» om at det var forretninger å gjøre, var derimot mindre naturlig. I fullkommen god tro og i berettiget tillit til at departementets opplysninger om behovet var riktige, var det Skogeierlaget foranlediget hugst iverksatt. Man mente dermed å imøtekomme et krav av samfunnsmessig betydning. Når det så viser seg at departementets opplysninger ikke holder stikk og Skogeierlaget derved påføres et betydelig tap, må saksøkte være ansvarlig herfor.
Saksøktes stilling til saken fremgår i det vesentlige av Fiskeridepartementets forannevnte skrivelse til Skogeierlaget av 9. april 1948. - Ellers bestrides det av saksøkte at skrivelsen til Skogeierlaget av 5. juni 1947 skapte noe kontraktsforhold mellom departementet og saksøkeren. Intet tilbud ble fremsatt, ingen bestilling gjort. Det som skjer er at Fiskeridepartementet gjør oppmerksom på at det i inneværende sesong kan bli behov for hjellemateriell - æser og hjellestøtter. Det måtte være Skogeierlagets sak på forretningsmessig basis selv å vurdere situasjonen, eventuelt finne kjøpere og avslutte kontrakter med disse.
Videre fremheves det av saksøkte at henvendelsen gjaldt reisverk (æser og hjellestøtter) - ikke råved som utgjør en vesentlig del av det avvirkede og som overhodet ikke anvendes ved hengning av sei.
Saksøkte gjør endelig gjeldende at avvirkningen er foregått utover sesongen 1947. Seisesongen strekker seg vanligvis over månedene mai-juli, mens hugsten først ble stoppet 20. november 1947. Saksøktes skrivelse
Side:484
til departementet av 15. oktober 1947, må sees som et tilbud på hjellemateriell for kommende sesong. Når Skogeierlaget så fortsetter hugsten uten å ha mottatt svar, må laget selv ta ansvaret for følgene herav.
Retten er med saksøkte enig i at noe kontraktsforhold mellom partene ikke er godtgjort å foreligge.
Ellers finner retten i det vesentlige å måtte slutte seg til det syn på saken som er gjort gjeldende av saksøkeren. Det gjelder her henvendelser fra en høy offentlig myndighet - Fiskeridepartementet - som først gjennom Landbruksdepartementet og siden direkte overfor saksøkeren gir oppgaver over behov for bestemte kvanta hjellemateriell med henstilling til Landbruksdepartementet om å tildele produsentene de nødvendige kvanta for avvirkning, og til saksøkeren om å gjøre sitt ytterste for å skaffe den nødvendige trelast. Etter den aktive, kontrollerende og regulerende stilling myndighetene inntar på ervervslivets forskjellige områder, måtte det være fullt forsvarlig av Skogeierlaget i departementets inntrengende henstilling og i dets opplysninger om behovet å se et tilstrekkelig grunnlag for iverksettelse av hugst. Det eneste som var uklart for saksøkeren som ikke satt inne med noen kyndighet med hensyn til hjellemateriell, var dimensjonene og prisene.
Det er fremhevet av saksøkte at det kun var tale om reisverk (æser og hjellestøtter), ikke om såkalt råved. Dette er riktig. Etter det opplyste må det antas at råved til og med utgjør en vesentlig del av det avvirkede - nøyere opplysninger herom foreligger ellers ikke. Etter det som passerte, antas imidlertid det forhold at råved inngår i det avvirkede ikke å kunne legges saksøkeren til last. I Skogeierlaget hadde man etter det som foreligger intet nærmere kjennskap til hjellematerialer og deres forskjellige anvendelser. Saksøkeren skrev derfor til Landbruksdepartementet den 6. juni og til Fiskeridepartementet den 11. juni 1947 og ba nærmere opplysning gitt om dimensjoner og priser. Landbruksdepartementet lot den mottatte forespørsel gå videre til Fiskeridepartementet - jfr. skrivelse av 13. juni 1947, hvori Fiskeridepartementet anmodes om snarest mulig å foranledlge utarbeidet en spesifikasjon (antall, lengde og toppmål) på den rundlast som trenges og om ved henvendelse til Prisdirektoratet å få fastsatt prisene på disse sortimenter. Til orientering ga Landbruksdepartementet i samme skrivelse opplysning om de inntil da gjeldende maksimalprtser for æser, råved og hjellestøtter. I sin svarskrivelse til saksøkeren av 23. juni 1947 meddeler så Landbruksdepartementet at Fiskeridepartementet var anmodet om å sette seg i forbindelse med Prisdirektoratet og Råfisklaget for å få fastsatt priser og dimensjonsfortegnelser over de hjellematerialer som trenges i inneværende sesong. Om Råfisklaget ble engasjert og hvilke skritt laget har tatt, er ikke opplyst. Imidlertid utferdiget Prisdirektoratet den 2. juli 1947 bestemmelser om priser, leveringsvilkår m.v. Disse bestemmelser gjelder også råved, liksom det anføres at råved og æser skal være rette og rundbarket. I sin skrivelse til saksøkeren hvormed fulgte gjenpart av bestemmelsene, sier Prisdirektoratet at forhøyelse av prisene er foretatt på grunn av vanskelighetene med å skaffe hjellemateriell i Trøndelag. Det er i denne forbindelse å merke at prisforhøyelsen særlig knytter seg til råved. Avskrift av Prisdirektoratets bestemmelser mottok saksøkeren likeledes - uten
Side:485
bemerkninger fra saksøkte, jfr. Fiskeridepartementets skrivelse av 7. juli 1947. Det er etter dette forståelig at saksøkte gikk ut fra at det hjellemateriale som det var mangel på og som skulle skaffes, også omfattet råved. Det er kanskje så at man i Skogeierlaget for så vidt svevet i en villfarelse, men denne villfarelse synes etter det foreliggende i høy grad å være styrket av myndighetene. Saksøkte antas derfor å måtte være den nærmeste til å bære ansvaret for at det også ble hugget råved.
Tilbake står å behandle saksøktes innvending om at det var tale bare om materiell til bruk under seisesongen 1947. Seisesongen er oppgitt ordinært å strekke seg over månedene mai-juni-juli. Det er på det rene at det er hugget utover denne tid - som nevnt til 20. november 1947. I Skogeierlaget har man dog neppe hatt noe kjennskap til varigheten av sesongen, og det er intet opplyst om at noen nærmere begrensning av tiden enn «inneværende sesong» ble gitt. Først den 2. juli 1947 kom Prisdirektoratets bestemmelser om prisene m.v. Fra saksøkte mottok saksøkeren bestemmelsene den 7. juli 1947. At det ikke ble bruk for hjellemateriell, skyldes så vidt retten har forstått, at fisket slo feil. Heller ikke om dette forhold ble saksøkeren holdt orientert. Saksøkte forholdt seg taus til Skogeierlagets skrivelse av 15. oktober 1947, mens det vel etter det standpunkt saksøkte nå inntar, ville vært naturlig straks å meddele at saken ikke lenger var aktuell. Tvert imot sendte saksøkte skrivelsen over til Råfisklaget som så sent som i november henvendte seg til sine salgsorganisasjoner - jfr. skrivelsen fra Råfisklaget til Skogeierlaget av 8. november 1947.
Retten finner at saksøkerens påstand om erstatning etter det således foreliggende må bli å ta til følge.
Sitt samlede tap på affæren har saksøkeren oppgitt til kr. 118043,94 med fradrag av usolgt virke som er verdsatt til kr. 2000,00. Noen innsigelse mot denne beregning er ikke fremsatt av saksøkte. - - -