Rt-1952-590

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1952-05-21
Publisert:	Rt-1952-590
Stikkord:	Ærekrenkelse
Sammendrag:	Dissens: 3-2
Saksgang:	L.nr. 72/1952
Parter:	A (høyesterettsadvokat Albert Wiesnener) mot B (høyesterettsadvokat Finn Arnesen).
Forfatter:	Soelseth, Thrap, Stang, Mindretall: Skau, Gaarder
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, §253, Straffeprosessloven (1887) §268, §469, §471, §85, §248, §254, Straffeloven (1902)

Dommer Soelseth: Ved stevning av 17. mars 1951 saksøkte statsautorisert revisor A overrettssakfører B med påstand om mortifikasjon av ærekrenkende uttalelser fra Bs side. Uttalelsene er i stevningen angitt å gå ut på:

1. I skrivelse datert 21. oktober 1945 til høyesterettsadvokat Finn Braaten har han om saksøkeren skrevet: Til Deres forespørsel kan jeg kort og godt svare at revisor A ikke har påtalemyndighetens tillit og at vi av den grunn ikke kan tillate at han får adgang til de nevnte bedrifters kontorer eller deres bøker eller papirer.

2. På et møte 26. februar 1947 hos høyesterettsadvokat Sigurd Nielsen, Oslo, uttalte at statsautorisert revisor A hadde medvirket til saneringssvik og ville bli siktet for dette. A fremsatte også krav på erstatning for den skade han er påført ved de nevnte uttalelser.

Ved Moss byretts dom av 27. mars 1951 ble overrettssakfører B, som var tilstått fri sakførsel, frifunnet og statsautorisert revisor A ilagt kr. 875,00 i sakskostnader til det offentlige.

A har begjært fornyet behandling ved lagmannsrett for så vidt angår rettens avgjørelse med hensyn til mortifikasjonsspørsmålet og sakskostnadene, subsidiært har han anket over lovanvendelsen. Begjæringen om fornyet behandling er avslått av Høyesteretts Kjæremålsutvalg, hvorimot anken ble henvist til Høyesterett.

Før jeg går over til å behandle anken, nevner jeg at domsgrunnene til dels ikke er klare, men det er ikke anket over saksbehandlingen, og domsgrunnene gir etter min oppfatning tilstrekkelig grunnlag til å prøve lovanvendelsen.

Jeg finner at anken for så vidt må tas til følge.

Som det fremgår av det før refererte gjelder saken to forskjellige uttalelser, den ene gitt i brev av 21. oktober 1945 til advokat Braaten, den annen under et møte den 26. februar 1947 hos advokat Sigurd Nielsen, Oslo. At uttalelsene er fremkommet og har hatt det refererte innhold er på det rene.

Side:591

Byretten er etter domsgrunnene kommet til at den først refererte uttalelse etter sitt innhold var uttrykk for en subjektiv vurdering og at den annen - uansett hvorledes den etter sin lydelse kan oppfattes - av Nielsen og Busch som påhørte uttalelsen,- ble oppfattet som en subjektiv vurdering. Byretten har derfor lagt til grunn at begge uttalelser var å anse som subjektive vurderinger, som bare var egnet til å fremkalle de virkninger som straffelovens §247 nevner, hvis Braaten, Nielsen og Busch uten videre godtok Bs vurdering, hva retten har funnet uantagelig.

Byretten synes ved avgjørelsen av mortifikasjonsspørsmålet å ha lagt vesentlig vekt på at uttalelsene er å anse som subjektive vurderinger. Jeg kan imidlertid ikke være enig i at dette i den foreliggende sak har noen vesentlig betydning for spørsmålet om den rettslige adgang til å kreve mortifikasjon. Det fremgår ikke av ordlyden i straffelovens §253 at den har skjelnet mellom subjektive vurderinger og andre uttalelser, og den legger ikke vekt på om uttalelsen i det konkrete tilfelle er oppfattet som en subjektiv vurdering. Avgjørende etter loven er om uttalelsene etter sitt innhold - objektivt bedømt - er egnet til å skade As gode navn og rykte eller utsette ham for tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit (straffelovens §247). At begge uttalelser etter en objektiv vurdering er egnet til å fremkalle disse følger, må jeg gå ut fra, og det skulle da også være adgang til å kreve uttalelsene mortifisert, hvis sannheten av dem ikke er bevist.

Det har riktignok forekommet i praksis at mortifikasjonspåstanden, når det gjelder subjektive vurderinger, ikke er tatt til følge, se Høyesteretts kjennelse i Rt-1939-507. Jeg anser det for avgjørelsen av denne sak unødvendig å inngå på en mer generell drøftelse av de forhold som må foreligge for at mortifikasjon av sådanne vurderinger ikke kan kreves. Det er tilstrekkelig å konstatere at det etter nevnte kjennelse er en betingelse herfor at vurderingen er fremkommet etter at det er gitt en fullstendig og faktisk korrekt fremstilling av de forhold som er grunnlaget for vurderingen, hvilket jeg ikke kan anta har vært tilfelle i denne sak. Byretten har nemlig uttalt at Braaten kunne kontrollere riktigheten av vurderingen ved det materiale han selv satt inne med eller lett kunne skaffe seg, og at Nielsen og Busch fikk vite hvorledes de kunne undersøke om uttalelsen var berettiget. Derav må jeg slutte at de som påhørte uttalelsene til sin bedømmelse av vurderingen trengte ytterligere materiale utenom Bs opplysninger, og da antar jeg at betingelsene for å unnlate mortifikasjon av de uttalelser denne sak gjelder som subjektive vurderinger ikke er til stede.

Byretten synes videre etter domsgrunnene, som for øvrig på dette punkt er noe uklare, å ha lagt vekt på Bs gode tro på det berettigede i å fremkomme med uttalelsene, hvilket kan tyde på at retten ikke har hatt klart for øye at når det gjelder spørsmålet om mortifikasjon etter straffelovens §253, og ikke spørsmålet om straff etter straffelovens §247, er det som allerede før nevnt sannheten av uttalelsene som er avgjørende. Det er derfor etter

Side:592

min mening uten betydning for hvorvidt mortifikasjonsspørsmålet skal tas til følge, at B har ment at han hadde tjenestlig plikt til å uttale seg og at det forelå et saklig grunnlag som berettiget ham til å uttale seg som skjedd, når den objektive sannhet av uttalelsene ikke er bevist. At uttalelsene er fremkommet i forbindelse med Bs befatning som påtalemyndighet med sakene mot Busch-konsernet, kan ikke endre forholdet. Også for uttalelser fra påtalemyndighetens tjenestemenn gjelder straffelovens §253, og den krenkede behøver ikke som byretten synes å mene å nøye seg bare med rettergangsskritt til avkreftelse av mistanken (straffeprosesslovens §268) eller å kreve erstatning (straffeprosesslovens §469 §71), men han kan også forlange mortifikasjon, hvis uttalelsene har det innhold som er angitt i straffelovens §247 og sannhetsbevis ikke er ført.

Det er i byrettsdommen uttalt tvil om ikke uttalelsen til Braaten om at A ikke har påtalemyndighetens tillit, var av en så særegen beskaffenhet at det ikke var mulig å føre og derfor ikke kunne forlanges ført sannhetsbevis for uttalelsen. Jeg anser ikke denne tvil berettiget. Det som i dette tilfelle kan kreves og i tilfelle er mulig å bevise, er at de faktiske omstendigheter er sådanne at påtalemyndigheten (og retten) etter en objektiv bedømmelse måtte komme til at en uttalelse som den B fremkom med, var en riktig vurdering av forholdet, hvilket vil si at det objektivt sett var berettiget ikke å ha tillit til A. At B som byretten uttaler «har hatt rimelig grunnlag for sin subjektive oppfatning av saksøkerens pålitelighet», er ikke nok.

Jeg er således kommet til det resultat at ingen av de av byretten nevnte omstendigheter etter loven kan danne grunnlag for å nekte mortifikasjon.

Om byrettens standpunkt til sannheten av de påklagede uttalelser er domsgrunnene uklare. Det er uttalt at når B har hatt saklig grunnlag for og tjenestlig plikt til å fremkomme med uttalelsene, er det ikke grunnlag for mortifikasjon «selv om saksøkte ikke har ført fullt sannhetsbevis for uttalelsene». Ut fra den rettsoppfatning retten etter min forståelse av dommen har lagt til grunn, anser jeg det antageligst at det siterte må leses som det sto: uansett om saksøkte har ført fullt sannhetsbevis eller ikke. Denne oppfatning styrkes ved at det under prosedyren for Høyesterett er på det rene at det ikke under hovedforhandlingen ble gjort forsøk på å føre bevis for uttalelsenes sannhet. Jeg kan derfor ikke anta at retten har tatt standpunkt til om der forelå bevis for at uttalelsene objektivt sett var sanne.

Under disse omstendigheter finner jeg at dommen med hovedforhandling bør oppheves for at byretten ved ny behandling av saken kan prøve spørsmålet om sannheten av uttalelsene kan ansees bevist.

Jeg antar at spørsmålet om sakskostnader bør utstå for at det kan bli avgjort av byretten etter den stilling saken kommer i ved den fornyede behandling av saken.

Side:593

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.

Dommer Skau: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Det er på det rene at de påklagede uttalelser er fremkommet etter anmodning til B om å begrunne den avgjørelse han som oppnevnt og spesiell statsadvokat i en del store profitørsaker mot det såkalte Busch-konsern hadde truffet ved å nekte å godkjenne A som revisor i disse sakene.

Byretten har videre lagt til grunn at begge de påklagede uttalelser var - og av dem som de var rettet til også ble oppfattet som - uttrykk for Bs personlige vurdering av As forhold, en vurdering som B hadde plikt til å foreta.

Endelig har retten antatt at B har hatt «et forsvarlig grunnlag for å nære mistillit til As objektivitet med omsyn til hans arbeid som regnskapsmann og bedømmer av Busch-konsernets økonomi, og han har også hatt grunn til å mistenke A for i sitt arbeid å ha gått Busch-konsernets erinde».

Under disse omstendigheter kan jeg ikke finne at retten har bygget på noen uriktig rettsoppfatning når den har antatt at det ikke var adgang til å kreve mortifikasjon. Et forhold som dette kan etter min mening ikke antas å rammes av straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser.

Etter dette er det for meg ikke nødvendig å ta standpunkt til det som retten for øvrig har anført til begrunnelse for sitt resultat.

Jeg stemmer for at anken forkastes.

Dommer Gaarder: Når det gjelder uttalelsen om at A hadde medvirket til saneringssvik, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Med hensyn til uttalelsen om at A ikke hadde påtalemyndighetens tillit, er jeg derimot kommet til et annet resultat. Retten har fastslått at uttalelsen «må forståes - - - som en gjengivelse av saksøktes subjektive vurdering». Etter byrettens mening betyr altså uttalelsen at A ikke hadde statsadvokat Bs tillit. Det kan være et spørsmål om en uttalelse av dette innhold under de foreliggende omstendigheter er en «beskyldning» som kan kreves mortifisert etter straffelovens §253. Jeg mener at det for så vidt er atskillig forskjell mellom denne uttalelse og den annen uttalelse (om saneringssvik). Men jeg behøver ikke å gå nærmere inn på dette. Uansett hva man mener om det nevnte spørsmål er det nemlig min oppfatning at anken på dette punkt må forkastes fordi byretten har funnet ført «sannhetsbevis», det vil i denne forbindelse si: at B etter rettens vurdering hadde et tilstrekkelig og holdbart grunnlag for sin oppfatning, at denne med andre ord var objektivt sett berettiget. Herom uttaler nemlig retten for det første det som er sitert av 2. voterende, dommer Skau, videre heter

Side:594

det i byrettsdommen: «Retten finner i det hele tatt å burde godta de anførsler saksøkte har kommet med til begrunnelse av sin mistanke til A», og senere: «Det er for øvrig tvilsomt om det i og for seg er mulig og derfor kan forlanges å føre sannhetsbevis for uttalelsen til høyesterettsadvokat Braaten. Det kan i ethvert fall ikke forlanges mer enn at saksøkte godtgjør at han har hatt rimelig grunnlag for sin subjektive oppfatning av saksøkerens pålitelighet. Bevis for slikt grunnlag finnes ført.» Det jeg her har sitert av byrettsdommens premisser, er ganske visst ikke alltid klart. Spesielt kan kanskje uttalelsen i det siste sitat om «Bs subjektive oppfatning av saksøkerens pålitelighet» volde noen tvil. Men lest i sammenheng tror jeg dommen må oppfattes slik at B etter en riktig bedømmelse hadde grunn til å mangle tillit til A i den forbindelse det her er tale om, og at rettens vurdering for så vidt falt sammen med Bs vurdering. Rettens henvisning til Bs «subjektive oppfatning» må sees i forbindelse for det første med at det var denne som B etter rettens forståelse hadde villet gi uttrykk for, og for det annet med at det i et tilfelle som dette ikke blir tale om et eksakt sannhetsbevis i samme forstand som når det gjelder et påsagn om bestemte handlinger. At B derimot har anvendt en for ham spesiell målestokk, forskjellig fra den alminnelige eller objektive, gir rettens beskrivelse ikke grunnlag for å anta.

Jeg finner derfor at anken må bli å forkaste for så vidt angår uttalelsen om påtalemyndighetens manglende tillit til A, men at dommen for det annet punkts vedkommende bør oppheves. I spørsmålet om saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Stang: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med 1. voterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver Sig. Jensen med domsmenn Fritz Herfurth og Andreas Knutsen):

Ved henvist forliksklage av 28. april 1947 og stevning av 3. juli s. å. anla statsautorisert revisor A, Oslo, privat straffesak mot overrettssakfører B, Moss, med påstand på mortifikasjon, erstatning m.v. Ved Moss byretts kjennelse av 3. november 1949 ble saken avvist på grunn av formelle feil ved saksanlegget. Kjennelsen ble ikke påkjæret hvoretter saksøkeren 21. februar 1950 uttok ny forliksklage, der ikke førte til forlik, hvoretter stevning så ble utferdiget 17. mars s. å.

I stevningen er det nedlagt påstand på at to uttrykk som saksøkte skal ha brukt om saksøkeren skal bli mortifisert, at han blir tilpliktet å betale saksøkeren en etter rettens skjønn fastsatt erstatning, begrenset oppad til kr. 15 000,00 og at han til saksøkeren skal betale saksomkostninger. Under den skriftlige saksforberedelse, har saksøkeren i

Side:595

prosesskrift av 31. januar 1951 meddelt at han vil komme til å utvide påstanden til også å omfatte krav på oppreisning etter straffelovens §254, 2 og nedla under hovedforhandlingen opprinnelig påstand som i stevningen og med den utvidelse som nevnte prosesskrift inneholder, men gjort oppmerksom på at dette siste krav ikke var forliksbehandlet, frafalt saksøkeren påstanden på oppreisning.

De ærekrenkende påsagn som omfattes av stevningen og saken er i stevningen gjengitt således:

1) I skrivelse datert 21. oktober 1945 til Høyesterettsadvokat Finn Braaten, har han om saksøkeren skrevet: «Til Deres forespørsel kan jeg kort og godt svare at revisor A ikke har påtalemyndighetens (feilskrevet påtalemyndighetenes) tillit og at vi av den grunn ikke kan tillate at han får adgang til de nevnte bedrifters kontorer eller deres bøker eller papirer.

2) På et møte 26. februar 1947 hos høyesterettsadvokat Sigurd Nielsen, Oslo uttalte at statsautorisert revisor A hadde medvirket til saneringssvik og ville bli siktet for dette.

Det kan merkes at de bedrifter det i første tilfelle tales om dreier seg om Lillehammer Sag & Høvleri A/S og A/S O. Grundt Røsholm, en papirfabrikk ved Hønefoss.

I stevningen har saksøkeren stillet de ærekrenkende beskyldninger i forhold til straffelovens §247 og §248 og beskrevet saksøktes handling som en overtredelse av de nevnte straffebud, således også at han har fremsatt beskyldningene mot bedre vitende. I stevningen er likeså nevnt at det er for å unngå prosedyre bl.a. om foreldelse av påtaleadgangen, at saksøkeren unnlater å legge ned påstand om straff. Saksøkte, der er praktiserende jurist i Moss, har erkjent at hans uttalelser er gjengitt riktig og at de er fremsatt i henholdsvis svarskriv av 21. oktober 1946 på høyesterettsadvokat Braatens skriftlige forespørsel av 17. s. m. og under det i stevningen nevnte møte på høyesterettsadvokat Sigurd Nielsens kontor 26. februar 1947, men har til frifinnelse påberopt seg at begge uttrykk tydelig peker hen på saksøkereas personlige vurdering av saksøkte, at hans vurdering hadde tilstrekkelig støtte i opplysninger og omstendigheter, som var kommet til saksøkerens kjennskap og derfor forsvarlig og at det var i sin egenskap av representant for påtalemyndigheten og med delegert påtalerett at saksøkte uttalte seg, hvorfor han var både berettiget og forpliktet til å foreta en slik vurdering og la den komme til kjennskap for de nevnte to advokater der arbeidet med de saker vurderingen hadde tilknytning til. Om uttalelsen til høyesterettsadvokat Braaten er videre hevdet at den klart viser hen på og kun inneholder overrettssakfører Bs personlige vurdering og at en slik personlig vurdering ikke er gjenstand for mortifikasjon.

Grunnlaget for den vurdering saksøkte har gitt uttrykk for ved uttalelsene som påståes mortifisert, ligger etter saksøktes fremstilling vesentlig i følgende forhold:

Som oppnevnt og spesiell statsadvokat fra høsten 1945 til å lede etterforskningen i en del store profitørsaker mot det såkalte Busch-konsortium, brakte saksøkte i erfaring at revisor A var blitt engasjert av en del av konsernets medlemmer bl.a. av lederen for konsernet,

Side:596

brukseier Axel Busch, til å være dem behjelpelig med utarbeidelse av formuesoppgaver, oppsetting av regnskaper m.v. med viten om at så vel Busch som andre av hans klienter var under forfølgning for økonomisk landssvik og til dels hadde vært under arrest av denne grunn. I sammenheng med dette var saksøkeren videre blitt antatt av Busch eller av bedrifter som Busch kontrollerte, nemlig Lillehammer Dampsag A/S og O. Grundt Røsholm A/S til høsten 1945 å sette opp formuesoppgaver for disse selskaper. I det meget nøyaktige og ganske omfangsrike opus som saksøkte betegner som en finansiell vurdering av sistnevnte selskap og med utgangspunkt i regnskapene (rettens understrekning) pr. 9. september 1945, har saksøkte innledningsvis anført at han hadde fått dette oppdrag av høyesterettsadvokat Knut Bjørge, Sarpsborg, der var Erstatningsdirektoratets tilsynsmann i Østfold, uaktet denne anførsel ikke var sann - noe som saksøkte hadde brakt i erfaring ved uttalelser av høyesterettsadvokat Bjørge under etterforskningen i saken. Etter saksøktes mening var denne usannferdige uttalelse om oppdragsgiveren kommet for å kamuflere at han hadde blitt engasjert av personer der var sterkt interessert i å få sin formuesstilling vurdert mest mulig ned. Dette mener saksøkte så at saksøkeren bevisst har hjulpet til med ved å si:

1) Gå god for at en av Axel Busch utarbeidet formuesoppgave for seg selv, og som skulle vise at Busch' formuesfremgang under krigen skyldtes legale forretninger, uten tilknytning til profitørvirke, var korrekt, uaktet det viste seg at Busch' opplysninger var uriktige.

2) Ved på oppdrag fra Busch-konsernet å utarbeide formuesoppgaver og status med tilhørende vurdering for A/S Lillehammer Sag & Høvleri og O. Grundt Røsholm, å ha gitt misvisende opplysninger slik at det første selskaps store fordring vel kr. 855 000,00 som ikke var sikret ved panterett, var verdiløse. Herved oppnådde Busch-konsernet at O. Grundt Røsholm A/S fikk verdien av anlegg, beholdning og sin formue for øvrig nedvurdert til 0, uten at det var noe grunning for slik beregning og samtidig ble konsernets aksjer i Dampsagen redusert tilsvarende i verdi. Saksøkeren har sterkt hevdet at As beregninger vedkommende O. Grundt Røsholm ikke alene bygger på et fullkomment sviktende skjønn over verdier av brukets varebeholdning, hvor A som ukyndig i papirbransjen brukte priser som lå langt under hva fabrikkens egne og sakkyndige funksjonærer mente var riktige. Prisene var satt av A til kr. 350,00 pr. tonn, av funksjonærene til kr. 490,00 pr. tonn, av en revisjonssjef der representerte en lånekreditor i selskapet til kr. 635,00 pr. tonn og på det norske marked var prisen kr. 515,00 til kr. 1200,00 pr. tonn. Men saksøkte gjør videre gjeldende, at når A begrunner sin overordentlig lave pris på papirlageret også med at Norge høsten 1945 ikke hadde fått sluttet noen handelsavtale med det viktige avtagermarked, England, så er dette for så vidt riktig, når det gjelder tiden da hans vurdering av O. Grundt Røsholm ble avfattet, men da A sendte vurderingen ut, med andre ord stilte den til rådighet for Erstatningsdirektoratet som skulle bruke den til bedømmelse av Buschkonsernets økonomiske evne og for ligningsmyndighetene, så var handelsavtalen med England for lengst brakt i orden. Den var ordnet 8. november 1945 mens «vurderingen» ble sendt ut 13. desember s. å.

Side:597

Det som, etter saksøktes mening er det verste ved «vurderingen» er at den er satt opp slik, at det ikke går frem at det er A selv som har beregnet verdien av papirlageret og gjort det i strid med gjeldende priser og fagfolks mening men han polemiserer med den beregning han selv har laget og uten å la det komme frem at det nettopp er han som har fastsatt prisene. Han lar det skinne igjennom at de priser som er ført opp (av A - men dette ikke nevnt), må sies å ligge i overkant av det forsvarlige. Dette har han gjort etter at alle de betenkeligheter som gjøres gjeldende mot høye priser er omhyggelig gjennomgått.

Videre er av saksøkte anført mot As «vurdering» av O. Grundt Røsholm og derigjennom indirekte av A/S Lillehammer Dampsag & Høvleri at han mot sakkyndige, fabrikkfunksjonærenes råd, har ført opp 12 1/2 pst. svind og derved eliminert verdier for ca. 100 000 kroner og at fabrikkens uthugster - også mot sakkyndiges vurdering og oppsetningen i brukets regnskaper - av A er nedskrevet fra vel kr. 94 000,00 til ca. kr. 14 000,00.

Ved sin «vurdering» har A etter saksøktes mening fått nedvurdert O. Grundt Røsholms aktiver fra kr. 1 991 000,00 til kr. 1 020 510,00.

I samband med «vurderingen» av lagersvind på 12 1/2 pst. er videre fremholdt at A har brukt denne reduksjon uten å gjøre merksam på at selskapets driftsingeniør meget bestemt hadde tatt avstand fra denne beregning. Det er overhodet ikke nevnt eller antydet i «vurderingen».

3) For et par byeiendommer i Oslo - de eiedes av Axel Busch - har A videre, etter saksøktes mening, satt opp uriktige formuesoppgaver til bruk for ligningsmyndighetene som derved skulle få inntrykk av at aksjeselskapene, som i formen eiet gårdene, var insolvente. Det dreier seg om Mandalsgate 1 med skattetakst på kr. 165 000,00, pantegjeld på kr. 111 000,00 og aksjekapital på kr. 40 000,00. Etter vurderingen av denne eiendom ble fremholdt at skattetaksten var alt for høy uaktet saksøkte omtrent samtidig fikk bud på kr. 230 000,00 for eiendommen.

For den annen eiendom var forholdet at Busch, med støtte av A, påsto at skattetaksten kr. 280 000,00 var for høy mens en verditakst kort tid etter kom til kr. 325 000,00. Her er dog å merke at denne eiendom i mellomtiden hadde gjennomgått en ganske kostbar reparasjon. Saksøkte har videre nevnt andre forhold, som etter hans mening viser at saksøkeren med åpne øyne har hjulpet Busch og andre i Busch-konsernet til å gjemme unna reelle verdier med forståelse av at hensikten var å hindre Erstatningsdirektoratet i å få de virkelige formuesforhold på det rene. Da de samme manipulasjoner også spilte sterkt inn på ligningsmyndighetens mulighet for en riktig bedømmelse av formuesopplegg under krigen, mente saksøkte at hans karakteristikk av saksøkeren som den der hadde medvirket til saneringssvik, og ville bli siktet for det, er berettiget.

4) Saksøkte har videre som grunnlag for sine uttalelser om A anført at denne, uaktet han var statsautorisert revisor og derfor hadde førstehåndskjennskap til hva en riktig formuesoppgave skal inneholde, den 30. august 1945 - noen dager før saneringsbestemmelsene skulle tre i kraft, sendte til A/S Lillehammer Dampsag & Høvleri for seg

Side:598

selv kr. 5000,00 som forskudd på kjøp av materialer hvoretter han unnlot i dette firmas regnskaper å føre beløpet inn med seg som kreditor. Videre unnlot han å sørge for at de slipper som skulle føres ut for kreditorer ble lagt frem til regnskapskontroll for det ovenfor nevnte beløp. Det er på det rene at A for dette forhold har vært under strafforfølgning og at saken av påtalemyndigheten ble avgjort ved påtaleunnlatelse etter straffeprosesslovens §85 annet ledd i begynnelsen av september 1946.

Utenom det som er nevnt ovenfor, har saksøkte videre kommet med anførsler om forskjellige forhold, som etter hans mening peker på at A under sitt arbeid for Busch-konsernet i egenskap av revisor og regnskapsmann, ikke har opptrådt med den saklighet som en revisor er forpliktet til, men har gått inn for å fremme sine oppdragsgiveres interesse med tilsidesetning av sin aktsomhetsplikt som revisor.

Retten finner det ikke påkrevet å gå nærmere inn på disse siste forhold og skal senere komme tilbake til dem i den utstrekning det finnes nødvendig for saken.

Idet saksøkte, som ovenfor nevnt, har erkjent at han har kommet med uttalelsene som er gjengitt i stevningen, har han som også nevnt fremholdt at mortifikasjon ikke skal skje fordi han som offentlig tjenestemann og ekstraordinær statsadvokat med plikt til å etterforske Buschkonsernets saker - senere også om Erstatningsdirektoratets tilsynsmann i Busch-konsernets boer - hadde rett og plikt til å foreta alle nødvendige skritt for å utføre sitt arbeid forsvarlig. Når han under sitt etterforskningsarbeid mener å ha fått et forsvarlig grunnlag for å anta at saksøkte har lagt sitt regnskapsarbeid opp etter hensynet til de siktede og for å hjelpe dem og han herunder både har opptrådt uforsvarlig som revisor, slik som foran nevnt og dertil selv har forøvet saneringssvik som har ledet til strafforfølgning, så har saksøkte ifølge sin stilling som påtalemyndighet plikt til å gripe inn som skjedd og begrunne sin inngripen som gjort. Saksøkte har videre pekt på at utviklingen også stort sett har gitt ham rett i sitt syn på saksøktes opptreden. Med omsyn til uttalelsen om at han hadde medvirket til saneringssvik, så har A vært under forfølgning for dette, men saken ble henlagt fordi den straffbestemmelse som gjaldt på forøvelsestiden og som inneholdt straffbestemmelse også for medvirken, i mellomtiden var blitt avløst av lov av 19. juli 1946 om engangsskatt på formuesstigning, hvilken lov hadde sløyfet straffansvar for medvirken. Det er dette forhold, som etter saksøktes mening har ført til at påtalemyndigheten lenge etter at de omtalte beskyldninger var fremsatt, henla saken etter bevisets stilling. Med dette sitt syn var saksøkte forpliktet til å begrunne sin nektelse av å la A få adgang til bøker m.v. i et av de impliserte selskaper ved å skrive til selskapets juridiske rådgiver høyesterettsadvokat Braaten og si at A ikke hadde påtalemyndighetens tillit.

Høyesterettsadvokat Sigurd Nielsen, Oslo var forsvarer for Axel Busch i den nevnte profitørsak og ved et møte mellom ham, saksøkte og Axel Busch på Nielsens kontor 26. februar 1947, gikk saksøkte sterkt i rette med Busch for hans oppsetning av regnskapet for en av de omtalte byeiendommer. Saksøkte hadde da like forut hatt en konferanse

Side:599

med et medlem av styret i aksjeselskapet som nominelt eiet gården og likeledes med en leieboer i gården, en i eiendomsforhold kyndig sakfører. Ved denne konferanse var de tre nevnte enige om at Busch' regnskap ikke var forsvarlig satt opp. Da saksøkte så i den senere diskusjon på advokat Nielsens kontor fikk til svar at det ikke var Axel Busch, men revisor A der hadde satt opp regnskapet, kom han med den uttalelse som er gjengitt i stevningen og nevnte de grunner han hadde for å komme med uttalelsen bl.a. As «vurdering» av A/S O. Grundt Røsholm og hans egen affære med de kr. 5000,00 som ikke var regnskapsført. Saksøkte sier at han uttalte seg som gjengitt og kom med de opplysninger som er nevnt for å advare advokat Nielsen mot å ha ubetinget tro på As regnskapsoppstillinger. Dette var hans tjenesteplikt, idet Busch' forsvarer ikke var tjent med å få et uriktig grunnlag å bygge forsvaret for Busch på.

Retten er av den oppfatning at de to uttrykk som stevningen gjengir og som påståes mortifisert begge må forståes og er forstått som en gjengivelse av saksøktes subjektive vurdering. Det uttrykk som ble brukt i svarskrivet til høyesterettsadvokat Braaten peker direkte hen på saksøktes vurdering av As pålitelighet uten at vurderingen er knyttet til konkrete forhold som gjør det mulig å bedømme om vurderingen er berettiget. Det er videre å merke at det er i sin egenskap av representant for påtalemyndigheten at saksøkte foretar sin vurdering og uttrykker sin mening.

Det annet uttrykk, det som ble brukt på høyesterettsadvokat Sigurd Nielsens kontor og i påhør av ham og Axel Busch, går, lest etter sin ordlyd, ut over grensene for en rent subjektiv dom. Det peker hen på et tilsynelatende faktum, at A hadde medvirket til saneringssvik og ville bli siktet for dette. Men om ytringens form rent generelt må bli å forstå slik, så ble det, etter rettens mening, ikke forstått slik av de som hørte det og det er den mening disse legger i uttalelsen som er avgjørende for den virkning en ærekrenkende uttalelse oppnår hos tilhøreren. Det aktuelle forhold var at uttalelsen som nevnt ble fremsatt overfor Axel Busch og høyesterettsadvokat Nielsen, der var Axel Busch' forsvarer i nettopp de saker saksøkte bearbeidet som statsadvokat og hvor A opptrådte som regnskapsmann. De kjente til at uttalelsen som medvirken til saneringssvik pekte hen på nettopp As arbeid med Busch' affærer og var begge på det rene med at disse saker ennå ikke var avgjort og at det ikke var avgjort om den av saksøkte påståtte medvirken til saneringssvik hadde funnet sted. Den inneholdt påtalemyndighetens mening om et forhold som den antok forelå. Saksøkte burde og kunne for så vidt ha gitt en atskillig mer pregnant form for sin egentlige mening ved å si at A var mistenkt for medvirken til saneringssvik og og ville bli siktet for det - derved ville også de vanlige trinn i etterforskningen ha blitt stillet riktig opp. Først mistanken og så, når mistanken gjennom undersøkelser er blitt bekreftet, siktelsen.

Men for spørsmålet om hvorvidt uttalelsen kan bli gjenstand for mortifikasjon er det tilstrekkelig å få slått fast at den i sin sammenheng med forholdene er tatt av tilhørerne som en subjektiv dom - saksøktes personlige vurdering av As handlemåte.

Side:600

Idet retten således for begge uttalelser legger til grunn at de må sees og er sett som uttrykk for saksøktes egen oppfatning og vurdering og fremsatt av ham i hans egenskap av tjenestemann i påtalemyndigheten og med påtalerett i de saker uttalelsene er knyttet til, må den avgjøre om de kan gjøres til gjenstand for mortifikasjon. Det må regnes som fastslått i både teori og i rettspraksis at en subjektiv dom kan inneholde et ærekrenkende påsagn som både med omsyn til straff og mortifikasjon blir å behandle på samme måte som enhver annen ærekrenkelse. Det beror på om uttalelsen, knyttet til den aktuelle situasjon, er egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit.

Det må likeledes regnes som fastslått at også en uttalelse som er avgitt av offentlig tjenestemann i tjenestens medfør, kan bli behandlet som en ærekrenkelse. Når en usannferdig og ærekrenkende uttalelse er fremsatt mot bedre vitende, må det være åpenbart. Men også når vedkommende tjenestemann på grunn av til eksempel slett eller lettsindig behandling av en sak på sviktende grunnlag fremsetter en ærekrenkende beskyldning, der er egnet til å få de skadevirkninger som straffelovens §247 oppregner, må den beskyldningen går ut over ha adgang til å kreve mortifikasjon.

Retten antar på den annen side at en offentlig tjenestemann, som ifølge sitt arbeidsområde har tjenesteplikt til å fremkomme med en subjektiv vurdering av et annet menneske, må være tildelt et ganske vidtrekkende beskyttelsesområde. Det vil være i åpenbar strid med noen av de viktigste samfunnshensyn om en tjenestemann, der på aktsom og forsvarlig måte opptrer innen sitt pliktområde, skulle måtte risikere at enhver der var misfornøyet med tjenestemannens bedømmelse av beviser og motiver, skulle ha fri adgang til å kreve mortifikasjon eventuelt i samband med straff, om det nå skulle vise seg at tjenestemannen tok feil eller ikke kunne føre tilstrekkelig bevis for at han ikke hadde tatt feil. Konsekvensen av en slik oppfatning ville etter rettens mening bli at den offentlige tjeneste ikke kunne bli forsvarlig røktet. En må her som ellers når det gjelder en interessekonflikt mellom individ og samfunn se hen til en vurdering av de to beskyttelsesobjekters naturlige krav. På den ene side til hva en forsvarlig forvaltning krever og på den annen side til det enkelte individs krav på beskyttelse mot urettferdig behandling fra offentlige etaters eller tjenestemenns side. Noen videre generalisering er etter rettens mening ikke mulig å gjøre og i denne sak heller ikke nødvendig. Saksøkte har opptrådt som leder av etterforskningen i en meget stor og vanskelig sak og med påtalerett i saken. Det lå innenfor hans naturlige område som påtalemyndighet både å foreta en vurdering av de konkrete beviser i saken og å forsøke å bedømme de handlendes motiver. De handlende er her, som i andre straffesaker, ikke bare de mistenkte, men også andre der har opptrådt i samband med saken. Deres motiver er relevante ledd av bevisgrunnlaget og må bedømmes av den som tjenestepliktig skal uttale seg eller treffe tiltak i saken. Retten kan ikke finne at saksøkte under sin pliktmessige vurdering av As arbeid med og opptreden i sakene vedkommende Busch-konsernet har gått utenfor grensene for sin tjenesteplikt og aktsomhetsplikt.

Side:601

Saksøkerens antydning om at saksøkte mot bedre viten skal ha kommet med ærekrenkende påsagn om A, er ikke opprettholdt og antydningen burde være utelatt. Men etter rettens vurdering av bevisene i saken, har saksøkte hatt et forsvarlig grunnlag for å nære mistillit til As objektivitet med omsyn til hans arbeid som regnskapsmann og bedømmer av Busch-konsernets økonomi, og han har også hatt grunn til å mistenke A for i sitt arbeid å ha gått konsernets erinde. Retten vil ikke helt utelukke at A i september 1945 har hatt et visst grunnlag for sin meget forsiktige vurdering av A/S O. Grundt Røsholms papirlager med omsyn på den herskende pris og avsetningssituasjon, men retten finner at han burde ha latt et syn som hadde større tilknytning til de endrede forhold komme frem, da han 13. desember 1945 sendte ut sin «vurdering». Både var prissituasjonen og avsetningsmulighetene da en annen og dertil kom at den sterkt fremhevede usikkerhet som mangel på handelsavtale med England innebar, da var eliminert. Retten legger også sterk vekt på at «vurderingen» etter opplysninger saksøkte satt inne med, ikke var lagt opp etter oppdrag av advokat Bjørge, slik som A hadde angitt. Retten finner i det hele tatt å burde godta de anførsler saksøkte har kommet med til begrunnelse av sin mistanke til A og peker på at konjunktursituasjonen som den utviklet seg, for saksøkte måtte bli tydet som bevis på at han hadde rett - han og de fagkyndige funksjonærer hos Grundt Røsholm - mens saksøkeren, der ikke var papirmann og som allikevel hadde satt sine synsmåter opp mot fagkunnskapen hadde urett.

Som et meget vesentlig moment kom til at saksøktes mistanke til As pålitelighet ble styrket ved at A selv kom under forfølgning for saneringssvik for egen regning og tilsynelatende godtok påtalemyndighetens syn på det ved å finne seg i påtaleunnlatelse etter straffeprosesslovens §85 annet ledd.

Da retten, som sagt, er kommet til at saksøkte har hatt saklig grunnlag for sine uttalelser og har hatt tjenestlig plikt til å komme med dem, finner den at det ikke foreligger grunnlag for å tilstede mortifikasjon selv om saksøkte ikke har ført fullt sannhetsbevis for uttalelsene. Det er for øvrig tvilsomt om det i og for seg er mulig og derfor kan forlanges å føre sannhetsbevis for uttalelsen til høyesterettsadvokat Braaten. Det kan i ethvert fall ikke forlanges mer enn at saksøkte godtgjør at han har hatt rimelig grunnlag for sin subjektive oppfatning av saksøkerens pålitelighet. Bevis for slikt grunnlag finnes ført. Idet retten, som før bemerket, legger til grunn at begge de omhandlede ytringer (uttalelser) av dem uttalelsene ble rettet til er blitt oppfattet som saksøktes subjektive dom, finner den også av andre årsaker at de ikke kan gjøres til gjenstand for mortifikasjon. Så vei overfor advokat Braaten som overfor advokat Nielsen og Axel Busch har saksøkte gjort rede for hvilket grunnlag han bygget sin oppfatning av A på. Overfor advokat Braaten redegjorde saksøkte for, allerede før han skrev sitt brev av 21. oktober 1946, at hans mistillit til A skrev seg fra dennes arbeid med «vurderingen» av O. Grundt Røsholm A/S og andre nærmere påpekte forhold. Advokat Braaten hadde selv samme materiale som saksøkte sa seg å bygge sin dom om A på eller han kunne lett skaffe

Side:602

seg det, hvorfor han selv kunne gjøre seg opp en mening om hvorvidt saksøktes mistillit til A var berettiget. Det samme gjaldt i forholdet til uttalelsen som saksøkte fremsatte overfor advokat Nielsen og Axel Busch. Også for disse gjorde saksøkte rede for hvilket grunnlag han støttet seg på når han uttalte som sin mening at A hadde medvirket til saneringssvik og ville bli siktet for dette. Med andre ord har samtlige personer som saksøktes bedømmelse av A ble uttalt til både hatt full forståelse av at uttalelsene var en subjektiv dom, som i likhet med enhver subjektiv dom kunne være uberettiget, og de fikk vite hvorledes de kunne undersøke om den var berettiget. Den subjektive dom var derfor ikke egnet til å fremkalle de virkninger som straffelovens §247 nevner med mindre Braaten, Nielsen og Busch uten videre godtok saksøktes dom som riktig, hva retten finner uantagelig, eller de på grunnlag av egne undersøkelser av det materiale saksøkte oppga, selv kom til at vurderingen var berettiget. Hvis de kom til det, så ville skadevirkningene for A ikke ha sin årsak i saksøktes uttalelse, men i de nevnte personers egen bedømmelse.

For Braatens vedkommende er videre å merke at han, etter sin egen vitneforklaring i retten, ga klart uttrykk for at han ikke festet tillit til saksøktes uttalelse om A. Om dette forklarte advokat Braaten at han først hadde en samtale med saksøkte om de to industribedrifter som er omhandlet og at saksøkte herunder kom med meget skarpe utfall mot A for dennes arbeid og vurdering av bedriftens økonomiske stilling. Braaten søkte så straks en konferanse med A og gjenga for ham saksøktes uttalelser hvoretter Braaten, da A hadde redegjort for sitt syn uttalte: «Etter hva De (A) her uttaler forstår jeg at det er en kolossal overdrivelse av B». Braaten tilføyet videre i retten: «Jeg visste jo at B var tilbøyelig til å overdrive så jeg tok ikke saken så alvorlig, men jeg sa til A, at man vel helst burde få en annen revisor, noe som A var enig i.» Det kan her merkes at saksøkte, der ledet etterforskningen i straffesakene, kunne forby å la A foreta revisjonsarbeidet og hadde gitt til kjenne at han ville forby det, hvorfor advokat Braaten for så vidt var nødsaget til å godta en annen revisor uten hensyn til om saksøktes krav om dette var blitt knyttet til hans mistillitsvotum til A.

Det var først etter at advokat Braaten hadde hatt denne samtale med A og der gitt uttrykk for at han ikke delte saksøktes syn på A at han skrev til saksøkte det brev av 17. oktober 1946 som førte til saksøktes svarskriv av 21. s. m. der den påståtte ærekrenkelse er tatt inn. Det står ikke helt klart for retten hvilken grunn advokat Braaten hadde for å skrive sitt brev, men det er i alle fall klart at saksøktes svarbrev ikke ga uttrykk for annet enn hva saksøkte allerede hadde sagt muntlig til advokat Braaten og det som advokat Braaten ikke festet noen lit til.

Med omsyn til uttalelsen om at A hadde medvirket til saneringssvik og ville bli siktet for det, kan videre merkes at A kom under forfølgning for dette forhold, men at saken av påtalemyndigheten ble henlagt «på grunn av bevisets stilling» uten at det går frem om dette skyldtes svikt i bevisene eller at straffen for medvirken i mellomtiden

Side:603

hadde bortfalt ved den nye lov om engangsskatt. I dette tilfelle, hvor saksøktes uttalelse om A peker hen på et konkret forhold som kan undersøkes, vil i interesseavveiningen mellom en offentlig tjenestemanns pliktmessige uttalelse og en persons krav på beskyttelse mot tjenestemannens uberettigede inngrep være tilstrekkelig avbalansert ved adgangen til å begjære rettergangsskritt til avkreftelse av mistanke (straffeprosesslovens §268) eventuelt i forbindelse med krav på erstatning etter straffeprosesslovens §469 §471 . - - -