Rt-1952-694

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1952-06-14
Publisert:	Rt-1952-694
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 82/1952
Parter:	Ludvig A. Høisæth m.fl. (overrettssakfører E. Steen-Olsen - til prøve) mot Martin S. Høiseth (høyesterettsadvokat H. Edv. Norstrand).
Forfatter:	Thrap, Skau, Soelseth, Wold, justitiarius Stang
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874) §3, Veiloven (1912) §7, §8

Dommer Thrap: I sak mellom Ludvig L. Høisæth, Andreas K. Høisæth, Nikolai T. Høiseth, Lars A. Høiseth og Ludvig A. Høiseth på den ene side og Martin S. Høiseth på den annen side avsa Førde forliksråd den 8. juni 1937 dom med slik domsslutning:

«Innklagade Martin S. Høiseth vert dømd til innan 8 dagar frå tilsegjingi um domen å ta burt det påklaga stengsel og erstatte det med ei grind som før.

Innklaga Martin S. Høiseth vert dømd til innan 2 veker frå tilsegjingi um domen å betale sakskostnaden til klagarane ved Ludvig L. Høisæth kr. 71,20.»

Dommen ble av Martin S. Høiseth påanket til Sunnfjord herredsrett, som den 6. oktober 1938 avsa dom med slik domsslutning:

«Forliksrådets dom av 8. juni 1937 stadfestes, dog således at fristen for å fjerne det i saken omhandlede stengsel og erstatte det med grind som før settes til 3 måneder fra forkynnelsen av herredsrettens dom.

Saksomkostninger for herredsretten til det offentlige eller motpartene pålegges ikke den ankende part.»

Martin S. Høiseth påanket dommen videre til Gulating lagmannsrett, som den 7. juni 1939 avsa dom med slik domsslutning:

«Martin S. Høiseth frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Denne dom har Ludvig L. Høisæth og medparter - med Kjæremålsutvalgets samtykke - påanket til Høyesterett. De har lagt ned denne påstand:

«1) At lagmannsrettens dom oppheves.

2) At herredsrettens dom stadfestes, men således at Høyesterett fastsetter ny frist for fjernelse av stengslet og oppsetting av grind som før ved Ytsteflor.

3) At Staten tilkjennes omkostninger av Martin S. Høiseth for de underordnede retter og at de ankende parter tilkjennes omkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten Martin S. Høiseth, som har fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel, har lagt ned denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til in solidum å betale til Staten saksomkostninger for samtlige retter og til ankemotparten saksomkostninger for bevisopptagelsene til bruk for Høyesterett.

3. Sorenskriver Einar Stavangs og mitt salær for sakens utførelse fastsettes av Høyesterett.»

Side:695

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Sunnfjord herredsrett med avhør av partene og i alt 26 vitner. Det er lagt frem en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til nærmere å gjøre rede for.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Forliksrådet og herredsretten som, i motsetning til lagmannsretten, foretok åstedsbefaring har funnet det godtgjort at de ankende parters eiendommer - allerede før den gamle bygdevei i forrige århundre ble gjort til offentlig vei - hadde veirett på den omtvistede strekning fra Buaberget til Ytsteflor og videre over Kolehammaren og Hjellhaugen til stølene i Vistedalen. Jeg er enig heri. Stølene antas å være opptatt for flere hundre år siden, og jeg må etter opplysningene i saken gå ut fra at oppsitterne på Høisethgårdene så langt tilbake i tiden som stølsdriften har pågått iallfall uten vesentlige avvikelser har brukt denne såkalte «Reieveien» når de skulle til og fra setrene med hest. Jeg finner støtte for denne oppfatning ikke bare i vitneprovene, men også i den omstendighet at denne veien utpeker seg som den mest hensiktsmessige etter terrengforholdene på stedet. Kløvveien antas å ha vært lagt der hvor den ga den beste og letteste atkomst. De andre veier som fører og vel også i gammel tid førte til støls, var besværligere. Om den såkalte «Gjenteveien», som går nord og øst for «Reieveien» uten å passere Ytsteflor, er det således opplyst at den aldri har vært brukt som kløvvei, og jeg finner ved bevisførselen ikke tilstrekkelig støtte for ankemotpartens anførsel om at oppsitterne under kløvningen tok av fra «Gjenteveien» ved Bakkekroen til Hjellhaugen og derfra fortsatte etter «Reieveien» til støls. «Botnaveien» som går lenger vest var betydelig brattere enn «Reieveien» og kan ikke antas å ha vært brukt som alminnelig stølsvei.

Jeg antar videre at oppsitterne på Høiseth fra gammel tid i stor utstrekning også har brukt veien over Ytsteflor som skogsvei, når det gjaldt å føre trevirke til gårds. Det gjør seg her gjeldende i det vesentlige de samme betraktninger som jeg tidligere har gitt uttrykk for.

Ved denne eldgamle bruk har oppsitterne på Høiseth ervervet en særrett til støls- og skogsvei, og jeg antar at denne rett fremdeles består. Den omstendighet at veien på strekningen Buaberget over Ytsteflor til Kolehammaren falt sammen med den senere anlagte offentlige vei kan etter min mening ikke bevirke at retten er falt bort, idet oppsitterne helt til veien ble stengt av ankemotparten har fortsatt å bruke veien til støls og til skogs for å tilfredsstille gårdenes nødvendige behov. Myndighetenes vedtak etter veilovens §7 og §8 om å nedlegge veien som offentlig vei og gi veigrunnen tilbake til de tilstøtende grunneiere, har etter min mening heller ingen betydning for rettens eksistens. Dette ville kunne ha vært tilfelle hvis de ankende parter i forbindelse med vedtaket enten uttrykkelig eller stilltiende hadde gitt avkall på sin rett. Men det er ikke skjedd.

Side:696

Tvert imot har de ankende parter overfor de kommunale myndigheter gitt uttrykk for at de fastholdt sine opprinnelige særrettigheter til veien.

Ankemotparten antas da uberettiget til å stenge veien ved Ytsteflor. Hvis han mener at veien over innmarken fra Buaberget til Ytsteflor er til vesentlig ulempe for gårdsdriften, må han gå frem etter §3 i lov av 23. mai 1874.

Jeg antar etter dette at herredsrettens dom må bli å stadfeste, idet det settes ny frist for oppfyllelsen.

Videre antar jeg at sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett etter omstendighetene ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Herredsrettens dom stadtestes, dog således at fristen for å oppfylle dommen settes til 3 - tre - måneder fra forkynnelsen av denne dom.

Sakskostnader for lagmannsretten og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Soelseth, Wold og justitiarius Stang: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Fridtjof Krogh med domsmenn Eckhoff Hagen og Ole P. Fimland):

Bygdeveien fra Førde til Holsen og Haukedalen ble i 1913 omlagt på strekningen fra Viskedal gjennom Høisethgårdenes utmark og et stykke inn på Martin Høiseths innmark ved Buaberget. Høsten 1936 fortsattes omlegningen av veien helt frem til Høisethgårdene, og da som ledd i hovedveianlegget Moskog-Gaular grense. Den nye vei over Martin Høiseths innmark (gnr. 11 bnr. 5) skar over den gamle bygdeveien ved Buaberget på et punkt ca. 100 in østenfor bøgarden ved Ysteflorsgrinden og løp sammen med den igjen på Nikolai T. Høiseths innmark (gnr. 11 bnr. 4) etter å ha passert over Andreas K. Høisæths innmark (gnr. 11 bnr. 3).

6. mars 1936 behandlet Førde herredsstyre spørsmålet om nedleggelse av den gamle vei (jfr. veilovens §8). En av oppsitterne på Høiseth, Ludvig L. Høiseth (gnr. 11 bnr. 1) som var medlem av herredsstyret, fremholdt at det var nødvendig for oppsitterne å beholde denne veien som skogs- og stølsvei. Herredsstyret valgte da blant sine medlemmer en nemnd av lokalkjente folk, nemlig brødrene Andreas R. Holsen og Albert R. Husetuft, til å undersøke spørsmålet. De var søskenbarn både av Ludvig L. Høiseth og av Martin Høiseths kone, samt svoger til Ludvig A. Høiseth (gnr. 11 bnr. 6 og 7). Saken kom opp igjen på herredsstyremøte 4. juni s. å., men ble da etter nemndens forslag utsatt til etter ekspropriasjonstaksten på den nye veien. Lensmannsskjøn i den anledning ble etter kommunens forlangende holdt 8.-9. september 1936. Herunder ble også avgitt takst over den veigrunn på Martin S. Høiseths eiendom som ble tatt i besittelse ved veiomleggingen i 1913. Videre ba

Side:697

avdelingsingeniør Waage «takst avgitt for den gamle Veigrunn for det tilfelle at den gamle vei blir nedlagt og verdien av grunnen overensstemmende med reglene i veilovens §8 kan komme i fradrag fra erstatningen for grunn til den nye vei. Overensstemmende hermed verdsattes den gamle vei således:

«Ludvig L. Høiseth:

a) Innsteteigen pr. kvm 0,05

b) Midtre teig » » 0,05

c) Vestre teig » » 0,05

Lars A. Høiseth:

a) Østre teig pr. kvm 0,05

b) Midtre teig » » 0,15

c) Vestre teig » » 0,12

Nikolai T. Høiseth pr. kvm 0,05

Andreas K. Høiseth» » 0,05

Martin S. Høiseth pr. kvm 0,15

Skjønnet vil dog bemerke at det ansees rimelig at grunneieren får gamleveien gratis for tilsvarende strekninger som er avstått fritt til den nye vei.»

Det er opplyst at også under dette skjønn ble det gjort oppmerksom på at de andre oppsittere mente seg å ha skogs- og stølsveirett over Martins innmark. Skjønnet tok imidlertid ikke noe standpunkt hertil, men det sies i skjønnet ved fastsettelsen av Martin S. Høiseths erstatning:

«I tilfelle gamleveien til gardfjøsen ved plassen Furehaugen nedlegges og kommer Martin Høiseth til gode, kommer yderligere til fradrag kr. 20,00.»

Den 13. oktober 1936 fattet herredsstyret følgende enstemmige vedtak om den gamle veien mellom Viskedal og Høiseth:

«Vegen vert nedlagd som offentleg veg og tilfell tilstøytande grunneigarar på kvar sine eigedomar.»

Dette vedtak ble godkjent av fylkesveistyret i møte 19. november 1936.

I herredsstyret stemte også Ludvig L. Høiseth for vedtaket etter å ha frafalt en protokolltilførsel om oppsitternes skogs- og stølsveirett. Når han gjorde det, var det etter hva retten anser godtgjort, fordi han ble bibrakt den tro at vedtaket bare gjaldt veiens nedleggelse som offentlig vei og ikke kunne influere på de private rettigheter som oppsitterne måtte ha til veien.

20. mai 1937 stengte Martin Høiseth den gamle grindåpning i utmarksgjerdet ved sitt gardfjøs ovenfor Furehaug ved å fylle ut åpningen med stein. Derved ble oppsitterne på Høiseth hindret fra å fare gjennom «Ysteflorsgrinden» til og fra utmarken og det foran omhandlede veistykke på ca. 100 m. over hans innmark vestenfor den nye veien ble derved frigjort fra denne trafikk.

De øvrige oppsittere på gården som derved følte seg forurettet i sine skogs- og stølsveirettigheter, tok ut forliksklage mot ham og den 8. juni 1937 avsa Førde forliksråd dom i saken med sådan domsslutning:

«Innklaga Martin S. Høiseth vert dømd til innan 8 dagar frå tilsegjingi um domen å ta burt det påklaga stengsel og erstatte det med

Side:698

grind som før. Innklaga Martin S. Høiseth vert dømd til innan 2 veker frå tilsegjingi um domen å betale sakskostnaden til klagarane ved Ludvig L. Høiseth kr. 71,20.»

Denne dom har Martin S. Høiseth ved stevning av 14. juni 1937 innanket for herredsretten. - - -

Den ankende part gjør gjeldende at i og med herredsstyrets vedtak, er han blitt eier uten noen reservasjon av den gamle veigrunn på hans eiendom. Han mener det er bevist at veien er mer enn 100 år, kanskje eldre som offentlig vei, og at motpartene ikke har fremskaffet bevis for at deres gårder hadde noen særrett til veien fra eldre tid. Det lar seg i det hele tatt ikke gjøre ved vitneprov i dag å slå fast hvor oppsitterne for til støls for over 100 150 år siden. Motpartene har full adgang til å komme til, støls og til sine driftsveier i skogteigene uten å fare, gjennom det gamle Ysteflorsledet. Men selv om man ville anta at det i gammel tid hadde eksistert en særrett for oppsitterne til det omtvistede ca. 100 m. lange veistykke, så er den iallfall bortfalt i tidens løp, idet det ikke kan hvile private særretter på en offentlig vei, jfr. høyesterettsdom i Rt-1901-649. - - -

Motpartene har gjort oppmerksom på at Høisethgården er en av de eldste i bygden. Det var 5 oppsittere på den i 1667, og den hadde i 1723 48 naut og 4 hester samt 27 får og 16 geiter, liksom den da hadde seter. De hevder at oppsitterne hadde hatt sin støls- og skogsvei uminnelige tider etter det omtvistede veistykke og fart der gjennom Ysteflorsgrinden bestandig både med skogs- og stølsprodukter og drevet eller leiet beistene der.

Kløvveien til støls («reiaveien») tar av fra gamleveien ca. 130 ni. vestenfor stengselet ved Ystefloren. De anser denne vei påkrevet for stølsdriften, og flere av deres skogteiger ligger også slik til at de må fare veien gjennom det gamle ledet. Først i 1860-årene ble det opparbeidet kjørbar bygdevei, idet oppsitterne på Holsen og Haukedalen fikk tillatelse til å legge veien oppå den gamle skogs- og stølsveien som Høisethgårdene hadde, men det ble ikke avstått noen grunn, oppsitterne har aldri fått betaling for grunnen. Det er en selvfølge at de ikke hermed har gitt fra seg sin støls- og skogsveirett, de fortsatte med denne bruk akkurat som før, den må ansees som en servitutt på vedkommende strekning av bygdeveien, retten lå der iallfall latent og gjenoppsto straks det omtvistede stykket ble nedlagt som offentlig vei, de har da også utøvet bruken i alle år etter veiomlegningen i 1913 inntil den ankende part stengte dem ute Våren 1937. Bestemmelsene i veiloven av 1912 kan ikke endre rettsforholdet i dette tilfelle, og høyesterettsdommen av 1901 avgjør heller ikke et tilfelle som dette. - - -

Retten skal bemerke:

Det ansees bevist at den i saken omhandlede vei har vært betraktet og behandlet som offentlig bygdevei iallfall fra omkring 1850, at det her har vært en privat vei (ridevei) for Holsen og Haukedalen lenge før den tid, og at veistykket over Høisethgårdenes inn- og utmark har vært brukt av disse gårders oppsittere også som skogs og stølsvei så lang tid tilbake i tiden som man nå har kunnskap om. Retten ser det slik at dette er en særrett for Høisethgårdene som de har utøvet i alders tid og at veiens

Side:699

opprinnelse skriver seg herfra. Det anførte gjelder også det i nærværende sak omtvistede stykke i Ysteflorsbahken som danner den naturlige atkomst gjennom det gamle ledet til skogen og «reiaveien» vestenfor dette.

Spørsmålet blir da om denne gamle skogs- og stølsveirett må ansees bortfalt ved veiens overgang til offentlig bygdevei i nyere tid. Så nødvendig som utøvelsen av denne veirett etter rettens oppfatning var for Høisethgårdene, finner man ikke å kunne anta at oppsitterne den gang de - visstnok uten pengevederlag - avga grunn til bygdeveianlegget, kan ha tenkt seg at de derved ga slipp på sin gamle særrett med den følge at bygdeveien skulle kunne nedlegges igjen eller omlegges på en sådan måte, at de mistet veiforbindelsen med sin utmark eller fikk den i vesentlig grad besværliggjort. For et sådant tilfelle måtte det være en stilltiende forutsetning at oppsitterne i det innbyrdes forhold seg imellom beholdt sine gamle rettigheter, og i tilfelle kunne kreve vedkommende veistykke opprettholdt som privat atkomstvei.

Motparten har opplyst at den gamle stølsvei fra Buaberget gjennom Ysteflorsledet og opp etter «Reiaveien» til «Botnagrinden» utgjør 1146 m. Som følge av stengsel ved Ystefloren må de nå fare nyveien ut til Stølsviken og derfra kløvje opp Kalvegjerdskvien, hvorved strekningen fra Buaberget til Botnaledet forlenges til 1539 111. Riktigheten av de oppgivne mål er ikke bestridt av ankeparten.

Da den gamle ferdselsvei således er ca. 400 m. kortere og tillike bekvemmere når oppsitterne skal i skogen etter brensel og tømmer eller til støls, og når hensyn også tas til den mindre arbeidshjelp på gårdene i våre dager, finner retten at en henvisning til på den i saken omtvistede strekning å bruke den nye vei som atkomstvei til utmarken medfører vesentlige ulemper for motpartene.

Under disse omstendigheter antar retten at herredsstyrets av fylkesveistyret godkjente vedtak av 13. oktober 1936 ikke kan gi den ankende part noen rett til å legge hindringer i veien for motpartenes bruk av sin gamle skogs- og stølsvei gjennom Ysteflorsledet. At vedtaket først ble fattet etter at en nemnd hadde undersøkt forholdet, og at nemndens medlemmer etter hva ordføreren har forklart som vitne i saken, i herredsstyret uttalte at de «anså ikke veien for å være så nødvendig at man behøvet å opprettholde den» og at oppsitterne «kunne med rimelighet komme ned på den nye veien», kan ikke endre rettens bedømmelse av forholdet. Albert Husetuft hadde for øvrig tilkjennegitt at han «ikke ville si noe om det juridiske».

Retten kan heller ikke finne at den av ankeparten påberopte høyesterettsdom av 12. juli 1901 danner noe prejudikat mot det resultat retten ovenfor er kommet til, idet dommen av 1901 ikke synes å avgjøre tilfelle analogt med det som foreligger i nærværende sak. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Iversen og Olaf Erdal med domsmenn Edvard Solheim og Einar Skarstein):

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn herredsretten.

For at deres påstand skulle nyte medhold antas de ankende å måtte føre bevis for at deres bruk allerede før anlegget av den nedlagte

Side:700

bygdevei i første halvdel av forrige århundre hadde ervervet rett til bruk av den omtvistede veistrekning.

15. vitne Ole O. Nydal har forklart, at han aldri har hørt om offentlig vei eller reievei (kløvvei) ovenfor bøgaren. Så vidt vitnet vet har det alltid vært reiet gjennom Ysteflorsgrinden, til hvilken det omtvistede veistykke fører. I samme retning har 17. vitne Rasmus Rognaldsen Nydal forklart seg, idet han tilføyer, at det ingen annen vel er som er farende til støls. 12., 13. og 16. vitne, der i forskjellige tidsrom har oppholdt seg på Høiseth, har forklart, at man i deres tid, som regel tok stølsvei gjennom Ysteflorsgrinden. Av og til tok man stølsvei oppover Svarthammeren (Jenteveien). Denne vei var dog tungvint og farlig på grunn av ras. På den annen side har 5. vitne, Nils Rasmussen Husetuft, forklart, at man etter hans bestefars sigende ikke reide over bøen før bygdeveien ble bygget, de fór ovenfor bøgaren til støls. Bygdeveien ble i 1830-årene på heromhandlede strekning lagt etter en ny veilinje. 9. vitne, Søren Eriksen Høiseth, har forklart at de to innerste bruk på Høiseth i gamle dager hadde sine tun tett opp under bøgjerdet og hadde sin ridevei langs bøgjerdet i utmarken, dette etter gamle Lars Høiseths oppgivende. 11. vitne, Andreas Gjertsen, Holsen, ordfører i Førde, har forklart at gamle folk har fortalt at Høiseth hadde bruks- og skogsvei på en annen kant, lengere oppe enn den gamle bygdevei. Etter 4., 8. og 16. vitnes forklaringer ville det være forbundet med betraktelig ulempe for motpartene om de skulle ta støls- og bruksvei vestenfor bøgaren fra grinden på den nye vei og oppover. Mens 6. vitne Andreas Rasmussen Holsen, der hadde i oppdrag for herredestyret å undersøke forholdet og 11. vitne mener, at motpartene ville være godt tjent med denne vei når veivesenet, som tilbudt, tilveiebringer oppkjøring for dem. Under den strid som således foreligger mellom forklaringen om bruken av det omtvistede veistykke i gammel tid og om dets nødvendighet for motpartene, kan lagmannsretten ikke finne bevis ført for, at det allerede før anlegget av den gamle bygdevei tilkom motpartenes bruk noen rett til benyttelse av det omtvistede veistykke som stølsvei eller skogsvei. At de ikke senere kan ha ervervet sådan rett, synes selvsagt. Den ankende vil derfor være å frifinne. - - -