Rt-1952-580

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-05-21
Publisert:	Rt-1952-580
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 71/1952
Parter:	A/S Blaahval (høyesterettsadvokat Annæus Schjødt) mot Staten v/Handelsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Skau, Thrap, Soelseth, Stang, Dissens: Nygaard
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Lov om erstatning for rekvirerte skip (1946) §12, §4, §9, Lov om erstatning for rekvirerte skip (1946)

Dommer Skau: I denne sak, som gjelder A/S Blaahvals krav mot Staten om erstatning vedrørende det flytende kokeri «C. A. Larsen», avsa Skjønnsretten for Statens oppgjør med de norske hvalfangstredere den 14. februar 1951 dom med slik domsslutning:

«Nortraship frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det var dissens i skjønnsretten, idet de to ikke-juridiske medlemmer stemte for at rederiet skulle tilkjennes erstatning.

A/S Blaahval har anket til Høyesterett og lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt: At Staten v/ Handelsdepartementet tilpliktes å betale A/S Blaahval erstatning etter skjønnsrettens fastsettelse for

Side:581

skade og tap ved «C. A. Larsen»s havarier i krigstiden, derunder erstatning for utstyr av enhver art, inklusive kokeriutstyr og fautanlegg, samt for det ved reparasjonen forvoldte tidstap fra 9. mai til 5. desember 1945 og «in Anspruch»godtgjørelse fra 1. april til 8. mai 1945 med kr. 58 271,96.

Subsidiært: At Staten v/ Handelsdepartementet tilpliktes å betale A/S Blaahval erstatning etter rettens fastsettelse for statsmyndighetenes samlede behandling av «C. A. Larsen» i forhold som hører inn under eller har naturlig tilknytning til krigstiden.

Atter subsidiært: At Staten v/ Handelsdepartementet tilpliktes å betale A/S Blaahval erstatning for skade og tap ved de i den prinsipale påstand nevnte havarier, etter §9 i lov av 19. juli 1946 nr 15 - subsidiært for skade på den del som utgjøres av selve tankskipet - og med samme erstatning for tidstap og «in Anspruch»godtgjørelse som nevnt i den prinsipale påstand.

Erstatningskravene begrenses i alle tilfelle til kr. 3 000 00,00, hvortil kommer ovenfor nevnte tidstap og «in Anspruch»godtgjørelse.

I alle til felle påståes renter av domstolbeløpet fra 15. desember 1948 til betaling skjer, og saksomkostninger for begge retter.»

Staten har lagt ned slik påstand:

«I. Prinsipalt: Skjønnsrettens dom stadfestes.

II. Subsidiært: Såfremt der tilkjennes A/S Blaahval erstatning for flytende kokeri «C. A. Larsen» i medhold av lov 19. juli 1946 §9, blir det i erstatningen å gjøre fradrag for differansen mellom den til rederiet utbetalte «Anspruch»-leie og den «Anspruch»leie som ville tilkommet «C. A. Larsen» vurdert som tankbåt.

III. A/S Blaahval tilpliktes å betale Staten sakens omkostninger for skjønnsretten og for Høyesterett.»

Om saksforholdet viser jeg til skjønnsrettens domsgrunner. Saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse for Høyesterett som for skjønnsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn skjønnsretten.

Jeg er enig med skjønnsretten i at «C. A. Larsen» må ansees rekvirert av Staten høsten 1939, og at den omstendighet at det etter at påbudet var gitt og etterkommet ble opprettet et certeparti, ikke kan tillegges noen betydning for det spørsmål som saken gjelder. Jeg er også enig med skjønnsretten i at dette rekvisisjonsforhold besto da tyskerne i september 1940 tok skipet «in Anspruch», og at Statens rekvisisjon derved ble brakt til opphør. Om dette viser jeg til skjønnsrettens domsgrunner, som jeg i alt vesentlig kan tiltre.

Videre må jeg gå ut fra at det tap som rederiet er påført ved at skipet ble skadet uten å være assurert, er en følge av Statens rekvisisjon. Da rederiet fikk påbudet om å la skipet gå til Bergen, lå skipet avgangsklart for å gå inn på et certeparti for 4 konsekutive reiser mellom Aruba og River Plate. Dette certeparti ville ikke ha løpet ut før i mai 1940. Var skipet ikke blitt rekvirert av Staten, ville det derfor ikke ha vært hjemme da tyskerne angrep Norge den 9. april 1940. Og om det før eller etter dette tidspunkt var blitt skadet eller gått tapt ute, så ville det ha vært assurert. Jeg må

Side:582

derfor, som sagt, legge til grunn at det tap som rederiet har lidt ved at skipet ble skadet uten å være assurert, er en følge av rekvisisjonen.

Dette tap antar jeg med skjønnsrettens mindretall at rederiet har krav på å få erstattet av Staten. Det foreligger her en ekspropriasjon av bruksretten til skipet. Som følge av denne ekspropriasjon er rederiet påført et tap. Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om det, slik som den ankende part har hevdet, i ekspropriasjonssaker overhodet ikke kan stilles noe krav om adekvans. Jeg kan nemlig ikke finne at følgen i de foreliggende tilfelle var så fjern og uberegnelig at man uten å komme i konflikt med påbudet i Grunnlovens §105 om at det skal ytes full erstatning, kan frita Staten for ansvar.

Jeg antar altså at Staten må være erstatningspliktig for det tap som rederiet er påført som følge av «C. A. Larsen»s havarier.

Som det fremgår av påstanden, har A/S Blaahval ikke gjort krav på noe bestemt beløp. Erstatningen vil delvis måtte fastsettes skjønnsmessig, og det er partenes forutsetning at erstatningen da i sin helhet bør fastsettes av skjønnsretten. Jeg finner det derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på erstatningen. Jeg skal bare tilføye at rederiet også må ha krav på erstatning for tidstap. Hvorledes dette skal fastsettes - og om man herunder for en del av tiden kan legge «Anspruch»-godtgjørelsen til grunn, må skjønnsretten avgjøre. Det samme gjelder spørsmålet om for hvilket tidsrom rederiet skal ha erstatning for tidstap. Det foreligger ikke slike opplysninger for Høyesterett at jeg finner å kunne ta standpunkt til disse spørsmål.

Etter det resultat jeg er kommet til antar jeg at Staten bør erstatte rederiet sakens kostnader for skjønnsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten v/ Handelsdepartementet kjennes pliktig til å betale A/S Blaahval erstatning etter fastsettelse av skjønnsretten for skade og tap ved «C. A. Larsen»s havarier i krigstiden, derunder erstatning for utstyr av enhver art, inklusive kokeriutstyr og fautanlegg, herunder det tidstap som er voldt ved de nevnte havarier. Erstatningen for reparasjonene begrenses til 3 000 000 - tre millioner - kroner.

Saken hjemvises til fortsatt behandling ved skjønnsretten.

I sakskostnader for skjønnsretten og Høyesterett betaler Staten v/ Handelsdepartementet til A/S Blaahval 10 000 - ti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Nygaard: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg er enig med førstvoterende i at «C. A. Larsen» i realiteten ble rekvirert til bruk av de norske myndigheter i november 1939, selv om det ikke ble gjort noe formelt vedtak om rekvisisjon. Det som her er avgjørende for meg er at statsmyndighetene ga uttrykk for at det var nødvendig å gå til rekvisisjon, og at rederiet bøyet

Side:583

seg for dette. At de nærmere vilkår for bruken ble fastsatt ved certepartiet av 16. november 1939 - og ikke ved skjønn-, kan ikke her spille noen rolle. Videre er jeg enig med førstvoterende i at den norske rekvisisjon til bruk opphørte fra 7. september 1940, da tyskerne tok «C. A. Larsen» «in Anspruch». Men i motsetning til førstvoterende finner jeg ikke at den norske stat på grunn av rekvisisjonen i november 1939 er ansvarlig for de skader som rammet «C. A. Larsen» etter at den var tatt «in Anspruch» av tyskerne. Ganske visst legger jeg til grunn at det var årsakssammenheng mellom den norske rekvisisjon og de skader som ble tilføyet «C. A. Larsen» i tysk besittelse, for så vidt som skadene ikke ville ha rammet fartøyet dersom det ikke var blitt rekvirert av de norske myndigheter. Men en slik årsakssammenheng kan etter mitt skjønn ikke være tilstrekkelig til å begrunne ansvar for Staten i det foreliggende tilfelle. I likhet med skjønnsrettens flertall finner jeg at det er en så fjern sammenheng mellom den norske rekvisisjon til bruk og de skader som ble tilføyet «C. A. Larsen» at det ikke er grunnlag for å gjøre Staten ansvarlig. Når man tar sitt utgangspunkt i en vurdering av de risikomomenter som forelå i november 1939, kunne man etter min oppfatning ikke regne med at «C. A. Larsen» kom i noen farligere posisjon ved å bli liggende i Norge enn ved å bli sendt ut i samsvar med det inngåtte certeparti med Eagle Oil Co., snarere tvert imot. Jeg kan således ikke finne at Staten på grunn av rekvisisjonen i november 1939 kan gjøres ansvarlig for at «C. A. Larsen» ble tilføyet skader som følge av at Norge kom med i krigen og hvalkokeriet ble tatt «in Anspruch» av tyskerne.

For meg blir det etter dette nødvendig å ta standpunkt til om det foreligger annet grunnlag for å gjøre Staten ansvarlig.

A/S Blaahval har krevet erstatning også på det grunnlag at selskapet etter krigen urettmessig er blitt dårligere behandlet enn de øvrige hvalfangstrederier. Selskapet gjør gjeldende at det uten grunn er satt i en særstilling og at det således foreligger åpenbar diskriminering. Jeg er enig med skjønnsretten i at det ikke her foreligger noen slik diskriminering at selskapet av den grunn har noe erstatningskrav mot Staten. Jeg kan på dette punkt i det vesentlige tiltre skjønnsrettens begrunnelse. Også når det gjelder konsesjonsnektelsen etter krigen slutter jeg meg til det som er uttalt av skjønnsretten.

Endelig har A/S Blaahval krevet erstatning etter §9 i loven av 19. juli 1946 om erstatning for skip og bruk av skip m.v., prinsipalt for skader på hele «C. A. Larsen», subsidiært for skader på den del av «C. A. Larsen» som kan betraktes som «tankskip». Etter §12 i loven av 1946 kommer lovens bestemmelser ikke til anvendelse på «hvalkokerier og hvalbåter». Om grunnen til at hvalfangstflåten ble holdt utenfor denne lov viser jeg til Ot. prp. nr. 112 for 1945-46, side 7 og side 10. Jeg finner at «C. A. Larsen» i denne relasjon må sees som et hvalkokeri selv om det ble rekvirert av de norske myndigheter for å brukes som lagringsskip for olje og senere ble tatt «in Anspruch» av tyskerne for å brukes som opplagsskip. A/S

Side:584

Blaahval kan således etter min mening ikke etter reglene i lovens §9 ha krav på erstatning for skadene på hele «C. A. Larsen», og jeg kan heller ikke gi selskapet medhold i det subsidiære krav på erstatning ut fra det syn at «C. A. Larsen» i forhold til loven av 1946 delvis må sees som et «tankskip». Jeg finner det videre klart at «C. A. Larsen» ikke kan gå inn under reglene i loven av 5. mars 1948 om erstatning for hvalkokerier og hvalbåter m.v. I denne lov er det ingen bestemmelse som svarer til §9 i loven av 1946. I Ot. prp. nr. 3 - 1948 9-10 er behandlet spørsmålet om erstatning for skadene på «C. A. Larsen». Det sies her bl.a.: «Med hensyn til F. K. «C. A. Larsen» har dettes eier ikke krav på erstatning i henhold til de prov. anordninger av 22. april og 18. mai 1940. Man må imidlertid regne med at eieren av kokeriet, Blaahval A/S, vil fremsette krav om en viss billighetserstatning i likhet med hva der i henhold til lov av 19. juli 1946 nr. 15, §9, er blitt tilstått eierne av koffardiskip under hjemmeflåten. For i tilfelle å få spørsmålet belyst i så betryggende former som mulig har departementet - dog under noen tvil - funnet å burde slutte seg til regjeringsadvokat Bødtkers forslag om at skjønnsretten i denne spesielle sak skal kunne treffe endelig avgjørelse på billighetsgrunnlag. Det er dog forutsetningen at skjønnsretten under ingen omstendighet kan tilkjenne høyere erstatning enn om kokeriet var kommet inn under loven av 19. juli 1946 nr. 15, §9, jfr. samme lovs §4.» Finans- og tollkomitéen uttalte om dette spørsmål i Innst. O. II - 1948 6-7: «Når det gjelder oppgjøret for «C. A. Larsen» gir lovutkastet i §1, 2. ledd, 2. punkt skjønnsretten adgang til å tilkjenne kokeriet billighetserstatning. Bestemmelsen og departementets bemerkninger til bestemmelsen er imidlertid formet slik at de til en viss grad gir uttrykk for at departementet anser det for rimelig om en viss billighetserstatning blir tilkjent. En slik vurdering kan imidlertid komitéen - etter de opplysninger som foreligger - ikke gi sin tilslutning. På den annen side er komitéen enig i at hvis det reises krav på billighetsgrunnlag bør spørsmålet behandles og endelig avgjøres av skjønnsretten. Ut fra dette syn har komitéen omredigert utkastets §1 annet ledd, 2. punkt med sikte på å gi bestemmelsen en helt nøytral form, som en ren kompetanseregel for skjønnsretten.» Etter behandlingen av lovforslaget i Stortinget ble imidlertid resultatet at §1 og §12 ble forandret slik at skjønnsretten ikke fikk kompetanse til å avgjøre om det av billighetsgrunner skulle gis erstatning i et slikt tilfelle som foreligger i denne sak. Jeg viser om dette til Forhandlinger i Odelstinget 1948 111 flg. og til Forhandlinger i Lagtinget for 1948 38 flg.

Mitt resultat blir således at jeg stemmer for at skjønnsrettens dom stadfestes.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Soelseth og justitiarius Stang: Likeså.

Side:585

Av skjønnsrettens dom (høyesterettsjustitiarius Paal Berg, professor Carl Jacob Arnholm, direktør Jacob Bull, fhv. skifteforvalter Ragnv. Walnum, skipsreder O. A. Knutsen):

A/S Blaahval ble stiftet i 1936 for innkjøp av hvalkokeriet «C. A. Larsen». Av aksjekapitalen kr. 50 000,00 var 60 pst. på norske, 40 pst. på tyske hender. Ved certeparti av 4. november 1936 bortfraktet A/S Blaahval «C. A. Larsen» på «bare-boat»-basis for 4 år til det tyske selskap Margarine-Rohstoff Beschaffungsgesellschaft m.b.H. Dette selskap drev hvalfangst med båten i de følgende sesonger.

Ved krigsutbruddet i september 1939 lå «C. A. Larsen» i Tyskland for reparasjon. A/S Blaahval fant det sikrest å få båten opp til Norge. Reparasjonen ble så fortsatt i Sandefjord.

Etter krigsutbruddet overtok de norske aksjonærer den tyske del av aksjekapitalen.

Etter endt reparasjon ble «C. A. Larsen» bortfraktet til Eagle Oil Co. for 4 reiser med olje fra Aruba til Syd-Amerika. Bortfraktningen var approbert av Skipsfartsdirektoratet. Men etterpå fikk rederiet melding fra Skipsfartsdirektoratet at Staten trengte båten for lagring av olje her hjemme. I brev av 4. november 1939 stadfestet Skipsfartsdirektoratet dette, og ga rederiet pålegg om uten opphold å sende «C. A. Larsen» til Bergen for lagring av ca. 10 000 tonn brenselsolje.

Overensstemmende med påbudet ble «C. A. Larsen» straks sendt til Bergen og ble der tatt i bruk av Staten. Etter en del forhandlinger ble et certeparti utstedt den 16. november 1939. Certepartiet gjaldt 6 måneder fra overtagelsen. Deretter skulle båten ifølge certepartiet leveres tilbake til Sandefjord. Den månedlige betaling ble satt til kr. 75 000,00 til båten var levert tilbake til A/S Blaahval.

Den 4. mai 1940 sendte A/S Blaahval følgende brev til Skipsfartsdirektoratet:

«S.S. «C. A. Larsen» - C/P av 16/11 39.

Vi henviser til konferanse med herr kontorsjef L. Usterud Svendsen i går angående certepartiet i dag. Gjennom den tyske overkommando har vi fastslått at skibet fremdeles ligger i Bergen, helt uskadd og med hele mannskapet i behold.

Vi forstår at De ikke har utlosset skibet, og da båten således ikke stilles til vår disposisjon ved certepartiets utløp, fortsetter efter gjeldende kotyme certepartiet til utlossing har funnet sted. Vi tør be Dem innbetale på vår foliokonto nr. 705029 i Christiania Bank og Kreditkasses Rådhusfilial ytterligere en måneds leie i henhold til certepartiets §4, nemlig kr. 75 000,00.»

Skipsfartsdirektoratet beholdt båten som opplagsbåt for olje utover 6-månedersterminen. I brev av 5. juli varslet Skipsfartsdirektoratet A/S Blaahval om at det var mulighet for å skaffe lagerplass på land, og at Direktoratet derfor forbeholdt seg å «si opp med 10 dagers varsel.»

Leieforholdet ble ikke oppsagt, men den 7. september 1940 ble «C. A. Larsen» tatt «in Anspruch» av tyskerne. I brev av 9. september sendte A/S Blaahval melding herom til Skipsfartsdirektoratet. I brevet heter det:

«Med hensyn til bestemmelsene i certepartiet av 16/11-39 med Dem

Side:586

angående tilbakelevering m. m., forbeholder vi oss retten til å komme tilbake herpå.»

Skipsfartsdirektoratet svarte i brev av 12. september:

«Flytende kokeri «C. A. Larsen».

Vi erkjenner mottagelsen av Deres brev av 9. ds. og bemerker derav at ovennevnte skib er tatt «in Anspruch» av Kriegsmarinedienststelle fra og med 7. ds. kl. 12. Som følge derav må det i sin tid med oss inngåtte certeparti, datert 16/11 39, ansees bortfalt. Vi tør be Dem om godhetsfullt å tilstille oss så snart som mulig regning for hyre inntil den 7. september kl. 12.»

I brev av 5. oktober s. å. fastholdt A/S Blaahval sin rett overfor Skipsfartsdirektoratet til hyre «til De har oppfylt Deres del av certepartiet».

Tyskerne hadde «C. A. Larsen» «in Anspruch» til frigjøringen, men imot slutten av krigen, antagelig i 1944, ble «C. A. Larsen» sterkt skadet under et bombeangrep. Ved frigjøringen lå skipet i Trondheim og ble så sendt til Sandefjord for reparasjon.

Etter krigen søkte A/S Blaahval Staten om konsesjon til å drive hvalfangst med «C. A. Larsen», men fikk avslag. Båten ble deretter solgt til hvalfangstselskapet Antarktis for kr. 6 000 000,00 i reparert stand. I kjøpekontrakten var avtalt at kjøperen skulle dekke den del av reparasjonsomkostningene som oversteg kr. 1,5 mill.

Rederiet har krevet oppgjør av Nortraship for skipet fordi det etter Statens rekvisisjon ikke er tilbakelevert i samme stand som ved overtagelsen. Nortraship har nektet å betale og sak er derfor reist. - - -

Skjønnsrettens syn på saken:

A/S Blaahval har ikke bygget sitt krav på reglene i oppgjørsloven for hvalfangstselskapene, men på almene rettsprinsipper.

Etter hvaloppgjørsloven §12 første ledd, 2. punktum, jfr. §1, 2. avsnitt, er skjønnsretten kompetent til å avgjøre om A/S Blaahval har noe erstatningskrav overfor Staten.

Skjønnsretten finner at saksøkeren ikke har krav på erstatning for urettmessig behandling og diskriminering ved forhandlingene om hvalfangstrederienes oppgjør med Staten. For den alminnelige koffardiflåtens vedkommende ga uteflåten hjemmeflåten andel i oppgjøret, ikke fordi hjemmeflåten hadde rettskrav på det, men fordi det i stor utstrekning var en tilfeldighet hvilke skip som var blitt igjen i Norge under okkupasjonen og fordi mange av disse skips rederier var kommet i en meget vanskelig økonomisk stilling etter krigen. Uteflåten delte således frivillig oppgjøret med hjemmeflåten, men hadde ingen plikt til dette. Hvalfangstselskapene pliktet heller ikke å dele med de hjemmeværende kokerier, og når det ikke ble gjort, og «C. A. Larsen» ble holdt utenfor, var det fordi man mente at rederiet ikke trengte noen økonomisk hjelp, og fordi man derfor ikke ville yte mer enn man pliktet. Dette var etter skjønnsrettens mening ingen diskriminering som kunne medføre noe erstatningskrav.

Saksøkeren har ikke brukt konsesjonsnektelsen etter krigen som et selvstendig erstatningsgrunnlag i denne post, men har henvist til denne som et tegn på at A/S Blaahval har vært gjenstand for diskriminering.

Side:587

Skjønnsretten har imidlertid ikke tilstrekkelig materiale til å ta standpunkt til om konsesjonsnektelsen er et ledd i en tilsiktet diskriminering.

A/S Blaahval kan heller ikke søke noen støtte i at Staten har gitt oppgjør etter oppgjørsloven av 1946 til de skip som ble beslaglagt av tyskerne i franske havner. Disse båter var uteflåtebåter, og oppgjøret for dem gikk inn som et ledd i det store kompromissoppgjøret med uteflåten.

Det neste spørsmål er om «C. A. Larsen» ble rekvirert av Staten høsten 1939 og hvilke faktiske og rettslige følger dette har hatt.

Skjønnsretten mener at «C. A. Larsen» høsten 1939 ble rekvirert av Staten. At kongelig resolusjon og skjønn over erstatningens størrelse mangler, kan ikke tillegges noen vekt. Det er på det rene at rederiet, tross certepartiet med Eagle Oil Co., fikk pålegg om straks å seile til Bergen for å disponeres der i Statens interesse, endog før vilkårene for Statens bruk av skipet var fastsatt. Når rederiet med all grunn fant å måtte bøye seg for dette maktbud, har rederiet rett til å hevde at et rekvisisjonsforhold er oppstått. Skjønnsretten legger for så vidt ingen vekt på det certeparti som ble opprettet 16. november 1939. På det tidspunkt var Statens pålegg allerede betingelsesløst etterkommet. Det var da praktisk og naturlig å fastsette de nærmere vilkår for den tvangsmessige bruk i certepartiform, da certepartiene vanligvis har klausuler for de spørsmål som likevel måtte reguleres.

Certepartiet regulerte rekvisisjonsforholdet bare for 6 måneder fra overtagelsen. Ved utløpet av denne frist ble vilkårene ikke endret, bortsett fra at Staten noe senere forbeholdt seg en 10 dagers oppsigelsesfrist, som ikke ble brukt. Skjønnsretten mener at rekvisisjonsforholdet fremdeles besto da tyskerne tok skipet «in Anspruch».

Om tyskerne hadde en folkerettslig adgang til å disponere skipet som de gjorde, spiller ingen rolle. Tyskerne hadde makt til å overta skipet, og således en sterkere adgang til rekvirering enn Skipsfartsdirektoratet.

Skjønnsrettens flertall, formannen, Arnholm og Walnum mener at tyskerne brukte denne makt til å ta skipet fra rederiet, og ikke til å tre inn i Statens rekvisisjonsforhold. At den sterkere rekvirent således fortrenger den tidligere, må rettslig medføre at det tidligere rekvisisjonsforhold opphører til fordel for de nyere, og at det oppstår et selvstendig rekvisisjonsforhold mellom den nye rekvirent og eieren. «C. A. Larsen» var derfor ikke lenger rekvirert av Staten, men av tyskerne da skadene inntraff under bombingen i 1944.

Det gjenstår å avgjøre om skadene er en følge av Statens forutgående rekvisisjon. Det kan hevdes at skadene ville være unngått om Staten ikke hadde holdt skipet tilbake i Norge så det falt i tyskernes hender. Men dette er i tilfelle ikke den eneste årsak til rederiets tap. Dette ville heller ikke ha inntruffet om skipet hadde vært assurert da det ble skadet, eller om tyskernes rekvisisjonsansvar kunne dekkes. Spørsmålet er derfor om Staten er ansvarlig fordi deres rekvisisjon medførte at «C. A. Larsen» ble liggende i Norge så skipet kunne tas av tyskerne, videre at det på tyskernes hender ble liggende uassurert og ble skadet, og endelig at erstatningsansvaret senere ikke kunne dekkes av tyskerne.

For denne skade, som inntraff etter at det norske rekvisisjonsforhold

Side:588

var opphørt, har rekvirenten intet ubetinget ansvar. Den påberopte høyesterettsdom i Rt-1940-561 er ikke avgjørende. Når Høyesterett i denne sak gjorde eksproprianten ansvarlig for den under saken omhandlede skade, var det fordi vedkommende veianlegg, med Statens samtykke og under Statens kontroll ble utnyttet på en annen måte enn forutsatt under ekspropriasjonssaken, og fordi dette var den direkte årsak til at grunneieren var blitt påført en skade som det ikke var tatt hensyn til da ekspropriasjonssummen ble fastsatt.

Sammenhengen mellom den norske rekvisisjon og skadene er etter flertallets mening så fjern, at det ikke er rimelig å gjøre Staten ansvarlig. Saksøkerens prinsipale krav kan derfor ikke tas til følge.

Subsidiært forlanger saksøkeren oppgjør etter oppgjørsloven av 19. juli 1946 for den del av «C. A. Larsen» som gjorde tjeneste som tankskip. Partene er enige om at skjønnsretten kan prøve dette spørsmål.

I §12 i oppgjørsloven av 19. juli 1946 nr. 15 sies: «Bestemmelsene i denne lov kommer ikke til anvendelse på hvalkokerier og hvalbåter ....». Som helhet betraktet er «C. A. Larsen» derfor klart holdt utenfor denne lov. Spørsmålet er så om man kan dele opp skipet således at den del som er spesiell for et kokeri henregnes under hvalloven, mens resten som kunne brukes som tankskip går under den alminnelige oppgjørslov.

Hverken i lovens tekst eller forarbeider kan det finnes noe som tyder på at oppgjør for samme skip skulle kunne skje dels etter den ene, dels etter den annen lov. Når begge lover klart forutsetter at kokerier skal behandles under hvalloven, finner skjønnsretten ingen adgang til å henføre «C. A. Larsen» under koffardiflåten for den del som kunne brukes som tankskip.

Heller ikke saksøkerens subsidiære påstand kan derfor føre frem.

Det kan muligens sies at A/S Blaahval på denne måte er kommet i en uheldig stilling. Men et krav på erstatning må eventuelt bygges på billighet og ligger utenfor skjønnsrettens kompetanse.

Skjønnsrettens flertall finner at det ikke er grunn til å ilegge saksøkeren saksomkostninger.

Mindretallet, Bull og Knutsen kan ikke dele flertallets syn på saken, nemlig at sammenhengen mellom den norske rekvisisjon og skaden er så fjern at det ikke er rimelig å gjøre Staten ansvarlig. Vi mener det ikke kan være riktig å begrense eierens erstatningskrav som følge av Statens rekvisisjon til det tap som det allerede ved rekvisisjonen var åpenbart at eieren ville li de, eller som man på det tidspunkt naturlig måtte regne med for eieren. Når det - som i nærværende sak - på det tidspunkt da eieren igjen fikk rådighet over sitt skip, viste seg at skipet var påført en skade, som har til følge et tilsvarende tap for eieren hvis han ikke får det erstattet, og denne skade åpenbart ikke ville ha vært påført hvis skipet ikke var blitt rekvirert av Staten, må eieren etter vår mening ha krav på å få dette tap inkludert i den rekvisisjonserstatning Staten yter, når skaden og tapet har en økonomisk tilknytning til rekvisisjonen som i denne sak. Skipet er som følge av Statens rekvisisjon brakt i en spesiell økonomisk faresituasjon - manglende assuranse og tyskernes manglende økonomiske evne. Dette er riktignok ikke en direkte følge av Statens rekvisisjon, men når det som her er åpenbart at

Side:589

skipet på grunn av dets begrensede anvendelighet (som følge av størrelse og egenart) og eierens disposisjoner med skipet før Statens rekvisisjon, ikke ville ha kommet i en lignende økonomisk situasjon hvis det ikke var blitt rekvirert, mener vi Staten som rekvirent må holde eieren skadesløs.

Hva angår de subsidiære krav er vi heller ikke enig i at skipet ikke kan få oppgjør som tankskip etter oppgjørsloven for handelsflåten, når man ser på de faktiske forhold:

1. At skipet høsten 1939 ble forandret til å kunne føre lettere brenselsoljer, som vanligvis ikke finner anvendelse ved hvalfangst, og at dette ble gjort med spesielt henblikk på å gjøre skipet tjenlig til å benyttes i tankfart.

2. At skipet før Statens rekvisisjon fant sted, faktisk var sluttet i det åpne marked som tankskip.

3. At Staten rekvirerte skipet ikke for å benytte det til hvalfangst, men som tankskip.

4. At det etter rekvisisjonen, først av Staten og senere av tyskerne ble benyttet som tankskip.

Vi er enige i at skipet på grunn av sitt tekniske utstyr vanligvis sees på som et kokeri, men dette anser vi ikke som avgjørende og henviser blant annet til at man i Nortraship-oppgjøret har eksempler på at det i forbindelse med fastsettelsen av brukserstatning for lasteskip, er gitt skip som etter sitt utstyr vil ansees som trampskip, oppgjør som fastsatt for linjeskip, bl.a. nettopp fordi de ble benyttet i linjefart før rekvisisjonen. Når man så ser på den praktiske anvendelse av «C. A. Larsen» før og under rekvisisjonen, kan vi ikke komme frem til et resultat hvoretter «C. A. Larsen» utelukkes fra å motta oppgjør som tankskip, fordi skipet på grunn av sitt tekniske utstyr også kunne benyttes som hvalkokeri.

Videre mener vi at når oppgjørsloven av 19. juli 1946 unntar «hvalkokerier og hvalbåter», må det antas at man da siktet til et særoppgjør med de aktive kokerier, og etter vår mening utelukker ikke dette «C. A. Larsen» fra loven hvis dette fartøy betraktes som tankskip. Vi er imidlertid enige i at man ikke kan dele skipet og ta en del under hvalloven og en del under den alminnelige oppgjørslov. Betraktes båten som tankskip og derved kommer inn under lov av 19. juli 1946, skal rederiet ha erstatning for den skade som er påført, dog unntatt den del av skip eller utstyr som spesielt henhører under kokeri.

For øvrig er vi enige med flertallet.

Side:590